Ingen foreldre som opplever at et barn er savnet kan unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Dette er misjonssinnet.
Uro: «Uro?» tenker du kanskje. Handler ikke kristenlivet om å få fred? Sa ikke Jesus at alle som strever og har tungt å bære, vil han gi hvile? Jo, dette er helt sant. Jesus gir fred og hvile. Når Jesus taler om fred, er det snakk om frelsen. Den gir oss fred, ro og håp for dette livet og det evige liv. Men likevel, å kjenne Jesus vil og gi oss uro. Dette er Guds uro.
Lignelsen om den bortkomne sønn i Lukas 15 handler om uro. Jeg ser for meg en far som går og speider, og venter på at sønnen skal komme hjem. Alle foreldre som mister et barn vil ikke unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Denne uroen vil Gud dele med oss.
John Wesley, den engelske vekkelsesforkynneren, sa om sin uro: ”Verden er min sorg”. Dette er uroen. Og denne uroen skaper misjonssinnet.
Storebroren til den bortkomne sønn er et skremmende bilde på en kristen som ikke har fått del i Guds uro. Det er lett å se for seg gutten gå hjemme. Han hører faren snakke som sin yngste sønn, han ser hvordan det speides dagen lang. Det bes til Gud. Han ser hvordan faren lukker porten hver kveld med sukk og bønn. Sønnen er ennå ikke kommet hjem. Hvorfor kjenner ikke den eldste sønnen på farens uro? Årsaken er enkel: Det er ingen hjertekontakt mellom far og sønn. Ingen fortrolighet. Derfor kunne ikke faren dele sitt hjerte med sønnen. Fordi han ikke hadde delt farens angst og nød for sønnen, kunne han heller ikke glede seg da sønnen endelig kom hjem.
Bundet i gjeld: «Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.» (Romerne 1,14-15) Da vi ble frelst, betalte Jesus all vår gjeld. På grunn av vår synd, hadde vi en gjeld det var umulig å betale. Straffen er evig liv borte fra Gud. Men i sin kjærlighet til menneskeheten betalte Jesus denne gjelden for oss med sitt liv som løsepenge.
En kristen er gjeldfri overfor Gud, men gjeldbundet overfor verden. I forsoningen ble vi gjeldfrie, men samtidig fikk vi en ny gjeld. Dette er en annerledes gjeld. Med vanlig gjeld er det slik at den minsker med mine inntekter. Den gjelden vi snakker om her, fungerer omvendt. Jo mer vi lærer å kjenne Gud, desto større blir gjelden vår. Dette er ikke som tvang, men derimot som en indre bølge som veller fram inni oss. En byrde som gjør at vi må dele med andre det vi har fått. Og jo mer vi får, desto sterkere blir kraften inni oss.
Utfyllende: Paulus sier følgende i Kolosserne 1,24: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på min egen kropp, for hans legeme, som er menigheten.» Mangler det noe på Jesu lidelser? Vi har jo lært alt er ferdig. At forhenget i tempelet er revnet og at vi derfor kan nærme oss Gud slik vi er. Hva mener Paulus med å utfylle Kristi lidelser? Da Jesus døde ble hele verden forsonet med Gud. Problemet er at mange ikke vet at de kan få fred med sin skaper. Intetanende går mennesker fortapt. Med dette i tankene samler Jesus sine 11 disipler oppe på Galileafjellet og befaler: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark. 16,15). Det er dette som mangler. Det var med sine liv, sitt arbeid og tilslutt sin død at Jesu disipler gikk ut i verden for å utfylle Kristi lidelser. Jesus ofret livet sitt. Apostlene ofret livet sitt. Også i dag dør mennesker for at budskapet skal nå videre utover. Slik utfyller de det som mangler av Kristi lidelser.
Vil vi være med å kommunisere evangeliet til alle mennesker og gi Jesus til våre barn, våre naboer, våre venner, våre nye landsmenn og til alle folkeslag i alle verdens land?
Jesu hjerte: I åpningen av Kristus-hymnen i Filipperne 2, oppfordrer Paulus oss til å ikle oss samme sinnelag som Jesus. Dette er ikke lovens krav. Dette er kjærlighetens krav. Den store kjærligheten gir alt. Samtidig krever den også alt. I denne hymnen sang de første kristne at Jesus «gav avkall på sitt eget» og «tok en tjeners skikkelse på seg». Han hadde rettigheter i himmelen han gav opp. Han var Gud. Universets sentrum. Alt var hans. Dette gav han opp. For å oppfylle kjærligheten. Dette sinnelaget skal også være i oss. Misjonssinnet. Det er kristensinnet. Dette er kristenlivets fineste frukter. Jo mer vi leser Bibelen, jo mer skjønner vi hvor fattige vi er. Jo mer skapes det en hellig lengsel etter å betale gjelden vi har til andre mennesker.
Jesus gir håp til alle. En hore Jesus møtte skulle steines. Men Jesus gir henne nytt liv og nytt håp. Han sier til henne: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer» (Joh. 8,11). Jesus kalte aldri et menneske for et vrak. Han så engelen i den som hadde falt dypest. Han så juvelen i støvet, lyse. Slik Jesus møtte mennesker, kaller han oss til å møte mennesker. Han bøyde seg ned. Dette er misjonssinnet.
Disse tankene er hentet fra boken De venter, av misjonær og forfatter Asbjørn Aavik (1902-1997). Han arbeidet i Kina og Taiwan, og skrev omlag 40 bøker. Denne boken ble utgit i 1940 og var hans første bok. Den har solgt i over 100.000 eksemplarer.
Her er et utdrag fra boken: «En gang trodde jeg at dette sinn – misjonssinnet – fikk jeg på Galilea-fjellet, der hvor Jesus gav misjonsbefalingen. På det fjellet hvor han roper alle kristne opp. Nå vet jeg at dette sinnet får jeg på et annet fjell – på Golgata. Der på kne ved det kors som bærer min lidende brudgom – der så nær ham som jeg kan komme – der ånder han på meg. Og han ånder noe av dette sinn inn i min kalde sjel. Da er misjonssinnet gave – ikke prestasjon. Misjonssinnet får jeg ved å leve i det fortrolige samfunnsliv med Jesus. Da blir der hjerteforbindelse, og det som rører seg i Gud, springer over i meg.»