Jeg husker godt første gangen da jeg tenkte at Gud kanskje ville at jeg skulle bli misjonær. Jeg var helt i begynnelsen av tenårene. Men ikke før jeg gikk på DTS, noen år senere, bestemte jeg meg. Jeg trodde nemlig Gud kalte meg til å arbeide med misjon resten av livet.
Kall. Overbevisningen gikk så dypt at allerede året jeg fylte 23 pakket det lille vi hadde og flyttet til Romania. Hvorfor skulle vi vente? Vi hadde ikke et særskilt kall til Romania, men vi bestemte oss for å flytte dit for fordi vi hadde relasjoner der og hadde mottatt en invitasjon fra både Ungdom i Oppdrag og flere lokale kirker i byen som senere skulle bli vår nye hjemby.
Hodet i veggen. Vi hadde bodd i Romania i bare ett år. Planen var at vi skulle arbeide som misjonærer i Nicolae Ceaucescus tidligere diktaturstat i mange år. Nå lurte vi på om vi skulle reise hjem. Vår eldste sønn hadde pådratt seg en kronisk sykdom som krevde regelmessige besøk på det lokale sykehuset og vi var midt i det som vi senere forstod var et realt kultursjokk. Vi dunket hodet i veggen.
Hva gjorde at vi ikke sluttet? For oss har det handlet om to ting:
Imperativ. For det første hadde vi erfart at Gud kalte oss til misjon. Dette skjedde gradvis, uten at jeg på en rasjonell måte kan forklare hva som skjedde. Misjonskallet ble formidlet gjennom historier fra andre misjonærer og at misjonsbefalingen ble kommunisert. Som barn husker jeg det var besøk av misjonærer på bedehuset hjemmet. Jeg husker ikke så mye av det de sa, men jeg husker det gjorde inntrykk. Senere i Ungdom i Oppdrag hørte jeg forkynnelse som utfordret meg og som løftet frem misjonsbefalingens imperativ. Slik ble misjonskallet formet, litt etter litt.
Relasjoner. For det andre har alle relasjonene hjulpet oss til å fortsette. Da vi dunket hodet i veggen hadde vi venner som stod rundt oss og hjalp oss. Noen var i Norge. Andre var kolleger i Romania. De hjalp oss gjennom.
Enkelt sagt begynte jeg fordi jeg fikk en visjon, mens relasjoner har fått meg til å fortsette.
Fristeren. Det er smertefullt å dunke hodet i veggen, særlig når du ikke helt vet hva som skjer. Senere har vi dunket hodet i veggen flere ganger, også etter at vi flyttet hjem til Norge. Det ville vært lett å gi opp – også nå – mens vi bor i Norge. Høyere lønn, færre reisedøgn, et enklere liv, mindre ansvar … stemmen som visker oss i øret at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet kan virke forlokkende. Heldigvis varer ikke disse fristelsene så lenge.
Jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter fordi jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg fordi jeg opplevde Gud kalle meg. Og kallet kom fordi noen forkynte misjon for meg. Og når det likevel røyner på, så hjelper relasjonene meg til å fortsette.
Fra India. For litt siden fikk jeg en e-post fra India. Den kom fra et rumensk ektepar som var studenter på et misjonærkurs jeg ledet i Romania for snart 15 år siden. Etter kurset flyttet de til India, hvor de begynte å utdanne indiske kirkeplantere og fokusere på et folkeslag som i realiteten var helt uberørt av evangeliet. For 15 år siden var nesten ingen kjente kristne i dette folkeslaget. I løpet av de siste årene har de sendt ut kirkeplantingsteam i hele regionen. Et titalls kirker er blitt etablert og man kan se konturene av en stedegen kirkeplantingsbevegelse. Dette skjer i et folkeslag som for få år siden var kategorisert som helt unådd.
Gleden er større. Hva gjør jeg når jeg får slike e-poster? Jo, jeg takker Gud for at vi ikke sluttet. Selv om det av og til kan være tunge tak, er nemlig gleden og privilegiet så uendelig mye større.