Jeg har akkurat kommet hjem fra en spennende Gudstjeneste i NLM Hamar, forsamlingen vi er endel av her i Hamar. Det var Barnas Søndag, og barna stod sentralt i det meste som skjedde. I løpet av Gudstjenesten gjorde jeg meg noen tanker om barnas plass i forsamlingen.
«Vi må nå barna for å nå de voksne.» Jeg har av og til hørt det er blitt sagt at vi må nå barna med evangeliet, for at vi på denne måten kan få muligheter til å formidle evangeliet til deres foreldre. Dette er dypest sett en ganske avskyelig tanke. Slik blir barn gjort til et middel for å nå et mål, og barnas egenverdi forminskes til å være noe det ikke er; nemlig et objekt. Har det ikke en egenverdi å formidle kristen tro til barn? Har du noen gang hørt noen snakke om å etablere evangeliseringsarbeid blant voksne, fordi man vil bruke dette «strategisk» for å nå barna deres med evangeliet? Neppe.
«Sats på barna! De er fremtidens menighet.» Av og til snakkes det om at vi må drive barnearbeid, fordi dette er fremtidens menighet. Denne tanken er i beste fall en gedigen misforståelse av hva menigheten er. Barna er nemlig ikke fremtidens menighet. De er dagens menighet. Jesus sier at Guds rike tilhører barna. Barna er nemlig ikke morgendagens kirke. De er dagens kirke, akkurat på lik linje med ungdommer, voksne og eldre.
«Gud bruker bare voksne.» Av og til sitter jeg med følelsen av at vi tror det er en barneversjon av Den hellige ånd som er i barna, mens vi voksne har Den ordentlige hellige ånd. Den hellige ånd finnes ikke i to versjoner, en som passer for barn, og en som passer for voksne. Det er nemlig den samme Hellige ånd som bor i barna som bor i de voksne. Og Gud bruker barn til å utbre sitt rike, og til å velsigne andre mennesker, også voksne.
Dette siste opplevde jeg i dag.