Ikke flere norske misjonærer?

«Målet er ikke lenger å sende ut misjonærer». På førstesiden av Dagen fredag 27. september, forkynte Jeffrey Huseby, generalsekretær i NMS, følgende: «Målet er ikke lenger å sende ut misjonærer».

Etter å ha hostet bort morgenkaffen som hadde satt seg fast i halsen, kunne jeg konkludere med at deskjournalisten i Dagen nok hadde inntatt en litt for stor dose Möllers tran. I selve artikkelen leste vi nemlig at NMS skal fortsette å sende ut misjonærer. Det vil bare se annerledes ut enn før.

I artikkelen sier Huseby sier at NMS vil ta konsekvensen av det nye globale misjonsparadigmet; nemlig at misjon ikke lenger går fra Vesten til resten, men at det går i alle retninger.

I tillegg snakker Huseby om strategiske og kulturelle årsaker til endringer, og at økonomiske ressurser ikke er ubegrensede. Dermed er det ikke sikkert det er rett at norske misjonskroner skal betale nordmenn for en jobb som andre kan gjøre både rimeligere og ofte bedre.

Huseby har rett i at misjonsarbeidet globalt har endret seg de siste 20 årene. Og dette må vi alle ta konsekvensene av. Men jeg tror vi alle er enige i at norske misjonærer fortsatt kan og skal spille en rolle. Likevel medfører Husebys resonnement en real utfordring – og kanskje en felle.

Dette berører generalsekretær i NLM, Øyvind Åsland. I samme artikkel peker Åsland på sammenhengen mellom utsendte misjonærer fra Norge og vårt misjonsengasjement; færre norske misjonærer kan føre til lavere misjonsengasjement i Norge.

«Mye er i endring, men vi vil holde fast på at det er en del av misjonsoppdraget å sende ut så mange vi kan fra Norge», sier Åsland videre.

Selv om global misjon gjennomgår et stort skifte, så mener jeg at tiden for norske misjonærer ikke er over. Og det er det vel knapt noen misjonsleder som mener. Spørsmålet handler derimot om hvilken rolle norske misjonærer skal spille i dag. Og her har nok norske misjonsorganisasjoner en litt ulik tilnærming.

Jeg har respekt for de strategiske valgene for eksempel NMS tar. Samtidig velger Ungdom i Oppdrag en annen tilnærming.

Ungdom i Oppdrag ønsker å sende ut så mange misjonærer fra Norge som mulig, og da særlig til unådde folkeslag og Europas storbyer. På kontoret vårt ber vi derfor hver dag bønnen Jesus lærte oss å be i Lukas 10,2; nemlig at Høstens Herre skal drive arbeidere ut til sin høst.

At vi ønsker å sende flere misjonærer fra Norge betyr ikke at vi ønsker færre misjonærer fra andre land. Det er et stort behov for misjonærer fra alle verdens land til alle verdens land.

I 1996 bestemte Ungdom i Oppdrag seg for å «adoptere» et folkeslag i Sørøst-Asia som da var karakterisert som såkalt unådd. Siden den gang har vi sendt flere misjonærer fra Norge til nettopp dette folkeslaget, misjonærer som har jobbet i partnerskap med lokale aktører og andre misjonærer fra den ikke-vestlige verden.

Noen av våre misjonærer har arbeidet i dette folkeslaget i 20 år. Siden oppstarten i 1996 har mange menigheter blitt plantet, skoler bygget og lokale kirkeledere utdannet. I 2019, 25 år senere, figurerer fortsatt dette folkeslaget på listen over verdens såkalte unådde folkeslag, men vi har i disse årene sett et stort antall mennesker komme til tro på Jesus og blitt en del av en lokal kirke.

Dersom veksten fortsetter, vil det ikke ta veldig mange år før dette folkeslaget vil tas ut av listen over såkalte unådde folkeslag.

Å få følge dette folkeslaget gjennom mange år har vært et privilegium. Å møte mennesker som har kommet til tro på Jesus og fått håp – både for dette livet og for evigheten – er noe av det som gir meg motivasjon til å gjøre det jeg gjør.

Om ikke vi hadde gått, så ville kanskje noen andre gått. Det vil vi aldri få vite. Men det vi vet, er at mange mennesker har kommet til tro på Jesus i dette folkeslaget, nettopp fordi noen UIO-ere fra Norge har investert sin yrkesaktive karriere blant disse menneskene i Sørøst-Asia

Alt er ikke misjon og ikke alle er misjonærer

«Alle kristne er misjonærer der de er», hører jeg noen si. Jeg ønsker å problematisere denne tanken.

Gjennom hele Bibelen, fra åpningskapitlene i Første mosebok til de siste kapitlene i Johannes’ åpenbaring, går det en tydelig tråd: Gud har kalt Israel (og senere kirken) til å velsigne alle folkeslag. Gud utvalgte Abraham for at alle jordens slekter skulle velsignes gjennom ham og hans etterkommere (1 Mos 12,3).

Denne tanken kulminerer på mange måter med misjonsbefalingen i Matteus 28,19: Gå og gjør alle folkeslag til disipler! Resultatet ser vi i Johannes’ fremtidssyn: nemlig at representanter fra alle stammer, folkeslag, språk og folk tilber Lammet foran Guds trone (Åp 7,9).

Dette er kirkens oppgave og uttrykker Guds evige hensikt med sitt folk. Derfor er alle kristne på ulikt vis kalt til å ta del i denne globale visjonen. I praksis handler dette om å formidle evangeliet til alle mennesker i alle folkeslag, samt å hjelpe mennesker i nød, for eksempel gjennom bekjempelse av fattigdom og slaveri.

At alle kristne er sendt, uttrykkes tydelig i Johannes 20,21, hvor Jesus sender sin kirke til verden, slik som han selv var sendt. Dette gir oss grunnlaget for det som teologien kaller «inkarnert misjon»; slik Jesus ble sendt til verden for å tjene, er også kirken sendt til verden for å tjene.

Men nettopp her finnes det en fare. For siden alle kristne er «sendt», er det nærliggende å tenke at alle kristne er «misjonærer der de er». Vel, i teologisk forstand er dette for så vidt sant og rett, men her ligger også faren: Hvis alle kristne forstås som «misjonærer der de er», står vi i fare for å miste det tverrkulturelle perspektivet av syne, et perspektiv som går som en tydelig rød tråd gjennom hele Bibelen. La meg forklare.

Alt kirken gjør er ikke diakoni. Alt er heller ikke evangelisering eller administrasjon. Eller trosopplæring og disippelgjøring. På samme måte er heller ikke alt kirken gjør misjon. I så fall vil vi trenge et nytt begrep som indikerer den grensekryssende sendelsen av kirken.

For om alt kirken gjør blir forstått som misjon, er jeg redd vi vil glemme folkeslagene i verden der evangeliet ennå ikke har blitt forkynt. Derfor mener jeg vi trenger å benytte misjonsbegrepet eksklusivt om den tverrkulturelle sendelsen og la misjonens vesen være grensesprengende – bokstavelig talt. For om alle kristne er «misjonærer der de er», hva er da utsendingene som reiser til unådde folkeslag med verdens beste nyheter?

Jeg mener ikke misjonærer til andre land tilhører A-laget, mens de som jobber i nabolaget sitt er B-laget. Tvert imot! Men nettopp fordi det tverrkulturelle perspektivet går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, trenger vi et begrep som alene formidler kallet til å krysse etniske grenser med evangeliet i bagasjen.

Det finnes i dag cirka 1500 folkegrupper uten et eneste kristent vitnesbyrd. Dette betyr ingen lokal kirke, ingen kristne, ingen misjonærer og ingen bibler. Blant disse etniske gruppene er det ingen som gjør noe som helst for at vitnesbyrdet om Jesus skal bli kjent.

Som kirke må vi løfte opp vårt ansvar med å sende mennesker til disse folkeslagene. Så lenge det finnes kanskje så mange som to milliarder mennesker uten tilgang på evangeliet, kan vi ikke slå oss til ro med at «alle er misjonærer der de er».

Vi må også være der «kirken ikke er». Kirken må sende ut flere mennesker som krysser etniske grenser, misjonærer behøves fra både det globale sør, men også fra Norge. Derfor satser vi i Ungdom i Oppdrag på å sende ut stadig flere misjonærer til verdens minst nådde folkegrupper.

Først publisert i Dagen, 29. august 2019

Da Ole ble misjonær

Dette er historien om da Ole* ble misjonær. Jeg møtte ham for noen år siden. 

For noen år siden ble jeg kjent med Ole* på 20 år. Jeg underviste på disippeltreningskolen (DTS) på Grimerud, Ungdom i Oppdrags hovedsenter utenfor Hamar, og Ole var en av studentene. Det var noe med unggutten som gjorde at han stakk seg ut i mengden. I første pause kom vi i snakk. Ole fortalte meg at han hadde flyttet til Østlandet for noen få år siden, etter at foreldrene ble skilt. Der ble han kjent med noen som gikk på en kristen ungdomsklubb i Den norske kirke. Snart bestemte han seg for å tro på Jesus, og nå hadde han begynt på DTS for å bli bedre kjent med Bibelen og vokse i troen sin.

Da DTS-en var over, fortalte han at Gud hadde kalt ham til misjon, og nå ønsket han å flytte til et spesifikt land i Midtøsten. Undervisningen om misjon hadde nemlig gjort noe med ham, og kombinert med skolens misjonspraksis, gjorde at han hadde bestemt seg for å bruke de neste årene på å bo i et fremmed land for å formidle evangeliet til mennesker som aldri har hatt muligheten til å bli kjent med Jesus.

Noen måneder senere satt han igjen på skolebenken. Ole hadde kommet inn på en av Ungdom i Oppdrags misjonsforberedende skoler i Midtøsten. Etter kurset ble studentene sendt ut som «lærlinger» i små team hvor de skulle bruke to år på å fortsette å lære, med særlig fokus på språk og kultur, før de deretter skulle bli permanent del av et kirkeplantingsteam i Midtøsten.

Ole følte Gud hadde lagt et spesifikt folkeslag i Midtøsten på hjertet hans. I realiteten er det umulig å flytte til dette landet, men han lot seg ikke stoppe. I løpet av misjonsskolen, fikk han nemlig vite at mennesker fra dette lille landet Gud hadde kalt ham til, også bor i andre arabiske land. Som sagt så gjort. Med et lite team flyttet Ole til et annet arabisk land, hvor han skulle lære språk, bli kjent med kultur og forsøke å gjøre en forskjell for menneskene i dette folkeslaget.

Det var ingen lett jobb, da det knapt finnes kristne eller kirker i landet. Ei heller mange misjonærer. Men Ole fullførte sine to år som «misjonærlærling», og han bestemte seg for å fortsette å arbeide i dette arabiske landet. For litt siden skrev han følgende i en e-post:

«Nylig opplevde vi en ny åpenhet i vårt lille nabolag. Det begynte med at jeg en dag spurte en av mine venner om han hadde lest Det nye testamentet. Han responderte raskt og sa: «Det er jo umulig! Det finnes jo ikke på arabisk!» Noen dager senere gav jeg ham et nytestamente på den betingelse at jeg også kunne forklare ham innholdet. Glad tok han imot gaven. På arbeidsplassen fortalte han glad om boken han hadde fått og at jeg skulle forklare innholdet. Tre andre menn fra arbeidsplassen var også nysgjerrige, og de ville gjerne være med å lese sammen med meg. Ikke lenge etterpå ble jeg invitert til å møte mennene igjen for å tygge khat og diskutere, slik kulturen i landet er. Selvsagt takket jeg nei til khat, men vi snakket sammen i mange timer om tro. Vi har nå blitt kjent i nabolaget som ‘de som kan forklare hellige skrifter’, noe som har gitt oss mange muligheter til å snakke om troen vår. Dørene er vidåpne akkurat nå, og vennskapet med naboene våre har blitt gode, hvor jeg også lærer mye om deres tro. Gjennom min venn har jeg nå delt ut 20 hellige bøker.»

Nå finnes det en spire til et kristent fellesskap i dette folkeslaget, hvor fem av vennene til Ole ønsker å følge Jesus. På mange måter skriver Ole misjonshistorie, da det fra før knapt nok finnes en eneste kristen i dette folkeslaget i landet de bor.

Hva får norske ungdommer, som Ole, til å ta slike valg? Jeg tenker svaret er ganske enkelt. Ole møtte misjonskallet gjennom forkynnelsen av Guds ord. Gjennom en praktisk smakebit av misjonslivet, fikk ordet deretter føtter å gå på. Slik ble Guds hjerte for alle mennesker åpenbart for den unge, nyfrelste gutten fra Oslo.

Vi håper og ber om at det samme skal skje med flere unge mennesker fra Norge.

*Ole er ikke guttens virkelige navn. Av sikkerhetsmessige grunner, kan jeg heller ikke oppgi landet han bor i eller navnet på folket han jobber blant.

Dagens misjonærer – ikke fremtidens

Det er ikke mindre behov for norske misjonærer nå enn tidligere, selv om global misjon har endret seg.

«I am an ambassador of Jesus Christ», sa hun til meg og smilte bredt, mens hun ønsket meg velkommen til kontoret sitt. Jeg hadde nettopp gått inn på en av Oslos ambassader.

Personen var nemlig ambassadør, både i bokstavelig forstand og i åndelig forstand. Hun kom fra et asiatisk land, og nå hadde hun flyttet til Norge for å være sitt lands offisielle representant.

Ambassadøren viste meg bilder fra landet hun hadde tjenestegjort i før hun kom til Norge. «Det er ulovlig å bytte religiøs tro i det landet», sa hun. «Men jeg startet en kirke i residensen min. Jeg døpte mange i svømmebassenget i hagen», sa hun.

I Norge hadde hun møtt Kong Harald på slottet, og hun fortalte meg hvordan hun forsøkte å forklare evangeliet til ham. Dagen i forveien for mitt besøk hadde hun holdt et foredrag. «Vet dere hvorfor Norge er et så godt land å bo i?», hadde hun spurt fra talerstolen. «Det er fordi dere har sendt så mange misjonærer til andre land. Gud har velsignet Norge.»

En av tilhørerne protesterte: «Vi har i stor grad forlatt den kristne tro, mens dere er kristne. Vi er rike. Dere er fattigere», hadde han sagt, og pekt på det han mente var en inkonsekvens i ambassadørens argumentasjon.

Med glimt i øyet fortalte hun meg hva hun hadde svart: «Bare vent og se om 70 år hva som skal skje med landet vårt.»

Dette var dagen jeg forstod at fremtiden var kommet.

I mange år har vi nemlig snakket om endringer i global misjon, og hvordan misjonærer nå reiser «fra alle til alle», hvor «alle» verdens land nå er både misjonssendeland og misjonsmottakere. Mitt møte med ambassadøren fortalte meg at endringen i verdensmisjonen tilhører ikke fremtiden. Den er her nå.

Bortsett fra sitt spesielle sekulære yrke, er denne kvinnen likevel et ganske typisk eksempel på hvordan mange av dagens misjonærer fra «det globale sør» opererer.

De livnærer seg gjerne med sekulære jobber, og har i mindre grad enn tradisjonelle misjonærer fra Vesten, økonomisk underhold fra en sendeorganisasjon. Selv om mange av disse misjonærene er utsendt fra en menighet eller en organisasjon, reiser også mange på eget initiativ og blir med i arbeid som allerede eksisterer i landet de kommer til.

For et vestlig hode kan det i noen tilfeller virke uorganisert og tilfeldig. Andre utsendinger, derimot, er utsendt på vegne av sin kirke, for å plante datterkirker i vestlige land. Slike kirker finnes i de fleste europeiske storbyer.

Disse misjonærene bærer ofte en betydelig større grad av kristen frimodighet enn hva som er tilfellet med en gjennomsnittlig norsk kirkegjenger. Og mitt inntrykk er at de ber betydelig mer enn hva kristne nordmenn ofte gjør. De skammer seg heller ikke over evangeliet, og de tror at det er en kraft til frelse for hver den som tror.

De er teologisk konservative, og mange skremmes litt over det de opplever som en teologisk utglidning i noen norske kirker. Noen har også vansker med å tilpasse seg vestlige kirkestrukturer og kirkekultur.

Jeg beskriver ikke fremtidens misjon, dette er dagens misjonssituasjon.

Hva skal vi gjøre, vi som kommer fra Vesten? Først og fremst håper jeg den nye bølgen misjonærer skal inspirere oss til å fortsatt sende ut flere misjonærer til de som aldri har hørt evangeliet. Det er nemlig ikke mindre behov for norske misjonærer nå enn tidligere, selv om global misjon har endret seg.

Den nye misjonshverdagen åpner for mange spørsmål: Hvordan kan vi legge til rette for at misjonærene fra «det globale sør» kan lykkes? Hvordan kan vi la oss inspirere? Hva kan vi lære? Hvordan kan vi jobbe sammen i partnerskap, på tvers av kulturer, konfesjoner og tradisjoner? Hvordan kan de dra nytte av vår mangeårige misjonserfaring?

Spørsmålene er mange. Dersom vi kan besvare disse spørsmålene på gode måter, da tror jeg sjansene er større for at vi alle lykkes.

Når en drept misjonær får massiv kritikk

Det er nødvendig å nyansere bildet som er tegnet av den amerikanske misjonæren John Allen Chau.

John Allen Chau ble drept da han forsøkte å formidle evangeliet om Jesus til sentineleserne, en liten isolert folkegruppe fra Andamanene, en øygruppe i Det indiske hav. Både Chau spesielt og misjon generelt har de siste ukene fått massiv kritikk, på både sosiale medier og i internasjonal presse.

Håvard Nyhus skrev i Vårt Land at han «ikke vil ­sette seg til doms over Chaus livsvalg», men at han gjerne ­anklager «dem som på ­autopilot glorifiserer hans ­endelikt til en ­martyrdød og et eksempel til etterfølgelse.»

Jeg er blant de som har sagt noe offentlig om misjonsfremstøtet. Ifølge Vårt Land 23. ­november er jeg «sterkt kritisk» til hans virksomhet. Jeg er ikke «sterkt kritisk», men det er rett at jeg stiller noen spørsmål ved fremgangsmåten til Chau. Med dette ønsker jeg å si noe mer enn hva to ­­setninger i en avisartikkel evner å for­midle.

Forberedte seg godt. Det har blitt gitt et inntrykk av at John ­Allen Chau var en frilansmisjonær som arbeidet på egenhånd, som utførte et kamikaze-stunt, uten kulturell eller lingvistiske forberedelser. Dette har i etterkant vist seg ikke å stemme. Det finnes likevel gode grunner for å kritisere Chaus fremgangsmåte. Kanskje kan vi til og med spørre om det er etisk riktig å foreta slike fremstøt, til mennesker som så tydelig ikke ønsker kontakt med andre?

Det er samtidig nødvendig å nyansere bildet som media har tegnet av Chau. For det første var Chau utsendt av organisasjonen All Nations, en organisasjon som ble etablert i 1993. Med sitt ­hovedkontor i Sør-Afrika, har de utsendinger i 35 land. Organisasjonen ble startet av Floyd og Sally McClung, som kom fra jobben som internasjonale ledere i Youth With a Mission. Ekteparet McClung er på ingen måte naive nybegynnere. De har gjennom et langt liv opparbeidet seg bred kompetanse, og har ofte høstet bred respekt for sitt internasjonale misjonsengasjement. For det andre viser det seg nå at Chau hadde forberedt seg både kulturelt og lingvistisk, i tillegg til at han hadde utdanning innenfor akuttmedisin og sport. For det tredje viser det seg at hans ­besøk til sentineleserne ikke var en spontan handling. Dette var noe han hadde planlagt over lengre tid.

Krysset grenser. Chau står i en 2.000 år lang tradisjon. Kirken har til alle tider krysset etniske grenser for å formidle evangeliet. Dette har sin grunn i troen på at alle mennesker har rett til å høre om Jesus. Misjonsbefalingen står helt sentralt i kristen tro; nemlig at mennesker i alle folkeslag skal gjøres til disipler (Matt 28,19). Apostelen Paulus løftes ofte frem som et forbilde. Han sier selv om sin misjonsvirksomhet: «Jeg har alltid satt min ære i å forkynne evangeliet bare der Kristi navn ikke er kjent» (Rom 15,20).

Flere har sammenlignet Chau med Jim Elliot, en ­misjonær som ble drept i 1956, da han og fire kolleger, etter lang tids ­forberedelse, besøkte et isolert urfolk i ­Ecuador for å etablere misjonsarbeid i dette folket. På samme vis som Chau, ble også ­Elliot ­berømt post mortem. Hans ­historie ble fortalt over hele ­verden, en historie som blant annet havnet på førstesiden av Life magazine. Selvsagt er det flere ulikheter mellom Elliot og Chau. Men man kan ikke annet enn å undre seg over forskjellen i mediedekningen disse to historiene har fått. Mens Elliot i stor grad ble omtalt som en helt, har Chau, derimot, blitt beskrevet i betydelige negative ordelag.

Grelle eksempler. Ulikhetene i mediedekningen av disse to drapene, viser oss hvordan den vestlige kultur har endret sitt syn på misjon i løpet av de siste 70 årene. Selvsagt finnes det grelle eksempler fra misjonshistorien, hvor kolonialismen og misjonen gikk hånd i hånd. Vi er alle klar over hvordan misjonærer har vært med å devaluere kulturer og urfolks identitet. Og derfor har misjon med rette blitt kritisert. Samtidig virker det på meg som om det ikke er først og fremst er dette som misjon kritiseres for i dag. Dagens kritikk retter seg først og fremst mot misjonens vesen, nemlig formidlingen av Jesus som frelser og budskapet om omvendelse til kristen tro.

Selv om vi kan kritisere Chaus fremgangsmåte, mener vi fremdeles at alle ­mennesker har rett til å høre om Jesus. Derfor ­ønsker vi å utdanne og sende flere ­mennesker som kan fortsette å gjøre det ­Kirken har gjort i 2.000 år; nemlig å ­krysse ­etniske ­grenser for at ­mennesker som ­aldri har hørt om Jesus kan få muligheten til å tro på ham, dersom de ønsker det. Ungdom i Oppdrag har også ­utsendinger som jobber i såkalte ­«farlige» ­deler av verden. Dette er ­mennesker som har gått gjennom forberedelser, lært språk og har tverrkulturell kompetanse.

Bemyndiggjøre ­minoriteter. Som sendeorganisasjon er det vårt ansvar at misjonærene våre har tilstrekkelig kompetanse for å utføre arbeidet sitt på en ­bærekraftig og respektfull måte. Norske misjonsorganisasjoner jobber også ut fra såkalte ­Codes of Conduct – retnings­linjer for hvordan misjonsvirksom­heten skal foregå. Som en del av ­dette ønsker vi å gi ­verdighet og slik bemyndiggjøre ­etniske ­minoriteter. Dermed kan ­misjonsvirksomhet være med å bevare ­minoritetskulturer og språk.

Jim Elliots berømte sitat, «He is no fool who gives what he ­cannot keep to gain what he cannot lose», minner oss om at vi bygger vår virksomhet på andre verdier enn de som oftest blir proklamert i kommentarfeltene på sosiale medier og fra avisenes spalter.

Når vi sender personer til farlige land

For noen år siden satt jeg med en voksende klump i magen. Det var misjonærinnvielse, og jeg skulle legge hendene på en nordmann som var på flyttefot til et land som er mest kjent for selvmordsbombere og krig.

Dagene som fulgte, gjorde ikke klumpen mindre. Den vokste. Og den er der fremdeles.

Tidligere i år reiste en av mine kolleger til nettopp dette landet for å besøke våre utsendinger. På Gardermoen måtte han gjennom passkontrollen. «Ingen reiser dit», sa politimannen bak skranken lakonisk. «Det er farlig».

Ja, det er farlig. Det er virkelig farlig. For tre år siden ble en av våre bygninger i hovedstaden bombet av en terrorgruppe. Ingen kom heldigvis til skade. Bilbomben gikk nemlig av for tidlig. Sent på kvelden, samme dag, banket det på døren til en lokal UIO-medarbeider. En bekjent stod utenfor. «Du var bilbombens mål», sa han. Den lokale UIO-medarbeideren, som var i begynnelsen av trettiårene, hadde selv kommet til tro på Jesus noen år i forveien, og var dermed et «legitimt» mål for terroristenes bomber. Nå fikk han vite at han stod øverst på terroristenes drapsliste. I hu og hast pakket han sine eiendeler i noen kofferter. Dagen etter hadde han reist til et naboland, sammen min sin kone og to små barn.

Noen uker senere snakket jeg med mannen på Skype. Han hadde funnet seg husvære og kommet i kontakt med noen kristne. Jeg inviterte ham til Norge for å jobbe i Ungdom i Oppdrag. «Med din erfaring og kompetanse kan du bli en viktig ressurs for flyktninger her i landet», sa jeg. Vi kunne bistå med alt han trengte av hjelp. «Jeg skal tenke på saken», sa han.

Ikke lang tid etterpå fikk jeg en e-post. «Takk for tilbudet, men nei takk. Det er så store behov her jeg nå er. Jeg ikke kan reise til Norge», sa han. I mailen fortalte han om de åpne dørene for evangeliet, hvor han allerede hadde fått lede flere flyktninger til Jesus. «Dessuten håper jeg å flytte hjem om noen år, når det har roet seg litt ned», skrev han videre.

Tidligere i høst var jeg med på nok en misjonærutsendelse. Klumpen i magen kom til tilbake. Ytterligere en nordmann skulle sendes til det samme landet. «Er dette forsvarlig?» spurte jeg meg selv. Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i løpet av de siste par ukene. Og jeg har kommet frem til følgende:

Nei, det er ikke «forsvarlig», sett fra et typisk norsk perspektiv. De reiser nemlig ut med fare for eget liv. Likevel velger vi å være utsendere.

Hvorfor sender vi ut mennesker til farlige land – land som nesten ingen andre vil reise til? Først og fremst fordi at de som reiser har kjent Guds kall og Guds hjerte for mennesker som lider. For det andre er dette voksne mennesker som har gått gjennom en lang, personlig prosess. Dette er ikke et enkelt valg som tas i et emosjonelt øyeblikk på et karismatisk møte. Det er derimot et resultat av solide overveininger og god planlegging, en prosess som gjerne har tatt mange år. For det tredje tar de ikke med seg barn til slike land, og våre utsendinger til slike land er som regel ugifte. Deres familie i Norge er også innforstått med valget som er gjort, selv om det er svært krevende.

Og til slutt; disse utsendingene står i en 2000 år lang tradisjon. Kirken har nemlig til alle tider sendt personer til utrygge områder av verden for å formidle noe av Guds godhet. Dette har sin basis i Kristi egen sendelse til vår verden. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere», sier Jesus i Johannes 20,21. Hvordan ble Jesus sendt? Hymnen, som Paulus siterer i sitt brev til Filipperne, sier at Jesus ble sendt for å tjene menneskeheten og gi sitt liv. I innledningen til hymnen sier Paulus: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5).

Vi er kalt til å gjøre det Jesus gjorde, og Jesus sender oss på samme måte som han selv ble sendt.

Når mennesker hører om Jesus for første gang

På midten av nittitallet flyttet et ungt ektepar fra Norge til et asiatisk land, utsendt som misjonærer fra Ungdom i Oppdrag. De skulle jobbe i et folkeslag der ingen hadde hørt om Jesus.

I dette folket er det vanlig å tilbe gudene på fjelltoppene. Ikke lenge etter ankomst, fikk ekteparet et løfte fra Gud om at en dag skulle mennesker fra folket stå på de samme fjelltoppene og tilbe Jesus.

Med ungdommelige pågangsmot, iblandet en liten dose naivitet, gjøv de løs på oppgaven. De etablerte seg i en fjellandsby sammen med barna sine og et lite team. Ganske snart, forventet de, skulle mennesker komme til tro på Jesus, slik at dette folkeslaget ikke lengre skulle figurere på listene over verdens minst nådde folkeslag.

Lite visste de om hva fremtiden skulle bringe.

Det gikk fem år. Det gikk ti år. Og det nærmet seg 20 år. Ikke én eneste person hadde kommet til tro på Jesus. Det manglet ikke på bønn for folkeslaget. Det manglet ikke på formidling av evangeliet, eller formidlingsevner. Ekteparet hadde i tillegg blitt godt integrert i lokalsamfunnet. Men ingen mennesker responderte på evangeliet.

Etter 20 år og én måned skjedde det noe. En mann fortalte at han hadde bestemt seg. Han hadde forstått evangeliet, ønsket nå å følge Jesus og ville la seg døpe. Ikke lenge etter fulgte det en til, og så en til. I løpet av en hektisk høst, hadde en håndfull mennesker kommet til tro. Etter nyttår fortsatte det. Ikke mange, men noen få, her og der, ofte familiemedlemmer av de som allerede hadde kommet til tro. De nye kristne begynte å samle seg i grupper og studerte Bibelen sammen. Evangeliet spredte seg sakte, men sikkert, fra person til person. Og snart skrev de lovsanger til Jesus på sitt lokale språk.

Veksten har fortsatt, selv om vekstkurven ikke er veldig bratt. Sannsynligvis har færre enn 100 personer latt seg døpe. Men det som skjer er likevel historisk; for første gang stiger nemlig lovsang opp til Jesus på folkeslagets eget språk. Og på eget initiativ har lokale kristne nå begynt å reise til fjelltoppene for å synge til Jesus. Denne lovsangen skal fortsette inn i himmelen, slik evangelisten Johannes så det da han var fanget på øya Patmos; mennesker «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9).

Løftet de fikk for over 20 år siden har gått i oppfyllelse; nå tilbes Jesus fra fjelltoppene.

Det er snart 25 år siden det unge ekteparet flyttet til Asia. I løpet av disse årene har de måtte lære seg «tålmodets lekse», som Trygve Bjerkrheim uttrykte det. De har også lært mange andre ting.

Det er ett spørsmål som slår meg: Hvorfor gav ikke ekteparet opp? 20 år uten synlige resultater er lenge. Hvorfor reiste de ikke hjem?

Selv forteller de om tøffe år der ute og hvor vanskelig det var å komme hjem til Norge, uten å ha resultater å fortelle om. Selvfølgelig var det fristende å gi opp. Men de ble værende. Det var misjonskallet som bar dem igjennom utfordringene.

De er ikke ungdommer lengre, men de er fortsatt i oppdrag. For etter 25 år som utsendinger, har de ikke tenkt å slutte. Barna har flyttet til Norge, mens foreldrene fortsetter arbeidet de begynte for snart en mannsalder siden. Oppdraget er nemlig ikke fullført.

Hva kan vi lære av denne historien? Mye.

Det er lett å kritisere den tradisjonelle kallsforkynnelsen. Vi kjenner også eksempler der kallsforkynnelsen er blitt brukt til å manipulere. En ensidig kallsforkynnelse har også gjort at kallet av og til har gått på bekostning av familie, barn og helse. Dette må vi lære av og ikke begå samme feil. Men feilene må likevel ikke føre til at vi slutter å kalle mennesker til misjon.

Kanskje er vår feil at vi i for liten grad forkynner kall, i frykt for å nettopp tråkke feil?

Trass utfordringer knyttet til misjonskallet, vil jeg frimodig fortsette å formidle misjonskallet til både unge og gamle. Misjonsbefalingen er nemlig Jesu imperativ til sin kirke. Og livshistorien til dette ekteparet forteller meg viktigheten av kallet; det er nemlig dette som ofte bærer oss gjennom når det røyner på.

Jeg tror vi skal ta med oss tre ting til himmelen

– Bibelen sier ikke så mye om hvordan himmelen er, men nok til å forstå at det blir utrolig bra der!

Jeg har ikke tenkt meg til himmelen helt ennå. I det siste har jeg likevel fundert over hva jeg skal ta med meg til dit.

Ok, jeg vet dette er litt sært, men uansett, her får du høre hva jeg tenker.

Bibelen sier ikke så mye om hvordan himmelen er. Men den sier nok til å forstå at det blir utrolig bra der! Og så forteller Bibelen ting om himmelen som jeg lurer på om er bokstavelig eller om det bare er symbolsk? For eksempel at gatene skal være laget av gull? Og at løvene og lammene skal spise gress sammen?

Jeg tror vi mennesker skal ta med oss tre ting til himmelen (kanskje er det flere ting også, ting som jeg ikke har tenkt på):

1. Etnisk identitet: For det første skal jeg ta med meg min etniske identitet. Jeg er norsk. Og i himmelen skal jeg også være norsk, og jeg skal snakke norsk der. Pakistanerne skal være pakistanere i himmelen, og de skal snakke sitt språk. Serberne skal snakke serbisk. Svenskene svensk. Gasserne gassisk. Huden min kommer til å være lys og jeg tror håret mitt vil være blondt (tror jeg da). De fra Somalia vil ha svart hår, mørk hud og snakke sitt språk. Og her kommer det beste: Vi kommer til å forstå hverandre!
2. Lovsang: Lovsangen er det andre vi skal ta med oss til himmelen. Når vi lovsynger på jorden, blander den seg med tilbedelsen i himmelen. I Bibelen virker det som om at de synger lovsanger går 24/7 der oppe. Så med andre ord, lovsangen på jorden er nesten som en øvelse, og den skal vi ta med oss til himmelen og fortsette der.
3. Mennesker: Mennesker er det tredje vi skal ta med oss til himmelen. Dette er familie, venner, naboer og alle andre som tror på Jesus. Kanskje vil noen være i himmelen fordi du fortalte dem om Jesus?

Det er med andre ord (minst) tre ting vi skal ta med oss til himmelen. Din etniske identitet, lovsang og mennesker.

Men hva med misjon da? Er ikke misjon det viktigste? Nei, vi skal ikke ta med oss misjonsarbeidet vårt til himmelen. Hvorfor? Det er fordi misjon ikke er et mål. Det er vår tilbedelse av Jesus som er målet.

Misjon er middelet vi bruker for å oppnå dette, for gjennom misjon får flere mennesker fra ulike etniske folkeslag bli kjent med Jesus og deretter muligheten til å tilbe ham evig, på alle verdens språk, med alle tenkelige kulturelle uttrykk og instrumenter.

Dersom ett språk ikke er representert i himmelen, da vil det være et stort tomrom. Og derfor finnes misjon: For at Jesus skal bli evig tilbedt på alle verdens språk. Av så mange mennesker som mulig.

Hvor mange mennesker og folkeslag vil du være med å ta med deg til himmelen, slik at lovsangen skal bli mest mulig komplett?

Skrevet til itro.no

Appell på NLMs Generalforsamling

Nylig fikk jeg det privilegium å holde en appell på Norsk Luthersk Misjonssambands Generalforsamling. Her er det jeg sa:

Mange mennesker stod samlet, tett i tett, på bryggen i Kristiansand. Jeg ser for meg at solen skinte fra skyfri himmel, akkurat som om Gud smilte over folkemengden. De var der for å ta farvel med to unge kvinner, Norges to første misjonærer til Kina. Det var september 1884.

Historien begynner i 1860. I Kristiansand. Da ble ei jente født, som fikk navnet Anna. Hun vokste opp i fattige kår og fikk sannsynligvis begrenset skolegang. Som 19-åring hørte hun en engelsk forkynner tale om Kina. Evangelist Radcliffe var kommet til Kristiansand for å holde møter. Mens hun lyttet til denne engelskmannen, kjente hun hvordan misjonskallet til Kina vokste frem. Ikke lenge etter begynte hun å jobbe som hushjelp hos en av Kristiansands velstående familier, familien Rasmussen. Snart snakket Anna om sitt misjonskall med husfruen, Elisabeth Rasmussen.

På denne tiden var Norge var Norge et fattig land i utkanten av Europa. Kvinner hadde ikke stemmerett og vi hadde fått religionsfrihet, kun 40 år tidligere. Vi hadde ikke selvråderett og var underlagt kongen i Sverige. At en fattig tjenestejente skulle bli Norges første misjonær til Kina virket nærmest umulig. Da Anna snakket med fru Rasmussen om dette, var det ikke vanskelig for fru Rasmussen å peke på alle argumentene for hvorfor dette var en dårlig ide.

Men fru Rasmussen peker ikke på et umulig. Hun løfter frem det mulige.

«Ja!», sier hun. «Men du kan ikke reise alene. Jesus sendte ut sine disipler to og to. Be derfor Høstens Herre drive ut en person du kan reise sammen med til Kina».

Og Anna Jakobsen begynte å be. Og snart skulle hun få bønnesvar.

På samme tid kommer Sofie Reuter til Kristiansand. Hun var fra Sarpsborg, født samme år som Anna og hadde fått jobb som guvernante hos Rasmussens. Sofie fikk snart tilgang til bladet China’s Millions, som fru Rasmussen abonnerte på, misjonsbladet på engelsk fra organisasjonen China Inland Mission i England. Historiene i bladet berørte hjertet hennes. I 1883 kom den svensk-amerikanske evangelisten Fredrik Fransson på besøk til Kristiansand og Sofie opplevde Gud kalle henne til Kina.

Slik fikk Anna bønnesvaret sitt.

Nå står vi på kaien i Kristiansand. Det er september 1884. Båten til England er klar til avgang. Der skal de to unge kvinnene gå på et evangelistkurs, lære seg bedre engelsk og begynne å studere kinesisk.

Historien forteller at herr Rasmussen legger en brun konvolutt i hendene på Anna. Hun åpner den og ser en sum penger så stor som hun aldri før har sett. I et par sekunder lukker hun øynene, ser ned og ber en stille bønn til Gud. Så lukker hun konvolutten og gir den tilbake til herr Rasmussen. «Gi pengene til min mor, hun trenger de mer enn meg. Gud skal forsørge mine behov», sier hun.

Så reiser de til England. Etter litt over et år i England, ankommer de Kina, 6. januar 1886. Sofie Reuter gifter seg med en kjent britisk misjonær, får et barn, men dør av en sykdom, fem år etter ankomst til Kina, 31 år gammel. Anna Jakobsen reiser til det indre av Kina og pionerer arbeid der evangeliet aldri før har blitt forkynt. Hun gifter seg med en kinesisk evangelist, og blir kastet ut av China Inland Mission på grunn av sitt tverrkulturelle ekteskap. I 1900 ankommer de Norge, etter en dramatisk reise ut av Kina, på flukt fra bokseropprørere. Den lille familien reiser tilbake til Kina i 1902 og fortsetter arbeidet sitt, helt til Anna dør i 1911, 51 år gammel.

Dette var de to første norske misjonærene fra Norge til Kina. De skulle bane vei for mange, mange misjonærer fra Norge. Og i dette kjølvannet ble NLM etablert i Bergen i 1891, av kvinner.

For fire år siden satt jeg i et møte med ti kirkeledere fra Kina, sammen med noen andre internasjonale misjonsledere. Kineserne var ledere for fem nettverk av uregistrerte kirker, og hevdet selv å ha mellom 50 og 60 millioner medlemmer i sine fem «familier», som de kalte det. Sammen skulle vi snakke om hvordan de kinesiske kirkene kunne sende ut flere kinesiske misjonærer til andre land. Jeg var invitert fra Norge til å ta del i samtalen. Første dagen, da jeg introduserte meg, og sa jeg var fra Norge, løftet et par av de kinesiske kirkelederne hodet. En av de tok ordet, og sa at hennes oldemor ble en kristen på grunn av norske misjonærer.

«Takket være misjonærer fra Norge, finnes det titusenvis av kristne, bare i mitt område. Dere ga oss evangeliet», sa han. «Tusen takk!».

Denne takken er det NLM som skal ha.

Anna og Sofie var de to første. I deres fotspor fulgte mange. På mange måter var Anna og Sofie prototypene for de som skulle reise til Kina de neste 60 årene, helt til Kina ble stengt for misjonsarbeid. Hvem var de? Hvorfor reiste de? De var unge. Ikke alltid med lang utdannelse, oftest uten formell teologisk kompetanse. Noen var lærere, sykepleiere og noen få var leger. Men de reiste med en sterk kallsbevissthet og personlig overgivelse. For mange ble avskjeden med venner og familie i Norge den siste gangen de så hjemlandet sitt. Muligheten for å dø i Kina av tropesykdommer de ikke hadde medisiner mot, var nemlig reell. De reiste uten det som vi i dag vil kalle for økonomisk sikkerhet.

Men disse kvinnene, og mennene, var med å legge til rette for verdenshistoriens kanskje størst kirkevekst, hvor kanskje så mange som 100 millioner mennesker nå tror på Jesus.

Jeg har lyst til å komme med en profetisk hilsen til dere i NLM, fra en som ikke arbeider i NLM, fra et utsideperspektiv.

I NLMs historie ser vi et DNA som handler om å gjøre nye ting på nye måter, om radikalitet, om kallsbevissthet, tro på unge mennesker, dristighet og tro til Gud. Og da Kina ble stengt for misjon etter andre verdenskrig, så snudde organisasjonen seg rundt og etablerte nye misjonsfelt på andre kontinenter. Dette viser organisasjonens evne til å gjøre nye ting på nye måter.

Hvorfor fortsatte NLM å vokse? Jeg tror der var fordi organisasjonen hadde visjonære ledere som tenkte ekspansjon, samtidig som de formidlet det personlige kallet til tjeneste. En fulgte Guds kall, også der det virket umulig. Uredd gjorde NLM nye ting på nye måter, det var radikalt, og man trodde på unge mennesker og satset stort. De stolte på Guds kall og at Gud skulle forsørge – også økonomisk.

Kallet fra Gud lå i ryggmargen. Verden for Kristus! Dette ligger latent i genene til NLM. Dette er organisasjonens DNA, om du vil.

Røttene og historien forteller meg at NLM har et kall til å være apostolisk. Dette er å gå dit ingen før har vært med evangeliet om Jesus.

Nå kjenner jeg en nød til å formidle Guds kall til NLM: At NLM må fortsette å gå nye steder, være radikale, gjøre nye ting på nye måter og leve ut pionerånden. Motsatsen til dette er konformitet, bedagelighet og frykt. Dette må aldri få prege oss.

Paulus skriver til menigheten i Roma, at hans ære er å forkynne evangeliet kun der Kristi navn ikke er kjent. (Rom 15,20). Må dette være NLMs kall og ambisjon: Å gå der ingen før har vært med evangeliet, gjøre det som ingen før har gjort – i tro til at det er Gud som kaller, både i Norge og blant de minst nådde folkeslagene.

Nå skal nye generasjoner høre misjonskallet. Nye generasjoner som skal sendes. Nye generasjoner som etter hvert skal lede. Jeg ber om at pionerånden må fortsette, frykten overvinnes og at evangeliet går til nye. Slik kan vi om 20 år og 50 år lese historier om folkeslag som har blitt nådd med evangeliet. Fordi NLM sier med Paulus; Vår ære er å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent.

I Lukas 15 leser vi historien om den bortkomne sønnen. La oss gjøre et tankeeksperiment: Hva om faren hadde flere bortkomne sønner og døtre? Hva om den ene bare var en av mange? Ville faren gått til festen, eller ville han stått i porten og speidet, gått på gatene for å lete etter de andre som var fortapt?

Lignelsen om den bortkomne sønn i Lukas 15 handler om uro. Kinamisjonær Asbjørn Aavik kaller det hellig uro. Jeg ser for meg en far som går og speider, og venter på at sønnen skal komme hjem. Alle foreldre vet hva jeg snakker om, det et uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds uro for en verden som lever borte fra ham. Gud vil dele sin hellig uro med oss.

Hvis faren hadde flere bortkomne sønner og døtre, ville han vært på festen eller ville han vårt på gaten? Svaret finner i en annen lignelse, i samme kapittel hos Lukas, i lignelsen om de 99 sauene og den ene. Her forlater gjeteren de 99 for å finne den ene.

Må NLM alltid preges av den hellige uro, eller som Paulus skriver det i 2. kor 5,14, tvunget av Kristi kjærlighet.

Til slutt vil jeg komme med en praktisk oppfordring. Jesus lærte oss ikke å be så mange bønner, men av bønnene han lærte oss, finner vi en i Lukas 10,2. Den begynner med at han ser folkemengden og synes inderlig synd på dem, fordi de er som sauer uten hyrde. Så sier han; Høsten er moden, arbeiderne få. Be derfor Høstens Herre drive arbeidere ut til sin høst. Vil du være med å be denne bønnen? Da vil jeg anbefale deg at du setter alarmklokken på telefonen din til å ringe to minutter over ti, hver da. Så ber du Lukas 10, 2.

Og kanskje blir du selv bønnesvaret til din egen bønn, og lar Høstens Herre sende deg?

Misjon i forandring

Aayan ble født i en hinduistisk familie, i Himalaya, nord i India på grensen til Nepal. Etter en vanskelig hendelse hjemme i landsbyen, rømte han som ung mann til Nederland sammen med Sabnam, en jevnaldrende kvinne fra landsbyen sin. Sabnam hadde kristen bakgrunn, uten at troen betydde noe særlig for henne.

Livet i Europa ble krevende. De hadde vansker med å finne et skikkelig sted å bo, og dårlig betalte strøjobber gjorde at de ikke klarte å etablere seg ordentlig. Etter en tid tok Sabnam kontakt med en kirke i byen de bodde, hvor troen fikk nytt liv. Aayan hang etter hvert med, og der tok han sine første trosskritt. Sakte, men sikkert, ble hverdagen enklere for det unge paret.

Ønsket om å lære mer om sin kristne tro vokste, sammen med en lengsel etter å fortelle andre om Jesus. En av lederne i menigheten anbefalte Ungdom i Oppdrag, og noen måneder senere kom Aayan og Sabnam til Norge som studenter på Disippeltreningsskole (DTS), Ungdom i Oppdrags bibelskole.

Etter endt DTS ble det unge paret værende i Norge for å jobbe med Ungdom i Oppdrag, og i løpet av kort tid opplevde Aayan et kall til Bhutan. Var det slik at Gud kalte Sabnam og Aayan tilbake til Himalaya, for å jobbe i Bhutan, et land som i realiteten er tilnærmet hermetisk lukket for kristen virksomhet? Tankene om Bhutan forsvant ikke, men å flytte dit virket umulig, særlig etter at deres første barn ble født. Hvem kunne de jobbe med? Hvordan skulle de få visum? Og hvem ville betale for en ung familie fra en indisk fjellandsby?

En dag leste Aayan om en kirke i Tyskland som hadde engasjert seg blant bhutanerne som bodde i nærområdet. En gnist ble tent. Hadde Gud likevel snakket om Bhutan? De tok kontakt med kirken, reiste på besøk og ble ønsket varmt velkommen. Ikke lenge etterpå tok de et misjonsforberedende kurs og flyttet deretter til Tyskland, for å ta del i menighetens kirkeplanting blant bhutanerne.

Nå har Aayan og Sabnam bodd i Tyskland i flere år. De har fått seg både jobb og leilighet, og store deler av deres fritid går med til å formidle hvem Jesus er til bhutanere og hjelpe unge bhutanere som har komme til tro på Jesus.

Historien om Sabnam og Aayan er ikke uvanlig. Faktisk er den et ganske typisk eksempel på hvordan misjon ser ut i dag. Vi kaller dette gjerne «Den fjerde æra i protestantisk misjon».

Mens William Carey (1761 – 1834) og Hudson Taylor (1832 – 1905) gjerne blir forbundet med de to første «bølgene» av protestantisk misjonshistorie, startet tredje æra protestantisk misjon etter andre verdenskrig, med personer som India-misjonæren Donald McGavran (1897 – 1990) som snakket om et kontekstualisert evangelium, Cameron Townsend (1896 – 1982) som startet Wycliffe Bibeloversettere og dermed fokuserte på at Bibelen på oversettes til alle språk og Ralph Winter (1924 – 2009) som fokuserte på de små og glemte folkeslagene.

Felles for alle disse tre epokene av protestantisk misjon, er at misjonærene reiste «fra Vesten til resten», altså misjonærene kom fra Europa og Nord-Amerika og reiste til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mot slutten av 1900-tallet forflyttet den globale kirkes tyngdepunkt seg fra «Nord» til «Sør», noe som i stor grad preger dagens globale misjonsarbeid.

Den største endringen i dagens globale misjonsvirkelighet er at misjonærer reiser i dag fra «alle» land til «alle» land. Dette betyr at «alle» land er blitt misjonssendeland, mens alle land samtidig er blitt misjonsmottakere. Mongolia, som i realiteten var uten en eneste kirke før 1990, er landet i verden som i dag sender ut flest misjonærer per antall aktive kristne.

Misjon er i forandring, og dermed har misjonærrollen også forandret seg. Hva betyr dette for Norges rolle som misjonssendeland? Jeg mener denne omstillingen ikke betyr at færre misjonærer bør sendes fra Norge, men det bør derimot forandre måten vi sender misjonærer og hvilken rolle misjonærene fra Norge skal ha.

På trykk i Dagen, 31. mai 2018