For noen uker siden publiserte avisen Vårt Land en serie artikler om unge volontører som i korte perioder arbeider på barnehjem i utviklingsland.
Dette fenomenet er på ingen måter nytt, men omfanget har vokst betraktelig de siste årene, hvor flere aktører i Norge formidler slike reiser. Turene blir markedsført med setninger som «… du bidrar til at noen får det litt bedre». Dette treffer midt i «tidsånden» hvor mange unge mennesker ønsker å «bety en forskjell».
Menneskerettighetsforskerne Linda Richter og Amy Norma konkluderer ifølge Vårt Land med at barnehjemsbarn tar skade av slikt kortvarig, frivillig arbeid. De har studert praksisen hvor mennesker over kortere perioder gis oppgaver på barnehjem i utviklingsland. Flere av de største, norske bistandsaktørene var ifølge Vårt Land enige i denne kritikken. Mange av deres argumenter mot såkalt bistandsturisme er gode, selv om jeg personlig mener bildet er mer sammensatt enn slik Richter og Norma konkluderer.
Da jeg leste artiklene i Vårt Land, stilte jeg meg følgende spørsmål: Kan kritikken som rammer såkalt bistandsturisme også benyttes overfor korttidsmisjon? Etter å ha arbeidet i Ungdom i Oppdrag i over 20 år, som Norges kanskje største «formidler» av korttidsmisjonærer, tenker jeg tja, det kommer helt an på.
Jeg har personlig sett og erfart hvordan korttidsmisjonærer i noen få tilfeller har gjort mer skade for et lokalt og sårbart misjonsarbeid enn vært til hjelp. Langt oftere har jeg sett hvordan korttidsmisjon har vært til støtte og utvikling og på lang sikt betydd en stor forskjell.
I Ungdom i Oppdrag sier vi at korttidsmisjon ofte fører til langtids misjonsengasjement. De aller fleste av våre langtidsmisjonærer har tidligere vært på misjonsturer i regi av Ungdom i Oppdrag, gjerne i løpet av en sommer eller som en del av en praksisperiode på en av våre Disippeltreningsskoler. Vi ser også hvordan ungdomsgrupper, som sammen reiser på en 14-dagers misjonstur gjennom Mission Adventures, får erfaringer som bidrar til vekst og fornyelse «hjemme».
Men her er det viktig å holde tunga rett i munnen: Vi kan aldri bruke fattige mennesker eller mennesker som bor i unådde folkeslag som objekter for våre egne mål om selvrealisering eller som middel for å gi oss en bedre CV. Da devaluerer vi menneskeverdet og gjør mennesker til et middel for vår egen vekst. Det er dypt ukristelig. Dersom dette blir våre primære mål for å drive korttidsmisjon, da bør våre alarmklokkene ringe.
Korttidsmisjon kan også være skadelig for den lokale sammenhengen som besøkes, for eksempel gjennom usunne bindinger økonomisk, hvor bærekraft og utvikling brytes ned. Det kan og i enkelte tilfeller føre til at ungdommelig overmot og mangel på kulturell kompetanse gjør mer skade enn gagn for evangelieformidlingen lokalt. Samtidig bør vi og reflektere etisk: Er det rett at norske ungdommer betaler flere tusen kroner for å besøke et annet land i stor nød, når samme pengesummer så opplagt kunne blitt bedre «forvaltet»?
Det finnes innvendinger mot korttidsmisjon. Likevel mener jeg bestemt at korttidsmisjon er viktig. Forutsetningen er at det skjer i riktig kontekst. For det første mener jeg korttidsmisjon bør skje i rammen av langtidsmisjon. For det andre bør det være del av en lokal strategi, hvor korttidsmisjonærene faktisk utgjør en forskjell og utfører oppgaver som ellers ikke ville blitt løst lokalt. Og for det tredje bør det skje på et jevnbyrdig nivå mellom korttidsmisjonærer og lokale partnere.
Da kan en bieffekt være at norske ungdommer får et misjonskall og at misjonsreisen gir opplevelser som gjør at livene til de norske ungdommene forandres. Men dette kan aldri bli hovedmålet.
Min erfaring er at korttidsmisjon fører til langtidsengasjement i misjon, rike og langsiktige relasjoner mellom mennesker oppstår og evangeliet går frem. Men på samme måte som langtidsmisjon fordrer kompetanse, gjør korttidsmisjon det samme.
Comments
One response to “Innvendinger mot korttidsmisjon”
Amen!!