Stikkordarkiv: Daniel

Hva har jødefolket med misjon å gjøre?

Publisert av
Svar

 

Jeg jobber i Ungdom i Oppdrag fordi jeg har misjonskall. Målet med misjon er at alle folkeslag skal være representert foran Guds trone, hvor de tilber Jesus på sitt eget språk og med sine egne kulturelle uttrykk.

Foto: chabad.org

Hva har jødefolket med misjon å gjøre? Mye. For å forstå dette, må vi gå til historien om da Gud kalte Abraham. Abraham ble utvalgt fordi Gud ønsket å bruke ham til å gjøre sitt navn kjent blant alle folkeslag. Dette kommer frem i konklusjonen av Guds kallelse av Abraham; «I deg skal alle slekter på jorden velsignes». (1 Mos 12,3).

Gud gjentar sine løfter til Abraham flere ganger, men også til hans sønn Isak og hans barnebarn Jakob. Guds ønske om å velsigne alle jordens folkeslag går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente. Vi ser det for eksempel i Salmenes bok: «Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» (Salm 96,3). Vi ser det i Kong Salomos innvielsesbønn for templet i Jerusalem: «Det kan også hende at fremmede … kommer og ber, … da må du høre dem fra himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne … » (2 Krøn 6,32-33). Vi ser det som et resultat av Daniels virke i Babylon, hvor Kong Dareios proklamerer: «Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike … skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid.» (Dan 6,27). Vi ser det gjennom profeten Jona, som forkynner for menneskene i Ninive, og at Gud holder sin dom tilbake og frelser menneskene, etter at de har omvendt seg.

Målet med Guds pakt med Abraham var altså frelse for alle mennesker. Med denne pakten fulgte det med mange løfter til jødefolket. Vi tror ikke disse løftene er opphevet. De gjelder fremdeles, både «for jøde og greker», og ble oppfylt i Jesu frelsesverk, noe Jesus selv bekrefter: «…for frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22).

I opprettelsen av sin pakt med Abraham, ber Gud patriarken om å telle stjernene. Det skulle vise seg å være en umulig oppgave, da stjernene er så mange at de ikke kan telles. Så mange skal Abrahams etterkommere bli, sier Gud. Hebreerbrevets forfatter sier at Abraham døde uten å se dette løftet bli oppfylt (Hebr 11,13). Men Bibelen forteller at løftet skal oppfylles! Evangelisten Johannes får et syn av dette, da han satt som fange på øya Patmos: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran troen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene.» (Joh Åp 7,9).

Kanskje prøvde Abraham å telle stjernene? Kanskje prøvde Johannes å telle menneskene han så? Også han måtte gi opp. Istedenfor sier den aldrende Johannes at menneskeskaren er så stor at de umulig kan telles. Men han ser at alle folkeslag er representert.

Johannes’ syn er oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Men det er også noe mer; det er oppfyllelsen av pakten Gud etablerte med Abraham og jødefolket. Slik henger Guds løfter til jødefolket sammen med misjon. Å snakke om misjon uten å forstå Guds løfter til Abraham og jødefolket, er som å kjøre bil uten hjul.

For løftene, som ikke kan svikte, de står evig fast.

Daniel i løvehulen

Publisert av
Svar

Historien om Daniel i løvehulen er pensum på de fleste søndagsskoler. Den forteller om heltemot, tro og trofasthet, og har vært til inspirasjon for mange mennesker. Dessverre avsluttes ofte historien for tidlig, slik at hovedpoenget faller ut.

Dareios har akkurat blitt konge, og Daniel utpekes som en av tre ministre i landet. De to andre ministrene er misunnelige fordi kong Dareios planlegger å gi ham en posisjon som vil gjøre Daniel til den mektigste. For å ødelegge for Daniel, overbeviser kollegene hans kongen om å innføre en lov, som sier bare kong Dareios skal tilbes. Daniel, som tilber Abrahams Gud etter jødenes skikker, vil ikke rette seg etter dette påbudet, og blir derfor kastet i løvehulen for å drepes. Kongen hadde ikke sett for seg denne konsekvensen da loven ble innført, og gjorde alt han kunne for å hindre at Daniel ble drept. Han finner ingen utvei, og utbryter: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» (Dan. 6,17). Kongen er våken gjennom hele natten, og ved soloppgang drar kongen til løvehulen, hvor han finner Daniel i live.

Som regel stopper vi historien her, og konkluderer med at Gud beskytter sine barn. Å tenke at dette er hovedpoenget med historien, er ikke nødvendigvis galt, men det er bare en liten del av poenget. Med å lese denne historien som en integrert del av Bibelens store fortelling, ser vi at dette også har noe annet å vise oss: Gud åpenbarer seg i Bibelen som «alle folkeslags» Gud, og bare i denne konteksten er han «vår» Gud. Han vil at alle mennesker skal kjenne ham, og dette ønsket er bakgrunnen for konklusjonen i denne historien. Gud hadde nemlig en større hensikt enn «bare» å redde Daniel.

Etter at Daniel kom opp av løvehulen, skriver Kong Dareios følgende til folk, nasjoner og tungemål over hele jorden: «Rikelig fred! Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike, så langt mitt velde når, skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid. Hans kongerike går ikke til grunne, hans velde er uten ende. Han berger og redder, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han berget Daniel fra løvenes klør.» (Dan. 6,26-28).

Resultatet av at Daniel berges fra løvehulen, er at folk og folkeslag over hele verden hører om Gud. I sitt brev proklamerer Dareios sannheter om hvem Gud er: Levende, evig, hans rike går ikke til grunne, evig velde, en som frelser og redder, og gjør tegn på jorden. Måten Dareios beskriver Gud, er ikke en beskrivelse som passer en «lokal stammegud». Derimot brukes ord som er verdig himmelens og jordens skaper. Slik kunne kongen forkynne sannheter om Gud til alle mennesker over hele verden.

Dersom vi leser denne historien med «ett øye», får vi med oss bare halvparten. Vi trenger å lese den meg «to øyne». Da ser vi ikke bare Guds løfter til oss, men vi oppdager også hans evige hensikter, nemlig at alle folkeslag skal kjenne ham og tilbe ham. Vi er velsignet for å kunne være til velsignelse for andre, ikke for å beholde velsignelsen selv.

Denne artikkelen er på trykk i Dagen, 4. desember 2012.