Gud har tre favoritter

 

Gjennom hele Det gamle testamentet snakker Gud særlig om tre grupper. De fremstår nærmest som hans favoritter. Noen ganger omtaler han det som en gudstjeneste i seg selv å ivareta rettighetene til disse. Dette er foreldreløse, enker og innvandrere. Jesus og apostlene bekrefter dette mønsteret i Det nye testamentet.

Under utvandringen fra Egypt til Israel ble jødenes nasjonalidentitet formet og etablert. En sentral del av dette var Moseloven som Gud ga israelsfolket i ørkenen. Senere var det profetenes oppgave å holde folket ansvarlig for deres evne til å etterleve Moseloven. Da Jesus skulle oppsummere Moseloven og profetenes budskap, konstaterer han følgende: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand’. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv’. På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Mat 22,37-40).

De foreldreløse vokste opp uten en familie som kunne forsørge. Derfor var det storsamfunnets rolle å ta vare på disse og sikre deres fremtid. Enkene var i samme situasjon siden de hadde mistet sin inntekt, og det var samfunnets ansvar å sørge for at heller ikke disse falt utenfor og måtte tigge eller prostituere seg for å overleve. Den tredje gruppen var mennesker av en annen etnisk opprinnelse. Disse var enten innvandrere fra andre land, etterkommere etter de som hadde flyktet fra Egypt sammen med jødefolket, eller overlevende fra folkene som bodde i Israel, da jødefolket inntok landet.

Det er som om Gud bruker disse tre gruppene som jødefolkets moralske kompass; evner de å tenke på andre enn seg selv? Klarer de å være inkluderende? Viser de barmhjertighet?

I Moseloven sier Gud: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.» (3 Mos 19, 33). Etter at Israel er etablert som nasjon og senere får konger, fortsetter Gud sin tale om de foreldreløse, enker og innflyttere. Flere ganger refser profetene israelsfolket fordi de ikke evner å ivareta disse menneskene. Profeten Jesaja kaller omsorgen for disse som «den rette faste» (Jes. 58). Noen hundre år etter Jesaja plukker Jesus opp tråden. «­Disse mine minste», kaller han dem, og sier at det vi gjør mot en av disse, gjør vi mot Mesteren selv. (Matt 25).

Emanuel Minos (1925-2014) er en av vårt lands mest kjente evangelister. I 1968 hadde han møter i Valdres, og ble da oppsøkt av en kvinne på 90 år som fortale om sine fremtidssyn. Hun beskrev ting som da virket umulige og utenkelige. Ett av bildene gjaldt en stor folkevandring. Den 90 år gamle kvinnen fortalte at mennesker fra fattige land kom til å strømme til Norge. «Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen», sa kvinnen. I følge Minos gråt den gamle kvinnen og sa: «Jeg får ikke se det, men du får se det».

Evner vi å holde «den rette faste»? Mange kristne gjør mye for å møte innvandrere med godhet. Men dessverre finnes det også kristne som snakker om flyktninger på måter som jeg ikke tror gleder Gud. På samme måte som profetene brukte israelsfolkets evne til barmhjertighet som et mål på deres gudsfrykt, holder Guds ord oss på samme måte ansvarlig i dag. Jakob sier at vår tro skal måles med våre gjerninger (Jak 1,19-27).

Det greske ordet philoxenia brukes for gjestfrihet i Det nye testamentet. Direkte oversatt betyr dette «kjærlighet til fremmede». Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det» (Hebr 13,2).

Frykt er aldri en kristen respons. En kristen respons er å vise godhet mot fremmede og vår tids «enker» og «foreldreløse».

I går besøkte jeg en flyktning fra Syria

I en nedslitt bydel i Amman besøkte jeg Abu Sahid. Jeg vet nesten ingenting om ham, bortsett fra at han er gift, har fire barn hvor den eldste egentlig skulle gått i fjerde klasse. Sammen med kona bor han i en tom kjellerleilighet med kalde murvegger og tepper på gulvet. Noen sofaputer lå i et hjørne av det jeg tror var en stue. Eller kanskje var det soverommet? Muggstanken kjente vi allerede mens vi stod utenfor inngangsdøren. Etter å ha sittet på gulvet i 45 minutter var jeg blitt vant til lukten av mugg, men derimot var leddene mine stive og støle.

For ti måneder siden flyktet Abu Sahid fra krigen i Syria. Abu Sahid snakket til meg gjennom en tolk. Hvis jeg hadde vært i Abu Sahids sko, ville jeg nok følt meg som et dyr i dyrehagen som var til utstilling for turister. Jeg opplevde meg som en inntrenger som invaderte et menneske i en ytterst sårbar situasjon. Det kjentes ikke godt. Men da vi gikk, sa sosialarbeideren at det var viktig at Abu Sahid kunne fortelle meg sin historie. Noen fra et annet land hadde hørt på ham. Slik visste han at han ikke var alene i verden.

I Syria var Abu Sahid velstående. Han eide to supermarkeder, hadde sin egen villa og levde et godt liv. Så kom krigen. President Assads styrker tok den ene butikken. Deretter ble den andre butikken overtatt av opprørsstyrkene. Tilslutt så han ingen andre muligheter enn å flykte. Abu Sahid lurte på hva som hadde skjedd med huset. Han visste ikke. Nå brukte han sine siste sparepenger på å betale dyr husleie i Amman for tre små rom med murvegger og mugglukt. Av sosialarbeideren fikk de madrasser og puter. Slik kunne de i hvert fall sove relativt mykt.

Før vi gikk, ville Abu Sahid at vi skulle be sammen. Sosialarbeideren var kristen. Abu Sahid muslim. Vi stod i en ring sammen med åpne hender vendt ut fra kroppen. Sammen bad vi om at Gud skulle hjelpe. Jeg fikk også beskjed om å be. Jeg bad til Gud i navnet til Isa al Masih – Jesu navn slik det skrives i Koranen. Det ble en merkelig bønnestund. Da vi var ferdige med å be, dro vi hendene over ansiktet. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg gjorde bare det samme som sosialarbeideren og Abu Sahid. Abu Sahid takket oss for besøket. Han var tydelig glad for at noen kom.

Vi satte oss inn i bilen og kjørte til neste familie på listen. På veien sa sosialarbeideren at Abu Sahid var blant de privilegerte. «Kona hans hadde gifteringen på. Den selger de ikke før de må», sa han.

Jordan har ca. 6,4 millioner innbyggere, og har snart tatt i mot 600.000 registrerte flyktninger fra Syria. Dette tallet stiger hver eneste dag. Totalt er det ca. 2,5 millioner mennesker som har flyktet fra Syria. Kilde: http://data.unhcr.org/syrianrefugees/regional.php

Det snakkes om 6,5 millioner internt fordrevne flyktninger i Syria. Sammen med noen kolleger fra Ungdom i Oppdrag har jeg vært tre dager i Jordan for å bli kjent med forholdene og vurdere oppstart av arbeid blant syriske flyktninger, i samarbeid med lokale partnere.