Tanker om 17. mai

Alv Magnus, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag, har skrevet noen refleksjoner om 17. mai som jeg tenkte det var verdt å dele. God lesning:

118198

Foto: Tarjei Gilje, Dagen

17. mai for 71 år siden talte kong Haakon til det norske folk fra London. Han åpnet med å si: «Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk».

 

Så fortsatte han: «Vi må aldri glemme å takke vår Herre for hans nådige styrelse helt til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelse for land og folk… Vi takker ham fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i europakrigen.» Det sto 365 000 tyske soldater under våpen i Norge ved kapitulasjonen 8. mai 1945. Han avsluttet slik: «Gud bevare Norge!»

Litt senere på dagen holdt kronprins Olav en radiotale til folket fra slottet i Oslo etter at han hadde bivånet barnetoget  fra slottsbalkongen, der han sa: «En gripes av en uendelig stor takknemlighet til Gud som har latt oss få oppleve denne dagen med dens minner og dens løfter for fremtiden». Kronprinsen fortsetter så med å si: «Det fortelles at da representanten Georg Sverdrup var på vei til Riksforsamlingen på Eidsvold i vårdagene 1814, så sa skyskaren til ham; hva du gjør, så husk at Gud står attåt. I dag ser vi tydelig at han har stått attåt både den gang da han lot oss få vår frie forfatning og nu i disse hårde krigsårene når han atter gav oss menn og kvinner som modig og tro kunne stå frem og være villige til hvis det ble krevet å ofre liv for land og folk.» Så avslutte han med bønnen om at Gud måtte bevare Kongen og la til: «Må Gud velsigne Norge og dere alle!»

Det slår meg, nå 71 år senere, at kong Haakon og Kronprins Olav på en naturlig og ukunstlet måte talte om Guds styrelse med den største selvfølgelighet. De forsto begge at den allmektige Gud styrte historien og nasjonens gang. De hadde begge den Bibelske forståelsen av hvem Gud er. Derfor var det viktig for dem å vise folket nødvendigheten av å takke ham for hans nådige styrelse.

Kronprinsen refererte til nasjonalsangen der Bjørnson oppfordrer den norske mann om å takke Gud; alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.

Vår rett og vår frihet kommer fra Gud. Han har nasjonens skjebne i sin hånd. Han er den ultimate autoritet. Den øverste styrer. Ham må vi underordne oss, ham må vi bønnfalle, ham er det vi må takke, for det er han som gav oss friheten og freden tilbake.

Kongen tenkte slik. Kronprinsen, som norsk forsvarssjef under krigen, forsto det også slik. Og de skjemtes ikke for å si det i klartekst til hele folket. Har vi den samme forståelse i dag?

Vi kunne spørre: På hvilken måte var Gud attåt den gang i 1814 og i forbindelse med okkupasjonsårene, slik kronprins Olav hevdet at han var?

Med troens øye kan vi si at den vekkelse som fulgte Hans Nielsen Hauge var en forutsetning for en nasjonal selvstendighetsbevegelse som munnet ut i Europas frieste forfatning i 1814. Med ham våknet folkeånden i Norge, sa Grundtvig. Tusenvis av mennesker i alle strøk av landet var kommet til en personlig tilegnet tro, hadde begynt å tenke selvstendig og ble gjennom brev, besøk og bøker bevisst at de tilhørte en nasjonal reisning. En bønnens atmosfære bredte seg og folk ropte til Gud om hjelp gjennom nødsårene som Napoleons krigene hadde skapt. Ikke uten grunn kaller historikeren Karsten Alnæs boka om 1814 for Miraklenes År. Jo, Gud sto attåt og hjalp oss.

Hva med okkupasjonen under Nazi Tyskland?

Til tross for en naiv og udugelig utenriksminister som ikke informerte sin egen regjering da telegrammene strømmet inn om en tysk krigsflåte på vei nordover fra Kiel, hadde Gud noen med sunn dømmekraft og beslutningsevne på plass.

Hvor ille det var illustreres ved at statsminister Johan Nygaardsvold den 6. april henvender seg til opposisjonslederen, høyremann og Stortingspresident Carl Joachim Hambro, om å forhøre seg hos utenriksministeren om det er noe viktig som står på spill: «Han snakker jo ikke med oss, men han forteller av og til deg noe», hadde Nygaardsvold sagt. Men heller ikke Stortingspresidenten nådde fram.

Søndag ettermiddag den 7. april ble Koht konfrontert med nye alarmerende meldinger. Koht sa bare: «I grunnen er det ikke noe å gjøre. Om meldingen er uriktig, er det best ikke å bringe den videre. Om den er sann, kan vi ikke gjøre noe for å stanse den tyske flåten likevel». Men Birger Eriksen på Oscarsborg festning som nærmet seg pensjonsalderen, tok grep. Uten å få noen retningslinjer fra Oslo, kommanderte han ild fra de to 27cm kanonene Moses og Aron klokken 04.21 den 9. april om morgenen. Han hadde fått en annen pensjonert offiser som kjente det hemmelige torpedobatteriet på Oscarsborg til å komme ut tidligere på kvelden.

Kaptein Andersen på Oberst Eriksens kommando fyrte av to undervannstorpedoer mot krysseren Blücher med over 2000 soldater om bord. Blücher tok slagside og sank en kilometer lenger inn fjorden. I Oslo tok Hambro initiativet og en time senere klokken 08:00 rullet et ekstratog ut fra Østbanestasjonen med kongehuset, Storting og regjering om bord med kurs for Hamar. Disse to reddet våre myndigheter fra å falle i tyskernes hender.

Men hva bidro til at lærerne og prestene sto overmakten imot og nektet å la seg bruke i nazifisering av befolkningen? Hadde det noe med vekkelsen som kom via Oxfordgruppens virksomhet fem år før?

Det begynte i Ringsaker kommune på Høsbjør hotell, da Hambro inviterte 120 venner til et møte med den lutherske presten Frank Buchman og et internasjonalt team. I løpet av få dager vokste forsamlingen til det tidobbelte. Både biskoper og prester og andre mennesker med innflytelse i samtiden fikk et avgjørende møte med Gud der og i månedene som fulgte i Oslo, Bergen og Trondhjem.

Biskop Berggrav var der. Da krigen begynte tok han kontakt med professor Hallesby og sammen dannet de Kristen Samråd som koordinerte kirkens motstand mot okkupasjonsmakten.

Gud bryr seg om Norge. Det hviler et kall over oss som nasjon. Vi er et utvalgt folk. Guds utvelgelse er et mysterium. Men det er også et privilegium.

Gud vil noe med Norge. I de senere år har det kommet mange Guds menn og kvinner til oss fra andre land med budskap om at Gud vil bruke vår nasjon til å velsigne andre folk og nasjoner. Vi har siden Hans Nielsen Hauges tid vært en nasjon som har bragt mye velsignelse til andre folk både gjennom utvandring og misjon.

Til tross for frafall og lunkenhet, vil Gud gripe inn. Vi har en nådetid gitt oss av Gud.

For 2600 år siden ba Gud profeten Jeremia rope ut disse ord mot nord: «Vend tilbake Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. Vend tilbake frafalne barn! Sier Herren. For jeg er deres herre.» (Jer 3,12-14)

Gud brydde seg og bryr seg om Israel. Men Jeremia nådde ikke frem med sitt kall til Israel. De omvendte seg ikke. Nasjonen ble hærtatt. Folket drevet i landflyktighet. 70 år av fornedrelse og forvisning fulgte.

Vi som Guds folk sitter med nøkkelen til vår nasjons fremtid. Vi kan ikke regne med andre. Vi kan ikke se hen til myndighetene. Regjeringen har svært begrenset makt. Det er Gud som rår. Og han ser hen til sitt folk. Vil vi som kaller oss med hans navn være å regne med?

Er det noen bedre måte for oss å feire denne frihetsdagen på enn å kalle på ham som har makt til å trygge lagnaden for land og folk? Er det noen bedre måte å vise vår erkjennelse av at det er Herren som borger for vår frihet og fremtid på, enn å vende oss bort fra ugudelighet og å be om miskunn fra hans hånd. Hva vil skje med vårt land? I dag nyter vi av frihet og fred. La oss takke og be! Ha en velsignet 17. mai!

Alv Johan Magnus

Når misjonær-spagaten blir stor

Man kan gå i spagat hvis gapet blir for stort. Og dersom avstanden mellom visjon og virkelighet kan spagaten bli for bred. Det er smertefullt.

Jeg tror mange vordende misjonærer har romantiske forestillinger om hvordan misjonstjenesten skal bli. Det viser seg dessverre at drømmene sjeldent stemmer med realiteten. Da oppstår et gap mellom visjon og virkelighet.

Hvordan kan vi tette dette gapet? La meg fortelle litt om hva vi i Ungdom i Oppdrag har lært.

Selvbilde. Hva tenker misjonæren om seg selv i møte med Gud? Har vi utvalgt oss selv, eller er det Gud som har utvalgt oss? Er Gud gartneren i hagen, mens vi er planten? Da flyttes dypest sett ansvaret for arbeidet fra oss selv til Gud. Slik kan vi senke skuldrene og slippe å stresse etter å oppnå resultater, manipulere mennesker rundt oss eller slite oss ut. Vi skal gjøre det vi kan, og så må Gud gjøre resten.

Urealistiske forventninger er ødeleggende og kan ende i en frontkollisjon. Alternativt kan man stikke hodet i sanden og late som om virkeligheten ikke eksisterer. Det er sjeldent en god ide. Vi må ikke fristes til å overvurdere hva man utrette i løpet av et par år som misjonær – samtidig som vi heller ikke bør undervurdere hva som kan skje i løpet av ti år.

Gudsbilde. Gud bruker metaforen «far» for å beskrive sin relasjon til oss. Dersom mine barn kun er opptatt av hva de kan gjøre for meg, blir relasjonen til barna mine usunne.

Jeg tror misjonærer lett kan bli for opptatte av alt de skal gjøre for Gud. Det er jo tross alt derfor de har blitt misjonærer; de skal utføre et oppdrag. Men hva om dette er sekundært for Gud? Hvordan kan tanken om at Gud er mer interessert i meg enn jobben min prege gudsbildet mitt?

Misjonærbilde. Alt går ikke alltid som planlagt. Undersøkelser viser at flesteparten av misjonærene som reiser hjem tidligere enn planlagt, gjør dette på grunn av konflikter eller vanskelige arbeidsforhold. Slike konflikter være ødeleggende fordi man ikke forventet det og de kan være vanskelig å håndtere i et lite misjonærteam. Jeg tror vi trenger å være ærlige; misjonærer er ikke bedre mennesker enn andre mennesker. De er minst like sta, egoistiske og krevende å være sammen med som naboen på andre siden av gaten.

Jeg tror og det er viktig at misjonærer har en sunn forståelse av sin egen rolle. Det kan gå galt dersom man tenker at misjonæren er «læreren» som skal fortelle «de innfødte» hvordan alt bør være. Hva om misjonæren heller tenker om seg selv som eleven som skal lære? Slik kan byrden bli lettere å bære og sjansen for maktmisbruk betydelig mindre.

Ærlighet. Ærlighet beste medisin når man kjenner spagaten presser på. Slik kan vi snakke om det og kanskje ta en pause for å la Gud realitetsorientere både visjon, gudsbilde og selvbilde.

Hvis man ikke får hjelp til å tette gapet mellom visjon og virkelighet, blir noen over tid utbrent. Andre blir kynisk. Eller mister troen på misjon.

Jeg håper vi kan organisere misjonsarbeidet vårt slik at det er mulig å brenne – uten å brenne ut.

Må jeg lære språket?

Her om dagen møtte jeg en person som skulle bli misjonær. Men han ville ikke bruke tid på å lære språket. «Alle kan jo engelsk», sa han.

Jeg var uenig med ham, og mente han burde lære arabisk, språket de snakket i landet han skulle flytte til. Han mente det var bortkastet tid å bruke to år på å bli god i arabisk.

Jeg tror han tar feil.

Man kan godt jobbe som misjonær uten å lære et nytt språk. Jeg kjenner misjonærer som ikke kan det lokale språket, selv etter flere år ute. Disse jobber på steder hvor de aller fleste bruker engelsk. Når de i ulike situasjoner har behov for å bruke det lokale språket, brukes tolk. Dette går oftest greit.

Likevel anbefalte jeg fyren å lære arabisk flytende. Hvorfor?

Svaret er Jesus. Jesus var på mange måter en misjonær. Han forlot sitt hjemland (himmelen), flyttet til et nytt land (Israel), ble jøde (bodde i Nasaret og Kapernaum), jobbet i et «vanlig» yrke (snekker) og snakket det lokale språket (arameisk).

Jesus kunne valgt å komme til jorda som 30-åring for deretter å begynne direkte på sin tjeneste. Dette gjorde han ikke. Han valgte å bli født som en jøde, leve som en jøde, bo som en jøde, spise som en jøde, jobbe som en jøde og snakke språket som jødene snakket.

Vi vil jo være som Jesus, vil vi ikke?

Språk og kultur henger nøye sammen. For å være en god misjonær, må man prøve å forstå verdensbildet der man arbeider. Uten å lære språket, vil det være vanskelig å kunne gjøre kulturelle dypdykk som gjør at du forstår hvorfor mennesker tenker som de gjør.

Hva tenker du om innvandrere som har bodd mange år i Norge uten å ha lært norsk? Mange vil tro at de mangler respekt for Norge og norsk kultur, og man stempler til og med de som late og arrogante.

La oss se på saken fra den andre siden av gjerdet; tenk deg en misjonær i Midtøsten som ikke vil bruke tid på å lære arabisk fordi han ikke har tid. Han synes det er like greit å bruke tolk der folk ikke kan engelsk. Hva vil en gjennomsnittlig araber tenke om en slik misjonær?

Å lære det lokale språket handler om respekt, kjærlighet og villighet til å tjene.

En venn av meg sa til meg at dersom jeg skulle bruke to uker i et land, ville han ha brukt to uker på å lære språk.