Dette er lederartikkelen min til siste utgave av Mot Målet som i disse dager lander i omtrent 10.000 postkasser rundt om i landet.

Noe Gud ser etter

Tre minutter: For noen år siden ringte telefonen på kontoret mitt. En pensjonert herremann fra Oslo ville gjerne snakke med meg. Jeg hadde akkurat blitt leder for Ungdom i Oppdrag, og stemmen i telefonen sa han ville låne øret mitt i tre minutter.

Trofasthet: Personen som ringte kunne gjerne fått 30 minutter, hadde han bedt om det. Når han ringer lytter jeg med interesse. Nå hadde han blitt minnet på noe han mente var viktig for meg. Vi snakker ikke ofte sammen, men samtalene våre legger som regel fundamentet for flere bibeltimer. Denne gangen hadde han bare en liten ting han ville si, og dette var viktig. Jeg tømte hodet mitt for tanker og grep fatt i pennen.
­ Trofasthet er kanskje den karakteregenskapen Gud, mest av alt, setter pris på.
Det tok litt tid før jeg forstod hva han mente.
­ Pass på at du ikke bare gir rom for mennesker som er flinke på talestolen, de med karisma og talegaver. Skal du bygge for fremtiden, må du bygge på trofaste mennesker.

Berømmelse: Samtalen tok bare tre minutter. Men siden den gang har den ligget langt fremme i hjernebarken min. Han mente at Gud mest av alt ser etter trofaste mennesker. Mennesker som ikke gir opp. Mennesker som kan stå i et arbeid i mange år, selv om tjenesten ikke gir oppmerksomhet, popularitet eller berømmelse. Jeg tror pensjonisten fra Oslo hadde rett. Han mente populærkulturen har smittet over på våre kristne sammenhenger, hvor rask berømmelse og suksess preger tiden vi lever i.

Flyktighet og følelser: I Guds rike er det ingen snarveier, men vi lever i en flyktig tid, hvor det letes etter veier til raske resultater. Utålmodig tripper vi utenfor mikrobølgeovnen, og irriterer oss over at det tar hele 90 sekunder å varme opp middagen. Jeg hører om familieterapeuter som råder ektepar til å skille seg, fordi følelsene er borte, eller at «kjærligheten forsvant». Valg tas basert på hva som gir rask avkastning og følelser. Kanskje skulle vi heller bli flinkere til å ta bestemmelser, basert på det Bibelen forteller oss om hva som er sant, edelt og rett?

Ild og vann: Mens jeg skriver dette, sitter jeg i Romania, hvor jeg har besøkt to Ungdom i Oppdrag-senter. Her har jeg møtt både pastorer, ledere og stab. Mange av disse personene har gått gjennom både «ild og vann». Men de har kommet gjennom, dog ikke uten sår, smerte og arr. Disse menneskene er ukjente for de fleste, men de er kjent av Gud. Deres følelser har mange ganger ropt ut at de burde gi opp, og begynne med noe annet. Heldigvis har de ikke latt seg styre av følelsene sine. Istedenfor å la oss styre av følelser, burde vi kanskje bli flinkere til å styre følelsene våre?

Løvemat: Jeg snakker av og til med unge mennesker om kall til å bli misjonær, forkynner eller lovsangsleder. Dette oppmuntrer meg, men jeg har i det siste begynt å fortelle om alle lederne i Bibelen som måtte gå gjennom både «ødemarken» og «dalen». I Bibelen møter vi Josef som satt både i brønnen og i fengsel, Moses som var 40 år i ørkenen, kong David som lovløs gjemte seg i en hule, Daniel som skulle bli løvemat, Paulus som brukte mange år i Arabia og Jesus som selv fastet 40 dager i ørkenen, før han begynte sin offentlige tjeneste. Det er i slike tider vi ser hva som bor i et menneskes karakter, og det er i disse periodene et menneskes karakter blir bygget, formet og testet.

Avkastning: To bønneemner har fylt meg de siste dagene. For det første har jeg bedt Gud om å åpne øynene til mine trofaste venner i Romania, slik at de kan få en forsmak på «den evige avkastningen» for arbeidet sitt. For det andre har jeg bedt om at Gud skal fortsette å reise opp slike helter i sitt rike.

Lønn: Trofasthet er kanskje ikke det som i vår tid først og fremst løftes frem som en dyd. Men jeg tror dette er en egenskap Gud vil belønne rikt når vi en dag skal stå foran tronen i himmelen.