Identitetsendring: Identitet har ofte vært definert som en «tretvinnet tråd», bestående av nasjonalitet, etnisitet og religion. Dette har bundet sammen både vår individuelle identitet, men også vår identitet som gruppe, og dermed definert tydelige grenser mellom mennesker (Europa er for kristne, og Europa er kristent).

På grunn av globaliseringen, ser vi i dag at denne tretvinnede tråden holder på å løses opp. Dette fører til at mennesker er mer usikker på sine omgivelser enn for bare 30 år siden. I dette ligger en sterk erkjennelse av at disse tre elementene som definerer identitet, har en sterk påvirkning på vår kultur.

Ydmykhet: Denne identitetsforandringen vi i dag erfarer i Europa, sammenfaller med postmodernismen. I dialog må det eksistere en erkjennelse av at «vi» kan lære fra «de andre», og at «vi» faktisk trenger «de andre», siden «de andre» kan hjelpe «oss» til å se ulike perspektiver. Missiologen David Bosch kaller dette for «a bold humility». Vi hører jo i dag oftere og oftere om muslimske teologer som heller vil ha dialog med evangeliske kristne («fordi de har en sterk tro» og fordi «de vet hva de tror på»), enn med sekularister. I nettopp denne virkeligheten er derfor Bosch’s «bold humility» et viktig konsept i vår postmoderne tid.

Paul Knitters relativitetsforståelse handler om at alle religioner går opp mot den samme fjelltopp, bare at vi klatrer opp ulike stier, sider og veier. En slik tenkning har ofte ligget til grunn for bruk av dialog i misjon. På denne måten har man avvist Jesu eksklusivitet, og forståelse blir målet med dialog på tvers av religioner.

I dagens overgang fra modernismen til et postmodernistisk verdensbilde, tror jeg dette mer og mer blir avleggs. I dag ser vi blant unge mennesker at eksklusiv tro i mindre og mindre grad blir sett på som uønsket. Istedenfor er det relativistene som ofte blir avvist, siden de fornærmer alle troende med å undertvinge hver eneste religion innunder sin egen «grande teori» (som for eksempel Richard Dawkins).

Hva er en «kristen»?: Modernismen leter alltid etter «regelen» eller «the common factor» som kan sammenfatte alt (for eksempel religion) inn under samme tak. Vi lever i dag i en postmoderne verden, hvor gårsdagens definisjoner ikke alltid lengre gir relevans. Vår utfordring er å stille spørsmål som er relevante, og dermed definere mål og virkemiddel ut fra dette.

Det store missiologiske spørsmålet vi møter i dag, handler kanskje dypest sett om identitet. For eksempel; hva betyr begrepet «kristen» i dag? Hva betyr det i Norge, og hva betyr det i Midtøsten? Særlig 22. juli forsterket denne uklarheten, hvor «kulturell kristen» ble synonymt med en stammetenkning som ikke er forenelig med det vi forstår som en bibelsk tanke.

Konvertering: I dette møter vi flere spørsmål. Kanskje det viktigste handler om konvertering: Må noen ikle seg den «kristne, europeiske kultur» – og dermed identitet – for å bli en Jesu etterfølger? Hvis svaret på dette er nei, hva mener vi da med konvertering? Lewis Rambo lister fem ulike typer for konvertering: “tradition transition”, “institutional transition”, “affiliation”, “intensification (within a tradition)”, og “apostasy”. For mange misjonsvenner i Norge er “apostasy” det eneste konverteringsparadigme som finnes.

Dialog som verktøy: For oss er dialog misjon. Istedenfor at misjon bare handler om å vinne enkeltpersoner, som trekkes ut av sin kulturelle kontekst og familie, for så ikles en ny sosiokulturell identitet (apostasy), er vårt mål med misjon transformasjon av et kulturelt/religiøst system, hvor individer kan bli kjent med Jesus og leve liv hvor de «lærer å holde alt han har befalt», innenfor de sosiokulturelle rammer som allerede eksisterer. Dette mener vi med bakgrunn av at Jesus er den eneste veien til Gud.

Målet er at hele kommuniteter kan møte Jesus, ikke bare individer. Og selv om bare enkeltindivider velger å følge Kristus, tenker vi at dialog som misjon kan gjøre at kommuniteten møter de nye Jesustroende menneskene med aksept, istedenfor utstøting og i verste fall drap. Slik kan dialog skape plattformer for at de nye Jesusetterfølgerne også være «lys og salt» i sin opprinnelige kulturelle kontekst.

Mye av innholdet i denne artikkelen er hentet fra samtaler med min gode venn Jens Barnett på Ungdom i Oppdrags misjonskontor