Mine favorittbøker fra 2018

 

Jeg liker bøker som etablerer dialog mellom forfatteren og meg som leser. Denne dialogen består av indre bilder jeg selv skaper i hodet mitt, argumentasjonsrekker, spørsmål som forfatteren besvarer, eller når jeg tenker at «der sa forfatteren noe som jeg selv har tenkt, men som jeg ikke har evnet å artikulere».

Dette er de ti kristne bøkene jeg har lest i 2018 som har gjort størst inntrykk på meg. 

Her er listen, i alfabetisk rekkefølge:

 

 

Boken som skapte din verden, av Vishal Mangalwadi. Proklamedia 2018

Denne boken er skrevet av mannen som, ifølge Christianity Today, er «Indias fremste intellektuelle figur».

Vishal Mangalwadi forteller fra sitt ikke-vestlige perspektiv om hvordan Bibelen har formet vår del av verden.

På mange måter representerer den en alternativ historiefortelling i forhold til den som ofte fortelles i skole og media. Dette er rett og slett en veldig god bok!

 

 

Etterlyst: Bergprekenes Jesus, av Oskar Skarsaune. Luther Forlag 2018

Professor Emeritus på Menighetsfakultetet, Oskar Skarsaune, artikulerer tanker jeg selv har tenkt, men som jeg har manglet både evne og kunnskap til å formidle. Den tar utgangspunkt i Jesu Bergpreken, og hvordan denne formet oldkirken, og hvordan kirken fra 300-tallet gradvis tok steg bort fra Jesu lære.

Skarsaune gir oss teologisk og historisk bakgrunn for hva en kirke burde være, og kritiserer samtidig den nordiske folkekirketanken. Boken er troverdig, fordi den skrives fra et «innenfra-perspektiv».

 

 

Guds svar på den voksende krisen, av Mike Bickle. Proklamedia 2018

Mike Bickle er leder for International House of Prayer i Kansas City. I denne boken tar han oss med gjennom Salme 2, og bruker salmen eskatologisk og setter den samtidig inn i vår tid.

Selv om jeg i min norskhet må passe på å ikke bli irritert over amerikansk form og innhold, og selv om jeg ikke følger ham i alt han skriver, så gir boken meg mangt og meget å tenke gjennom.

 

 

 

Ingen introverte i himmelen, av Hans Eskil Vigdel. Luther Forlag 2018

Hans Eskil Vigdel har skrevet en bok som både omhandler hans egen historie i Jesus Revolution og som handler om det å være introvert i kristne sammenhenger.

Boken er god, selv om jeg mener den hadde blitt bedre om han hadde kuttet ut sin personlige historie fra Jesus Revolution, og kun skrevet om det å være introvert. Eventuelt kunne dette blitt to bøker.

Som introvert, er dette god lesing.

 

Kristne Helter Eric Liddell, av Janet og Geoff Benge. Proklamedia 2017

Dette er en bok i serien om «Kristne helter». Lettlest, rørende og spennende!

Kona mi og jeg har lest mange av bøkene i denne serien høyt for ungene våre. Og de elsker disse bøkene!

I år har vi bare rukket å lese en bok høyt, og det ble boken om Eric Liddell, mannen som vant olympisk gull og senere døde som misjonær i Kina.

Disse bøkene passer for både store og små!

 

Kunsten å forme livet, av Stian Kilde Aarebrot. Luther Forlag 2018

Dette er en perle av en bok! Den er lettlest uten å bli overfladisk – dyp, uten å være komplisert – seriøs, men ikke kjedelig. Og ganske så umoderne, uten at innholdet er utrangert.Stian Kilde Aarebrot beskriver troens og livets rytmer og åndelige praksiser på en måte som treffer meg.Særlig spennende er det å lese om hjernen, og hvordan den fungerer. «Hvor lur Gud var da han skapte oss!» tenkte jeg da jeg leste boken.

 

 

Mine minste, av Åsne Valland Nordli. Samlaget 2017

Dette er en bok kona mi har skrevet. Og derfor er jeg en smule subjektiv… Den er rørende, personlig og ærlig. Samtidig lærte jeg mye av å lese den.

I flere år bodde vi i Romania, og denne historien skaper rammen for selve boken. Men egentlig handler den  om romfolket og forteller historien til noen av våre venner som tilhører romfolket i Romania.

Den utfordrer oss nordmenn i møte med romfolk som tigger på gatene i landet vårt.

 

Nordkalottens disipler, av Terje Konradsen. Proklamedia 2018

Min gode venn og kollega i Ungdom i Oppdrag, Terje T. Konradsen, har skrevet historien til Ungdom i Oppdrag på Borgen, Ungdom i Oppdrags senter utenfor Tromsø.

Arbeidet på Borgen er et resultat av av de «villeste» årene av Jesusvekkelsen på 70-tallet. Terje forteller en trosbyggende historie om Guds trofasthet og menneskers offervilje, samtidig som han reflekterer godt over ungdommers radikalitet.

Historien er både lærerik og spennende.

 

RIK Bibelbruk, av Hans Johan Sagrusten. Verbum 2018

Hans Johan Sagrusten har skrevet det som potensielt kan bli den viktigste kristne boken som er utgitt i 2018.

Forutsetningen for denne litt pompøse uttalelsen er at mange leser denne boken og praktiserer dens innhold.

Den handler om hvordan kristne Regelmessig, I fellesskap og Kontinuerlig kan lese Bibelen.

 

 

7 Menn, av Eric Metaxas. Proklamedia 2017

Jeg har blitt veldig glad i historie. Og derfor er denne boken midt i blinken for meg. Den bestselgende, amerikanske forfatteren, Eric Metaxas, forteller historien om syv menn, som med sine liv har vært med å forme den verden vi nå lever i.

Formatet gjør at vi ikke går på dypet, men likevel, den gir oss nok kjøtt på beinet til at jeg både lar meg inspirere og utfordre.

 

 

 

PS: Hvis du tror at jeg kun leser kristne bøker, så tar du feil… jeg leser også annen type prosa:-) Hvert år forsøker jeg å lese minst èn Knut Hamsun-bok. Det er ikke alltid jeg lykkes med mitt forsett… men i år leste jeg Victoria… Mulig det blir Markens Grøde, igjen, neste år. 2018 ble også året da jeg forsøkte meg på Jon Fosse. Kona mi digger Jon Fosse, men for meg ble det litt for krevende. Jeg er jo tross alt en enkel sjel.

Dagens misjonærer – ikke fremtidens

Det er ikke mindre behov for norske misjonærer nå enn tidligere, selv om global misjon har endret seg.

«I am an ambassador of Jesus Christ», sa hun til meg og smilte bredt, mens hun ønsket meg velkommen til kontoret sitt. Jeg hadde nettopp gått inn på en av Oslos ambassader.

Personen var nemlig ambassadør, både i bokstavelig forstand og i åndelig forstand. Hun kom fra et asiatisk land, og nå hadde hun flyttet til Norge for å være sitt lands offisielle representant.

Ambassadøren viste meg bilder fra landet hun hadde tjenestegjort i før hun kom til Norge. «Det er ulovlig å bytte religiøs tro i det landet», sa hun. «Men jeg startet en kirke i residensen min. Jeg døpte mange i svømmebassenget i hagen», sa hun.

I Norge hadde hun møtt Kong Harald på slottet, og hun fortalte meg hvordan hun forsøkte å forklare evangeliet til ham. Dagen i forveien for mitt besøk hadde hun holdt et foredrag. «Vet dere hvorfor Norge er et så godt land å bo i?», hadde hun spurt fra talerstolen. «Det er fordi dere har sendt så mange misjonærer til andre land. Gud har velsignet Norge.»

En av tilhørerne protesterte: «Vi har i stor grad forlatt den kristne tro, mens dere er kristne. Vi er rike. Dere er fattigere», hadde han sagt, og pekt på det han mente var en inkonsekvens i ambassadørens argumentasjon.

Med glimt i øyet fortalte hun meg hva hun hadde svart: «Bare vent og se om 70 år hva som skal skje med landet vårt.»

Dette var dagen jeg forstod at fremtiden var kommet.

I mange år har vi nemlig snakket om endringer i global misjon, og hvordan misjonærer nå reiser «fra alle til alle», hvor «alle» verdens land nå er både misjonssendeland og misjonsmottakere. Mitt møte med ambassadøren fortalte meg at endringen i verdensmisjonen tilhører ikke fremtiden. Den er her nå.

Bortsett fra sitt spesielle sekulære yrke, er denne kvinnen likevel et ganske typisk eksempel på hvordan mange av dagens misjonærer fra «det globale sør» opererer.

De livnærer seg gjerne med sekulære jobber, og har i mindre grad enn tradisjonelle misjonærer fra Vesten, økonomisk underhold fra en sendeorganisasjon. Selv om mange av disse misjonærene er utsendt fra en menighet eller en organisasjon, reiser også mange på eget initiativ og blir med i arbeid som allerede eksisterer i landet de kommer til.

For et vestlig hode kan det i noen tilfeller virke uorganisert og tilfeldig. Andre utsendinger, derimot, er utsendt på vegne av sin kirke, for å plante datterkirker i vestlige land. Slike kirker finnes i de fleste europeiske storbyer.

Disse misjonærene bærer ofte en betydelig større grad av kristen frimodighet enn hva som er tilfellet med en gjennomsnittlig norsk kirkegjenger. Og mitt inntrykk er at de ber betydelig mer enn hva kristne nordmenn ofte gjør. De skammer seg heller ikke over evangeliet, og de tror at det er en kraft til frelse for hver den som tror.

De er teologisk konservative, og mange skremmes litt over det de opplever som en teologisk utglidning i noen norske kirker. Noen har også vansker med å tilpasse seg vestlige kirkestrukturer og kirkekultur.

Jeg beskriver ikke fremtidens misjon, dette er dagens misjonssituasjon.

Hva skal vi gjøre, vi som kommer fra Vesten? Først og fremst håper jeg den nye bølgen misjonærer skal inspirere oss til å fortsatt sende ut flere misjonærer til de som aldri har hørt evangeliet. Det er nemlig ikke mindre behov for norske misjonærer nå enn tidligere, selv om global misjon har endret seg.

Den nye misjonshverdagen åpner for mange spørsmål: Hvordan kan vi legge til rette for at misjonærene fra «det globale sør» kan lykkes? Hvordan kan vi la oss inspirere? Hva kan vi lære? Hvordan kan vi jobbe sammen i partnerskap, på tvers av kulturer, konfesjoner og tradisjoner? Hvordan kan de dra nytte av vår mangeårige misjonserfaring?

Spørsmålene er mange. Dersom vi kan besvare disse spørsmålene på gode måter, da tror jeg sjansene er større for at vi alle lykkes.

Når en drept misjonær får massiv kritikk

Det er nødvendig å nyansere bildet som er tegnet av den amerikanske misjonæren John Allen Chau.

John Allen Chau ble drept da han forsøkte å formidle evangeliet om Jesus til sentineleserne, en liten isolert folkegruppe fra Andamanene, en øygruppe i Det indiske hav. Både Chau spesielt og misjon generelt har de siste ukene fått massiv kritikk, på både sosiale medier og i internasjonal presse.

Håvard Nyhus skrev i Vårt Land at han «ikke vil ­sette seg til doms over Chaus livsvalg», men at han gjerne ­anklager «dem som på ­autopilot glorifiserer hans ­endelikt til en ­martyrdød og et eksempel til etterfølgelse.»

Jeg er blant de som har sagt noe offentlig om misjonsfremstøtet. Ifølge Vårt Land 23. ­november er jeg «sterkt kritisk» til hans virksomhet. Jeg er ikke «sterkt kritisk», men det er rett at jeg stiller noen spørsmål ved fremgangsmåten til Chau. Med dette ønsker jeg å si noe mer enn hva to ­­setninger i en avisartikkel evner å for­midle.

Forberedte seg godt. Det har blitt gitt et inntrykk av at John ­Allen Chau var en frilansmisjonær som arbeidet på egenhånd, som utførte et kamikaze-stunt, uten kulturell eller lingvistiske forberedelser. Dette har i etterkant vist seg ikke å stemme. Det finnes likevel gode grunner for å kritisere Chaus fremgangsmåte. Kanskje kan vi til og med spørre om det er etisk riktig å foreta slike fremstøt, til mennesker som så tydelig ikke ønsker kontakt med andre?

Det er samtidig nødvendig å nyansere bildet som media har tegnet av Chau. For det første var Chau utsendt av organisasjonen All Nations, en organisasjon som ble etablert i 1993. Med sitt ­hovedkontor i Sør-Afrika, har de utsendinger i 35 land. Organisasjonen ble startet av Floyd og Sally McClung, som kom fra jobben som internasjonale ledere i Youth With a Mission. Ekteparet McClung er på ingen måte naive nybegynnere. De har gjennom et langt liv opparbeidet seg bred kompetanse, og har ofte høstet bred respekt for sitt internasjonale misjonsengasjement. For det andre viser det seg nå at Chau hadde forberedt seg både kulturelt og lingvistisk, i tillegg til at han hadde utdanning innenfor akuttmedisin og sport. For det tredje viser det seg at hans ­besøk til sentineleserne ikke var en spontan handling. Dette var noe han hadde planlagt over lengre tid.

Krysset grenser. Chau står i en 2.000 år lang tradisjon. Kirken har til alle tider krysset etniske grenser for å formidle evangeliet. Dette har sin grunn i troen på at alle mennesker har rett til å høre om Jesus. Misjonsbefalingen står helt sentralt i kristen tro; nemlig at mennesker i alle folkeslag skal gjøres til disipler (Matt 28,19). Apostelen Paulus løftes ofte frem som et forbilde. Han sier selv om sin misjonsvirksomhet: «Jeg har alltid satt min ære i å forkynne evangeliet bare der Kristi navn ikke er kjent» (Rom 15,20).

Flere har sammenlignet Chau med Jim Elliot, en ­misjonær som ble drept i 1956, da han og fire kolleger, etter lang tids ­forberedelse, besøkte et isolert urfolk i ­Ecuador for å etablere misjonsarbeid i dette folket. På samme vis som Chau, ble også ­Elliot ­berømt post mortem. Hans ­historie ble fortalt over hele ­verden, en historie som blant annet havnet på førstesiden av Life magazine. Selvsagt er det flere ulikheter mellom Elliot og Chau. Men man kan ikke annet enn å undre seg over forskjellen i mediedekningen disse to historiene har fått. Mens Elliot i stor grad ble omtalt som en helt, har Chau, derimot, blitt beskrevet i betydelige negative ordelag.

Grelle eksempler. Ulikhetene i mediedekningen av disse to drapene, viser oss hvordan den vestlige kultur har endret sitt syn på misjon i løpet av de siste 70 årene. Selvsagt finnes det grelle eksempler fra misjonshistorien, hvor kolonialismen og misjonen gikk hånd i hånd. Vi er alle klar over hvordan misjonærer har vært med å devaluere kulturer og urfolks identitet. Og derfor har misjon med rette blitt kritisert. Samtidig virker det på meg som om det ikke er først og fremst er dette som misjon kritiseres for i dag. Dagens kritikk retter seg først og fremst mot misjonens vesen, nemlig formidlingen av Jesus som frelser og budskapet om omvendelse til kristen tro.

Selv om vi kan kritisere Chaus fremgangsmåte, mener vi fremdeles at alle ­mennesker har rett til å høre om Jesus. Derfor ­ønsker vi å utdanne og sende flere ­mennesker som kan fortsette å gjøre det ­Kirken har gjort i 2.000 år; nemlig å ­krysse ­etniske ­grenser for at ­mennesker som ­aldri har hørt om Jesus kan få muligheten til å tro på ham, dersom de ønsker det. Ungdom i Oppdrag har også ­utsendinger som jobber i såkalte ­«farlige» ­deler av verden. Dette er ­mennesker som har gått gjennom forberedelser, lært språk og har tverrkulturell kompetanse.

Bemyndiggjøre ­minoriteter. Som sendeorganisasjon er det vårt ansvar at misjonærene våre har tilstrekkelig kompetanse for å utføre arbeidet sitt på en ­bærekraftig og respektfull måte. Norske misjonsorganisasjoner jobber også ut fra såkalte ­Codes of Conduct – retnings­linjer for hvordan misjonsvirksom­heten skal foregå. Som en del av ­dette ønsker vi å gi ­verdighet og slik bemyndiggjøre ­etniske ­minoriteter. Dermed kan ­misjonsvirksomhet være med å bevare ­minoritetskulturer og språk.

Jim Elliots berømte sitat, «He is no fool who gives what he ­cannot keep to gain what he cannot lose», minner oss om at vi bygger vår virksomhet på andre verdier enn de som oftest blir proklamert i kommentarfeltene på sosiale medier og fra avisenes spalter.