Om 4/14-vinduet

Alle misjonsinteresserte med respekt for seg selv har et verdenskart med 10/40-vinduet. Dette vinduet mellom tiende og førtiende breddegrad, fra Afrika i vest til Asia i øst, er stedet i verden hvor de aller fleste unådde folkeslagene bor. Denne måten å tenke geografisk om unådde folkeslag, gjorde at tusenvis av mennesker over hele verden ble rekruttert til misjonstjeneste blant de unådde folkeslagene i siste halvdel av forrige århundre.

Ikke mange er klar over at opphavsmannen til begrepet 10/40-vinduet var dr. Luis Bush. Han er en av vår tids mest sentrale misjonsledere og misjonsstrateger. Selv ble jeg svært preget av hans tenkning da jeg var rundt 20 år, og mye av hans materiale gjorde at jeg ble involvert i misjon. I kveld fikk jeg den ære å møte Luis Bush her på Ungdom i Oppdrags senter på Kona, Hawaii.  Vi hadde en god prat, og jeg fikk høre ham forkynne om det nye vinduet som han nå  «lanserer».

Dette vinduet heter 4/14-vinduet. Dette er et globalt vindu, ikke begrenset av etnisitet eller geografi. Vinduet handler nemlig om menneskene mellom 4 og 14 år. Denne gruppen representerer omkring 33% av jordens befolkning. Luis sier at disse menneskene vil bli nådd med et eller annet budskap. Dette er enten et godt budskap eller et dårlig budskap. Spørsmålet handler bare om hvem som når dem først. Vil de preges av bibelske verdier, eller vil andre, negative verdier prege dem?

Jeg skal ikke gjenta så mye av det Luis snakket om, men jeg anbefaler at du besøker http://4to14window.com/introduction og at du ser denne filmsnutten: http://www.youtube.com/watch?v=Vtj_R0Chyc8&feature=player_embedded

 

Observasjoner og tanker etter tre uker på Hawaii

Her kommer noen tanker vi har gjort oss om Ungdom i Oppdrag Kona, Hawaii, etter å ha vært her i litt over tre uker.

Ungdom i Oppdrag har i realiteten ikke noe internasjonalt hovedkvarter. Dog, om noe likevel skal regnes som hovedsenter, vil det være basen her på Kona, Hawaii. Her bor grunnleggerne av Youth with a Mission (YWAM), og mange andre internasjonale ledere har sitt tilhold her. Fra Kona kommer mange signaler som preger vår bevegelse, i tillegg til at University of the Nations, Ungdom i Oppdrags utdanningsinstitusjon har sin største campus her.

Dette kvartalet er det omkring 500 studenter her. I tillegg til omkring 500 personer som jobber her fast. Dette gjør at nærmere 1000 personer til enhver tid er tilknyttet dette senteret. Omkring 55 av disse er fra Norge, noe som gjør nordmenn til den fjerde største gruppen på senteret, etter USA, Canada og Sør-Korea.

Så langt har vi vært med på stabsmøter og noen ledermøter her. Dette har vært både givende og inspirerende. På bakgrunn av dette har vi gjort oss flere observasjoner av arbeidet her:

1. Arbeidet har et sterkt visjonært driv: Grunnleggerne av YWAM, Loren og Darlene Cunningham, er midt i 70-årene, og de fortalte nylig at de nå legger planer for de neste 20 årene av sine liv. De drives av visjon og at evangeliet må ut til nye folkegrupper og områder av verden. Mens Youth with a Mission i dag har 20.000 medarbeidere i fulltidstjeneste, tegner Cunninghams grafer for hvordan bevegelsen skal vokse til 200.000 medarbeidere i løpet av noen år.

2. Stort fokus på partnerskap med andre organisasjoner: Her er det etablert samarbeid med flere ulike misjonsorganisasjoner. Jeg har blant annet lagt merke til at for eksempel Wycliffe er en viktig partner for å se Bibelen oversatt til alle de gjenværende språkene blant urbefolkningsgruppene i Stillehavsregionen. I tillegg jobbes det med å etablere misjonstrening i samarbeid med uregistrerte kirker i Kina. Dette skal på sikt utdanne tusenvis av kinesere til misjon. Dette er bare to eksempler på mange ulike Jeg har også hørt om flere andre samarbeidsprosjekt som virker svært spennende.

3. Alle generasjoner og nasjonaliteter: Her på campus er det mennesker i alle aldre, selv om de aller fleste er mellom 19 og 25 år. Mest av alt gleder jeg meg over alle nasjonalitetene som er representert. Her finnes representanter fra utrolig mange land… Jeg har ikke fått vite hvor mange som er representert her nå, men jeg vil ikke bli overrasket dersom tallet passerer 50.

4. Flat struktur, hvor lederskap utøves relasjonelt: Jeg er overrasket over hvor bred lederstrukturen på senteret er. Mange er involvert i lederskap, og mange bærer lederskap. Dette har selvsagt positive og negative sider, hvor mye er opp til hver enkelt leders initiativ og evner. Stedet ledes relasjonelt, hvor man gir «signaler», og øver innflytelse, ikke ved å fortelle hvordan ting skal bli gjort.

5. Generøsitet og gjestfrihet: Som gjester på senteret har vi blitt tatt svært godt imot, og får for eksempel spise alle måltider vi vil på senteret, og er invitert til mange ulike eventer og fora. Måten vi er blitt møtt på av lederskapet her, er rett og slett imponerende, med tanke på det dette kvartalet er over 1000 personer tilknyttet stedet.

6. Innovasjon: Her oser det av kreativitet og innovasjon. Mange nye måter å tenke misjon på, som Uniscript, 4K, Call2All er initiativ som har sine røtter her. Dette skal deles med så mange som mulig, og ikke holdes innenfor YWAM. Kanskje det som har merket meg mest, er innflytelsen og engasjementet som man har inne i Nord-Korea. Jeg har fått helt andre signaler om dette landet her, enn det jeg ellers får ved å lese i norske aviser.

På lørdag tenkte jeg på min yngste sønns begravelse

For tolv dager siden kjørte jeg til Elverum. Jeg var på et svært emosjonelt oppdrag. I går kveld kjørte jeg også til Elverum. Også da var det mange følelser og tanker i sving.

Min tur for tolv dager siden handlet om liv. På turen i går kveld, var jeg redd kanskje turen handlet om det motsatte. Begge gangene kjørte jeg over broen, tok til høyre i første kryss og deretter tredje eller fjerde vei til venstre, opp forbi Elverum kirke, og så til høyre. Der ligger Elverum sykehus.

For tolv dager siden satt Åsne, kona mi, sammen med meg i bilen. Riene var blitt sterkere og sterkere etter hvert som vi nærmet oss sykehuset. Gleden som møtte oss en time senere var mye sterkere enn stresset og smerten av å føde vårt femte barn. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å kalle gutten Johannes, oppkalt etter Åsne’s bestefar. Johannes ble født på ettermiddagen, tirsdag 8. november. Han ble født med svart hår og mørke øyne og lignet på sin snart 14 år gamle storebror.

I går kveld satt jeg igjen i bilen på vei til Elverum. Men nå hadde jeg et annet ærende. Foran meg kjørte ambulansen med blinkende lys. Jeg kjørte så fort jeg hadde lov til, og kanskje litt fortere. Da jeg ankom sykehuset hadde lille Johannes allerede ledninger koblet til kroppen sin, og et kobbel med leger og sykepleiere stod rundt ham. Litt tidligere hadde han nemlig sluttet å puste. Han var blitt blå, og Åsne blåste bokstavelig talt liv i den 3680 gram tunge skrotten. I løpet 20 minutter hadde han sluttet å puste tre ganger.

Vi heiv oss i bilen, og møtte sykebilen utenfor Ottestad kirke. Speilblank is på asfalten til tross, Åsne nærmest løp med Johannes over fra vår bil og gav gutten i armene til det dyktige i ambulansepersonalet. Jeg så at de tok frem surstoffmasken, før døren ble lukket og de kjørte.

På vei utover til Elverum ringte telefonen. Det var Åsne som ringte fra ambulansen. Jeg lot det ringe noen ganger før jeg svarte. Jeg grudde meg til å høre hva hun ville si. Heldigvis var alt bra. Han pustet for egen maskin. Hun hadde blitt forsikret om at ting skulle gå bra. I løpet av de 30 minuttene bilturen tok, overvant tvilen troen. Mange tanker svirret gjennom hodet mitt. Av en eller grunn tenkte jeg på en historie jeg har lest mange ganger, skrevet av Asbjørn Aavik, en av de mange norske misjonærene til Kina. I 1980 reiste han som gammel mann tilbake til Midtens Rike. Boken «Det Kina jeg så igjen» ble et resultat av denne turen. Her beskriver han et møte på en gammel misjonærkirkegård. I et hjørne på den overgrodde gravlunden finner han fem barnegraver, alle med samme etternavn. Den eldste fikk leve i tre år. Den yngste ble bare elleve dager gammel. Johannes var tolv dager. Alle var barn av et norsk ektepar som arbeidet i Kina som misjonærer. Også jeg har fem barn.

Jeg prøvde å forestille meg følelsene denne misjonærfaren må ha hatt da han sannsynligvis for egne hender hadde båret sitt elleve dager gammel barn til graven. Anklaget han Gud? Aavik spør om det var verd prisen. Heldigvis gjør han ikke noe forsøk på å besvare sitt eget spørsmål. Så gikk tankene over til lille Johannes. Jeg klarte ikke å forestille meg hvordan det skulle være å eventuelt bære Johannes til graven. Jeg prøvde å slå tankene fra meg, men jeg klarte det ikke. Hva skulle jeg si i begravelsen? Hvilke sanger skulle vi synge? Hvem skulle komme? Skulle vi ha en liten seremoni, eller skulle vi invitere alle våre venner, og våre barns venner? Hva skulle jeg si til ungene våre hjemme? Hvordan skulle jeg fortsatt kunne tro at Gud er god? Eller enda vanskeligere; hvordan kunne jeg forklare mine barn at Gud er god? Mange var spørsmålene. Få var svarene.

Da jeg kjørte opp på baksiden av sykehuset og parkerte ved ambulanseinngangen, akkurat som for elleve dager siden, nynnet jeg på den første linjen i en gammel salme: Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke ganger på rad. Jeg husket kun den første linjen av det første verset. Jeg prøvde å huske resten, men jeg kunne ikke. Elleve dager tidligere var det glede. Nå var fremtiden uviss.

Etter en liten time på sykehuset forstod jeg at det ville gå bra. Lille Johannes pustet rolig. Oksygentettheten i blodet var normal. Av og til så kunne slike ting skje med nyfødte, forklarte legen.

Nå er det omtrent et døgn siden vi ankom sykehuset. Johannes er i fin form. I morgen skal jeg atter en gang kjøre til Elverum. Da kommer mor og barn hjem.