En påskehistorie om Moder Teresa

Da Moder Teresa mottok Nobels Fredspris i 1979 spurte en journalist henne om Kirken i Albania. Hun var selv født i dagens Makedonia i 1910, men var av albansk herkomst. Som 18 eller 19-åring flyttet hun til India som misjonær.

Albanias diktator, Enver Hoxha (1908 – 1985), hadde utropt dette lille landet på Balkan som en ateistisk stat og sosialismens fyrtårn. Alle kirkebygg var enten jevnet med jorden eller omgjort til lagerbygg og det var ingen aktive kristne i landet.

På spørsmålet fra journalisten under pressekonferansen i Oslo, svarte den vevre damen først at hun ber om at vår Herre vil gi sin fred i våre hjerter. Så fortsatte hun: «Den albanske kirke går nå gjennom sin Langfredag, men vår tror lærer oss at Kristi liv ikke sluttet på Langfredag. Det fortsatte til korset og ble fullbyrdet ved oppstandelsen. Vårt albanske folk skulle legge dette på sine hjerter.»

Og med det formidlet hun en dyp, kristen sannhet; veien til livet går via døden. Dette er vårt håp. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt», sa Jesus om seg selv (Joh.12,24)

Det gjaldt Jesus. Men det samme gjelder oss. Slik som Jesus etterlot oss et eksempel, kalles også vi til å dø fra vår egen egoisme, grådighet, og ta opp vårt kors og følge etter ham.

I påsken kan vi gå til det tomme korset og motta liv. 

Samtidig kaller Jesu eksempel oss til å bære vårt eget kors og oppgi det vi selv har for Jesu skyld.


Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *