Frelse som prosess

 

I vår kristne kultur sier vi at vi ble frelst den dagen vi omvendte oss fra synd og begynte å tro på Jesus. Selv om dette er sant og rett, har jeg i det siste forstått at dette ikke beskriver hele bildet.

Apostelen Peter snakker nemlig ikke bare om frelse som noe som har skjedd. Det er også noe som skjer. Og det er noe som skal skje: … han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde … dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når frem til frelsen. (1 Pet 1,3+5). Her beskriver Peter frelsen som noe som har skjedd og som noe som skal skje. Senere skriver han at vi kan vokse til frelse (1 Pet 2,2), altså frelse som en prosess.

Frelse er prosessen som starter i det øyeblikket vi innlemmes i Jesu kirke, og blir Guds barn. Dette begynte ved forsoningen på korset, og vil fullendes i forløsningen som en dag skal skje. Alt som skjer i tiden mellom forsoningen og forløsningen er som en mellomperiode – en forberedelse på det som en dag skal komme. Fordi vi lever som falne mennesker i en fallen verden, vil vi i denne prosessen påføres sorg, smerte og lidelse. I dette livet, midt mellom forsoning og forløsning, lever vi på denne jorden i den tiden vi er blitt gitt, mens vi «arbeider på vår frelse med ærefrykt og respekt», som Paulus skriver i Fil 2,12.

Første mosebok beskriver menneskets liv i perfekt relasjon med både skaperen, hverandre og naturen. Slik var det ment å være. Synden, som senere kom inn i verden og ødela harmonien og besmittet menneskeslekten, gjør at vi lever livene våre med lidelse, konflikter og sykdom. Sozo, det greske ordet som er brukt for frelse i Det nye testamentet, er et begrep som betegner prosessen som tilbakefører mennesket til sin opprinnelige tilstand. Mennesket var ment å leve et liv i perfekt harmoni med Gud, med hverandre og med det skapte. Sozo inkluderer evig liv i himmelen, og det brukes for eksempel også om helbredelse.

I forsoningen har vi fått tilgivelse for våre synder, barnekår og en identitet som nye skapninger (2 Kor 5,17). I forsoningen blir vi kjent med Gud som vår far, og Jesus ble vår bror. I Jesu soningsdød har vi også helbredelse fra sykdom, samt gjenopprettelse fra sår som er påført oss gjennom livet. Frelsen fullendes ikke før forløsningen, i det øyeblikket vi får del i oppstandelsen. Til den tid må vi leve i spenningen mellom forsoningen og forløsningen – mellom et «nå» og et «ikke ennå».

I Bibelen finner vi løfter vi kan tro på. Jesus forteller oss at tro kan flytte fjell. Markus 16,18 sier at når vi legger hendene på syke, skal mennesker bli friske. Dette har jeg selv erfart. Men erfaringen viser meg óg en spenning mellom livets realiteter og løftene vi finner i Bibelen. Jeg har også nemlig erfart at troen ikke flyttet fjellet, selv om det ble bedt.

Frem til forløsningen må vi fremdeles leve med syndefallets realitet, selv om Gud har tilgitt vår synd, og døde i mitt sted. Når vi forstår ordet frelse som prosessen som gjør oss hele – i spenningen mellom forsoning og forløsning – hjelper det meg til å besvare noen av livets vanskelige spørsmål.

Lederartikkel fra Mot Målet #3 2016

«Min drøm er å fly»

For første gang arrangerte Mission Adventures misjonstur med ungdommer fra Litauen. Her er en liten historie fra noe som skjedde i august:

I sommer reiste en barnehjemsgutt på 17 år fra Litauen på misjonstur for første gang i sitt liv. Sammen med teamet sitt på seks personer, arbeidet de i en liten småby, hvor de prøvde å gjøre Jesus synlig for menneskene der.

Kvelden før de skulle reise hjem, satt det lille teamet og snakket om drømmene sine og hva de trodde Gud ville med livene deres.

«Min drøm er å fly», sa barnehjemsgutten. «Det er min største drøm». Så bad de sammen om at Gud skulle vise ungdommene sin plan for deres liv, og at  drømmer en dag kunne bli virkelighet.

Dagen etter var det tid for hjemreise. Plutselig kom det kjørende en stor, svart bil. En eldre mann i dress steg ut av den. Ungdommene lurte på hva han ville. Han hadde med seg en avis. «Er dere den gruppen som omtales i avisen?» spurte han Karolina, som ledet gruppen. Noen dager i forveien hadde nemlig lokalavisen skrevet en artikkel om ungdommene som var på besøk.

«Jeg ønsker å gi dere noe tilbake», sa mannen i sort dress. «Jeg har et privatfly. Som takk for det dere har gjort mot oss og byen vår, vil jeg gjerne ta dere med på en flytur».

Dette var første gangen barnehjemsgutten på 17 fikk fly. En barnehjemsgutt som reiste på misjonstur for første gang i sitt liv.

Dette er bare en av mange historier fra sommerens misjonsturer med Mission Adventures og Ungdom i Oppdrag. Les mer om Mission Adventures her.

Innvendinger mot korttidsmisjon

 

For noen uker siden publiserte avisen Vårt Land en serie artikler om unge volontører som i korte perioder arbeider på barnehjem i utviklingsland.

Dette fenomenet er på ingen måter nytt, men omfanget har vokst betraktelig de siste årene, hvor flere aktører i Norge formidler slike reiser. Turene blir markedsført med setninger som «… du bidrar til at noen får det litt bedre».  Dette treffer midt i «tidsånden» hvor mange unge mennesker ønsker å «bety en forskjell».

Menneskerettighetsforskerne Linda Richter og Amy Norma konkluderer ifølge Vårt Land med at barnehjemsbarn tar skade av slikt kortvarig, frivillig arbeid. De har studert praksisen hvor mennesker over kortere perioder gis oppgaver på barnehjem i utviklingsland. Flere av de største, norske bistandsaktørene var ifølge Vårt Land enige i denne kritikken. Mange av deres argumenter mot såkalt bistandsturisme er gode, selv om jeg personlig mener bildet er mer sammensatt enn slik Richter og Norma konkluderer.

Da jeg leste artiklene i Vårt Land, stilte jeg meg følgende spørsmål: Kan kritikken som rammer såkalt bistandsturisme også benyttes overfor korttidsmisjon? Etter å ha arbeidet i Ungdom i Oppdrag i over 20 år, som Norges kanskje største «formidler» av korttidsmisjonærer, tenker jeg tja, det kommer helt an på.

Jeg har personlig sett og erfart hvordan korttidsmisjonærer i noen få tilfeller har gjort mer skade for et lokalt og sårbart misjonsarbeid enn vært til hjelp. Langt oftere har jeg sett hvordan korttidsmisjon har vært til støtte og utvikling og på lang sikt betydd en stor forskjell.

I Ungdom i Oppdrag sier vi at korttidsmisjon ofte fører til langtids misjonsengasjement. De aller fleste av våre langtidsmisjonærer har tidligere vært på misjonsturer i regi av Ungdom i Oppdrag, gjerne i løpet av en sommer eller som en del av en praksisperiode på en av våre Disippeltreningsskoler. Vi ser også hvordan ungdomsgrupper, som sammen reiser på en 14-dagers misjonstur gjennom Mission Adventures, får erfaringer som bidrar til vekst og fornyelse «hjemme».

Men her er det viktig å holde tunga rett i munnen: Vi kan aldri bruke fattige mennesker eller mennesker som bor i unådde folkeslag som objekter for våre egne mål om selvrealisering eller som middel for å gi oss en bedre CV. Da devaluerer vi menneskeverdet og gjør mennesker til et middel for vår egen vekst. Det er dypt ukristelig. Dersom dette blir våre primære mål for å drive korttidsmisjon, da bør våre alarmklokkene ringe.

Korttidsmisjon kan også være skadelig for den lokale sammenhengen som besøkes, for eksempel gjennom usunne bindinger økonomisk, hvor bærekraft og utvikling brytes ned. Det kan og i enkelte tilfeller føre til at ungdommelig overmot og mangel på kulturell kompetanse gjør mer skade enn gagn for evangelieformidlingen lokalt. Samtidig bør vi og reflektere etisk: Er det rett at norske ungdommer betaler flere tusen kroner for å besøke et annet land i stor nød, når samme pengesummer så opplagt kunne blitt bedre «forvaltet»?

Det finnes innvendinger mot korttidsmisjon. Likevel mener jeg bestemt at korttidsmisjon er viktig. Forutsetningen er at det skjer i riktig kontekst. For det første mener jeg korttidsmisjon bør skje i rammen av langtidsmisjon. For det andre bør det være del av en lokal strategi, hvor korttidsmisjonærene faktisk utgjør en forskjell og utfører oppgaver som ellers ikke ville blitt løst lokalt. Og for det tredje bør det skje på et jevnbyrdig nivå mellom korttidsmisjonærer og lokale partnere.

Da kan en bieffekt være at norske ungdommer får et misjonskall og at misjonsreisen gir opplevelser som gjør at livene til de norske ungdommene forandres. Men dette kan aldri bli hovedmålet.

Min erfaring er at korttidsmisjon fører til langtidsengasjement i misjon, rike og langsiktige relasjoner mellom mennesker oppstår og evangeliet går frem. Men på samme måte som langtidsmisjon fordrer kompetanse, gjør korttidsmisjon det samme.

Er Ungdom i Oppdrag den største misjonsorganisasjonen i Norge?

Avisen Dagen har slått fast at Ungdom i Oppdrag er Norges største misjonsorganisasjon – dersom man teller antall langtidsmisjonærer. Har de rett? Ja og nei. La meg forklare.

I begynnelsen av juni hadde vi opptelling av antall langtidsutsendinger fra Ungdom i Oppdrag. Så langt vi kunne se, var tallet 139 personer. I følge Dagen har Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) 135 misjonærer. Enkel logikk vil da tilsi at UIO er størst.

Så enkelt er det ikke.

Hva med for eksempel Troens Bevis, som knapt nok har utsendinger fra Norge? De har en annen strategisk tilnærming. Likevel berører arbeidet fra Sarons Dal mange, mange mennesker over hele verden. Jeg har ikke oversikt over omfanget, men organisasjonen som i år feirer 50 år, har berørt mange millioner mennesker.

I Norge er NLM betydelig større enn UIO. Dette handler selvsagt om historie, strategi og arbeidsmåter. Men skal man telle antall mennesker i Norge, spiller UIO i en helt annen divisjon enn NLM – divisjoner langt lavere. Antall kroner kan heller ikke sammenlignes. Så vidt jeg vet har NLM over en milliard kroner i omsetting. Vi i UIO har «skarve» 80 millioner kroner.

Hva så med antallet 139? I Dagen forsøkte jeg å kommunisere at måten vi teller på gjør at tallet ikke nødvendigvis er 139. For det første er noen av disse 139 nasjonale medarbeidere som er gift med norske utsendinger. Andre er såkalt «kontaktmisjonærer» – utsendinger som kun har en relasjonell tilknytning til UIO Norge. Noen av disse er utsendt av organisasjoner som PYM. Andre igjen er utlendinger som har kommet til Norge for å bli trent i misjon og som så er utsendt som kontaktmisjonærer. Dersom vi tar bort de som tilhører gruppene som er beskrevet overfor, kommer vi til i underkant av 100 langtidsutsendinger. Og dermed er ikke UIO «Norges største misjonsorganisasjon».

Det som likevel er gledelig er at Ungdom i Oppdrag øker antall misjonærer! Og det er et ubestridt faktum. Her kan du for eksempel lese om nordmenn på vei til Island