Når Gud forandrer seg

I gårsdagens Vårt Land leste jeg en spennende artikkel om «bønnespråket» i Den norske kirke. To språkforskere har analysert bønnespråket i forhold til den nye liturgien, og sammenlignet det med tidligere liturgier. Dere kan lese artikkelen her: http://www.vl.no/troogkirke/kirkens-sprak-reflekterer-et-brutalt-menneskesyn/

Jeg tenker de to språkforskerne har noen gode poenger. Det som slår meg, er at dette egentlig bekrefter trenden som Reidar Paulsen beskrev i forrige uke på bloggen sin, hvor han snakker om  «et terapeutisk evangelium»: Målet med gudstroen er at vi skal oppleve fred og harmoni. Altså, Gud blir et middel for å oppnå et mål. Slik setter vi mennesker oss selv i sentrum av tilværelsen, hvor vår personlige selvrealisering nærmest blir det eneste saliggjørende. Her finner dere bloggen til Reidar: http://basileia.no/2013/09/11/jeg-meg-mitt-og-mine/

I Bibelen er lidelse en integrert del av livet. Som språkforskerne indikerer, har det skjedd en glidning i vår forståelse av Gud. Nå er det ikke slik at «alt var bedre under krigen», slik jeg av og til får inntrykk av noen mene. Alt var ikke bedre før. Mye er bedre nå. Men samtidig skal vi være oppmerksom på hvordan tiden preger vårt gudsbilde. Og siden gudsbilde preger hele kristentroen vår, ja hele livet, så er det viktig at vi tilnærmer oss dette med klare tanker og varme hjerter, med Bibelen i bunn. Det er nemlig ikke slik at Gud eksisterer for meg. Alt er skapt for ham, til ham og ved ham.

2 tanker om “Når Gud forandrer seg

  1. Nei hvor jeg gleder meg over at vår tanke om at syndefallets store sorg er menneskets fortapte velbehag, fortsatt har sine klor i fiendens rekker. At selve æren som erkefienden skulle hatt for sitt skaperverk er byttet ut med vår flotte tanke om menneskets brutte gudsrelasjon var et sjakktrekk som dette blogginnslaget så vidt raker bort i. Men vær så snill og slett den siste linjen i teksten, så ingen begynner å lukte lunta Da kan vi holde fortatt med å stryke menighetens svake muskler med selvmedlidenhetens og navlebeskuelsens salve…

  2. Boktips: Kan anbefale boka “Hold fast/ Faith that endures” av Ronald Boyd-Macmillan. Den beste boka jeg har lest om forfølgelse! Gjennom historiene fra den forfulgte kirke utfordrer den vår vestlige mentalitet, og vår (vestlige)kristne tro.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *