Historien om Daniel i løvehulen er pensum på de fleste søndagsskoler. Den forteller om heltemot, tro og trofasthet, og har vært til inspirasjon for mange mennesker. Dessverre avsluttes ofte historien for tidlig, slik at hovedpoenget faller ut.

Dareios har akkurat blitt konge, og Daniel utpekes som en av tre ministre i landet. De to andre ministrene er misunnelige fordi kong Dareios planlegger å gi ham en posisjon som vil gjøre Daniel til den mektigste. For å ødelegge for Daniel, overbeviser kollegene hans kongen om å innføre en lov, som sier bare kong Dareios skal tilbes. Daniel, som tilber Abrahams Gud etter jødenes skikker, vil ikke rette seg etter dette påbudet, og blir derfor kastet i løvehulen for å drepes. Kongen hadde ikke sett for seg denne konsekvensen da loven ble innført, og gjorde alt han kunne for å hindre at Daniel ble drept. Han finner ingen utvei, og utbryter: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» (Dan. 6,17). Kongen er våken gjennom hele natten, og ved soloppgang drar kongen til løvehulen, hvor han finner Daniel i live.

Som regel stopper vi historien her, og konkluderer med at Gud beskytter sine barn. Å tenke at dette er hovedpoenget med historien, er ikke nødvendigvis galt, men det er bare en liten del av poenget. Med å lese denne historien som en integrert del av Bibelens store fortelling, ser vi at dette også har noe annet å vise oss: Gud åpenbarer seg i Bibelen som «alle folkeslags» Gud, og bare i denne konteksten er han «vår» Gud. Han vil at alle mennesker skal kjenne ham, og dette ønsket er bakgrunnen for konklusjonen i denne historien. Gud hadde nemlig en større hensikt enn «bare» å redde Daniel.

Etter at Daniel kom opp av løvehulen, skriver Kong Dareios følgende til folk, nasjoner og tungemål over hele jorden: «Rikelig fred! Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike, så langt mitt velde når, skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid. Hans kongerike går ikke til grunne, hans velde er uten ende. Han berger og redder, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han berget Daniel fra løvenes klør.» (Dan. 6,26-28).

Resultatet av at Daniel berges fra løvehulen, er at folk og folkeslag over hele verden hører om Gud. I sitt brev proklamerer Dareios sannheter om hvem Gud er: Levende, evig, hans rike går ikke til grunne, evig velde, en som frelser og redder, og gjør tegn på jorden. Måten Dareios beskriver Gud, er ikke en beskrivelse som passer en «lokal stammegud». Derimot brukes ord som er verdig himmelens og jordens skaper. Slik kunne kongen forkynne sannheter om Gud til alle mennesker over hele verden.

Dersom vi leser denne historien med «ett øye», får vi med oss bare halvparten. Vi trenger å lese den meg «to øyne». Da ser vi ikke bare Guds løfter til oss, men vi oppdager også hans evige hensikter, nemlig at alle folkeslag skal kjenne ham og tilbe ham. Vi er velsignet for å kunne være til velsignelse for andre, ikke for å beholde velsignelsen selv.

Denne artikkelen er på trykk i Dagen, 4. desember 2012.