For litt siden underviste jeg om misjon på en bibelskole. Vi brukte første time til å se på kulturmandatet i 1. Mosebok 1,28 og hvordan dette legger et fundament for resten av Bibelen – via misjonsbefalingen – til Johannes Åpenbaring. I min naivitet antok jeg at alle i klassen forstod misjon på samme måte som meg. Jeg forstod raskt at jeg tok feil, da en av studentene spurte meg hvordan jeg definerer misjon. Det ble begynnelsen til en lang og god samtale i klassen. Alle, med unntak av en, anså seg selv om som misjonærer, selv om de alle var norske bibelskolestudenter i Norge. «I følge Johannes 20,21 er vi alle utsendt til verden», argumenterte en av studentene for hvorfor han burde tituleres misjonær.
Selvfølgelig hadde studenten på et vis rett. Alle kristne er Kristi Ambassadører til denne verden – Guds medarbeidere som skal formidle evangeliet til alle mennesker. Men slik jeg forstår begrepet misjon, betyr ikke dette at alle kristne er misjonærer.
Misjonsbegrepet er blitt litt uklart. Linjene mellom kristent arbeid blant de som har samme postnummer som oss selv, og de som bor blant folkeslag som er unådd eller totalt uberørt av evangeliet, er blitt litt utydelig. Ikke alle er kalt til å være tverrkulturelle misjonærer. Men alle er vi kalt til å formidle Guds godhet til mennesker rundt oss, enten det er gjennom diakonalt arbeid, evangeliseringsarbeid eller som utsendinger på de ulike samfunnsområdene. Hvorfor ikke bare benevne all kristen virksomhet som misjon?
Er jeg pirkete? Ja, kanskje det. Men dette er viktig for meg. Årsaken er enkel. På samme vis som vi benytter ulike begreper for å beskrive ulike kristne tjenester, så mener jeg vi også trenger et eget begrep som beskriver en person som er utsendt til en annen kulturell kontekst enn sin egen. Ingen vil være enige i at all kristen virksomhet er evangelisering, selv om vi alle er kalt til å være vitner. Ingen vil være enige i at all kristen virksomhet er diakoni, selv om vi alle er kalt til å elske vår neste. Selv om vi alle er utsendt til verden, så er heller ikke alle misjonærer.
Jeg er ikke enig i utsagn som sier at «hvis du følger Jesus, så er du en misjonær», eller «du kan være misjonær der du der». Bare fordi du er en kristen, gjør ikke dette deg til misjonær. Samtidig er ikke kristent arbeid «ute» viktigere eller mer åndelig enn kristent arbeid «hjemme». Det handler bare om ulike roller og kall.
For å skape distinksjon mellom ulike kristne tjenester, og fordi den tverrkulturelle røde tråden går gjennom hele Bibelen er så tydelig, ønsker jeg at misjonærbegrepet skal være forbeholdt de som er utsendt til annen kulturell kontekst enn sin egen. Jeg redd for at dersom all kristen virksomhet blir definert som misjon, så vil dette påvirke fokuset vårt. Dersom alt blir misjon, vil vi da lettere glemme de over to milliarder menneskene som bor på steder i verden der de ikke har muligheten til å høre evangeliet, eller der det ikke finnes en lokal kirke?
Publisert i Dagen, 11. juni 2014
Comments
4 responses to “Er vi alle misjonærer?”
Hmmm..
Vet ikke om jeg er enig med deg Andreas, men ser veldig godt poenget om å være fokusert på å gi evangeliet til alle som enda ikke har hørt det. Det er jeg helt enig i at vi trenger å holde fokus på, og fra ditt perspektiv er det helt avgjørende.
Fra mitt perspektiv som ønsker å se “den vanlige etterfølgeren” istandsatt til å dele evangeliet i sin hverdag, er utfordringen at alt for mange fraskriver seg ansvar og er passive. Mange får faktisk nesten identitet i å være passiv. Jeg tenker at det er helt avgjørende å hjelpe alle disse å se/forstå/erfare at de er misjonærer (jeg er ikke så god i gresk/latin/språk, men hvis jeg ikke husker feil betyr det utsending; ikke tverkulturell utsending).
Jeg tror faktisk det er avgjørende at “etterfølgere flest” har sin identitet i at de er misjonærer hele tiden, alltid og unasett hvor de er. Jeg er klar over at de ikke er tverkulturelle misjonærer, men likevel tror jeg at jeg er uenig med deg i akkurat dette.
Jeg er åpen for å bli overbevist om at jeg tar feil…
Hei Thomas,
Takk for godt innspill. Jeg er 100 % enig i din intensjon! Passivitet (og likegyldighet) er kanskje våre største fiender. Særlig har dette å gjøre med identitet, som du sier.
Samtidig er det jo slik at ingen har copyright på begrep. Begrep er fleksible størrelser som endres med tiden og hvordan vi mennesker bruker ordene.
Poenget mitt (som kanskje ikke kom så godt frem),er at det tverrkulturelle aspektet i Bibelen er så tydelig, at jeg mener det er behov for et eget begrep som er forbeholdt den tverrkulturelle sendelsen. Om dette er “misjonær” eller om det er et annet ord som brukes, er ikke viktig for meg. Poenget mitt er at jeg ønsker meg en distinksjon mellom de som arbeider “hjemme” og “ute”, uten at dette sier noe om at det ene eller det andre er mer viktig enn det andre. I Apgj 1,8 ser vi tydelig at Jerusalem er like viktig som Jordens ender.
Rent teologisk kan man argumentere for begge ståsteder. Misjon som begrep finnes jo ikke på den greske grunnteksten, hvor det er ordet apostolos som brukes – som betyr utsending. Dog, konteksten det brukes i Apgj 13, er tverrkulturell. På den latinske grunnteksten brukes ordet misjon bare en gang, i Joh. 20,21. Her er det inkarnasjonen som er utgangspunkt for sendelsen (slik som Faderen har sendt meg, sender jeg dere). Vi kan jo hevde at inkarnasjonen var en tverrkulturell sendelse, fra himmelen til jorden…?
Jeg liker hva Bosch sier om Guds Misjon – Missio Dei – hvor kirken tar del i Guds misjon. Misjon er noe Gud allerede gjør og er aktiv deltagende i. Vår rolle er bli med i “familiebedriften”. Slik kan vi tenke om misjonskallet som en invitasjon istedenfor en befaling.
Les gjerne hva Ed Stetzer skriver om tema: http://www.christianitytoday.com/edstetzer/2013/september/missions-vs-mission.html Her er mange spennende tanker.
Andreas
Tror det er riktig og nyttig å ha egen betegnelse på de utsendinger som reiser og arbeider blant fremmede, bl a i fremmede kulturer. Noe vi alle har felles er at vi er disipler som skal disippelgjøre alle folkeslag ( folk utenfor menighetsfellesskapet). Dvs at vi på en bevisst måte skal øve inflytelse der vi til enhver tid er og ferdes. Når jeg som de fleste lever mitt disippelliv i mitt nærmiljø, er det noen ikkekristne som jeg treffer ofte og som jeg kaller mine disipler. Disse øver jeg inflytelse på ved måten jeg møter dem på, mine verdivalg, hjelper dem på og også det jeg sier. Da er jeg ikke misjonær, men en som søker inflytelse på vegne av menigheten slik at menigheten får et positivt omdømme. Det å søke inflytelse er vårt egentlige oppdrag, ikke å søke å omvende folk. Det er i sin tid Åndens oppdrag. Vi skal gjøre disipler først, omvendelsen kan komme en gang senere. Dette betyr at vi lever våre liv sammen med andre og gjør det bevisst og ut fra Jesu guddommelige liv, zoe.
Takk for gode tanker, Bård. Jeg er jo enig med deg, men skjønner samtidig veldig godt intensjonen og argumentasjonen til de som er uenige med meg:-)
Skal vi bruke en fellesbetegnelse på alt, burde vi kanskje vurdere å benytte “vitner” som er brukt i Apgj 1,8 (selv om dette begrepet på norsk ikke funker så godt rent pedagogisk, kanskje?)
Andreas