Hvorfor ber vi Jesus komme når han allerede er hos oss?

«Kjære Jesus, må du komme og være her, midt iblant oss». Slik ber noen. Men har ikke Jesus lovet å være tilstede der to eller tre er samlet i hans navn? Ber vi ikke da om noe vi allerede har?

 

I teologien lærer vi at Gud er allestedsnærværende. Han fyller alt i alle overalt. Samtidig. Det finnes ikke et sted på jorden hvor Gud ikke er. Derfor har jeg av og til vært litt småirritert på alle disse bønnene om at Gud måtte komme nær. Han er jo nær! Hvorfor skal vi be om noe som vi allerede har?

For noen dager siden leste jeg Andre mosebok. Der oppdaget jeg en sannhet som jeg hadde «glemt»: Vi kan be Jesus komme, selv om han allerede er her.

At Gud er allestedsnærværende er ikke neste måte å forstå Guds nærvær på. Når Gud møter Moses i den brennende busken, sier han følgende: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres (…) Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fir dem ut av hendene på egypterne…» (2 Mos 3,7-8).

Gud har steget ned. Betyr det at Gud ikke var der, siden han steg ned? I så fall er ikke Gud allestedsnærværende. Jo, Gud var i ørkenen før ilden begynne å brenne i busken. Dette er nemlig ett av de tilsynelatende mange paradoksene i Bibelen: Gud som allerede er der har steget ned. Dette kalles Guds manifesterte nærvær.

Senere i Andre mosebok ser vi det samme skje, hvor to ulike former for Guds nærvær beskrives:

Moses er på Sinai-fjellet for å motta de to steintavlene, loven og budene. En sky dekker fjellet og Herrens herlighet hviler over det. Etter syv dager roper Gud på Moses fra skyen. Israelsfolket som stod nedenfor, ser Herrens herlighet som en fortærende il på fjelltoppen. Moses går inn i skyen og blir der i førti dager. Der taler Gud med Moses, og forteller ham hvordan blant annet tabernaklet skal bygges (2 Mos 24,12-18)

Her skjer det samme som da Moses så den brennende busken; Den allestedsnærværende Gud stiger ned og manifesterer sitt nærvær og herlighet. Fra hebraisk oversettes ordet Kabowd med herlighet. Dette kan også bety tyngde. Folket så denne «tyngden» som en fortærende ild, noe som beskriver litt av hva Guds manifesterte nærvær er. Faller man under Guds «tyngde» vil ingen kunne bli stående.

På fjellet gir Gud beskjed om et tabernaklet som skal bygges. Moses får detaljerte beskrivelser. Gud forteller også hvorfor de skal bygge dette teltet: «… jeg vil bo midt iblant dem» (2 Mos 25,8). Her gis en annen beskrivelse av Guds manifesterte nærvær, hvor Gud tar bolig blant sitt folk. Shakan betyr å bo, ta bolig, hvile eller være – noe annet enn kabowd, selv om det uttrykke noe av det samme, nemlig Guds manifesterte nærvær.

At Gud er overalt – og stiger ned – er et mønster som vi finner gjennom hele Bibelen. Det skjedde med profeten Elias. Det skjedde julenatt på Betlehemsmarkene, det skjedde på pinsedag. Og det har fortsatt gjennom kirkehistorien, hvor Gud i sin godhet manifesterer sitt nærvær hos oss, i oss og gjennom oss.

Derfor er dette en god bønn å be; Gud kom og vær oss nær!

Noe Gud ser etter

Dette er lederartikkelen min til siste utgave av Mot Målet som i disse dager lander i omtrent 10.000 postkasser rundt om i landet.

 

Noe Gud ser etter

Tre minutter: For noen år siden ringte telefonen på kontoret mitt. En pensjonert herremann fra Oslo ville gjerne snakke med meg. Jeg hadde akkurat blitt leder for Ungdom i Oppdrag, og stemmen i telefonen sa han ville låne øret mitt i tre minutter.

Trofasthet: Personen som ringte kunne gjerne fått 30 minutter, hadde han bedt om det. Når han ringer lytter jeg med interesse. Nå hadde han blitt minnet på noe han mente var viktig for meg. Vi snakker ikke ofte sammen, men samtalene våre legger som regel fundamentet for flere bibeltimer. Denne gangen hadde han bare en liten ting han ville si, og dette var viktig. Jeg tømte hodet mitt for tanker og grep fatt i pennen.
­ Trofasthet er kanskje den karakteregenskapen Gud, mest av alt, setter pris på.
Det tok litt tid før jeg forstod hva han mente.
­ Pass på at du ikke bare gir rom for mennesker som er flinke på talestolen, de med karisma og talegaver. Skal du bygge for fremtiden, må du bygge på trofaste mennesker.

Berømmelse: Samtalen tok bare tre minutter. Men siden den gang har den ligget langt fremme i hjernebarken min. Han mente at Gud mest av alt ser etter trofaste mennesker. Mennesker som ikke gir opp. Mennesker som kan stå i et arbeid i mange år, selv om tjenesten ikke gir oppmerksomhet, popularitet eller berømmelse. Jeg tror pensjonisten fra Oslo hadde rett. Han mente populærkulturen har smittet over på våre kristne sammenhenger, hvor rask berømmelse og suksess preger tiden vi lever i.

Flyktighet og følelser: I Guds rike er det ingen snarveier, men vi lever i en flyktig tid, hvor det letes etter veier til raske resultater. Utålmodig tripper vi utenfor mikrobølgeovnen, og irriterer oss over at det tar hele 90 sekunder å varme opp middagen. Jeg hører om familieterapeuter som råder ektepar til å skille seg, fordi følelsene er borte, eller at «kjærligheten forsvant». Valg tas basert på hva som gir rask avkastning og følelser. Kanskje skulle vi heller bli flinkere til å ta bestemmelser, basert på det Bibelen forteller oss om hva som er sant, edelt og rett?

Ild og vann: Mens jeg skriver dette, sitter jeg i Romania, hvor jeg har besøkt to Ungdom i Oppdrag-senter. Her har jeg møtt både pastorer, ledere og stab. Mange av disse personene har gått gjennom både «ild og vann». Men de har kommet gjennom, dog ikke uten sår, smerte og arr. Disse menneskene er ukjente for de fleste, men de er kjent av Gud. Deres følelser har mange ganger ropt ut at de burde gi opp, og begynne med noe annet. Heldigvis har de ikke latt seg styre av følelsene sine. Istedenfor å la oss styre av følelser, burde vi kanskje bli flinkere til å styre følelsene våre?

Løvemat: Jeg snakker av og til med unge mennesker om kall til å bli misjonær, forkynner eller lovsangsleder. Dette oppmuntrer meg, men jeg har i det siste begynt å fortelle om alle lederne i Bibelen som måtte gå gjennom både «ødemarken» og «dalen». I Bibelen møter vi Josef som satt både i brønnen og i fengsel, Moses som var 40 år i ørkenen, kong David som lovløs gjemte seg i en hule, Daniel som skulle bli løvemat, Paulus som brukte mange år i Arabia og Jesus som selv fastet 40 dager i ørkenen, før han begynte sin offentlige tjeneste. Det er i slike tider vi ser hva som bor i et menneskes karakter, og det er i disse periodene et menneskes karakter blir bygget, formet og testet.

Avkastning: To bønneemner har fylt meg de siste dagene. For det første har jeg bedt Gud om å åpne øynene til mine trofaste venner i Romania, slik at de kan få en forsmak på «den evige avkastningen» for arbeidet sitt. For det andre har jeg bedt om at Gud skal fortsette å reise opp slike helter i sitt rike.

Lønn: Trofasthet er kanskje ikke det som i vår tid først og fremst løftes frem som en dyd. Men jeg tror dette er en egenskap Gud vil belønne rikt når vi en dag skal stå foran tronen i himmelen.