Kristenlivets to veier

Det finnes to veier å gå på for kristne. Dette er kristenlivets to veier. Begge er viktige og nødvendige. Noen stunder trenger vi å gå den ene veien. Andre ganger langs vei nummer to. Begge leder til korset.

Den ene veien går vi for å få liv. På denne tilbys vi ny identitet, gjenoppreisning, forsoning med Gud og mennesker og fred. Bibelen kaller det frelse.

Det er lett å tenke at frelse kun handler om himmelbilletten vi bærer på baklommen gjennom livet. Og når vi en dag skal stå til regnskap for alt vi har sagt, gjort og tenkt – det som skal ropes ut fra hustakene – så slipper vi unna, fordi vi har denne himmelbilletten på baklommen. Den gir oss fri adgang til himmelen. Ansvaret for vår egoisme ligger på Jesus som sonet syndens evige konsekvens.

Men frelse er mer enn bare en himmelbillett på baklommen. Frelsen er navet kristenlivet dreier rundt. Men vi kan ikke kjøre på navet alene. I lengden blir det en smule krevende. Når vi forstår at frelse er mer, skaper det større helhetlig forståelse for meningen med livet.

Frelse – sozo på gresk – kan oversettes som «prosessen hvor vi blir gjort hel og tilbakeført til vår opprinnelige tilstand». Frelsesprosessen begynte med forsoningen. Den fullendes ved forløsningen. Derfor ble vi frelst. Slik blir vi frelst. En dag skal vi bli frelst. Vi blir frelst på et øyeblikk, som røveren på korset. Samtidig tar frelsesprosessen et helt liv.

Frelsen gir os ny identitet. Vi kan kalles Guds barn. Som Guds barn er vi arvinger og adopterte sønner og døtre av Gud. Vi var ikke venner med Gud. Ingen er i utgangspunktet venner med Gud. Men korset tilbyr oss vennskap med Gud. Gud ser ikke lengre på meg som en synder. Han ser på meg slik han ser Jesus. Hellig og uten feil.

Min utfordring er å leve i denne forståelsen av frelsen. Derfor trenger jeg å komme til korset – ikke bare en gang. Men hele tiden. Dette er den første veien til korset. Dette er livets vei.

Den andre veien til korset er dødens vei. Jesus sier at død er forutsetning for liv. Slik er det med hvetekornet. Uten at det først faller i jorden og dør, vil det ikke vokse opp og være livgivende for andre. Vi går den andre veien til korset for å legge ned vårt eget liv.

På Jesu tid var korset dødens symbol. Dette var våpenet romerne brukte for å drepe mennesker. På korset hang menneskene til de tørket ut i solen og døde. Derfor forstod disiplene hva Jesus mente da han sa at de måtte bære sitt kors og følge etter ham. Det var de dødsdømte som bar sitt kors. Til spott og spe måtte de gå gjennom gatene, opp til stedet hvor de skulle henge. Og dø.

For meg betyr den andre veien å dø fra min egen selviskhet og behov for å være sjef i eget liv. Ambisjoner kan være positivt, men ambisjonene må først ha vært via korset for at de virkelig skal kunne bære frukt. Her dør også min egoisme og vantro. Dette må skje hver dag, siden den er så innbarket i meg.

Når alt dette gis til Jesus, kan Jesus la det vokse frem liv. Nytt liv. Dette er også en del av evangeliet om korset.

La oss formidle Ordet om korset. Men la oss løfte frem begge veiene. Ikke bare den ene.

Lederartikkel i Mot Målet #2 2015

Presidenten er din gud

Norske aviser skrev nylig at Nord-Koreas militære leder hadde sovnet i presidentens nærvær. Derfor prioriterte Kim Jung-un å skyte ham med antiluftskyts fremfor å reise til Russland og delta på 70-årsmarkeringen av frigjøringen fra nazistene. Dette er bare en av mange bisarre nyheter som fortelles fra verdens mest stengte land. I forrige uke besøkte jeg landet.

Ikke lukket

Mitt engasjement for Nord-Korea startet da jeg møtte «Kim». Han er opprinnelig fra Sør-Korea. Som barn lærte han å hate landet i Nord. Da han leste Johannes evangeluim kapittel 3, vers 16, som sier at Gud elsker verden, trodde han det betydde hele verden, minus Nord-Korea.

Som 22-åring forstod han at Gud elsker Nord-Korea like mye som Sør-Korea. Det ble et vendepunkt som førte til at han tre år senere reiste dit. Etter flere besøk konkluderer han:

«Nord-Korea er slett ikke lukket. Man må bare bruke riktige kanaler», sier han.

Mange kristne

Landets hovedstad, Pyongyang, opplevde en vekkelse i 1907, og byen ble kjent som «Østens Jerusalem». Frem til landet ble delt i to i 1945, bodde 70 prosent av de kristne nord i landet, og hele 17 prosent av landets befolkning var kristne.

Da landet ble delt, flyttet nesten alle de kristne til Sør-Korea – bare 5 prosent av de kristne ble værende. Siden den gang har de vært utsatt for sterk forfølgelse, hvor et ukjent antall har blitt drept fordi de er kristne.

Skuespill-kirker

Det finnes fire offisielle kirker i Pyongyang, og for et par uker siden deltok jeg på gudstjeneste i en av disse. Guiden vår fortalte om landets trosfrihet og at alle som ville kunne få bibler. De måtte bare selv oppsøke kirken.

I kirken var det ingen barn, ungdommer eller tilsynelatende fattige. Alle var pent kledd, kirkekoret sang kjente sanger fra 1800-tallet og gudstjenesten kunne minne om en hvilken som helst annen gudstjeneste i en tradisjonell, norsk frikirke.

Mange mener at gudstjenestene er et skuespill for å portrettere en religionsfrihet som ikke finnes. «Kim» er ikke helt enig. Han har selv talt i to av landets kirker.

«Bare Gud vet hva som bor i hjertet til de som går i de nordkoreanske kirkene», sier han.

Gude-president

Nord-Koreas virkelighetsforståelse handler kort fortalt om «Den evige president», Kim Il-sung, som kastet japanerne ut av landet i 1945, og dannet et kommunistisk styre basert på sin Juche-ideologi. Sønnene etter Il-sung (nå er det Kim Jung-il) spiller nærmest guddommelige roller. USA er fienden som forsøkte å ødelegge revolusjonen.

«Juche er min religion», sa guiden.

«Og presidenten er din gud», tenkte jeg.

Det slår meg hvordan Nord-Korea har klart å skape en historie som rammer inn denne virkelighetsforståelsen. USA har styrker på den koreanske halvøy, og gjør sør og nord til fiender – gjenforening er umulig.

Korea velsigner verden

Som kristne kan vi velsigne Nord-Korea på tre måter.

1. Vi kan reise på besøk og bli kjent med mennesker og be for landet.

2. Vi kan bidra humanitært.

3. Vi kan starte forretningsvirksomhet, og med det skape arbeidsplasser og bygge ned murene mellom Nord-Korea og resten av verden.

For det er dét «Kim» drømmer om, foruten en gjenforening mellom sør og nord.

«Jeg tror Gud ønsker mer enn dette. Jeg håper et forenet Korea kan bli til en velsignelse for resten av verden», sier han.

 

Først publisert på www.tr024.no