Overflødig misjon?

Misjon har endret seg mye i løpet av de siste tiårene. I tidligere generasjoner gikk strømmen av misjonærer fra «Vesten til resten». Nå sendes misjonærer fra «alle til alle». Land som tidligere var mottakere av misjonærer, sender i dag ut like mange misjonærer som de tradisjonelle sendelandene. Den digitale revolusjonen, migrasjon, kunnskap og globalisering har endret måten vi gjør misjon.

Økt grad av partnerskap mellom «nord» og «sør» er kanskje den største endringen de siste tiårene. Dette har ført til at den tradisjonelle misjonærrollen naturlig har forandret seg. Disse skiftene har gjort det lettere å drive misjon. Den økte takten i bibeloversettelsesarbeid er bare en synlig indikasjon på dette. Alle migrantmenighetene i Norge er et annet eksempel, hvor kanskje så mange som flere tusen muslimer i Norge har blitt døpt de siste tiårene. Jeg tror likestilte partnerskap mellom «sør» og «nord» er helt nødvendig for at misjonsbefalingen skal oppfylles.

Jeg blir urolig av noen uttalelser jeg hører i kjølevannet av disse endringene. Et eksempel på et slikt utsagn er at det i dag er mindre behov for vestlige misjonærer enn tidligere. Det hevdes at vår rolle som vestlig kirke bør være å sende penger og opptre som rådgivere til lokale kirker og innfødte misjonærer. Slik kan kirkene i «sør» utføre misjonsarbeidet selv.

Er misjonærer fra Norge og Vesten blitt overflødige? Mitt svar på dette er et ubetinget nei. Så lenge det finnes folkeslag uten et eneste kristent vitnesbyrd kan vi ikke slutte å sende misjonærer. I dag trengs det mange nye misjonærer, både fra Norge – men også fra alle verdens land. Samtidig som at evangeliet går frem som aldri før, er det også slik at på grunn av befolkningsveksten i verden, har antall mennesker som ikke har hørt evangeliet i nevneverdig grad ikke gått ned de siste årene.

Selv om mye forandrer seg, er det noen ting som ikke endrer seg. Skal evangeliets budskap spres til nye steder, mennesker og folkeslag, fordrer dette som tidligere at mennesker krysser grenser. Det er fremdeles ingen snarveier til at nye folkeslag skal preges av evangeliet. Misjonærer må fortsatt bruke tid på å lære språk, bygge relasjoner og tillit og forstå kulturen. Særlig tydelig blir dette når vi vet at nærmere 60 prosent av verdens befolkning fortsatt ikke har tilgang på Internett.

Dagens utfordring er at det kanskje finnes så mange som 2000 folkegrupper der det ennå ikke er spor av evangeliet. 2,2 milliarder mennesker bor i 250 av verdens minst nådde folkegrupper. Det betyr i praksis ingen kirker, ingen misjonærer, ingen bibel eller bibeloversetter, ingen kristne og dermed heller ingen å sende penger til. Disse folkeslagene er totalt uberørt av evangeliet. De vil forbli ekskludert fra evangeliet så lenge ingen forkynner evangeliet der. Så lenge dette er situasjonen må vi fortsette å kalle unge og gamle til livslangt misjonsengasjement.

Som kristne kan vi ikke slutte med å formidle misjonsbefalingens imperativ; gjør alle folkeslag til disipler! Den praktiske implikasjonen er kanskje litt annerledes enn før, men hovedoppgaven er den samme, nemlig at mennesker er villige til å krysse kulturelle grenser – også fra Norge – med evangeliet om Guds rike.

Den kanadiske pastoren og forfatteren O. J. Smith (1889 – 1986) proklamerte følgende: «Hvorfor skal noen høre evangeliet to ganger, når det finnes de som aldri har hørt det én gang?»

 

Lederartikkel til Mot Målet #1 2015


Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *