For en knapp måned siden skrev Vårt Lands sjefredaktør, Alf Gjøsund, et opprop til dugnad for den kristne dagspresse. Jeg melder meg herved som frivillig.

La meg først erkjenne følgende; jeg tilhører ikke gruppen kristne ledere Gjøsund ikke vil nevne navnet på – men som han kjenner til – de som advarer mot kristne medier. Selv leser jeg Vårt Land og Dagen hver dag, og jeg gjør det stort sett med glede.

Avisens mandat

Vårt Land og Dagen spiller en viktig rolle. Ingen kristen aktør blir så ofte sitert i NTB som disse to avisene. Dagsnytt 18 løfter til stadighet frem trosspørsmål – etter at en av disse to avisene først har satt saken på dagsorden. Dette sier noe om viktigheten til den kristne dagspresse i Norge.

Først og fremst formidler Dagen og Vårt Land nyheter, de forteller historier, utvider perspektiv og bygger tro, samt setter dagsorden og legger til rette for saklig debatt.

Avisene har likevel et bredere mandat enn dette. For på samme måte som den frie presse er demokratiets forutsetning, trenger kristne trossamfunn og organisasjoner en presse som kan holde disse ansvarlige i forhold til hvordan en utfører sitt oppdrag og forvalter sin makt. Ungdom i Oppdrag har 530 medarbeidere i Norge og utlandet, hvert år samler vi inn mange millioner kroner og er i berøring med tusenvis av mennesker. Dette gir oss en offentlig rolle. Og det betyr at vi forvalter makt. Det er et sunnhetstegn for samfunnet, og i mitt tilfelle Ungdom i Oppdrag, at mediene holder oss ansvarlige.

Her ligger en tydelig forutsetning: Dersom avisene skal spille en konstruktiv rolle overfor kristne organisasjoner og kirker, og dermed oppfylle sitt samfunnsansvar på legitimt vis, fordrer dette tillit fra leserne.

Hva forutsetter min tillit til Dagen og Vårt Land? La meg peke på fem aspekter:

1. Konflikt For det første, jeg ønsker meg ikke konflikt for konfliktens skyld. Konstruerte konflikter og fokus på stormer i vannglass, gjør avisen mindre interessant, ja rett og slett irrelevant. Å rope «ulv!», når ulven ikke jager sauene, er som kjent ikke det lureste. For hva skjer når ulven da virkelig kommer?

Og hvorfor søker Vårt Land så ofte konflikt ved å lete opp «motstemmer»? Faktisk kan jeg oppleve dette som en undervurdering av meg som leser; det er som om avisens redaksjon tror de må hjelpe meg å tenke kritisk.

Likevel, rett skal være rett: I løpet av det siste året har mengden konfliktstoff avtatt i Vårt Land. Jeg håper det forblir slik.

2. Kompetanse For det andre ønsker jeg meg journalister som innehar kompetanse utover bare faktabasert kunnskap. Avisene bør evne å definere kontekst, både historisk og samtidig, teologisk og kulturelt. Jeg ønsker meg en kristen dagspresse som evner å trekke lange linjer – ikke først og fremst presentere trivielle nyheter i forenklet form. Mer enn å besvare spørsmålene «hva?», «hvor?» og «hvordan?», håper jeg også avisene kan artikulere respons til «hvorfor?».

3. Presisjon God journalistikk krever presisjon. En overskrift skal skape tilstrekkelig nysgjerrighet, slik at jeg leser videre. Men av og til, dessverre, sitter jeg med en følelse av at budskapet overselges i valg av overskrifter og ingresser. Igjen, avisene må ikke undervurdere sine lesere. Men det er nettopp den følelsen jeg sitter med når en sak sprites opp med en forenklet, spissformulert overskrift.

Jeg har også opplevd at kildevalg og vinklinger gjør at summen av det som presenteres, ikke alltid er sakssvarende og helhetlig.

Livet er ikke for de ufeilbarlige, og feil begås. Men likevel, dersom dette skjer for ofte, vil dette prege hvordan jeg leser avisene.

4. Ydmykhet og makt Det fjerde handler om makt. Jeg tror avisenes troverdighet vil øke, dersom de oftere kan utvise egenkritikk og reflektere åpent rundt egen maktutøvelse.

Siden jeg ble leder for Ungdom i Oppdrag for snart ti år siden, har Vårt Land ved noen ganske få anledninger formidlet nyheter om oss der premisset enten har vært usant, eller direkte usaklig. Alle kan gjøre feil. Men når avisen karikerer, slurver eller gjør feil, må vi som aktør leve med konsekvensene. Det blir vanskelig når avisens redaksjon ikke oppleves lyttende, mangler vilje til å beklage eller ikke evner å reflektere åpent rundt egen maktutøvelse.

Andre ganger har avisen ikke gitt oss mulighet til tilsvar. I fjor opplevde vi for eksempel at NRK og Dagbladet insisterte på å gi oss tilsvar i en sak der Vårt Land i omtale av samme sak, valgte å ikke gjøre det. Dette var ingen stor hendelse, men likevel; situasjonen bekreftet nok en gang min opplevelse av at avisen ikke alltid forstår egen maktbruk.

5. Bred kildebruk For det femte ønsker jeg meg bred kildebruk, hvor den kristne dagspressen formidler historier som utvider horisonten min. Dette fordrer et bredt kildetilfang, både fra innland og utland, samt at avisene gir rom til marginale stemmer. Her kan vi som kristne aktører bli flinkere til å hjelpe redaksjonene med kilder.

Dessverre sitter jeg med følelsen av avisenes kildeutvalg av og til fungerer som et ekko av redaksjonens egne meninger. Det gir en smule flau smak til morgenkaffen, når jeg tar meg selv i å mistenke enkelte journalister i å skyve kilder foran seg, kilder som forfekter det journalisten selv mener. Når skribenten da ikke stiller det opplagte oppfølgingsspørsmålet, bekreftes min mistanke.

Gledelig

Norge trenger en nyhetsformidler som med utgangspunkt i de kristne grunnverdiene, setter dagsorden. Kristen-Norge fortjener en dagspresse som formidler de gode historiene, trekker lange linjer og gir oss relevante nyheter. Kristne organisasjoner, menigheter og kirkesamfunn behøver en undersøkende presse som kan stille gode – og av og til vanskelige – spørsmål.

Forutsetningen er at jeg som aktør kan ha tillit til den kristne dagspressen. Dette er noe jeg i utgangspunktet har, trass negative erfaringer og at min tillit til Vårt Lands evne og vilje i perioder har vært tynnslitt.

Sjefredaktør Gjøsunds opprop for dugnad er gledelig, og hans intensjon formidles på troverdig vis. Herved tegner jeg meg som frivillig.

På trykk i Vårt Land, 17.10.2018