Stikkordarkiv: bønn

Bønn for Norge

Publisert av
Svar

Kjære dere som ber for Norge,

I dag har en spesiell sak figurert på fremsiden av landets nettaviser. Dette begynte med at VG.no meldte at organisasjonen Menneskeverd og deres leder Morten Dahle Stærk, mente KrF burde stille et ultimatum i sine regjeringsforhandlinger, hvor abort på fostre med Downs Syndrom etter tolvte uke forbys. Kjell Ingolf Ropstad (KrF) tok senere på dagen tak i samme sak, og ville gjøre dette til et emne i regjeringsforhandlingene, uavhengig om KrF ender opp med å forhandle med venstresiden eller høyresiden. Statsminister Erna Solberg uttalte senere at hun er åpen for å gjøre dette til et tema som kan forhandles om.

Jeg må innrømme at jeg er positivt overrasket: Først og fremst at abortsaken plutselig havnet midt i dagens viktige politiske debatt! Og deretter at Erna Solberg er villig til å forhandle om dette. Nå i kveld bekrefter Venstres Abid Q. Raja at han er villig til å forhandle om tvillingabort.

Kvaliteten på et land kan måles ut fra hvordan landets innbyggere tar vare på de svakeste i samfunnet. Gjennom Det gamle testamentet ser vi hvordan Gud – gang etter gang – instruere israelsfolket til å ivareta særlig enkene, de foreldreløse og innvandrerne. Hvorfor? Fordi disse var sin tids svakeste. Guds hjerte for de svakeste og forsvarsløse går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Den mest utsatte gruppen mennesker i landet vårt i dag, er de som mister retten til liv, før de blir født. I Norge blir ni av ti foster med Downs Syndrom abortert, rett og slett fordi de har Downs Syndrom.

Om denne loven kan endres, vil det være en stor seier for de aller, aller svakeste. Og; Gud har behag i at vi ivaretar «disse mine minste». At statsministeren selv sier hun er villig til å snakke om å omgjøre loven, er i seg selv et stort lyspunkt.

Derfor skriver jeg nå til mange i Norge som ber: Vil dere være med og be for denne saken? Be for Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som har frontet dette i media i dag, be for Erna Solberg som er åpen for å vurdere å forhandle om dette, be også for de som har uttalt seg kritisk og be for de andre politikerne som skal være med å bestemme dette. Be for Menneskeverd og Morten Dahle Stærk, som er en stemme for de som ikke kan tale sin egen sak. Og be for Norge

PS. Dette må ikke forstås som et partsinnlegg i KrFs prosess, om hvorvidt de skal velge høyresiden eller venstresiden. Som kristen leder er jeg politisk engasjert, men må skille mellom politikk og partipolitikk.

Be så skal du få!

Publisert av
Svar

Den 6. mai talte jeg i Hamarkirken. Om bønn. Her er mine notater

 

Dagens tekst er fra Matt 7,7-11

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

 Hvorfor skal vi be?

Ber vi for Jesu skyld? Eller ber vi for vår skyld? For å svare på spørsmålet, vil jeg sitere Ole Hallesby: «Å be er å lukke Jesus inn». Bønn er alltid en respons til Jesus. Bønn er sjelens åndedrett, sier de i Østkirken. Bønn blir med andre ord virkemiddelet hvor vi gjøres mer lik Jesus, hvor han tar bolig i oss, forandrer oss, slik at vi mer og mer blir kjent med ham og hans hensikt.

Bønn skjer på Jesu invitasjon: Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. Åp 3,20.

Bønn er å leve med Jesus, å invitere ham inn, den nære relasjonen med ham, hvor vi inviterer ham til å trone i våre liv, i vår angst, i våre utfordringer, i vår tvil, i vår sykdom, i våre relasjoner, i vårt arbeid… i vårt liv. Det er denne nære relasjonen Jesus snakker om i Joh 17,3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham som du har sendt, Jesus Kristus. Ordet «kjenne», ginosko på gresk, utrykker noe annet enn hodekunnskap. Det uttrykker ikke «å kjenne til». Derimot uttrykker det et tett og nært vennskap. Det samme ordet blir brukt av Maria, når hun har fått besøk av en engel og fått beskjed om at hun er gravid: Hvordan skal dette kunne skjer når jeg ikke har vært sammen med noen mann? Luk 1,34

Derfor ber vi først og fremst for vår egen skyld, for at vi skal ha fellesskap med Jesus. Og dette fellesskapet forvandler oss.

 

Blir Gud påvirket av bønn?

Det er et spørsmål som krever et presist svar. Kan Gud forandres? Nei. Gud er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Forandres Guds vilje? Nei. Guds evige hensikt står fast. Derfor vil ikke bønn forandre Guds vilje. Derfor er det lett å konkludere med å si nei; bønn påvirker ikke Gud.

Men hvorfor skal vi da be? Jo, fordi vi flere ganger i Bibelen og i historien ser at Guds handlinger forandres av bønn. Så derfor er svaret ja. Bønn påvirker Gud.

Mine bønner påvirker ikke Guds hensikt, men det påvirker Guds handlinger. Med andre ord; mine bønner gir Gud tillatelse og mulighet til å gjøre det han allerede har til hensikt å gjøre.

 

Bønn eller forbønn?

Og det leder oss til det jeg skal snakke mest om i dag. Nemlig forbønn. Fordi bønn forvandler meg til å bli mer lik Jesus, gjør dette at jeg vil be mer og mer etter det som er på Jesu hjerte, etter hvert som jeg preges av hans hensikt.

Vi har en språklig utfordring på norsk når vi snakker om forbønn og bønn. Dette er nemlig to ulike ting, selv om bønn og forbønn på norsk er mer eller mindre samme ord. På engelsk heter det intersession og prayer. På rumensk sier vi mijlocire og rugaciune

Og slik er det på mange språk i verden. Dersom bønn og forbønn hadde vært to helt forskjellige ord, så ville vi lettere har forstått at bønn og forbønn ikke er synonymer. Mens vi ber for vår egen del, går vi i forbønn for andres del.

 

Hva er forbønn?

For å besvare spørsmålet, vil jeg bruke prestetjenesten i Det gamle testamentet som eksempel. Prestene i Det gamle testamentet hadde i hovedsak to oppgaver:

  1. De skulle gå inn i templet og stille seg med ansiktet mot Gud og med ryggen mot folket. Der skulle han ofre på vegne av folket og der skulle han be for folket. Slik talte han til Gud på vegne av folket.
  2. Utenfor templet skulle han stå med ryggen til Gud, med ansiktet mot folket, og snakke til folket på vegne av Gud.

Prestetjenesten i Det nye testamentet ligner litt på prestetjenesten i Det gamle testamentet. Men det er noen forskjeller:

  1. For det første, så er vi alle prester. Det betyr at vi alle kan gå inn i Guds nærvær. Du trenger ikke være prest for å gjøre det.
  2. For det andre, så trenger vi ikke ofre for våre synder, siden Jesus gjorde seg selv til et endelig offer – en gang for alle.

Men noen ting er likt: Vi skal fremdeles stå med ansiktet vendt mot Gud og tale til Gud på vegne av andre.

Et profetisk ord fra Esekiel forklarer hva forbønn er: Jeg har lett blant dem etter en mann som kan bygge opp igjen muren og stille seg i murrevnene for landet så det ikke blir ødelagt. Men jeg har ikke funnet noen. Es 22,30

Å stille seg i murrevnen er et bilde på forbederen. I andre norske bibler blir murrevnen oversatt med «gapet». Å være en forbeder er å stå i dette gapet. Det er en metafor for en by og bymuren, som har en sprekk. Gjennom en slik sprekk kunne byen bli angrepet av fiendtlige styrker. Forbederen rolle er å stå i gapet – eller mursprekken – og verne byen mot fienden.

Forbønn begynner med bønn, hvor livene våre begynner å banke mer og mer i takt med Guds hensikt og vilje. Det leder oss til forbønn, hvor vi vender oss til Gud og taler til Gud på vegne av en person, på vegne av en by, et land, et folk eller en situasjon; og vi sier til Gud: «Gud! Gjør noe!» Og så lenge det vi ber om, er i Guds hensikt, så vil Gud handle.

Jeg har opplevd flere ganger å få tro for å be for noe. Det kan være menneskers frelse. Eller det kan være Guds inngripen i en spesifikk situasjon.

Når vi ber, kan vi tro at Gud alltid vil handle. Det er noe han har lovet. Derfor skal vi få lov til å be Gud om å intervenere. Når vi får nåde til å be på denne måten, handler det nemlig om tro. Å snakke om tro og bønn, er alltid litt skummelt, fordi vi tenker at tro er noe vi selv må produsere. Men tro er alltid en gave, noe Gud gir oss. Troen kan ikke produseres av et menneske. Da blir det bare ønsketenkning. En krampaktig handling. Da blir troen lett avgudsdyrkelse, hvor vi setter vår lit til vår egenproduserte, krampaktig tro. Sann tro er alltid gudgitt.

 

Men hva når Gud ikke svarer?

Noen ganger har det ikke skjedd slik jeg har trodd og bedt. Jeg har hatt tro. Jeg har bedt. Og jeg har handlet. Men det skjedde ikke. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Og her kommer vi tilbake til dagens tekst i Matt 7. Vår tro er ikke en blind tro. En blind tro er farlig. En blind tro får oss til underkaste oss en høyere makt, uten å vurdere dens etiske og moralske karakter. Slik kunne millioner av mennesker underkaste seg Hitler. Det var en blind tro, en tro uten etisk vurdering. Det motsatte av blind tro er å først vurdere autoritetens moralske og etiske kvalitet. Når vi anerkjenner Jesus som Herre, gjør vi dette fordi vi først har vurdert hans etikk og moral. Og det er nettopp dette Mat 7 forteller oss: Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Gud kaller seg far. Han er en god far. Og han er en god far som ønsker å gi sine barn gode gaver. Denne godheten kan vi stole på. Fordi Gud er god, kan vi kalle ham Herre. Dette gjør at vår tro ikke er en blind tro. Jeg kan med tillitt til Gud be han være Herre er i mitt liv. Og fordi han er den han er, en god far, kan jeg stille meg foran Gud, løfte opp Bibelen og peke på det som står, og si til Ham: «Se hva du har lovet! Gud! Kom og gjør noe!» Dette er ikke å befale Gud, det er å minne Gud på hvem han er, samtidig som jeg minner meg selv på hvem han er. Men forutsetningen for dette er at jeg først må ha fått tro for at dette er i henhold til hans vilje.

Likevel skjer det ikke alltid som jeg ber. Og jeg vet ikke hvorfor. Men jeg vet at jeg likevel kan stole på Gud, fordi han er god.

30 dagers bønn for muslimer

Publisert av
Svar

I april 1992 møttes Ungdom i Oppdrags internasjonale ledere i Midtøsten. Det ble startskuddet for en av vår tids største globale bønnekampanjer.

Det første bønne-hefte som ble utgitt i 1993.

Under samlingen opplevde de at Gud minnet dem om å kalle så mange kristne som mulig til å se muslimene gjennom Guds øyne og be for den muslimske verden. Det ble startskuddet for bønnekampanjen «30 dagers bønn for verdens muslimer». Siden 1993 har kampanjen gått, hvert eneste år, gjennom muslimenes fastemåned Ramadan, hvor flere millioner mennesker har være med å be.

«30 dagers bønn for verdens muslimer» utgir hvert år et bønnehefte, hvor en kan få hjelp til å be for muslimer, hver dag, gjennom Ramadan – muslimenes fastemåned. Når vi som kristne hører om Ramadan i media, eller ser hvordan våre muslimske venner faster, så minner det oss på å be for muslimene.

16. mai går startskuddet for årets bønneaksjon. Heftet som skal brukes i år, er nå gått i trykken og du kan bestille det på www.30dagersbonn.no Der kan du også laste det ned digitalt som en PDF.

Som kristne er vi kalt til å be for menneskene rundt oss. Jeg vil anbefale så mange som mulig å bli med på årets aksjon. Du kan bruke heftet alene, i din bibelgruppe eller i din menighet.

Hvorfor ber vi Jesus komme når han allerede er hos oss?

Publisert av
5

«Kjære Jesus, må du komme og være her, midt iblant oss». Slik ber noen. Men har ikke Jesus lovet å være tilstede der to eller tre er samlet i hans navn? Ber vi ikke da om noe vi allerede har?

 

I teologien lærer vi at Gud er allestedsnærværende. Han fyller alt i alle overalt. Samtidig. Det finnes ikke et sted på jorden hvor Gud ikke er. Derfor har jeg av og til vært litt småirritert på alle disse bønnene om at Gud måtte komme nær. Han er jo nær! Hvorfor skal vi be om noe som vi allerede har?

For noen dager siden leste jeg Andre mosebok. Der oppdaget jeg en sannhet som jeg hadde «glemt»: Vi kan be Jesus komme, selv om han allerede er her.

At Gud er allestedsnærværende er ikke neste måte å forstå Guds nærvær på. Når Gud møter Moses i den brennende busken, sier han følgende: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres (…) Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fir dem ut av hendene på egypterne…» (2 Mos 3,7-8).

Gud har steget ned. Betyr det at Gud ikke var der, siden han steg ned? I så fall er ikke Gud allestedsnærværende. Jo, Gud var i ørkenen før ilden begynne å brenne i busken. Dette er nemlig ett av de tilsynelatende mange paradoksene i Bibelen: Gud som allerede er der har steget ned. Dette kalles Guds manifesterte nærvær.

Senere i Andre mosebok ser vi det samme skje, hvor to ulike former for Guds nærvær beskrives:

Moses er på Sinai-fjellet for å motta de to steintavlene, loven og budene. En sky dekker fjellet og Herrens herlighet hviler over det. Etter syv dager roper Gud på Moses fra skyen. Israelsfolket som stod nedenfor, ser Herrens herlighet som en fortærende il på fjelltoppen. Moses går inn i skyen og blir der i førti dager. Der taler Gud med Moses, og forteller ham hvordan blant annet tabernaklet skal bygges (2 Mos 24,12-18)

Her skjer det samme som da Moses så den brennende busken; Den allestedsnærværende Gud stiger ned og manifesterer sitt nærvær og herlighet. Fra hebraisk oversettes ordet Kabowd med herlighet. Dette kan også bety tyngde. Folket så denne «tyngden» som en fortærende ild, noe som beskriver litt av hva Guds manifesterte nærvær er. Faller man under Guds «tyngde» vil ingen kunne bli stående.

På fjellet gir Gud beskjed om et tabernaklet som skal bygges. Moses får detaljerte beskrivelser. Gud forteller også hvorfor de skal bygge dette teltet: «… jeg vil bo midt iblant dem» (2 Mos 25,8). Her gis en annen beskrivelse av Guds manifesterte nærvær, hvor Gud tar bolig blant sitt folk. Shakan betyr å bo, ta bolig, hvile eller være – noe annet enn kabowd, selv om det uttrykke noe av det samme, nemlig Guds manifesterte nærvær.

At Gud er overalt – og stiger ned – er et mønster som vi finner gjennom hele Bibelen. Det skjedde med profeten Elias. Det skjedde julenatt på Betlehemsmarkene, det skjedde på pinsedag. Og det har fortsatt gjennom kirkehistorien, hvor Gud i sin godhet manifesterer sitt nærvær hos oss, i oss og gjennom oss.

Derfor er dette en god bønn å be; Gud kom og vær oss nær!