Farmor døde fredag 8. august. Begravelsen fant sted i Øyslebø Kirke i Vest-Agder en uke senere. Hun ønsket at jeg skulle si noe i minnesamværet. Her er det jeg sa:
Nest siste gang: 16. september 2012 besøkte jeg Farmor på eldresenteret på Iveland. Dette var nest siste gang vi så hverandre på denne siden av livet. Det var en søndag ettermiddag, og høsten hadde begynt å sette sitt preg på omgivelsene. Jeg var på gjennomreise, og svingte oppom fra Kristiansand, på vei hjem til Hedmark. Dette var ennå mens hun kunne kommunisere noenlunde tydelig. Jeg satt kanskje i en time, før jeg gikk. Da var hun trøtt.
Røveren: For det meste var det jeg som snakket. Jeg fikk henne til å si noe ved å stille spørsmål. Svarene hennes var korte. Ofte bare enkle setninger. Da jeg spurte om hun fortsatt heklet, sa hun at synet hadde sviktet. Hun kunne heller ikke lese lengre. «Les om røveren på korset», svarte hun umiddelbart da jeg lurte på om jeg kunne lese noe for henne. Jeg bladde opp i Lukas 23 og leste fra begynnelsen av kapitlet. Røveren møter vi midt i kapitlet. Vi skal ikke lese hele kapitlet nå, men jeg tenkte vi kunne lese passasjen som omtaler røveren: En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa; «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham også: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt». Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, sier jeg deg: I dag skal du være med meg i paradis».
Farmor var ingen røver: Likevel identifiserte hun seg med denne mannen som ydmykt spurte Jesus om han kunne huske på ham, mens han hang der på korset. Denne historien gav henne håp.
Håp: Når et menneske mister håp, da dør det. Om ikke fysisk, så i hvert fall emosjonelt og relasjonelt. Derfor er håp en livsnødvendighet for selve livet. I kristen forstand, hva er håp? Håp er ikke positiv tenkning. Ei heller menneskelig optimisme eller ønsketenkning. Det kristne håpet har ikke sin grunn i mennesket selv. Det er festet i Gud, hans ord, hvem han er og hva han har gjort. I Gud har vi håp – ikke bare om en bedre hverdag – men også om et evig liv. Det var kanskje dette siste Farmor levde for de siste årene.
«Jeg kan ikke skjønne hvorfor han ikke kan hente meg hjem», sa hun flere ganger til meg på telefonen, før hun mistet evnen til å snakke. Hva skal du si til noe slikt? Skulle jeg sagt at det synes jeg og? Jeg fikk meg ikke til det, selv om jeg visste at hun lengtet etter å dø. I himmelen ville hun møte Farfar. Selv om det nok var vanskelig for henne å bli gammel og pleietrengende, så levde hun for dette håpet om herlighet, som Peter kaller det: «… han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere.» 1. Pet. 1,3-4
Utydelig: Jeg fikk inntrykk av at dette håpet i perioder kunne være mindre tydelig for henne, mens det i andre ganger var tydeligere. Og nettopp derfor var historien om røveren så viktig. Den sa noe om Guds håp, uttrykt i nåden.
Tro: Vi kan motta håp ved tro. Troen er en pant på det vi ikke ser med vårt fysiske øye, selv om vi kan skimte det langt borte med vårt hjertes øye. Dette er omtrentlig hva forfatteren av brevet til Hebreerne sier i begynnelsen av kapittel 11. Utover i kapitlet listes opp en mengde troshelter fra Det gamle testamente som har gått foran oss. Vi har alle ulike troshelter, og for meg er Farmor en av disse. Jeg ser mange av Jesu karakteregenskaper i hennes liv: uselviskhet, gavmild, gjestfri, tjenende, trofast… Listen kunne jeg gjort lengre. Med sine liv har de som har gått foran oss banet vei for oss som kommer etter. Slik kan de hjelpe oss å tro og håpe. Farfar har med sitt liv gjort det samme. På måneden, 30 år etter han døde 84 år gammel, døde Farmor.
Sky av vitner: I åpningsverset i det neste kapitlet i Hebreerbrevet, sier forfatteren at disse trosheltene er en «sky av vitner» som venter på oss. De er forbilder vi kan strekke oss etter og lære av. La oss leve liv som viderefører arven som både Farfar og Farmor gav oss. Slik vil vi best mulig hedre deres minne.