Stikkordarkiv: kultur

Må jeg lære språket?

Publisert av
Svar

Her om dagen møtte jeg en person som skulle bli misjonær. Men han ville ikke bruke tid på å lære språket. «Alle kan jo engelsk», sa han.

Jeg var uenig med ham, og mente han burde lære arabisk, språket de snakket i landet han skulle flytte til. Han mente det var bortkastet tid å bruke to år på å bli god i arabisk.

Jeg tror han tar feil.

Man kan godt jobbe som misjonær uten å lære et nytt språk. Jeg kjenner misjonærer som ikke kan det lokale språket, selv etter flere år ute. Disse jobber på steder hvor de aller fleste bruker engelsk. Når de i ulike situasjoner har behov for å bruke det lokale språket, brukes tolk. Dette går oftest greit.

Likevel anbefalte jeg fyren å lære arabisk flytende. Hvorfor?

Svaret er Jesus. Jesus var på mange måter en misjonær. Han forlot sitt hjemland (himmelen), flyttet til et nytt land (Israel), ble jøde (bodde i Nasaret og Kapernaum), jobbet i et «vanlig» yrke (snekker) og snakket det lokale språket (arameisk).

Jesus kunne valgt å komme til jorda som 30-åring for deretter å begynne direkte på sin tjeneste. Dette gjorde han ikke. Han valgte å bli født som en jøde, leve som en jøde, bo som en jøde, spise som en jøde, jobbe som en jøde og snakke språket som jødene snakket.

Vi vil jo være som Jesus, vil vi ikke?

Språk og kultur henger nøye sammen. For å være en god misjonær, må man prøve å forstå verdensbildet der man arbeider. Uten å lære språket, vil det være vanskelig å kunne gjøre kulturelle dypdykk som gjør at du forstår hvorfor mennesker tenker som de gjør.

Hva tenker du om innvandrere som har bodd mange år i Norge uten å ha lært norsk? Mange vil tro at de mangler respekt for Norge og norsk kultur, og man stempler til og med de som late og arrogante.

La oss se på saken fra den andre siden av gjerdet; tenk deg en misjonær i Midtøsten som ikke vil bruke tid på å lære arabisk fordi han ikke har tid. Han synes det er like greit å bruke tolk der folk ikke kan engelsk. Hva vil en gjennomsnittlig araber tenke om en slik misjonær?

Å lære det lokale språket handler om respekt, kjærlighet og villighet til å tjene.

En venn av meg sa til meg at dersom jeg skulle bruke to uker i et land, ville han ha brukt to uker på å lære språk.

Bryt reglene

Publisert av
Svar

Foto: BrentDPayne på Flickr - cc by-sa

I dag forkynte jeg for 150 ungdommer på nyttårsfestivalen på Grimerud. Her er deler av manuset mitt. Det er egentlig ikke skrevet for publisering på web, men jeg tenker at det kan gå likevel.

David blir salvet til konge
1.Sam16:1-13

Saul hadde forlatt Gud. Gud sier til profeten Samuel at han angrer på at han gjorde Saul til konge. Derfor gir Gud beskjed til Samuel om at han skal reise til Betlehem og finne en mann som heter Isai. Han har åtte sønner, og en av dem skal bli konge.

Isai er nok stolt, der han stiller frem sønnene han tenker passer best til konge. Han begynner med den eldste. Han er kanskje den flinkeste og sterkeste? Gud taler til hjertet til Samuel at dette ikke er mannen. Så kommer den neste eldste frem. Heller ikke han er det Gud har utpekt. Slik går det med den tredje også. Og den fjerde, femte, sjette og syvende… helt til Samuel må spørre Isai: „Har du ikke flere sønner?” Jo, det har Isai. Men han er så ung. Så umoden. Han kan ikke bli konge. Han gjeter sauene ute på marken. Isai roper likevel på ham. David kommer inn. Igjen taler Gud til hjertet til Samuel: „Han er det!”

Gud kaller mennesker. Han ser ikke etter det samme som menneskene ser etter når han kaller mennesker. Vi mennesker ser gjerne på utseende, hvor flinke de er til å snakke for seg, utstråling, karisma… Gud ser etter noe annet. Han ser etter hva som bor i hjertet. Gud så at det i hjertet til David bodde det noe bra, noe han kunne bruke. Gud så potensialet.

Bryte regler
Historien er full av kjente og ukjente mennesker som har gjort store ting. Mange av disse tenkte kanskje at de ikke var så flinke, eller at de kunne bety mye for andre. Men felles for mennesker som har betydd en forskjell, er at de har brutt regler. I dag skal vi bestemme oss for å bryte noen regler.

Gode regler og dårlige regler
Det er mange skrevne og uskrevne regler som de fleste av oss følger. De fleste av disse reglene er gode. Regler og lover skaper trygghet, forutsigbarhet og gir oss et godt rammeverk for både enkeltpersoner og samfunnet.  Lover og regler beskytter oss. Samtidig er det noen uskrevne regler i landet vårt som ikke er gode. En av disse lovene kaller vi for Janteloven. Den sier at du ikke skal tro at du er noe, eller at du er flink til noe, eller at du har noe å bidra med. Jeg tror at det er bra om vi begynner å bryte noen av disse uskrevne reglene.

En av disse reglene vi skal bestemme oss for å bryte handler om hvem du tror du er. Kanskje tror du at du ikke er flink til noe, at du ikke kan noe, og at du ikke er verdt å være glad i? Kanskje tror du at Gud ikke kan bruke deg, at du ikke har noe å bidra med, at du ikke kan bety noe for noen andre?

En annen regel handler om troen på Jesus. I dagens Norge er det en uskreven regel som sier at religion og tro er en privatsak og dette skal helst ikke prates om. Ihvertfall er den kristne troen en privatsak. De aller fleste andre religioner kan vi snakke om. Overnaturlige hendelser kan vi snakke om. Ukebladene er fulle av de. Men akkurat min personlige tro på Jesus skal jeg ikke snakke til andre om.

Regler du skal følge
Historien viser oss at de som har forandret noe, er mennesker som har brutt regler. Jeg vil foreslå at vi begynner å følge disse reglene:
1. Jeg tror at jeg er noe! Jeg er flink, viktig, og jeg har noe å bidra med. Jeg har noe som andre mennesker trenger.
2. Jeg er ingen feil eller tilfeldighet. Jeg tror Gud er fornøyd med meg, at jeg er skapt helt perfekt, akkurat slik Gud ville ha meg.
3. Jeg kan med Guds hjelp utrette hva som helst. Jeg er ikke redd for å snakke om Jesus til andre mennesker, eller si at han er Herre i mitt liv.
4. Jeg er ikke redd for å si nei, og sette mine egne grenser. Jeg bestemmer over min kropp og hva jeg tror på.
5. Jeg skal ikke være mest mulig vanlig. Jeg skal være meg.
6. Jeg er den som gjør noe først. Jeg skal ikke vente med å gjøre noe til alle andre gjør det.
7. Jeg tror jeg kan få gode ideer fra Gud, og at Gud ønsker å bruke meg.
8. Jeg skal være den som snakker med folkene på skolen som ingen andre snakker med. Jeg inkluderer og hjelper andre.
9. Jeg gir bort penger til misjon, og til de som trenger dem mer enn meg, istedenfor å sløse på meg selv.
10. Jeg gir meg selv til Gud, lar ham bruke meg, og være avhengig av ham i alle ting. Jesus er sjefen i livet mitt.

Kultursjef
Jeg vil herved utnevne deg til ”kultursjef” på din skole, på ditt fotballlag, i din ungdomsgruppe! Bryt reglene og skap en Jesus-kultur i stedet. Med å følge disse reglene, vil du måtte bryte mange andre regler.

Det er ikke sikkert du blir populær. Men du får respekt. Det er ikke det enkleste livet, men det er det beste livet. Du kan få litt problemer, men du skal kjenne at Gud er nær. Du får kanskje ikke et vanlig liv, men husk at det er uvanlige liv som skaper forandring.

Istedenfor å synge: „Du er du, og du suger!”, kan du heller synge: ”Du er du, og du duger! Gud er Gud, og han ruler!”

Sentrum
Sentrum av disse reglene er at Jesus er Herre. Det er han som har skapt deg, han har frelst deg og han har utvalgt deg. Med å leve et slikt liv, er du overgitt til å vokse i forståelse av hvem Jesus er, og hvordan han vil at du skal elske og tjene menneskene i verden. Det kan hende du får reise mye. Du blir berørt av menneker som lider, og du vil gjøre noe med det. Du lever ikke for penger eller berømthet, men lever gjerne enkelt. Du vil erfare at troen på Jesus vil ta deg steder du aldri hadde drømt om, og du vil gjøre ting du aldri kunne forestille deg, på måter du aldri ville trodd.

Om Ungdom i Oppdrag og Islam

Publisert av
Svar

Foto: FirasMT på Flickr - cc by-nc-sa

Hentet fra artikkel i Dagen tirsdag 22. november 2011:

Fredag 18. november referer Dagen til undertegnede og Ungdom i Oppdrag i en artikkel om Rick Warrens syn på Islam. Om Ungdom i Oppdrag sies det at organisasjonen ”er blant dem som påpeker at muslimer som konverterer til kristendom ikke skal måtte endre hele sin levemåte”. Jeg har lyst til å gi noen utfyllende kommentarer vedrørende dette utsagnet.

For det første vil jeg understreke at vi tror at enhver som velger å følge Kristus må endre sin levemåte, også de som er født inn i en kristen kulturkontekst. Dette er omvendelsens kjerne, og handler først og fremst om våre personlige verdier og tanker (Rom 12:1-2), som deretter vil prege våre handlinger og valg.

Når vi diskuterer kristen trosformidling overfor muslimer, tror jeg vi gjør lurt i å skille mellom begrepene «personlig kristentro» og «kristendom». Dette er ikke synonyme begreper. Det første omhandler personlig overbevisning og frelse, mens det andre beskriver kulturelle aspekter og verdier som vårt vestlige samfunn bygges på.

Kristendom hadde preget Europa i over 1000 år da Martin Luther ble født.  Nesten alle rundt ham var kristne i betydningen «kulturelle kristne». Luther gikk så langt som å kalle dette for falskhet, og formidlet at evangeliets kjerne omhandler en indre omvendelse på det personlige plan, og ikke kulturelle tilpasning til kristendom, da dette primært fokuserte på ytre faktorer.

Historien om Kornelius (Apgj. 10) og apostelmøtet i Jerusalem (Apgj. 15) bekrefter denne forståelsen. Menigheten hadde vært monokulturell i omtrent 20 år, med kun jødiske etterfølgere av Jesus, før dette viktige spørsmålet ble behandlet. Mange messiastroende jøder mente at de nye hedningkristne burde ”konvertere” totalt til deres egen innarbeidet livstil, religiøse form, og adoptere alle deres religiøse ritualer for å kunne være del av menigheten. Men på apostelmøtet ble det bestemt at de nye hedningkristne slapp å underlegge seg jødisk kultur, og de kunne forme sin personlige tro innenfor de kulturelle rammene som de var født og oppvokst i. De kulturelle rammene som gikk på tvers av bibelsk etikk, kunne man selvfølgelig ikke leve etter. Det er mulig å følge Jesus uten å forandre hele ens ytre kultur.

Så tilbake til artikkelen i Dagen. Hva betyr egentlig begrepet «levemåte»? Hvor mye av dette begrepet sier noe om vår kultur og livsstil? Man kan selvfølgelig velge ulike livsstiler, og fremdeles være en integrert del av den norske, kristne kulturen. Luther lærte at kristne som følger Jesus, ikke kunne følge alle datidens ”kristne” kulturnormer. Jesu etterfølgere er kalt til å leve i henhold til Bibelen. Også i dag betyr det at en slik levemåte nødvendigvis vil bli annerledes enn ellers i samfunnet, selv om man lever i et samfunn preget av kristendom.

Så over til trosformidling: Hvordan måles vellykket kommunikasjon? Burde en misjonær snakke språket han eller hun føler seg komfortabel med og alle hjemme forstår? Eller burde misjonæren heller lære seg språket i det nye landet de lever i og slik formidle bibelske sannheter ved å bruke virkemiddel de lokale forstår? God kommunikasjon er uten tvil basert på hvorvidt mottakeren av budskapet forstår det som blir sagt. Forsøk på brobygging mellom de enorme kulturelle og språklige barrierene – personer fra en kristen kultur og muslimer imellom – er i enkelte sammenhenger blitt kritisert som svikefullt og sammenblanding av religioner.

Hvor mye av sin muslimske identitet og kultur trenger en muslim å forlate for å kunne ha Jesus som frelser og herre? For å besvare dette spørsmålet tenker jeg at vi kan benytte samme prinsipp som kirkemøtet i Jerusalem: Alt som ikke er på kollisjonskurs med bibelske sannheter kan muslimer fortsette leve etter. Slik mener jeg at muslimer kan beholde sin kulturelle identitet, og likevel ha Jesus som frelser og herre, samt Bibelen som den høyeste autoritet for sannhet og etiske retningslinjer.