I 1956 skrev kinamisjonæren Asbjørn Aavik boken Hellig Uro. Den gikk i flere opplag og solgte tusenvis av eksemplarer. Denne boken skulle bli toneangivende for kallsforståelsen i det lavkirkelige Norge i årene som skulle komme.
I boken sin formidler Aavik en kallsforståelse som gir et bærekraftig misjonsengasjement – et misjonsengasjement som tåler både motstand, lidelse og ubesvarte spørsmål.
«Er det plass for noen uro i en kristensliv? Uro hos et Guds barn – er ikke det tegn på at det er noe galt, noe i veien med hans omvendelse, noe skjevt som er kommet inn i hans gudsforhold? (…) Det er en hellig uro, som Jesus elsker å finne hos alle sine barn på jorden – en guddommelig uro – en uro som springer fram av selve gudslivet – fra samlivet med Gud, ja, som er en frukt av dette samfunnsliv, er selve samfunnet – eller i alle fall en del av et – en uro Herren selv skaper i en kristens liv – en uro han selv nærer og holder vedlike», skriver Aavik i boken sin.
Aavik formidler at livet med Gud og uro hører sammen. Han kaller det for «frukten av vennskapet», og sier videre at «hvor det intet fortrolig samfunn er med Herren er det heller ingen uro».
Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, og tåle både smerte og lidelse, er det nødvendig at det har sin rot i Guds hjerte. Jeg er redd for at vi som kristenfolk i dag, i for stor grad preges av et evangelium som setter mennesket i sentrum, hvor Gud forminskes til et middel, der målet er at vi skal være lykkelig. Eller velsignet, for å gi det en kristelig benevnelse. Men Gud skal ikke og kan ikke forminskes til et middel. Han er sentrum. Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, behøves dypere rot.
En menneskesentrert teologi – eller missiologi – bærer ikke rom for lidelse og ubesvarte spørsmål. En slik teologi plasserer Gud i en boks, hvor han skal forstås, forklares og menneskeliggjøres. Et slikt gudsbilde plasserer mennesket og dets egne behov i sentrum av livets mysterium. Dersom Guds rolle først og fremst er å «velsigne meg» og gjøre meg lykkelig, forminsker vi Gud til det ugjenkjennelige.
Når Aavik beskriver den hellige uroen, tegner han et bilde faren i lignelsen om den bortkomne sønn, som står ved porten, kveld etter kveld, og speider etter sønnen som valgte å ta halve arven sin og forlate farshuset (Luk 15). Det er uroen som faren til den bortkomne sønnen kjente på, som gir motivasjon til vårt misjonsengasjement. «Det guddommelige vennskapets smerte – lidelsen i hans samfunn», kaller Aavik det.
Aaviks teologi er gudssentrert. Slik forstår vi oss som deltagere og medarbeidere i Guds misjon. På denne måten finner vi vår plass i Guds misjon. Gud er skaper. Han er frelser. Og han er dommer. Når vi får del i Guds smerte, da kan vi selv bli bærere av samme smerte, dog i begrenset grad. Men det er nettopp denne åpenbaringen av Guds hjerte for folkeslag, som gir motivasjon for å kunne leve inkarnerte liv – å være sendt slik Gud sendte Sønnene til verden – at vi finner den dypeste motivasjon for å formidle Guds nåde til mennesker som aldri har hørt.
Aavik sier at kristne som lever i periferien i hans rike, kan slippe denne smerten. Eller «hellig uro», som han kaller det. «Den finnes bare der inne i sentrum – inne ved korset – jordens dystre vitnesbyrd om guddommelig hellig uro for den verden», sier Aavik. «Del i guddommelig natur er det samme som å ha del i guddommens verdenssmerte – verdensuroen»
Dersom misjonsarbeidet ikke har sin grunn i Guds hjerte, blir det lett et humanistisk evangelium som setter mennesket i sentrum. Et evangelium som først og fremst handler om hvordan Gud kan møte mine behov og gi meg fred, er ikke hele evangeliet. Ja, det er sant at evangeliet gir fred. Men et helt evangeliet gir oss mer. Det setter oss i gjeld overfor verden (Rom 1,14), den utfyller Kristi lidelser (Kol 1,24), den bærer Kristi hjerte (Fil 2.6-11) og den er Jesu byrde (Matt 11,29)
Det er åpenbaringen av Guds uro – Guds hjerte for verden – som gir bærekraft til misjonskallet. Og dette misjonskallet tåler livets realiteter og dets smerte.
Comments
4 responses to “Hellig uro”
Hei Andreas! Ditt leder innlegg i «Mot Målet» om «Evangeliets uro» traff meg mitt i hjertet. Den Hellige Ånd åpenbarte og talte til meg mens jeg leste det du skrev. Jeg fikk den ene aha opplevelsen etter den andre. Guds sannhet setter virkelig fri! Takk for at du gav meg en viktig «puslespillbrikke» som er med på å utfylle bildet av hvem Gud er, og hvem jeg er. Disse åndelige sannhetene ønsker jeg å videreformidle der Gud har satt meg. Gud velsigne deg, Andreas! Takk! Runar Wold, pastor i Troens Liv Bibelsenter, Skien
Hei Runar, takk for veldig hyggelig tilbakemelding! Det var kjekt å lese. Guds fred! Andreas
Viktig anliggende i denne artikkelen av Asbjørn Aavik
Takk, Arvid!
Hilsen Andreas