«Jeg ønsker at fosterforeldrene sier god natt. Og at de ikke skal bli sinte når jeg tisser på meg»

Overskriften er tatt fra en artikkel i Drammens Tidende. Den forteller historien om en niårings drøm; drømmen om sin nye fosterfamilie. Den har hun formert i et brev med tolv punkter.

I det første punktet formidler hun ønsket om at det skal være både en mann og en dame i fosterfamilien hun skal flytte til. Det andre punktet forteller at hun ønsker seg fostersøsken, mens det tredje punktet sier at hun ønsker seg veldig å fortsette på samme skole. Slik fortsetter ønskelisten. Det niende punktet forteller at hun ønsker de ikke skal bli sinte når hun tisser på seg, mens punkt elleve sier at hun vil at det skal være lov å gråte der. Det siste punktet formidler ønsket om å få lov til å være med å bake.

Brevet er hjerteskjærende. Men den forteller den brutale sannhet om barn i dagens Norge. Den formidler bare på barnlig vis en niårings ønske. Men enda verre er det å vite at dette ikke er en enestående historie. Denne lille jenta er bare en av mange tusen.

Hjemmet skal i utgangspunktet representere ryggraden og tryggheten i et barns liv – en arena hvor barnet lærer elementære relasjonelle ferdigheter, utrustes til et ansvarlig voksenliv og tar sine første steg til å bli en pliktoppfyllende samfunnsborger. Her skal de få kjærlighet og lære å gi kjærlighet til andre. Dette er dessverre ikke situasjonen i alle Norges hjem. Alt for mange barn vokser opp med voksne som ikke er i stand til å utføre sine forpliktelser som foreldre.

Ingen barn velger sine egne foreldre. Alle har vi måtte ta til takke med de vi har fått. For de fleste av oss har dette gått veldig bra. Men samtidig kan livet vise seg brutalt ubarmhjertig mot noen av de aller svakeste og minste blant oss. Tusenvis av barn lever nemlig i nærkontakt med rus eller vold. Mange av disse forteller hvordan de selv i realiteten er foreldre for sine egne foreldre.

I Norge bor det i dag over 10.000 barn i fosterhjem. Fra 2003 til 2012 økte antallet barn plassert i fosterhjem med 44 %. I tillegg bor det mange barn i såkalte beredskapshjem, og antall plasseringer i beredskapshjem økte med 67 % i samme periode. Hvert år øker behovet for fosterhjem med 10 %.

I Drammens Tidende kunne vi lese at det i Buskerud fylke alene nå er et akutt behov for 62 nye hjem som kan motta barn som trenger fosterforeldre. Samme avis forteller at ansatte med over 20 års erfaring fra barnevernet ser med bekymring på at barn i økende grad utsettes for vold. De har et inntrykk av at terskelen for å bruke vold i hjemmet er lavere.

Artikkelen forteller at en av årsakene til den dramatiske økningen i behovet for fosterhjem er at barnevernet har blitt flinkere til å gripe inn og reagere. Dette stemmer sikkert. Samtidig er det nærliggende å tro at en like viktig årsak peker på noe annet ved samfunnet vårt; når Gud er borte, er alt lov, som Dostojevskij sa det.

La meg tenke høyt: Dersom 1000 kristne familier hvert år blir fosterforeldre i de kommende ti årene, vil dette kunne utgjøre en enorm hjelp, både for barna det gjelder og for samfunnet generelt. Slik kan kristne familier gjøre en uvurderlig samfunnstjeneste. Det handler om fremtiden for tusenvis av barn.

På trykk i Dagen, 18.11.2014