Alt er ikke misjon og ikke alle er misjonærer

«Alle kristne er misjonærer der de er», hører jeg noen si. Jeg ønsker å problematisere denne tanken.

Gjennom hele Bibelen, fra åpningskapitlene i Første mosebok til de siste kapitlene i Johannes’ åpenbaring, går det en tydelig tråd: Gud har kalt Israel (og senere kirken) til å velsigne alle folkeslag. Gud utvalgte Abraham for at alle jordens slekter skulle velsignes gjennom ham og hans etterkommere (1 Mos 12,3).

Denne tanken kulminerer på mange måter med misjonsbefalingen i Matteus 28,19: Gå og gjør alle folkeslag til disipler! Resultatet ser vi i Johannes’ fremtidssyn: nemlig at representanter fra alle stammer, folkeslag, språk og folk tilber Lammet foran Guds trone (Åp 7,9).

Dette er kirkens oppgave og uttrykker Guds evige hensikt med sitt folk. Derfor er alle kristne på ulikt vis kalt til å ta del i denne globale visjonen. I praksis handler dette om å formidle evangeliet til alle mennesker i alle folkeslag, samt å hjelpe mennesker i nød, for eksempel gjennom bekjempelse av fattigdom og slaveri.

At alle kristne er sendt, uttrykkes tydelig i Johannes 20,21, hvor Jesus sender sin kirke til verden, slik som han selv var sendt. Dette gir oss grunnlaget for det som teologien kaller «inkarnert misjon»; slik Jesus ble sendt til verden for å tjene, er også kirken sendt til verden for å tjene.

Men nettopp her finnes det en fare. For siden alle kristne er «sendt», er det nærliggende å tenke at alle kristne er «misjonærer der de er». Vel, i teologisk forstand er dette for så vidt sant og rett, men her ligger også faren: Hvis alle kristne forstås som «misjonærer der de er», står vi i fare for å miste det tverrkulturelle perspektivet av syne, et perspektiv som går som en tydelig rød tråd gjennom hele Bibelen. La meg forklare.

Alt kirken gjør er ikke diakoni. Alt er heller ikke evangelisering eller administrasjon. Eller trosopplæring og disippelgjøring. På samme måte er heller ikke alt kirken gjør misjon. I så fall vil vi trenge et nytt begrep som indikerer den grensekryssende sendelsen av kirken.

For om alt kirken gjør blir forstått som misjon, er jeg redd vi vil glemme folkeslagene i verden der evangeliet ennå ikke har blitt forkynt. Derfor mener jeg vi trenger å benytte misjonsbegrepet eksklusivt om den tverrkulturelle sendelsen og la misjonens vesen være grensesprengende – bokstavelig talt. For om alle kristne er «misjonærer der de er», hva er da utsendingene som reiser til unådde folkeslag med verdens beste nyheter?

Jeg mener ikke misjonærer til andre land tilhører A-laget, mens de som jobber i nabolaget sitt er B-laget. Tvert imot! Men nettopp fordi det tverrkulturelle perspektivet går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, trenger vi et begrep som alene formidler kallet til å krysse etniske grenser med evangeliet i bagasjen.

Det finnes i dag cirka 1500 folkegrupper uten et eneste kristent vitnesbyrd. Dette betyr ingen lokal kirke, ingen kristne, ingen misjonærer og ingen bibler. Blant disse etniske gruppene er det ingen som gjør noe som helst for at vitnesbyrdet om Jesus skal bli kjent.

Som kirke må vi løfte opp vårt ansvar med å sende mennesker til disse folkeslagene. Så lenge det finnes kanskje så mange som to milliarder mennesker uten tilgang på evangeliet, kan vi ikke slå oss til ro med at «alle er misjonærer der de er».

Vi må også være der «kirken ikke er». Kirken må sende ut flere mennesker som krysser etniske grenser, misjonærer behøves fra både det globale sør, men også fra Norge. Derfor satser vi i Ungdom i Oppdrag på å sende ut stadig flere misjonærer til verdens minst nådde folkegrupper.

Først publisert i Dagen, 29. august 2019

Er vi alle misjonærer?

For litt siden underviste jeg om misjon på en bibelskole. Vi brukte første time til å se på kulturmandatet i 1. Mosebok 1,28 og hvordan dette legger et fundament for resten av Bibelen – via misjonsbefalingen – til Johannes Åpenbaring. I min naivitet antok jeg at alle i klassen forstod misjon på samme måte som meg. Jeg forstod raskt at jeg tok feil, da en av studentene spurte meg hvordan jeg definerer misjon. Det ble begynnelsen til en lang og god samtale i klassen. Alle, med unntak av en, anså seg selv om som misjonærer, selv om de alle var norske bibelskolestudenter i Norge. «I følge Johannes 20,21 er vi alle utsendt til verden», argumenterte en av studentene for hvorfor han burde tituleres misjonær.

Selvfølgelig hadde studenten på et vis rett. Alle kristne er Kristi Ambassadører til denne verden – Guds medarbeidere som skal formidle evangeliet til alle mennesker. Men slik jeg forstår begrepet misjon, betyr ikke dette at alle kristne er misjonærer.

Misjonsbegrepet er blitt litt uklart. Linjene mellom kristent arbeid blant de som har samme postnummer som oss selv, og de som bor blant folkeslag som er unådd eller totalt uberørt av evangeliet, er blitt litt utydelig. Ikke alle er kalt til å være tverrkulturelle misjonærer. Men alle er vi kalt til å formidle Guds godhet til mennesker rundt oss, enten det er gjennom diakonalt arbeid, evangeliseringsarbeid eller som utsendinger på de ulike samfunnsområdene. Hvorfor ikke bare benevne all kristen virksomhet som misjon?

Er jeg pirkete? Ja, kanskje det. Men dette er viktig for meg. Årsaken er enkel. På samme vis som vi benytter ulike begreper for å beskrive ulike kristne tjenester, så mener jeg vi også trenger et eget begrep som beskriver en person som er utsendt til en annen kulturell kontekst enn sin egen. Ingen vil være enige i at all kristen virksomhet er evangelisering, selv om vi alle er kalt til å være vitner. Ingen vil være enige i at all kristen virksomhet er diakoni, selv om vi alle er kalt til å elske vår neste. Selv om vi alle er utsendt til verden, så er heller ikke alle misjonærer.

Jeg er ikke enig i utsagn som sier at «hvis du følger Jesus, så er du en misjonær», eller «du kan være misjonær der du der». Bare fordi du er en kristen, gjør ikke dette deg til misjonær. Samtidig er ikke kristent arbeid «ute» viktigere eller mer åndelig enn kristent arbeid «hjemme». Det handler bare om ulike roller og kall.

For å skape distinksjon mellom ulike kristne tjenester, og fordi den tverrkulturelle røde tråden går gjennom hele Bibelen er så tydelig, ønsker jeg at misjonærbegrepet skal være forbeholdt de som er utsendt til annen kulturell kontekst enn sin egen. Jeg redd for at dersom all kristen virksomhet blir definert som misjon, så vil dette påvirke fokuset vårt. Dersom alt blir misjon, vil vi da lettere glemme de over to milliarder menneskene som bor på steder i verden der de ikke har muligheten til å høre evangeliet, eller der det ikke finnes en lokal kirke?

Publisert i Dagen, 11. juni 2014