Det var en merkelig reise, min første tur til Romania, sommeren 1994. Nå er jeg her igjen på besøk, 21 år etterpå.
Vi var åtte personer som reiste til Romania, sommeren 1994, på et evangeliseringsteam i regi av Ungdom i Oppdrag. Vårt mål var å fortelle mennesker om Jesus. Egentlig skulle vi til byen Cluj, vest i Romania. Men ved ankomst fikk vi vite at den lokale kirken ikke kunne ta imot oss likevel. En person gav oss en adresse i Constanta ved Svartehavskysten, 12 – 15 timers biltur unna.
Vi ankom Constanta sent på kvelden og bestemte oss for å overnattet langs veien, rett utenfor byen. På morgenen kjørte vi inn i byen. På en liten restaurant kjøpte vi noen tørre smørbrød til frokost av en oversminket servitrise. Jeg tenkte hennes høye hæler kompenserte for den manglende lengden på miniskjørtet. Alt var litt for overdrevet. Førsteinntrykket var heller dårlig. Men etter to fantastiske uker reiste vi hjem. Jeg var overbevist om at vi skulle tilbake. Noen av de vi møtte da er mennesker som er mine venner i dag.
Mye har skjedd siden vårt første besøk i Romania. Byen er forandret. Da hadde landet nesten 23 millioner innbyggere. Nå er det kanskje rett i underkant av 19 millioner. Landet har vært gjennom krise etter krise. Kirkene har vokst, rumenske misjonærer er sendt ut i misjon. Noen har blitt rikere. Noen er blitt fattigere. De aller fleste leter etter muligheter for å reise til andre land i Europa for å skaffe jobb. Jeg hører historier om menn som har forlatt kone og barn i Constanta for i desperasjon å finne jobb i Spania, England eller Italia. Noen måneder – eller år – senere kommer de hjem, med samme sum penger som da de dro. Kontrastene er blitt større, ja nesten kvalmende.
I 1998 flyttet Åsne og jeg hit. Vi skulle etablere ulike humanitære prosjekter, hjelpe til med å starte kirker i regi av pinsevennene i området. Ut av dette ble også Ungdom i Oppdrag Constanta etablert. Vi lærte oss rumensk og fikk mange gode venner. Læringskurven var bratt og etter fem fantastiske år i byen flyttet vi hjem. I de påfølgende fire årene reiste til Romania en gang i måneden for å følge opp Ungdom i Oppdrags arbeid i landet.
Når dette skrives, 21 år etter vårt første besøk, sitter jeg hjemme hos Traian og Elena i Constanta. De er ledere for en pinsemenighet i byen som vi fikk hjelpe til å etablere høsten 2001. Nå er jeg her for å være med å innsette nye ledere for UIO Constanta. Arbeidet har vokst betraktelig siden den spede begynnelsen for 17 år siden. Rune og Irene Sæther fra Hommersåk utenfor Sandnes har ledet arbeidet de siste ti årene. De har bygget med bærekraft, øver innflytelse i byen, hjelper fattige og har satt spor etter seg.
At vår første tur i 1994 skulle lede til det vi ser i dag, er både surrealistisk, litt rørende, men mest av alt svært gledelig.
Comments
One response to “I Romania 21 år senere”
Hei Andreas
Takk for alt du deler av den visdom innsikt du blir gitt av Far
Fant denne når søkte på YouTube og ditt navn
Ligger så mye som fokuserer på lykke og velsignelse men dette opplever jeg er ord som taler direkte, tenker da på det du også delte om mor Theresa og spesielt Romania og barne familiene som kom fra Syria og levde sine liv i hjemmene sine som nå var bilene de hadde
Jon