Forfatterarkiv: Andreas

Hva har jødefolket med misjon å gjøre?

Publisert av
Svar

 

Jeg jobber i Ungdom i Oppdrag fordi jeg har misjonskall. Målet med misjon er at alle folkeslag skal være representert foran Guds trone, hvor de tilber Jesus på sitt eget språk og med sine egne kulturelle uttrykk.

Foto: chabad.org

Hva har jødefolket med misjon å gjøre? Mye. For å forstå dette, må vi gå til historien om da Gud kalte Abraham. Abraham ble utvalgt fordi Gud ønsket å bruke ham til å gjøre sitt navn kjent blant alle folkeslag. Dette kommer frem i konklusjonen av Guds kallelse av Abraham; «I deg skal alle slekter på jorden velsignes». (1 Mos 12,3).

Gud gjentar sine løfter til Abraham flere ganger, men også til hans sønn Isak og hans barnebarn Jakob. Guds ønske om å velsigne alle jordens folkeslag går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente. Vi ser det for eksempel i Salmenes bok: «Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» (Salm 96,3). Vi ser det i Kong Salomos innvielsesbønn for templet i Jerusalem: «Det kan også hende at fremmede … kommer og ber, … da må du høre dem fra himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne … » (2 Krøn 6,32-33). Vi ser det som et resultat av Daniels virke i Babylon, hvor Kong Dareios proklamerer: «Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike … skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid.» (Dan 6,27). Vi ser det gjennom profeten Jona, som forkynner for menneskene i Ninive, og at Gud holder sin dom tilbake og frelser menneskene, etter at de har omvendt seg.

Målet med Guds pakt med Abraham var altså frelse for alle mennesker. Med denne pakten fulgte det med mange løfter til jødefolket. Vi tror ikke disse løftene er opphevet. De gjelder fremdeles, både «for jøde og greker», og ble oppfylt i Jesu frelsesverk, noe Jesus selv bekrefter: «…for frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22).

I opprettelsen av sin pakt med Abraham, ber Gud patriarken om å telle stjernene. Det skulle vise seg å være en umulig oppgave, da stjernene er så mange at de ikke kan telles. Så mange skal Abrahams etterkommere bli, sier Gud. Hebreerbrevets forfatter sier at Abraham døde uten å se dette løftet bli oppfylt (Hebr 11,13). Men Bibelen forteller at løftet skal oppfylles! Evangelisten Johannes får et syn av dette, da han satt som fange på øya Patmos: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran troen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene.» (Joh Åp 7,9).

Kanskje prøvde Abraham å telle stjernene? Kanskje prøvde Johannes å telle menneskene han så? Også han måtte gi opp. Istedenfor sier den aldrende Johannes at menneskeskaren er så stor at de umulig kan telles. Men han ser at alle folkeslag er representert.

Johannes’ syn er oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Men det er også noe mer; det er oppfyllelsen av pakten Gud etablerte med Abraham og jødefolket. Slik henger Guds løfter til jødefolket sammen med misjon. Å snakke om misjon uten å forstå Guds løfter til Abraham og jødefolket, er som å kjøre bil uten hjul.

For løftene, som ikke kan svikte, de står evig fast.

30 dagers bønn for muslimer

Publisert av
Svar

I april 1992 møttes Ungdom i Oppdrags internasjonale ledere i Midtøsten. Det ble startskuddet for en av vår tids største globale bønnekampanjer.

Det første bønne-hefte som ble utgitt i 1993.

Under samlingen opplevde de at Gud minnet dem om å kalle så mange kristne som mulig til å se muslimene gjennom Guds øyne og be for den muslimske verden. Det ble startskuddet for bønnekampanjen «30 dagers bønn for verdens muslimer». Siden 1993 har kampanjen gått, hvert eneste år, gjennom muslimenes fastemåned Ramadan, hvor flere millioner mennesker har være med å be.

«30 dagers bønn for verdens muslimer» utgir hvert år et bønnehefte, hvor en kan få hjelp til å be for muslimer, hver dag, gjennom Ramadan – muslimenes fastemåned. Når vi som kristne hører om Ramadan i media, eller ser hvordan våre muslimske venner faster, så minner det oss på å be for muslimene.

16. mai går startskuddet for årets bønneaksjon. Heftet som skal brukes i år, er nå gått i trykken og du kan bestille det på www.30dagersbonn.no Der kan du også laste det ned digitalt som en PDF.

Som kristne er vi kalt til å be for menneskene rundt oss. Jeg vil anbefale så mange som mulig å bli med på årets aksjon. Du kan bruke heftet alene, i din bibelgruppe eller i din menighet.

Kommer vekkelsen?

Publisert av
2

 

Norge trenger vekkelse. Hvorfor? Det enkle svaret er at Gud vil at alle mennesker skal bli kjent med ham og lære sannheten å kjenne.

Siden Hauge-vekkelsen startet i 1796, har ulike vekkelser berørt byer og tettsteder i hele landet. Men i løpet av de siste tiårene har dette skjedd sjeldnere og sjeldnere.

Det er mange i Norge som tror det vil komme en ny vekkelse i landet vårt. Men når skjer det? Mange har bedt om vekkelse og ventet, og så har de bedt litt mer og ventet litt mer. Jeg vet ikke når det vil skje, men de som har studert vekkelseshistorie, sier at det i forkant av større vekkelser, ofte har vært mennesker som over tid har bedt om at Gud skal komme.

Når jeg besøker ulike steder i Norge, ser jeg det er mange som ber om nettopp vekkelse. Ja, det virker som at disse bønnemøtene tiltar i styrke og omfang. Samtidig, i løpet av de siste årene, har jeg snakket med flere mennesker fra andre land, som har sett bilder og hatt drømmer om at Gud ønsker å berøre landet vårt med vekkelse. Flesteparten av disse har på forhånd ikke hatt noe forhold til Norge – drømmene og bildene har kommet overraskende – men det har ført til at de ber regelmessig om vekkelse for landet vårt.

I samarbeid med Nasjonalt bønneråd, arrangerte Ungdom i Oppdrag nylig en nasjonal bønnekonferanse på Grimerud. Det kom hele 550 deltagere for å be for land og folk – og det uten et stort markedsføringsbudsjett. Vi måtte stenge registeringen flere uker før konferansen begynte, det var rett og slett fullt. Oppslutningen forteller at det finnes en lengsel blant mange i Norge om at Gud igjen må besøke landet vårt med vekkelse.

Vi ber om vekkelse. Samtidig må også evangeliet formidles. Hillsong Norge forteller at de hver eneste søndag, på hver eneste gudstjeneste, gir følgende invitasjon: «Er du her i kveld, som ønsker å ta imot Jesus for aller første gang eller som ønsker å komme tilbake til hjerteslaget i relasjonen med Gud, kan du få rekke opp hånden din.» Hos Hillsong responderte mennesker 865 ganger på denne invitasjonen i 2017. UIO-team forteller samme historier fra flere steder i Norge; nemlig at når evangeliet blir formidlet og det deretter blir gitt en innbydelse om å begynne å tro på Jesus, så blir mennesker frelst.

Jeg vet ikke når vekkelsen kommer. Men vi lengter etter at Gud, som allerede er hos oss, skal manifestere sitt nærvær blant oss. Slik kan flere kan se hvem Jesus er. Mange i Norge ber samstemt om at dette skal skje. Samtidig erfarer vi at der evangeliet fortelles til mennesker som ikke tror, og det blir gitt mulighet til å tro på ham, så er det mange som begynner å følge Jesus.

Nedgang i antall norske misjonærer

Publisert av
1

For en nerd som meg, er det alltid et høydepunkt når Norme og Digni legger sin årlige statistikk over norske misjonsorganisasjoners arbeid.

Folkebevegelse: Årets rapport forteller om et brennende engasjement, stor bredde og at norsk misjon er en levende folkebevegelse! Medlemsorganiasjonene i Norme og Digni omsetter for nesten syv milliarder kroner i året, har over 9200 ansatte og samler årlig inn 1,5 milliarder kroner, mens 300 000 og 350 000 personer er aktive i organisasjonenes arbeid. Ikke mange bevegelser i Norge kan vise til samme omfang.

Massivt: Når vi tenker på alle enkeltpersoner som blir berørt gjennom arbeidet som drives, både i Norge og utlandet, er dette massivt.

Alvor: Likevel er det et aspekt i rapporten som gnager i meg. Dette gjelder antall norske misjonærer til andre land. Den sier at det i 2016 var 529 utsendte misjonærer fra Norge, en nedgang både i forhold til 2015 og 2014. Årets nedgang er isolert sett ikke alvorlig. I 2013 skrev jeg følgende om samme tema.

Forklaringer til nedgang: Dersom man sammenligner dagens antall misjonærer fra Norge med antallet i 1990, er nedgangen likevel ganske betydelig, kanskje så mange som 300 misjonærer. Forklaringene til nedgangen er både gode og mange, hvor hovedårsaken er at misjonærrollen har endret seg og at misjonærer nå i større grad enn før jobber i partnerskap med lokale kirker. Dette er en riktig analyse.

Gnagende følelse: Likevel sitter jeg med en gnagende følelse. Er strategiske årsaker den egentlige grunnen til nedgangen? Eller finnes det dypereliggende forklaringer? Er den reelle årsaken til nedgangen i antall norske misjonærer egentlig et uttrykk for den åndelige situasjonen landet vårt befinner seg i?

En større krise: Og er det et uttrykk for en enda større krise at vi forklarer årsaken til misjonærnedgangen med strategi, istedenfor at vi roper til Gud om hjelp? Mitt perspektiv er at så lenge det finnes tusenvis av folkegrupper i verden uten et kristent vitnesbyrd kan vi ikke slå oss til ro med at antall norske misjonærer går ned!

 

Dialog og misjon

Publisert av
Svar

 

«Å fremstille evangelisering og dialog som motsetninger, vitner om et utdatert syn på misjon», skrev Generalsekretær i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, i Dagen 18. januar. Generalsekretæren har helt rett.

I misjonsdialogens vesen finnes en erkjennelse av at «vi» kan lære fra «de andre», og at «vi» faktisk trenger «de andre», siden «de andre» kan hjelpe «oss» til å se ulike perspektiver. Den sørafrikanske professoren i misjonsvitenskap, David Bosch (1929 – 1992), kaller dette for «bold humility». Vi hører i dag for eksempel om muslimske teologer som heller vil ha dialog med kristne («fordi de har en sterk tro» og fordi «de vet hva de tror på»), enn med sekulære mennesker. I møte med muslimer bør derfor Bosch’ «bold humility» være sentralt for kristne som vil kommunisere sin tro på Jesus.

Teologiprofessor Paul Knitter ved Union Theological Seminary i New York, er kjent for sin religionspluralisme. Hans relativitetsforståelse handler enkelt sagt om at alle religioner går opp mot den samme fjelltopp, bare at vi klatrer opp ulike stier, sider og veier. En slik tenkning har til tider ligget til grunn for religionsdialog. På denne måten har man avvist Jesu eksklusivitet, og forståelse blir selve målet med dialog på tvers av religioner. Et slikt mål for misjonsdialog vil jeg avvise, da den annullerer den bibelske sannheten om Jesus som eneste vei til Gud.

Men når vi bruker dialog som middel i misjonsarbeidet, hva da med spørsmålet om konvertering? Før vi berører dette emnet, la meg først ta en omvei, og si noe om identitet. Identitet har ofte vært definert som en «tretvinnet tråd», bestående av nasjonalitet, etnisitet og religion. Dette har bundet sammen både vår individuelle identitet, men også vår identitet som gruppe. På grunn av globalisering og migrasjon går denne «tråden» mer og mer i oppløsning, hvor flere europeere i dag nok er mer usikker på sin egen identitet enn for noen få tiår siden. Ett av de store missiologiske spørsmålet i dag handler dypest sett om identitet. For eksempel; hva betyr begrepet «kristen»? Hva betyr det i Norge, og hva betyr det i Midtøsten? Særlig 22. juli forsterket denne uklarheten, hvor «kulturell kristen» ble formidlet som synonymt med en stammetenkning som ikke er forenelig med en bibelsk tanke. Spørsmålet om identitet leder så videre til spørsmålet om konvertering: Må noen ikle seg den «kristne, europeiske kultur» – og dermed identitet – for å bli en Jesu etterfølger? Hvis svaret på dette er nei, hva mener vi da med konvertering?

Istedenfor at misjon bare handler om å vinne enkeltpersoner, som deretter trekkes ut av sin kulturelle kontekst og familie for så å ikles en ny sosiokulturell identitet, er samfunnsforvandling et viktig mål med misjon. Med en slik forståelse kan enkeltpersoner bli kjent med Jesus og leve liv hvor de «lærer å holde alt han har befalt», innenfor de sosiokulturelle rammer som allerede eksisterer. Dermed blir målet at hele kommuniteter kan møte Jesus, ikke bare individer. Og selv om bare enkeltindivider innenfor en gruppe velger å følge Kristus, tenker vi at dialog kan gjøre at kommuniteten møter de nye jesustroende menneskene med større grad av aksept, istedenfor utstøting og i verste fall drap. Slik kan dialog skape plattformer for at nye disipler også være «lys og salt» i sin opprinnelige kulturelle kontekst.

Misjonsdialog handler også om menneskeverdet. Bibelen formidler tydelig at Gud har skapt alle mennesker med ukrenkelig og umålelig verdi, og det er en del av vårt kristne ansvar å møte alle mennesker med respekt. I «bold humility» ligger erkjennelsen av at vi har noe å lære fra mennesker med en annen tro. Dette betyr ikke at vi tror alle veier fører til Rom, men vi har erfart at vi i denne samtalen respektfullt kan formidle Jesus som eneste vei til Gud uten at vi degraderer mennesker til objekter.

På trykk i Dagen, 25. januar 2018

Hellig uro

Publisert av
4

 

I 1956 skrev kinamisjonæren Asbjørn Aavik boken Hellig Uro. Den gikk i flere opplag og solgte tusenvis av eksemplarer. Denne boken skulle bli toneangivende for kallsforståelsen i det lavkirkelige Norge i årene som skulle komme.

I boken sin formidler Aavik en kallsforståelse som gir et bærekraftig misjonsengasjement – et misjonsengasjement som tåler både motstand, lidelse og ubesvarte spørsmål.

«Er det plass for noen uro i en kristensliv? Uro hos et Guds barn – er ikke det tegn på at det er noe galt, noe i veien med hans omvendelse, noe skjevt som er kommet inn i hans gudsforhold? (…) Det er en hellig uro, som Jesus elsker å finne hos alle sine barn på jorden – en guddommelig uro – en uro som springer fram av selve gudslivet – fra samlivet med Gud, ja, som er en frukt av dette samfunnsliv, er selve samfunnet – eller i alle fall en del av et – en uro Herren selv skaper i en kristens liv – en uro han selv nærer og holder vedlike», skriver Aavik i boken sin.

Aavik formidler at livet med Gud og uro hører sammen. Han kaller det for «frukten av vennskapet», og sier videre at «hvor det intet fortrolig samfunn er med Herren er det heller ingen uro».

Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, og tåle både smerte og lidelse, er det nødvendig at det har sin rot i Guds hjerte. Jeg er redd for at vi som kristenfolk i dag, i for stor grad preges av et evangelium som setter mennesket i sentrum, hvor Gud forminskes til et middel, der målet er at vi skal være lykkelig. Eller velsignet, for å gi det en kristelig benevnelse. Men Gud skal ikke og kan ikke forminskes til et middel. Han er sentrum. Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, behøves dypere rot.

En menneskesentrert teologi – eller missiologi – bærer ikke rom for lidelse og ubesvarte spørsmål. En slik teologi plasserer Gud i en boks, hvor han skal forstås, forklares og menneskeliggjøres. Et slikt gudsbilde plasserer mennesket og dets egne behov i sentrum av livets mysterium. Dersom Guds rolle først og fremst er å «velsigne meg» og gjøre meg lykkelig, forminsker vi Gud til det ugjenkjennelige.

Når Aavik beskriver den hellige uroen, tegner han et bilde faren i lignelsen om den bortkomne sønn, som står ved porten, kveld etter kveld, og speider etter sønnen som valgte å ta halve arven sin og forlate farshuset (Luk 15). Det er uroen som faren til den bortkomne sønnen kjente på, som gir motivasjon til vårt misjonsengasjement. «Det guddommelige vennskapets smerte – lidelsen i hans samfunn», kaller Aavik det.

Aaviks teologi er gudssentrert. Slik forstår vi oss som deltagere og medarbeidere i Guds misjon. På denne måten finner vi vår plass i Guds misjon. Gud er skaper. Han er frelser. Og han er dommer. Når vi får del i Guds smerte, da kan vi selv bli bærere av samme smerte, dog i begrenset grad. Men det er nettopp denne åpenbaringen av Guds hjerte for folkeslag, som gir motivasjon for å kunne leve inkarnerte liv – å være sendt slik Gud sendte Sønnene til verden – at vi finner den dypeste motivasjon for å formidle Guds nåde til mennesker som aldri har hørt.

Aavik sier at kristne som lever i periferien i hans rike, kan slippe denne smerten. Eller «hellig uro», som han kaller det. «Den finnes bare der inne i sentrum – inne ved korset – jordens dystre vitnesbyrd om guddommelig hellig uro for den verden», sier Aavik. «Del i guddommelig natur er det samme som å ha del i guddommens verdenssmerte – verdensuroen»

Dersom misjonsarbeidet ikke har sin grunn i Guds hjerte, blir det lett et humanistisk evangelium som setter mennesket i sentrum. Et evangelium som først og fremst handler om hvordan Gud kan møte mine behov og gi meg fred, er ikke hele evangeliet. Ja, det er sant at evangeliet gir fred. Men et helt evangeliet gir oss mer. Det setter oss i gjeld overfor verden (Rom 1,14), den utfyller Kristi lidelser (Kol 1,24), den bærer Kristi hjerte (Fil 2.6-11) og den er Jesu byrde (Matt 11,29)

Det er åpenbaringen av Guds uro – Guds hjerte for verden – som gir bærekraft til misjonskallet. Og dette misjonskallet tåler livets realiteter og dets smerte.

Har alle kristne misjonskall?

Publisert av
Svar

 

 

Har alle kristne misjonskall? Det kan jo virke slik siden misjonsbefalingen ble gitt til alle disiplene.

Det er ikke slik at alle kristne skal reise ut som misjonær. Heller ikke alle kristne på apostlenes tid var misjonærer. Men alle som har Jesus som Herre, er kalt til å ha et misjonsengasjement. Jesus vil nemlig at alle skal være engasjert.

Hva betyr dette i praksis? Her er noen praktiske tips til hva du kan gjøre:

  • Noen må sende penger. Du kan for eksempel gi penger (selv om du ikke tjener så mye) eller samle inn penger til en misjonsorganisasjon eller en misjonær.
  • Noen må be for misjonærene og be for menneskene som bor i en by eller et folkeslag hvor det ikke finnes misjonærer. Noen må også be om at Gud skal kalle flere mennesker til å bli misjonærer (Luk 10,2). Du kan for eksempel be fast for en misjonær eller for et folkeslag der det ikke finnes kirker. Du finner masse informasjon om unådde folkeslag hvordan du kan be på www.joshuaproject.net
  • Noen må hjelpe misjonærene praktisk. Å sende noen ut er ikke bare å legge hendene på en misjonær og så glemme at han eller hun eksisterer. Du kan for eksempel sende oppmuntrende meldinger på Facebook eller Snap til en misjonær du kjenner. Eller kanskje skulle du bruke en sommerferie eller en vinterferie til å besøke en misjonær for å hjelpe til praktisk, hvis han eller hun trenger hjelp? I
  • Norge bor det mennesker som ikke har hørt om Jesus. Dette er gjerne innvandrere fra andre land. Du kan for eksempel fortelle en person om Jesus, eller bli venner med en muslim?
  • Noen må fortelle andre om behovet for misjonærer. Dette kan du gjøre, selv om du ikke er misjonær selv. Du kan for eksempel dele artikler og videoer på Facebook, invitere en taler til Skolelaget, koret ditt eller ungdomsgruppa di for å fortelle om misjon? Eller så kan du kanskje selv holde en andakt om misjon?

På denne måten kan du være med å bidra, selv om du selv ikke reiser ut som misjonær. Bestem deg for å gjøre minst en ting på listen over, en ting som du har lyst til og som du tror du kan få til.

Ikke alle har nemlig misjonskall, men med å gjøre minst en av disse tingene kan du være med å bidra i misjonsarbeidet. Alle kristne er nemlig kalt til å være engasjert!

Dette er en artikkel som er skrevet til www.itro.no 

 

Når skam overtar for skyld

Publisert av
1

 

«Om Gud er død, er alt tillatt». Sitatet tilhører den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821 – 1881). Hva skjer når «alt er tillatt»?

For litt siden snakket jeg med en gutt på 19 år. Han hadde vært russ noen måneder tidligere. Nå var han student på DTS. «Det viktigste i livet mitt har vært å ligge med flest mulig jenter», sa han. Han beskrev seg som en lystjeger, en som alltid måtte nedlegge nye bytter. Jo flere, jo bedre. I hans øyne hadde jenter kun vært objekter som skulle brukes til egen nytelse.

Skam som identitet: Nå hadde han bestemt seg for å gi Gud en sjanse. Derfor gikk han på DTS. Allerede første uken på DTS hadde det skjedd mye. Han hadde erfart Guds godhet, bestemt seg for å følge Jesus og tatt et oppgjør med holdningene sine. Men det var én ting som plaget ham. Og det var dette vi nå stod og snakket om; den overveldende skamfølelsen over hva han hadde gjort. Han visste ikke hvordan han skulle håndtere det. Skammen handlet ikke bare om handlingene. Den gikk dypere. Mest av alt handlet det om hvem han var. Slik definerte skam hans identitet. Selv om han hadde lagt det gamle livet bak seg, opplevde han seg bundet av skammen.

Feil medisin: På videregående hadde han følt innerst inne at livsstilen ikke var ok. Han visste dypest sett at jentene ikke er objekter. En dag snakket han med en lærer. Hun sa at så lenge sex var frivillig og man respekterte hverandres grenser, var alt egentlig greit. Hennes råd var å ikke legge bånd på seg og istedenfor legge fra seg gammeldagse holdninger, mens han utforsket sin egen seksualitet. I praksis betydde hennes råd å undertrykke skammen og late som om den ikke eksisterte. Skam skulle behandles med mer skamløs adferd og et oppgjør med gammeldagse holdninger. Medisinen som læreren hadde foreskrevet virket ikke. Den førte til bare mer skam.

Dobbelt ille: Min erfaring sier at skam er relativt utbredt blant unge mennesker. Skammen kan ha ulike årsaker, men handler som regel om at man ikke føler seg god nok, ikke strekker til, ikke er pen nok eller flink nok. Andre kommer fra familier med dårligere råd som gjør at de ikke kan reise til Syden eller kjøpe dyre merkeklær. Noen kan skamme seg óg over ting de har gjort mot andre, eller at de ikke gjorde det de burde gjøre. I møte med seksuell skam har storsamfunnet tatt et oppgjør med syndsbegrepet og tror dette skal kurere skammen. Dessverre virket ikke dette for den unge mannen. Beskjeden om at han ikke trengte skamme seg, gjorde at det ble dobbelt ille. Hvorfor? Han skammet seg for å skamme seg. Selv om ikke så mange tenåringer i Norge har samme erfaringer som gutten jeg pratet med, er likevel ikke skamfølelsen hans unik.

Just do it! Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde at det finnes mer skam blant ungdom i dag enn for et par tiår siden. Men jeg overraskes likevel av hvor mange unge som preges av skam, og da særlig seksuelt relatert skam. Og det er denne typen skam jeg skriver om her. Vi lever i et samfunn som feirer grenseløs sex og som mener det klassiske, kristne synet på seksualitet er nærmest skadelig. Hvorfor føler likevel så mange unge skam, selv om det finnes få grenser for når, hvor, med hvem eller hvor mange som unge mennesker kan ha sex med? Har det noe å gjøre med at vi lever i et samfunn hvor Gud i større grad er blitt borte, og «alt» er lov?

Skam som virkning: Klassisk, kristen forkynnelse har brukt en juridisk metafor for å beskrive vår gudsrelasjon; den forteller oss at vi er skyldige fordi vi har forbrutt oss mot Guds bud. Guds løsning på «problemet» er at Jesus tok vår straff på seg da han døde på korset. Hans død var stedfortredende. Alt dette er sant. Men fordi bevisstheten rundt det som tradisjonelt er synd i dag er borte, fører ikke synd til skyld. Hva skjer med et menneske når synd ikke fører til skyld? Kan likevel synden ha en virkning? Er det slik at skammen noen unge bærer på, viser oss en av «syndens konsekvenser»? Fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde (1 Mos 1,26), fordi han har skrevet loven på våre hjerter (Rom 2,14-15) og lagt evigheten ned i oss (Fork 3,11), kan vi da tenke at synden har en implisitt virkning, selv om vi ikke tror på Gud eller tenker at det klassiske, kristne synet på sex er utdatert? Er det dette som viste seg i skammen som denne unge mannen kjente? Han skammet seg nemlig over hvem han var, noe som igjen var begrunnet i det han gjorde, selv om «ingen» hadde sagt at måten han levde på ikke var greit.

Irrelevant budskap: Når det i mindre grad enn tidligere finnes objektive kriterier for rett og galt, eller at storsamfunnets forståelse av rett og galt ikke stemmer med Bibelens forkynnelse, representerer dette en utfordring for oss som formidler evangeliet til unge mennesker. For når det ikke finnes lov, finnes det nemlig heller ikke lovbrudd. Fordi «alt» er lov, og synd dermed ikke fører til skyld, opplever ikke unge mennesker flest et behov for evangeliet. Dermed blir budskapet om «synd og nåde» – om «lov og evangelium» – totalt irrelevant. Vårt budskap om Guds tilgivelse av skyld, løser ikke menneskers følte behov. For hvorfor trenger noen tilgivelse når man ikke har gjort noe galt?

Gud laget klær: Når det ikke finnes erkjennelse av skyld, hvordan skal vi da formidle Guds nåde, samtidig som vi holder fast ved Guds ord? Hvordan kan vi formidle et budskap som berører skam? Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i noen av de andre bildene, som Det nye testamentet bruker for å beskrive vår relasjon til Gud. En av disse metaforene er «familie» og bildet av Gud som faren som venter på sin fortapte sønn. Han tok ansvar for sønnens skam, nektet ham å være tjenestegutt og feiret at han kom hjem. Han skulle være sønn! Dette handler dypest sett om en gjenopprettelse av sønnens identitet. En annen metafor handler om at vi er Jesu brud. Også dette er et bilde som dypest sett handler om identitet. Et tredje bilde er at vi er arvinger av Guds rike. Hva gjorde Gud da Adam og Eva hadde spist av frukten? Jo, han laget klær menneskene. Slik dekket Gud over deres nakenhet og tok ansvar for deres skam. Hva om vi kan inkludere dette når vi formidler evangeliet? Som Guds barn gir han oss en ny identitet. Jesu død tar ikke bare vår skyld. Jesu blod dekker også over vår skam. Vi er ikke lengre bare «tilgitte syndere», men vi er Guds barn – arvinger av Guds rike – og del av hans familie.

Gud har tre favoritter

Publisert av
Svar

 

Gjennom hele Det gamle testamentet snakker Gud særlig om tre grupper. De fremstår nærmest som hans favoritter. Noen ganger omtaler han det som en gudstjeneste i seg selv å ivareta rettighetene til disse. Dette er foreldreløse, enker og innvandrere. Jesus og apostlene bekrefter dette mønsteret i Det nye testamentet.

Under utvandringen fra Egypt til Israel ble jødenes nasjonalidentitet formet og etablert. En sentral del av dette var Moseloven som Gud ga israelsfolket i ørkenen. Senere var det profetenes oppgave å holde folket ansvarlig for deres evne til å etterleve Moseloven. Da Jesus skulle oppsummere Moseloven og profetenes budskap, konstaterer han følgende: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand’. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv’. På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Mat 22,37-40).

De foreldreløse vokste opp uten en familie som kunne forsørge. Derfor var det storsamfunnets rolle å ta vare på disse og sikre deres fremtid. Enkene var i samme situasjon siden de hadde mistet sin inntekt, og det var samfunnets ansvar å sørge for at heller ikke disse falt utenfor og måtte tigge eller prostituere seg for å overleve. Den tredje gruppen var mennesker av en annen etnisk opprinnelse. Disse var enten innvandrere fra andre land, etterkommere etter de som hadde flyktet fra Egypt sammen med jødefolket, eller overlevende fra folkene som bodde i Israel, da jødefolket inntok landet.

Det er som om Gud bruker disse tre gruppene som jødefolkets moralske kompass; evner de å tenke på andre enn seg selv? Klarer de å være inkluderende? Viser de barmhjertighet?

I Moseloven sier Gud: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.» (3 Mos 19, 33). Etter at Israel er etablert som nasjon og senere får konger, fortsetter Gud sin tale om de foreldreløse, enker og innflyttere. Flere ganger refser profetene israelsfolket fordi de ikke evner å ivareta disse menneskene. Profeten Jesaja kaller omsorgen for disse som «den rette faste» (Jes. 58). Noen hundre år etter Jesaja plukker Jesus opp tråden. «­Disse mine minste», kaller han dem, og sier at det vi gjør mot en av disse, gjør vi mot Mesteren selv. (Matt 25).

Emanuel Minos (1925-2014) er en av vårt lands mest kjente evangelister. I 1968 hadde han møter i Valdres, og ble da oppsøkt av en kvinne på 90 år som fortale om sine fremtidssyn. Hun beskrev ting som da virket umulige og utenkelige. Ett av bildene gjaldt en stor folkevandring. Den 90 år gamle kvinnen fortalte at mennesker fra fattige land kom til å strømme til Norge. «Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen», sa kvinnen. I følge Minos gråt den gamle kvinnen og sa: «Jeg får ikke se det, men du får se det».

Evner vi å holde «den rette faste»? Mange kristne gjør mye for å møte innvandrere med godhet. Men dessverre finnes det også kristne som snakker om flyktninger på måter som jeg ikke tror gleder Gud. På samme måte som profetene brukte israelsfolkets evne til barmhjertighet som et mål på deres gudsfrykt, holder Guds ord oss på samme måte ansvarlig i dag. Jakob sier at vår tro skal måles med våre gjerninger (Jak 1,19-27).

Det greske ordet philoxenia brukes for gjestfrihet i Det nye testamentet. Direkte oversatt betyr dette «kjærlighet til fremmede». Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det» (Hebr 13,2).

Frykt er aldri en kristen respons. En kristen respons er å vise godhet mot fremmede og vår tids «enker» og «foreldreløse».

Verdens viktigste arbeid

Publisert av
Svar

 

Jeg føler meg super-heldig. Hvorfor? Fordi jeg lever akkurat nå. La meg forklare.

Men først må jeg ta en liten omvei.

 

Visste du at det finnes cirka 7000 språk i verden?

I år 1800 var Bibelen (eller deler av Bibelen) oversatt til bare 94 språk. Men så skjedde det noe; kirkene i Europa begynte nemlig å sende ut misjonærer på måter som ikke hadde skjedd før. Noen av disse bestemte seg for å oversette Bibelen. I år 1900 hadde Bibelen (eller deler av Bibelen) blitt oversatt til 540 språk.

Utover 1900-tallet skulle takten øke ytterligere. En 21-åring fra USA skulle spille en sentral rolle.

I 1917 reiste en ung student fra USA til Guatemala for å distribuere bibler på spansk. Cameron Townsend var 21 år. Han bosatte seg blant cakchiquelene, et av urfolkene i landet. En dag møtte han en mann som spurte om Cameron hadde en bibel på hans eget språk – ikke bare på spansk. Den unge misjonæren måtte bare beklage og si at det hadde han ikke. «Hvis guden din er så stor, hvorfor kan han ikke snakke mitt språk?», spurte indianeren. Dette spørsmålet skulle endret livet til den unge misjonæren. Han brukte de neste 14 årene på å utvikle et skriftspråk for cakchiquelene, starte skoler og oversette Bibelen. I 1931 ble Det nye testamentet utgitt på cakchiquel.

Cameron oppdaget hvor viktig det var at mennesker kunne lese Bibelen på sitt hjertespråk. Du kan bare tenke deg selv; hva om Bibelen kun var tilgjengelig på engelsk eller tysk? Hva ville det gjort med troen din og gudsbildet ditt?

Cameron ønsket å dele kunnskapen sin med andre og han arrangerte et sommerkurs i 1934. Det kom to studenter. Året etter kom det fem. Men fra 1936 begynte arbeidet å vokse raskt og en organisasjon tok form. Han kalte den for Wycliffe. I løpet av noen tiår skulle dette bli en verdensomspennende misjonsorganisasjon med fokus på bibeloversettelse.

Men det var ikke bare Cameron som fokuserte på bibeloversettelse. Mens Bibelen eller bibeldeler var oversatt til 540 språk i 1900, hadde tallet steget til 1207 språk i 1950. Og takten økte. Men den økte ikke raskt nok. Mot slutten av 90-tallet samlet ledere i Wycliffe og andre misjonsorganisasjoner seg for å snakke om hvor lang tid det ville ta før alle verdens språk hadde en bibel. De fant ut at med dagens tempo ville man ikke bli ferdig før i år 2115. Det ville med andre ord ta 150 år før alle språk i verden fikk en bibeldel på sitt språk. 150 år! Det måtte de gjøre noe med.

Wycliffe begynte de å legge planer. Andre misjonsorganisasjoner ble etter hvert med (blant annet Ungdom i Oppdrag, som jeg arbeider i). Sammen ble de enige om en modig visjon og lanserte denne høsten 1999: Alle språk i verden – der det er behov – skal ha et påbegynt bibeloversettelsesarbeid innen år 2025.

Hvordan er situasjonen nå? I år 2000 passerte man 2500 språk. I 2015 ble 3000 språk passert. Da manglet cirka 4000 språk en bibeldel. Den siste rapporten jeg leste viste at 3004 språk har fått Bibelen eller en bibeldel oversatt, mens oversettelsesarbeid er påbegynt i ytterligere 2422 språk. «Bare» 1671 språk gjenstår. Dersom takten opprettholdes, vil vi klare målet før 2025.

Skjønner du nå hvorfor jeg er begeistret?

I år 2033 skal vi feire at det er 2000 år siden Jesu oppstandelse. Hvilken gave skal vi gi Jesus? Ville ikke den beste gaven være at alle språk i verden har et påbegynt oversettelsesarbeid av Bibelen og at de aller, aller fleste språk i verden har enten hele Bibelen, Det nye testamentet eller noen bibeldeler oversatt til sitt språk?

Nå forstår du hvorfor jeg føler meg så utrolig heldig? Tenk at jeg kanskje får leve den dagen da  Bibelen kan leses på praktisk talt alle språk i hele verden.