Mer om «messianske muslimer»

Før jul utfordret Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen, Ungdom i Oppdrag på vårt misjonssyn i forhold til muslimer. I tidligere artikler har jeg forklart mitt misjonssyn. Her kommer noen flere tanker om kontekstualisering og synkretisme.

La meg først klargjøre hva jeg mener med kontekstualisering: I denne sammenhengen tenker jeg på dette som en metode for å tilpasse kristen troslære og praksis til en fremmed kulturkontekst. Dette kan gjøres i ulike grader og med forskjellig vektlegging. Målet med kontekstualisering er å gjøre kristen troslære og praksis, samt formidlingen av denne, forståelig for en gitt gruppe mennesker med en annen kulturbakgrunn enn den formidleren har.

Debatten med Selbekk går generelt ikke på om man er for eller mot kontekstualisering. De aller fleste forsvarer dette som en metode for å formidle evangeliet. Nøkkelspørsmålet handler om hvor langt kan man gå i kontekstualisering, uten å ende i synkretisme.

For det første vil jeg understreke at kontekstualisering ikke er noe nytt. Paulus’ ulike tilnærming i møte med jøder og hedninger, forteller oss at også han tilpasset budskapet sitt, uten at han endret innholdet i budskapet. Pionermisjonæren Hudson Taylor gikk for eksempel i kinesiske klær og prøvde å leve som kineser. For dette ble han kraftig kritisert.

Hvor langt kan man gå i å kontekstualisere troen på Jesus i en muslimsk kultur, uten at man ufrivillig havner i synkretisme? Her finnes ingen klare linjer, og linjene vil også kunne endre seg, basert på tid og sted. Men for at vi skal være trygge på at vi unngår å presentere et synkretistisk evangelium, pleier jeg ofte å bruke følgende enkle kjøreregler:

  1. Vi vil forsikre oss om at formidleren av evangeliet er rotfestet i Bibelske grunnsannheter, og forstår hva Bibelen sier om synkretisme. Særlig stedene i NT som proklamerer Jesu eksklusivitet og må tydelig understrekes.
  2. Det er viktig at Islam som religion og kultur blir nøye studert. Vi ønsker oss en åpen tilnærming til Islam.
  3. Kontekstualisering trenger å bli konstant evaluert og analysert: Vi må hele tiden spørre oss hva vi dypest sett kommuniserer. Hva tenker mottakerne av evangeliet? Hvilke prosesser settes i gang i de nyomvendtes hjerter? Ser vi framgang og vekst i de nyomvendtes liv?
  4. Som tverrkulturelle formidlere må vi være bevisste på at vi ikke presenterer et synkretistisk evangelium som allerede er blitt blandet med et vestlig, sekulært verdensbilde.

 

Med disse prinsippene satt ut i praksis, kan vi finne strategier og måter å kommunisere Bibelske sannheter, som er teologiske sunne og samtidig kulturelle relevante. Det er bare en vei til Gud, men kanskje mange veier til Jesus?

Om å forstå litt av muslimers tro

Min erfaring sier at velmenende kristne ikke alltid greier å kommunisere sin tro med muslimer på en måte som forstås. Dette kan ha sin grunn i at kristne ikke alltid forstår hvordan muslimer tenker. Jeg skal her prøve å peke på noen misforståelser jeg av og til møter, og hva jeg tenker om dette.

Jesus vs. Muhammed
Det er lett for kristne å sammenligne Jesus og Muhammed. Kristne tenker gjerne at muslimene tenker om Muhammed, på samme måte som kristne tenker om Jesus. En slik tanke bærer fort galt av sted. For kristne er Jesus frelser og Gud. Å tenke om Muhammed som Gud vil være blasfemisk for en muslim. Det er stor forskjell på frelser og Gud og profet, slik de tenker om Muhammed, selv om Muhammed oppfattes som like hellig for muslimene som Jesus er for kristne.

Bibelen vs. Koranen
Muslimer tenker annerledes om Koranen enn kristne tenker om Bibelen. Koranen er for en muslim Allahs ord, direkte sitert fra Allah selv. Derfor kan ikke Koranen oversettes til andre språk. Den finnes kun på arabisk. Det nærmeste vi kommer denne forståelsen i Bibelen, må være de ti bud som Moses fikk direkte fra Gud. Kristne tror Bibelen er Guds Ord, men det er skrevet av mennesker, på menneskers vis. Måten en muslim forholder seg til Koranen er derfor annerledes enn måten en kristen vil forholde seg til Bibelen. Mens vi ofte kan bruke slitte bibler, skrive i dem og til og med legge den på gulvet, vil en muslim aldri behandle en Koranen slik. Han vil legge den på hedersplassen i rommet og aldri behandle den som en «bruksgjenstand». Selve boken er hellig for en muslim, mens for kristne er det innholdet som er hellig.

Synd vs. skam
Kristne har ofte en juridisk forståelse av syndens konsekvens. Synd fører til skyld og vi er dermed skyldig fremfor Gud. Jesus er sonofferet og stedfortrederen som bar straffen vi egentlig skulle hatt. Dette er en irrelevant problemstilling for en muslim. En muslim vil ikke tenke seg skyldig for Gud, selv om han forstår seg som synder. Det er ikke synden i seg selv som representerer et problem, men derimot syndens virke som blir muslimens problem.

En muslim har i hovedsak tre åndelig utfordringer. De handler om krysningen mellom skam/ære, renhet/urenhet og frykt/kraft. Når kristne forteller en muslim at Jesus døde for deres synd, og bruker juridiske begrep som skyldig, er ikke dette noe som nødvendigvis forstås. Derfor kan det være mer relevant å snakke om skam, urenhet og frykt, som alt har sin rot i synd.

Kultur vs. tro
Kristne har tradisjonelt tenkt at muslimer som blir kristne må forlate sin kulturelle, muslimske identitet og bli kristne. Dette vil medføre at de f.eks. begynner å kle seg i vestlige klær og får et kristelig språk. I vår kristne verden skiller vi gjerne tro fra resten av dagliglivet. Slik tenker ikke en muslim. Islam er mer enn bare religiøs tro. Det er like mye en helhetlig måte å leve på, hvor troen preger hele livet, for eksempel hvordan man spiser meloner. Hva er det i den islamske kulturen som ikke går på tvers med Bibelens budskap? Med å besvare dette spørsmålet, kan en muslim beholde sin kulturelle identitet, og samtidig være etterfølger av Jesus, og ha Bibelen som høyeste autoritet for liv og lære.