Når skam overtar for skyld

 

«Om Gud er død, er alt tillatt». Sitatet tilhører den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821 – 1881). Hva skjer når «alt er tillatt»?

For litt siden snakket jeg med en gutt på 19 år. Han hadde vært russ noen måneder tidligere. Nå var han student på DTS. «Det viktigste i livet mitt har vært å ligge med flest mulig jenter», sa han. Han beskrev seg som en lystjeger, en som alltid måtte nedlegge nye bytter. Jo flere, jo bedre. I hans øyne hadde jenter kun vært objekter som skulle brukes til egen nytelse.

Skam som identitet: Nå hadde han bestemt seg for å gi Gud en sjanse. Derfor gikk han på DTS. Allerede første uken på DTS hadde det skjedd mye. Han hadde erfart Guds godhet, bestemt seg for å følge Jesus og tatt et oppgjør med holdningene sine. Men det var én ting som plaget ham. Og det var dette vi nå stod og snakket om; den overveldende skamfølelsen over hva han hadde gjort. Han visste ikke hvordan han skulle håndtere det. Skammen handlet ikke bare om handlingene. Den gikk dypere. Mest av alt handlet det om hvem han var. Slik definerte skam hans identitet. Selv om han hadde lagt det gamle livet bak seg, opplevde han seg bundet av skammen.

Feil medisin: På videregående hadde han følt innerst inne at livsstilen ikke var ok. Han visste dypest sett at jentene ikke er objekter. En dag snakket han med en lærer. Hun sa at så lenge sex var frivillig og man respekterte hverandres grenser, var alt egentlig greit. Hennes råd var å ikke legge bånd på seg og istedenfor legge fra seg gammeldagse holdninger, mens han utforsket sin egen seksualitet. I praksis betydde hennes råd å undertrykke skammen og late som om den ikke eksisterte. Skam skulle behandles med mer skamløs adferd og et oppgjør med gammeldagse holdninger. Medisinen som læreren hadde foreskrevet virket ikke. Den førte til bare mer skam.

Dobbelt ille: Min erfaring sier at skam er relativt utbredt blant unge mennesker. Skammen kan ha ulike årsaker, men handler som regel om at man ikke føler seg god nok, ikke strekker til, ikke er pen nok eller flink nok. Andre kommer fra familier med dårligere råd som gjør at de ikke kan reise til Syden eller kjøpe dyre merkeklær. Noen kan skamme seg óg over ting de har gjort mot andre, eller at de ikke gjorde det de burde gjøre. I møte med seksuell skam har storsamfunnet tatt et oppgjør med syndsbegrepet og tror dette skal kurere skammen. Dessverre virket ikke dette for den unge mannen. Beskjeden om at han ikke trengte skamme seg, gjorde at det ble dobbelt ille. Hvorfor? Han skammet seg for å skamme seg. Selv om ikke så mange tenåringer i Norge har samme erfaringer som gutten jeg pratet med, er likevel ikke skamfølelsen hans unik.

Just do it! Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde at det finnes mer skam blant ungdom i dag enn for et par tiår siden. Men jeg overraskes likevel av hvor mange unge som preges av skam, og da særlig seksuelt relatert skam. Og det er denne typen skam jeg skriver om her. Vi lever i et samfunn som feirer grenseløs sex og som mener det klassiske, kristne synet på seksualitet er nærmest skadelig. Hvorfor føler likevel så mange unge skam, selv om det finnes få grenser for når, hvor, med hvem eller hvor mange som unge mennesker kan ha sex med? Har det noe å gjøre med at vi lever i et samfunn hvor Gud i større grad er blitt borte, og «alt» er lov?

Skam som virkning: Klassisk, kristen forkynnelse har brukt en juridisk metafor for å beskrive vår gudsrelasjon; den forteller oss at vi er skyldige fordi vi har forbrutt oss mot Guds bud. Guds løsning på «problemet» er at Jesus tok vår straff på seg da han døde på korset. Hans død var stedfortredende. Alt dette er sant. Men fordi bevisstheten rundt det som tradisjonelt er synd i dag er borte, fører ikke synd til skyld. Hva skjer med et menneske når synd ikke fører til skyld? Kan likevel synden ha en virkning? Er det slik at skammen noen unge bærer på, viser oss en av «syndens konsekvenser»? Fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde (1 Mos 1,26), fordi han har skrevet loven på våre hjerter (Rom 2,14-15) og lagt evigheten ned i oss (Fork 3,11), kan vi da tenke at synden har en implisitt virkning, selv om vi ikke tror på Gud eller tenker at det klassiske, kristne synet på sex er utdatert? Er det dette som viste seg i skammen som denne unge mannen kjente? Han skammet seg nemlig over hvem han var, noe som igjen var begrunnet i det han gjorde, selv om «ingen» hadde sagt at måten han levde på ikke var greit.

Irrelevant budskap: Når det i mindre grad enn tidligere finnes objektive kriterier for rett og galt, eller at storsamfunnets forståelse av rett og galt ikke stemmer med Bibelens forkynnelse, representerer dette en utfordring for oss som formidler evangeliet til unge mennesker. For når det ikke finnes lov, finnes det nemlig heller ikke lovbrudd. Fordi «alt» er lov, og synd dermed ikke fører til skyld, opplever ikke unge mennesker flest et behov for evangeliet. Dermed blir budskapet om «synd og nåde» – om «lov og evangelium» – totalt irrelevant. Vårt budskap om Guds tilgivelse av skyld, løser ikke menneskers følte behov. For hvorfor trenger noen tilgivelse når man ikke har gjort noe galt?

Gud laget klær: Når det ikke finnes erkjennelse av skyld, hvordan skal vi da formidle Guds nåde, samtidig som vi holder fast ved Guds ord? Hvordan kan vi formidle et budskap som berører skam? Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i noen av de andre bildene, som Det nye testamentet bruker for å beskrive vår relasjon til Gud. En av disse metaforene er «familie» og bildet av Gud som faren som venter på sin fortapte sønn. Han tok ansvar for sønnens skam, nektet ham å være tjenestegutt og feiret at han kom hjem. Han skulle være sønn! Dette handler dypest sett om en gjenopprettelse av sønnens identitet. En annen metafor handler om at vi er Jesu brud. Også dette er et bilde som dypest sett handler om identitet. Et tredje bilde er at vi er arvinger av Guds rike. Hva gjorde Gud da Adam og Eva hadde spist av frukten? Jo, han laget klær menneskene. Slik dekket Gud over deres nakenhet og tok ansvar for deres skam. Hva om vi kan inkludere dette når vi formidler evangeliet? Som Guds barn gir han oss en ny identitet. Jesu død tar ikke bare vår skyld. Jesu blod dekker også over vår skam. Vi er ikke lengre bare «tilgitte syndere», men vi er Guds barn – arvinger av Guds rike – og del av hans familie.

Om tilgivelse og tillitt

Foto: hang_in_there på Flickr - cc by

Gud glemmer: En venn av meg fortalte meg en historie fra et bedehus på Vestlandet hvor han talte. Etter møtet ble han minnet om å fortelle en eldre dame at Gud gjerne ville tilgi hennes synd, men fordi Gud ikke trenger seg på, måtte hun først komme til Gud. Med usikker stemme fortalte han kvinnen hva han tenkte, og fikk et kort takk til respons. Da han kom hjem om kvelden begynte han å fundere på hvilken synd denne kvinnen hadde gjort, som Gud ville hun skulle omvende seg fra. Plutselig hørte han Guds stemme i hjertet sitt:

– Jeg husker ikke. Jeg har glemt det.

Glemmer Gud synd? Er det ikke slik at Gud vet alt? Bibelen lærer oss at Gud glemmer synd som er tilgitt. En Gud som er allmektig er mektig til også glemme tilgitt synd.

Ikke synonymer: Men siden Gud glemmer tilgitt synd, bør ikke da også menneskene glemme tilgitt synd? Her skilles Guds tilgivelse fra menneskets tilgivelse. Fordi Bibelen ber oss tilgi vår neste, betyr ikke dette at man skal late som om man har glemt urett som er gjort. Tilgivelse er nemlig ikke synonymt med tillit.

Ikke immunitet: I det siste har Den katolske kirke fått negativ oppmerksomhet fordi noen få prester har begått seksuelle overgrep. Flere av overgrepene har skjedd mot barn. Det samme har skjedd også i Norge, både i Den norske kirke, frikirkelige miljøer og kristelige organisasjoner. Illusjonen om at seksuelle krenkelser og overgrep ikke skjer blant kristne er heldigvis knust. Heller ikke kristne ledere er unndratt fristelser eller gitt immunitet, som gjør at man kommer unna med feil.

Talent eller karakter: Når Det nye testamentet peker på hvilke typer mennesker som bør bli gitt tillitsverv, peker ikke Bibelen først og fremst på talenter, karisma eller utrustning. Bibelen ser etter personens personlige integritet. Winston Churchill sa en gang om mennesker han ansatte, at han var opptatt av to faktorer: Han ville ha medarbeidere med både karakter og talenter, men dersom han måtte velge mellom disse to, så valgte han karakter fremfor talent.

Dobbel skuffelse: Også kristne ledere faller. Og når dette skjer, blir ofte skuffelsen dobbel, fordi man som leder i utgangspunktet hadde tillitt. Et lederverv eller en forkynnerolle fordrer tillitt. Det er ikke nok at overgrep som er tilgitt av Gud og mennesker, skal kunne åpne for at forkynnere med alvorlige karakterbrister igjen skal kunne virke som ledere. Tillitt må også gjenvinnes.

Tillit: Vi tror at Guds tilgivelse er absolutt. Tillitt fra mennesker er derimot betinget. For å forkynne, trenger man som alle mennesker, Guds tilgivelse. Men man trenger også tillitt fra mennesker.

Lederartikkel fra Mot Målet nr. 4, 2011