En påskehistorie om Moder Teresa

Da Moder Teresa mottok Nobels Fredspris i 1979 spurte en journalist henne om Kirken i Albania. Hun var selv født i dagens Makedonia i 1910, men var av albansk herkomst. Som 18 eller 19-åring flyttet hun til India som misjonær.

Albanias diktator, Enver Hoxha (1908 – 1985), hadde utropt dette lille landet på Balkan som en ateistisk stat og sosialismens fyrtårn. Alle kirkebygg var enten jevnet med jorden eller omgjort til lagerbygg og det var ingen aktive kristne i landet.

På spørsmålet fra journalisten under pressekonferansen i Oslo, svarte den vevre damen først at hun ber om at vår Herre vil gi sin fred i våre hjerter. Så fortsatte hun: «Den albanske kirke går nå gjennom sin Langfredag, men vår tror lærer oss at Kristi liv ikke sluttet på Langfredag. Det fortsatte til korset og ble fullbyrdet ved oppstandelsen. Vårt albanske folk skulle legge dette på sine hjerter.»

Og med det formidlet hun en dyp, kristen sannhet; veien til livet går via døden. Dette er vårt håp. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt», sa Jesus om seg selv (Joh.12,24)

Det gjaldt Jesus. Men det samme gjelder oss. Slik som Jesus etterlot oss et eksempel, kalles også vi til å dø fra vår egen egoisme, grådighet, og ta opp vårt kors og følge etter ham.

I påsken kan vi gå til det tomme korset og motta liv. 

Samtidig kaller Jesu eksempel oss til å bære vårt eget kors og oppgi det vi selv har for Jesu skyld.

I Romania 21 år senere

Det var en merkelig reise, min første tur til Romania, sommeren 1994. Nå er jeg her igjen på besøk, 21 år etterpå.

Vi var åtte personer som reiste til Romania, sommeren 1994, på et evangeliseringsteam i regi av Ungdom i Oppdrag. Vårt mål var å fortelle mennesker om Jesus. Egentlig skulle vi til byen Cluj, vest i Romania. Men ved ankomst fikk vi vite at den lokale kirken ikke kunne ta imot oss likevel. En person gav oss en adresse i Constanta ved Svartehavskysten, 12 – 15 timers biltur unna.

Vi ankom Constanta sent på kvelden og bestemte oss for å overnattet langs veien, rett utenfor byen. På morgenen kjørte vi inn i byen. På en liten restaurant kjøpte vi noen tørre smørbrød til frokost av en oversminket servitrise. Jeg tenkte hennes høye hæler kompenserte for den manglende lengden på miniskjørtet. Alt var litt for overdrevet. Førsteinntrykket var heller dårlig. Men etter to fantastiske uker reiste vi hjem. Jeg var overbevist om at vi skulle tilbake. Noen av de vi møtte da er mennesker som er mine venner i dag.

Mye har skjedd siden vårt første besøk i Romania. Byen er forandret. Da hadde landet nesten 23 millioner innbyggere. Nå er det kanskje rett i underkant av 19 millioner. Landet har vært gjennom krise etter krise. Kirkene har vokst, rumenske misjonærer er sendt ut i misjon. Noen har blitt rikere. Noen er blitt fattigere. De aller fleste leter etter muligheter for å reise til andre land i Europa for å skaffe jobb. Jeg hører historier om menn som har forlatt kone og barn i Constanta for i desperasjon å finne jobb i Spania, England eller Italia. Noen måneder – eller år – senere kommer de hjem, med samme sum penger som da de dro. Kontrastene er blitt større, ja nesten kvalmende.

I 1998 flyttet Åsne og jeg hit. Vi skulle etablere ulike humanitære prosjekter, hjelpe til med å starte kirker i regi av pinsevennene i området. Ut av dette ble også Ungdom i Oppdrag Constanta etablert. Vi lærte oss rumensk og fikk mange gode venner. Læringskurven var bratt og etter fem fantastiske år i byen flyttet vi hjem. I de påfølgende fire årene reiste til Romania en gang i måneden for å følge opp Ungdom i Oppdrags arbeid i landet.

Når dette skrives, 21 år etter vårt første besøk, sitter jeg hjemme hos Traian og Elena i Constanta. De er ledere for en pinsemenighet i byen som vi fikk hjelpe til å etablere høsten 2001. Nå er jeg her for å være med å innsette nye ledere for UIO Constanta. Arbeidet har vokst betraktelig siden den spede begynnelsen for 17 år siden. Rune og Irene Sæther fra Hommersåk utenfor Sandnes har ledet arbeidet de siste ti årene. De har bygget med bærekraft, øver innflytelse i byen, hjelper fattige og har satt spor etter seg.

At vår første tur i 1994 skulle lede til det vi ser i dag, er både surrealistisk, litt rørende, men mest av alt svært gledelig.

Jonas

I går talte jeg i NLM Hamar misjonsforsamling. Jeg hadde blitt bedt om å ta utgangspunkt i historien om Jona fra Det gamle testamentet. Her er notatene mine:

 

Tenk deg at du var en jøde som levde under andre verdenskrig. En dag fikk du beskjed fra Gud om å reise til Berlin og konfrontere Adolf Hitler. Hva ville du gjort? Det er blant annet dette boken om Jona handler om.

Boken om Jona er en spennende bok. Den er plassert i seksjonen for profetene i Det gamle testamentet. Men selv om Jona var en profet, fra Gat-Hefer i Galilea (2. Kong. 14,25), er ikke dette en profetisk bok. Den er først og fremst en historiefortelling som viser oss noe av Guds hensikt. Kanskje er det Jona selv som skriver boken? I så fall utleverer han sine egne svakheter, tvil og etnosentrisme på en usminket og ærlig måte. Nettopp dette gir boken troverdighet og understreker Bibelens storhet. På samme måte som med mange av de andre heltene i Bibelen, er heller ikke Jona et supermenneske. Og han er ærlig om nettopp dette.

 

Guds hensikt med Israel

For å forstå boken, trenger vi å skjønne Guds hensikt med Israel i verden. I 1. Mos 12,3 er første gang vi ser konturene av Israels utvelgelse, når Gud forteller at han skal velsigne Abraham fordi Gud vil velsigne alle jordens folkeslag: «Gjennom deg skal alle jordens slekter velsignes» Som et ledd i dette, bygger Gud nasjonen Israel gjennom mange generasjoner.

Det trengs mange ulike ingredienser for å bygge en nasjon: Felles historie, lovverk, riter, kultur, identitet, geografi er alle viktige elementer. Gjennom generasjoner bygges dette hos jødefolket.

Når Moses står på Sinai, etter utfarten fra Egypt, gir Gud ham De ti bud. Rett i forkant forteller Gud hva som skal være Israels hensikt på jorden. Det er i grunn samme beskjed som Abraham får beskjed om mange generasjoner tidligere:

… skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester (2.Mos 19,5-6)

Gud velsignet Israel slik at de skulle være til velsignelse for resten av folkeslagene. De skulle være prester for hele verden. Hva var prestens rolle?

Prestene skulle tale til Gud på vegne av folket (bønn) og de skulle ofre til Gud på vegne av folket. I tillegg skulle de tale til folket på vegne av Gud, og slik være Guds representanter på jorden.

Ypperstepresten var prest for prestene. Prestene (Levi) var prest for Israel. Israel var prest for nasjonene.

Nå kalte Gud Jona til å gjøre noe som var i tråd med Guds hensikt med sitt folk. Han skulle representere Gud hos et annet folkeslag.

 

Om Ninive

Ninive var en av verdens største byer, hovedstad i Assyria, samtidens store imperium. Arkeologiske utgravinger viser at bymuren var 12 kilometer lang, og lå ved bredden av elven Tigris, ikke langt fra dagens Mosul i Irak. Profeten Nahum byen for «den blodige byen»:

Ve den blodige byen, full av svik og full av plyndring, aldri mangler den bytte. Svepesmell og larmende hjul, hester i galopp og slingrende vogner, ryttere angriper, blinkende sverd og lynende spyd. Mengder av drepte, hauger av lik, ingen ende på døde kropper, folk snubler i døde. (Nah. 3,1-3).

Ninive var en by full av ondskap.

Det er til denne byen – til Israels fiender – Gud kaller Jona å dra for å forkynne at de skal omvende seg fra sin ondskap.

 

Jona flykter

Er det rart Jona flykter? Han gjør nok det som de aller fleste menneskene ville gjort. Oppdraget er for vanskelig og for farlig.

I teksten ser vi at Jona også flykter fordi han ville at Gud skulle straffe Ninive. Tenk deg en jøde, som under andre verdenskrig får beskjed av Gud om å reise til Berlin for å forkynne dom over Nazityskland, med en mulighet for at Gud skulle spare dommen, dersom nazistene ville omvende seg! Sannsynligvis ville de aller fleste heller reist til Hong Kong, istedenfor Berlin. Det er med andre ord lett å forstå hvorfor Jona heller tok båten til Tarsis.

Hvorfor Tarsis? Ninive lå øst for Israel, mens Tarsis var omtalt som “verdens ende” og lå utenfor Gibraltarstredet i dagens Spania. Dette var så langt du kunne reise vestover. Jona ville dra så langt som mulig vekk fra Ninive.

 

Uvær

På båtreisen gjennom Middelhavet kommer uværet. Mannskapet på båten begynner å rope til sine avguder, og kaste lasten over bord. Teksten forteller at mens dette skjedde, lå Jona og sov, nederst i båten. Hvordan kunne Jona sove, mens båten holdt på å gå under? Kunne det være at hans interne «storm», var større enn den ytre stormen de opplevde? Kapteinen kommer og vekker ham, og ber ham rope ut til sin Gud om nåde.

Så skjer det ironiske: Jona som flykter fra Gud, må be Gud om nåde for seg selv og mennesker fra andre etniske grupper. Da dette ikke umiddelbart hjelper, kaster mannskapet lodd for å finne ut hvem av dem som er skyldig i den store stormen. Loddet faller på Jona, og han blir holdt ansvarlig for uværet. Til sitt forsvar sier Jona:

«Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet.» Da ble mennene grepet av stor redsel. De sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han hadde flyktet bort fra Herren. Det hadde han fortalt dem. (Jona 1,9-10)

Mennene kaster Jona over bord, og stormen stilner umiddelbart. Hvordan reagerer mannskapet på dette?

Mennene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter (Jona 1,16).

Gud hører Jonas rop om hjelp, og han blir mirakuløst reddet gjennom å bli spist av en stor fisk som spytter ham på land. Deretter er Jona lydig, og reiser til Ninive, sine fiender, etter at Gud for andre gang talte til ham og bad ham reise til den store byen for å forkynne.

 

Jona ankommer Ninive

Bibelteksten sier ikke mye om hva Jona tenker eller føler, men vi kan tenke oss at adrenalinet fosset gjennom kroppen hans. Bibelen er også sparsom med opplysninger om hva Jona forkynte, bortsett fra følgende setning: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» (Jona 3:4).

Jonas budskap kan forstås som en profeti, og Jona var overbevist og ønsket at dette kom til å skje. Menneskene i Ninive var nemlig onde, de var hedninger og de var Israels fiender. Jona mente at Gud burde utrydde dem.

Så skjer det utenkelige. Folket omvender seg til Israels Gud. Kongen roper ut en faste, ikke bare for alle innbyggerne, men den gjelder også for dyrene! Da skjer det som Jona tenkte ikke skulle skje: Gud ombestemmer seg.

I denne historien ser vi at misjonsaspektet også finnes i Det gamle testamentet. Gud ønsket nemlig at folkeslagene skulle kjenne ham. Når folket i Ninive omvender seg fra sin ondskap, viser Gud sin nåde, til tross for byens blodige menneskeofringer og grusomhet.

 

Jona blir sint

Jona misliker sterkt at innbyggerne i Ninive begynner å tro på Israels Gud. Han blir sint fordi Gud viser nåde og sparer byen. Han vil heller dø, enn å se menneskene i byen leve videre:

«Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» (Jona 4,2-3).

Jona flyktet til Tarsis, ikke bare fordi han var redd, men også fordi han ikke ville forkynne for Ninive, i tilfelle de skulle omvende seg. Er det dette vi kaller rasisme? Eller etnosentrisme?

Han setter seg under en busk, utenfor byen, og venter. I solsteken lar Gud det vokse opp en busk som gir skygge for solen. Dagen etterpå, visner busken, noe som gjør Jona rasende.

Da sa Gud til Jona: «Er du virkelig så sint på grunn av ricinus-busken?» Han svarte: «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?» (Jona 4,9-11)

 

Hva kan vi lære fra denne historien?

  1. Guds hjerte for alle mennesker. Han har omsorg for alle folkeslag, også de som tilhører andre etniske grupper enn vår egen.
  2. Om oss selv: Har vi samme holdninger som Jona? Hva tenker vi om de som er annerledes og av annen etniske avstamming, og fra annen gudstro? La oss ikke være som Jona.
  3. Som kristne har vi fått samme oppdrag som Israel. Vi skal og være «prester» og snakke folkeslagene sak foran Guds trone ved å be for dem, og i Guds sted rope ut et nådens år fra Herren Gud, for jordens folkeslag.

 

Har du guts nok til å bry deg om mennesker?

I en scene, tidlig i filmen, fra en av historiens mest prisbelønte filmer, Schindlers Liste, stirrer hovedpersonen Oscar Schindler tomt ut av vinduet. Han vurderer om han skal gjøre det som for alltid vil forandre hans liv, og koste ham sin formue. Skal han kjøpe jøder fri fra konsentrasjonsleiren, slik at de kan jobbe på fabrikken hans og dermed berge livet? Schindler gjør en avtale med sjefen for konsentrasjonsleiren, Goeth, om å kjøpe fanger.

Under prisforhandlingene spør Schindler om hvor mye et menneskeliv er verd for Goeth, noe som da vil indikere prisen som skal betales. Som respons setter Goeth fingeren i brystet på Schindler, og returnerer spørsmålet: «nei, nei, nei, hvor mye er et liv verd for deg

Mange penger blir pakket i en koffert, og sammen med sin medhjelper Stern begynner Schindler å lage en liste over navnene de kan huske på fangene. Denne listen blir etter hvert kjent som Schindlers liste, og står helt sentralt i denne sanne historien om forretningsmannen og fabrikkeieren Oscar Schindler, som reddet over 1100 jøder fra å dø i konsentrasjonsleiren.

På slutten av denne scenen spør Stern om hvordan han klarte å overtale Goeth til å gi ham alle disse menneskene. I løpet av et øyeblikk skjønner Stern hvordan tingene henger sammen. «Kjøper du dem? Du kjøper dem! Du betaler for alle disse jødene!» Da de er ferdige med å skrive opp alle navnene, holder Stern listen opp i luften, mens han utbryter: «denne listen er liv!»

Mot slutten av filmen må jødene flykte fra fabrikken. Det har begynt å brenne under føttene til Schindler. Som en takkegave har jødene laget en gullring med en inskripsjon på innsiden: den som berger ett liv, redder hele verden, en setning fra Talmud. Da Schindler får denne ringen, bryter han sammen. Selv om han hadde brukt sin formue på å kjøpe mennesker fri, tenker han på alt han ikke gjorde. En gullpinn i dressjakken. Bilen hans. Alt kunne blitt solgt for å kjøpe flere jøder. Stern vet tydeligvis ikke helt hvordan han skal takle sin sjefs emosjonelle reaksjon, og visker til ham at 1100 mennesker er i live på grunn av ham.

Schindler var i utgangspunktet en kynisk forretningsmann, men etter hvert ble han drevet av den samme inderlige medfølelse som Jesus kjente på, da han så menneskemengden som var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter (Matt. 9,36).

Skaperen lengter etter å frelse mennesker fra alle folkeslag, slik at de kan komme i rett forhold til sin Skaper. Det er bare ett problem. Det er at omtrent 30 % av jordens befolkning bor i områder der de ikke har mulighet til å høre evangeliet formidlet på en måte som gjør at de forstår det. Disse er dermed utestengt fra muligheten til å kunne bli kjent med sin Skaper. Selv om de er skapt for å kjenne Gud og tilbe ham, er de i realiteten utestengt fra denne muligheten.

Hva gjør denne informasjonen med oss?

Overflødig misjon?

Misjon har endret seg mye i løpet av de siste tiårene. I tidligere generasjoner gikk strømmen av misjonærer fra «Vesten til resten». Nå sendes misjonærer fra «alle til alle». Land som tidligere var mottakere av misjonærer, sender i dag ut like mange misjonærer som de tradisjonelle sendelandene. Den digitale revolusjonen, migrasjon, kunnskap og globalisering har endret måten vi gjør misjon.

Økt grad av partnerskap mellom «nord» og «sør» er kanskje den største endringen de siste tiårene. Dette har ført til at den tradisjonelle misjonærrollen naturlig har forandret seg. Disse skiftene har gjort det lettere å drive misjon. Den økte takten i bibeloversettelsesarbeid er bare en synlig indikasjon på dette. Alle migrantmenighetene i Norge er et annet eksempel, hvor kanskje så mange som flere tusen muslimer i Norge har blitt døpt de siste tiårene. Jeg tror likestilte partnerskap mellom «sør» og «nord» er helt nødvendig for at misjonsbefalingen skal oppfylles.

Jeg blir urolig av noen uttalelser jeg hører i kjølevannet av disse endringene. Et eksempel på et slikt utsagn er at det i dag er mindre behov for vestlige misjonærer enn tidligere. Det hevdes at vår rolle som vestlig kirke bør være å sende penger og opptre som rådgivere til lokale kirker og innfødte misjonærer. Slik kan kirkene i «sør» utføre misjonsarbeidet selv.

Er misjonærer fra Norge og Vesten blitt overflødige? Mitt svar på dette er et ubetinget nei. Så lenge det finnes folkeslag uten et eneste kristent vitnesbyrd kan vi ikke slutte å sende misjonærer. I dag trengs det mange nye misjonærer, både fra Norge – men også fra alle verdens land. Samtidig som at evangeliet går frem som aldri før, er det også slik at på grunn av befolkningsveksten i verden, har antall mennesker som ikke har hørt evangeliet i nevneverdig grad ikke gått ned de siste årene.

Selv om mye forandrer seg, er det noen ting som ikke endrer seg. Skal evangeliets budskap spres til nye steder, mennesker og folkeslag, fordrer dette som tidligere at mennesker krysser grenser. Det er fremdeles ingen snarveier til at nye folkeslag skal preges av evangeliet. Misjonærer må fortsatt bruke tid på å lære språk, bygge relasjoner og tillit og forstå kulturen. Særlig tydelig blir dette når vi vet at nærmere 60 prosent av verdens befolkning fortsatt ikke har tilgang på Internett.

Dagens utfordring er at det kanskje finnes så mange som 2000 folkegrupper der det ennå ikke er spor av evangeliet. 2,2 milliarder mennesker bor i 250 av verdens minst nådde folkegrupper. Det betyr i praksis ingen kirker, ingen misjonærer, ingen bibel eller bibeloversetter, ingen kristne og dermed heller ingen å sende penger til. Disse folkeslagene er totalt uberørt av evangeliet. De vil forbli ekskludert fra evangeliet så lenge ingen forkynner evangeliet der. Så lenge dette er situasjonen må vi fortsette å kalle unge og gamle til livslangt misjonsengasjement.

Som kristne kan vi ikke slutte med å formidle misjonsbefalingens imperativ; gjør alle folkeslag til disipler! Den praktiske implikasjonen er kanskje litt annerledes enn før, men hovedoppgaven er den samme, nemlig at mennesker er villige til å krysse kulturelle grenser – også fra Norge – med evangeliet om Guds rike.

Den kanadiske pastoren og forfatteren O. J. Smith (1889 – 1986) proklamerte følgende: «Hvorfor skal noen høre evangeliet to ganger, når det finnes de som aldri har hørt det én gang?»

 

Lederartikkel til Mot Målet #1 2015

Dette ser du ikke på Dagsrevyen

Siden Muhammeds tid har et ukjent antall kristne mennesker vendt seg til islam. Ofte har dette skjedd kollektivt hvor hele landsbyer, byer og folk har blitt muslimer. Finnes det historiske eksempler som går motsatt vei? Frem til slutten av 1800-tallet finnes et knapt et eneste eksempel. Og det lille som finnes representerer gjerne «unntaket som bekrefter regelen». Men nå skjer det noe nytt – noe du ikke leser om i avisene fra Akersgata eller ser på Dagsrevyen.

Det fortelles flere og flere historier fra ulike land hvor muslimer vender seg til Jesus i relativt store antall. Alle med interesse for misjon blant muslimer har lest historier fra Indonesia, Algerie, Iran, Irak og senest om syriske flyktninger som kommer til tro på Jesus. Også i Norge har sannsynligvis flere tusen muslimer latt seg døpe de siste 20 årene.

Flere misjonsforskere hevder at vi aldri før i verdenshistorien har kunnet se så tydelige tegn som nå på at Gud rører ved muslimers hjerter. I alle deler av muslimverdenen finnes bevegelser av menn og kvinner som vil være Jesu etterfølgere.

En av verdens fremste missiologer, dr. David Garrison, reiste i perioden 2010 – 2012 400.000 kilometer i det han kaller «Islams ni rom» – ni ulike islamske geografiske områder i verden: Vest-Afrika, Nord-Afrika, Øst-Afrika, Den arabiske verden, Den tyrkisktalende verden, Persia, Sør-Vest Asia, Sør-Øst Asia og Indo-malaysia. Der intervjuet han over 1000 mennesker med muslimsk bakgrunn som nå tror på Jesus.

«Fortell meg din historie. Hva gjorde Gud for å føre deg til tro på Jesus Kristus?», var det enkle spørsmålet han stilte. Garrison brukte også tid på å søke etter historiske spor fra nesten 1400 år med islam, spor etter bevegelser av muslimer som i store grupper hadde begynt å tro på Jesus. Resultatet av sitt arbeid har han nå samlet i boken A Wind in the House of Islam.

I boken sin skriver Garrison at han utviklet ulike oversikter over forskjellige bevegelser av muslimer som hadde kommet til tro på Jesus. For å kunne bli definert som en bevegelse, måtte den inneholde dåp av minst 1000 personer eller at minst 100 lokale kirker ble plantet blant muslimer i løpet av en periode på 20 år. Gjennom den islamske historien fant han bare 82 slike bevegelser.

Når man tenker på tidsaspektet så er dette tallet nedslående. Historisk finnes det nesten ikke bevegelser av muslimer som kommer til tro på Jesus. Slik var det helt frem til åttitallet. Da begynte det i følge dr. Garrison å skje noe. For fra 1980 til år 2000 kunne han dokumentere elleve nye bevegelser av muslimer som kom til tro på Jesus. Dette skjedde i land som Iran, Algerie, Bulgaria, Albania, Vest-Afrika, Bangladesh og Sentral-Asia.

Kunne dette kanskje henge sammen med at det i løpet av 1980-tallet ble etablert flere bønnebevegelser som begynte å be om åpenbaring og frelse for verdens muslimer? Uansett årsak opplever vi i dag noe som aldri før har skjedd i den muslimske verden, for Garrison har nå dokumentert 69 nye bevegelser, bare i perioden fra år 2000 til år 2012.

«Vi er midt i den største bevegelsen av muslimer som kommer til tro på Jesus i hele verdenshistorien, og jeg tviler på at den globale kirke er klar over det som skjer», sier han.

I mange tilfeller har disse nye Jesusetterfølgerne kunnet bevare gode relasjoner til det muslimske samfunnet rundt seg. Andre steder er de troende forfulgt og ekskludert fra samfunnet rundt seg. Men i alle tilfeller har det vært en solid vekst – en tydelig bevegelse.

Det finnes 1,6 milliarder muslimer i dag. I følge Garrison har færre enn 1,5 prosent av disse blitt berørt av evangeliet. La oss fortsetter å be og søke Gud om hans hjerte for muslimene. La oss engasjerer oss i det Gud ønsker å gjøre blant muslimene – både i Norge og ellers i verden.

 

Publisert i Dagen, 4. mars 2015