Når Gud forandrer seg

I gårsdagens Vårt Land leste jeg en spennende artikkel om «bønnespråket» i Den norske kirke. To språkforskere har analysert bønnespråket i forhold til den nye liturgien, og sammenlignet det med tidligere liturgier. Dere kan lese artikkelen her: http://www.vl.no/troogkirke/kirkens-sprak-reflekterer-et-brutalt-menneskesyn/

Jeg tenker de to språkforskerne har noen gode poenger. Det som slår meg, er at dette egentlig bekrefter trenden som Reidar Paulsen beskrev i forrige uke på bloggen sin, hvor han snakker om  «et terapeutisk evangelium»: Målet med gudstroen er at vi skal oppleve fred og harmoni. Altså, Gud blir et middel for å oppnå et mål. Slik setter vi mennesker oss selv i sentrum av tilværelsen, hvor vår personlige selvrealisering nærmest blir det eneste saliggjørende. Her finner dere bloggen til Reidar: http://basileia.no/2013/09/11/jeg-meg-mitt-og-mine/

I Bibelen er lidelse en integrert del av livet. Som språkforskerne indikerer, har det skjedd en glidning i vår forståelse av Gud. Nå er det ikke slik at «alt var bedre under krigen», slik jeg av og til får inntrykk av noen mene. Alt var ikke bedre før. Mye er bedre nå. Men samtidig skal vi være oppmerksom på hvordan tiden preger vårt gudsbilde. Og siden gudsbilde preger hele kristentroen vår, ja hele livet, så er det viktig at vi tilnærmer oss dette med klare tanker og varme hjerter, med Bibelen i bunn. Det er nemlig ikke slik at Gud eksisterer for meg. Alt er skapt for ham, til ham og ved ham.

Er Jesus og Gud den samme?

I Spjelkavik Kyrkje var det for noen få år siden en lengre debatt om man skulle godta Håkon Blekens glassmaleri i kirken. Kunstneren hadde nemlig malt Abrahams kniv som var løftet for å drepe sin sønn Isak. Biskop Odd Bondevik gav etter hvert etter for lokalt press, og glassmaleriet fikk sin plass i kirken. Dette var på mange måter en tidstypisk diskusjon. 


Utfordring: Vi mennesker kan aldri fullt ut kan forstå hvem Gud er. Han er vår himmelske far, men han er også et mysterium. Av og til hører jeg kristne si at gudsbilde i Det gamle testamentet er krevende. Det kan jeg forstå. Isolert gir enkelte tekster oss utfordringer. Dette skal vi som forkynnere og sjelesørgere møte med varsomhet. Som en annen respons til denne utfordringen hører jeg dessverre av og til mennesker ta snarveier, og hopper bukk over de store linjene i Bibelen. Det hevdes at Gud i GT ikke er den samme som Jesus i NT. Slik slipper man å forholde seg til bibeltekster som kan oppleves krevende. Da bærer det galt av sted.

Intet nytt under solen: Disse tankene er ikke av ny dato. Allerede bare noen tiår etter Jesu død, hevdet Markion det samme. Han var en rik mann, og hadde donert enorme pengesummer til kirken. Markion hevdet at Gud i GT og Jesus i NT er to ulike guddommer. På grunn av dette ble han erklært som kjetter, og kirken betalte tilbake pengesummene han hadde gitt. Omkring 200 år senere hevdet Arius at Faderen og Sønnen ikke var ett. Med Arius gikk det som med Markion, og kirkemøtet i Nikea bekjente i år 325 at Faderen og Sønnen er av samme vesen, som vi bekjenner i den nikenske trosbekjennelse. Hva sier så Jesus selv om dette spørsmålet? Hevdet apostlene at Gud i GT og Jesus i NT er to ulike guddommer?

Johannes: Dersom vi skal trekke en rød tråd gjennom Johannes evangelium, ser vi raskt at enheten og relasjonen mellom Faderen og Sønnen står sentralt. Prologen setter tonen, og bekjenner at Logos som ble sarx, er Gud fra evighet. I vers 18 skriver Johannes at ingen noensinne har sett Gud, men at Jesus har forklaret ham for oss. Slik bekrefter Johannes enheten mellom Gud i GT og Jesus i NT.

Johannes fortsetter sitt evangelium med å flere ganger referere til konfliktlinjen mellom fariseerne og Jesus.  Denne diskusjonen handlet nettopp om Jesu natur, hvor fariseerne mente Jesus bedrev blasfemi i høyeste potens, da han hevdet å være Gud.

Senere ser vi hvordan konflikten eskalerer, og fariseerne forsøker å stille Jesus til veggs med å ironisk spørre hvordan det er mulig at han har sett Abraham, han som enda ikke har feiret sin femtiende bursdag. Jesus begår så den største tenkelige «synden» som finnes; han hevder han selv er Gud. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» (Joh. 8:58)

Det var med navnet YHWH Gud åpenbarte seg for Abraham. Dette ordet har sin rot i verbet å være, og uttrykker den Gud som alltid har vært (han som er, var og være skal, som vi bekjenner i Lille gloria). Jesus erklærer med dette at han er himmelens og jordens skaper. Han er selvtilstrekkelig, og trenger intet annet for å eksistere. Som en respons til dette forsøker fariseerne å steine Jesus.

Syv ganger (Guds tall) i Johannes’ evangelium bruker Jesus denne tittelen om seg selv. Han proklamerer at Jeg er porten, Jeg er veien, sannheten og livet, Jeg er det sanne vintre, Jeg er verdens lys, Jeg er oppstandelsen og livet, Jeg er den gode gjeteren og Jeg er livets brød. Jødene som hørte dette, forstod veldig godt hva dette betydde; Jesus gjorde seg lik YHWH.

Da Jesus åpenbarer seg for disiplene for andre gang etter sin oppstandelse, er det Tomas som får Jesu oppmerksomhet. Etter å ha stukket hendene sine i sårene til Jesus, faller han ned på kne og bekjenner den første kristne bekjennelse: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20:28). Dersom Tomas tok feil, ville Jesus ha korrigert sin gode venn, og kanskje sagt noe slikt: «Jeg kan kanskje være rabbien din, men Gud? Jeg har også oppstått fra de døde, men Gud? Nei, det er bare én Gud, og det er ikke meg».  Derimot tar Jesus i mot tilbedelsen fra Tomas, og slik bekrefter han sin egen guddommelighet.

Innåndet: Jeg tror vi lett havner på ville veier dersom vi begynner å lefle med tankene om at Gud i GT og Jesus i NT ikke er lik eller er ett. Å hevde denne ulikheten tar egentlig bort hele grunnen for Bibelens autoritet, siden NT flere steder erklærer at hele skriften (GT) er innåndet av Gud. Dersom Jesus ikke er ett med Gud, forsvinner også hele inkarnasjonens og forsoningens kraft, siden det da ikke var Skaperen selv som døde på korset og slik forsonte verden med seg selv. På denne måten mister vårt budskap sin legitimitet. Det er jo nettopp dette Lukas skriver, da han siterer den oppstandne Jesus: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.» (Luk 24:47-48) Jesus sier her at både forsoningen, evangeliets sentrale innhold og misjonens imperativ er bevitnet i Det gamle testamentet.

Skrift og tradisjon: Med bakgrunn i Skriften selv, kan vi ikke gjøre samme feil som både Markion og Arius, nemlig å avvise Jesu guddommelige natur, eller enheten mellom Faderen og Sønnen. Det vi av og til hører i dag, er nemlig ikke nye tanker. Det er gamle tanker som Kirken tidligere har avvist. La oss også i dag, med røtter i både Skriften og tradisjonen, gjøre det samme som kirkefedrene har gjort før oss.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, en sann Gud, fra evighet til evighet!

 

Æres den som æres bør. Til dette innlegget har jeg hentet inspirasjon fra tre av mine helter: Først fra en bibeltime tidligere leder i Ungdom i Oppdrag, Alv Magnus holdt under Ungdom i Oppdrags Lederforum i Ålesund, 18. april. Pastor emeritus Reidar Paulsen i Bergen har også skrevet om dette på sin blogg: http://basileia.no/2012/04/22/det-gamle-testamente-foreldet-og-utdatert/ I formiddag hadde jeg en spennende samtale med Forlagssjef Asle Dingstad i Luther, om blant annet dette emnet.