Frelse som prosess

 

I vår kristne kultur sier vi at vi ble frelst den dagen vi omvendte oss fra synd og begynte å tro på Jesus. Selv om dette er sant og rett, har jeg i det siste forstått at dette ikke beskriver hele bildet.

Apostelen Peter snakker nemlig ikke bare om frelse som noe som har skjedd. Det er også noe som skjer. Og det er noe som skal skje: … han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde … dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når frem til frelsen. (1 Pet 1,3+5). Her beskriver Peter frelsen som noe som har skjedd og som noe som skal skje. Senere skriver han at vi kan vokse til frelse (1 Pet 2,2), altså frelse som en prosess.

Frelse er prosessen som starter i det øyeblikket vi innlemmes i Jesu kirke, og blir Guds barn. Dette begynte ved forsoningen på korset, og vil fullendes i forløsningen som en dag skal skje. Alt som skjer i tiden mellom forsoningen og forløsningen er som en mellomperiode – en forberedelse på det som en dag skal komme. Fordi vi lever som falne mennesker i en fallen verden, vil vi i denne prosessen påføres sorg, smerte og lidelse. I dette livet, midt mellom forsoning og forløsning, lever vi på denne jorden i den tiden vi er blitt gitt, mens vi «arbeider på vår frelse med ærefrykt og respekt», som Paulus skriver i Fil 2,12.

Første mosebok beskriver menneskets liv i perfekt relasjon med både skaperen, hverandre og naturen. Slik var det ment å være. Synden, som senere kom inn i verden og ødela harmonien og besmittet menneskeslekten, gjør at vi lever livene våre med lidelse, konflikter og sykdom. Sozo, det greske ordet som er brukt for frelse i Det nye testamentet, er et begrep som betegner prosessen som tilbakefører mennesket til sin opprinnelige tilstand. Mennesket var ment å leve et liv i perfekt harmoni med Gud, med hverandre og med det skapte. Sozo inkluderer evig liv i himmelen, og det brukes for eksempel også om helbredelse.

I forsoningen har vi fått tilgivelse for våre synder, barnekår og en identitet som nye skapninger (2 Kor 5,17). I forsoningen blir vi kjent med Gud som vår far, og Jesus ble vår bror. I Jesu soningsdød har vi også helbredelse fra sykdom, samt gjenopprettelse fra sår som er påført oss gjennom livet. Frelsen fullendes ikke før forløsningen, i det øyeblikket vi får del i oppstandelsen. Til den tid må vi leve i spenningen mellom forsoningen og forløsningen – mellom et «nå» og et «ikke ennå».

I Bibelen finner vi løfter vi kan tro på. Jesus forteller oss at tro kan flytte fjell. Markus 16,18 sier at når vi legger hendene på syke, skal mennesker bli friske. Dette har jeg selv erfart. Men erfaringen viser meg óg en spenning mellom livets realiteter og løftene vi finner i Bibelen. Jeg har også nemlig erfart at troen ikke flyttet fjellet, selv om det ble bedt.

Frem til forløsningen må vi fremdeles leve med syndefallets realitet, selv om Gud har tilgitt vår synd, og døde i mitt sted. Når vi forstår ordet frelse som prosessen som gjør oss hele – i spenningen mellom forsoning og forløsning – hjelper det meg til å besvare noen av livets vanskelige spørsmål.

Lederartikkel fra Mot Målet #3 2016


Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *