Appell på NLMs Generalforsamling

Nylig fikk jeg det privilegium å holde en appell på Norsk Luthersk Misjonssambands Generalforsamling. Her er det jeg sa:

Mange mennesker stod samlet, tett i tett, på bryggen i Kristiansand. Jeg ser for meg at solen skinte fra skyfri himmel, akkurat som om Gud smilte over folkemengden. De var der for å ta farvel med to unge kvinner, Norges to første misjonærer til Kina. Det var september 1884.

Historien begynner i 1860. I Kristiansand. Da ble ei jente født, som fikk navnet Anna. Hun vokste opp i fattige kår og fikk sannsynligvis begrenset skolegang. Som 19-åring hørte hun en engelsk forkynner tale om Kina. Evangelist Radcliffe var kommet til Kristiansand for å holde møter. Mens hun lyttet til denne engelskmannen, kjente hun hvordan misjonskallet til Kina vokste frem. Ikke lenge etter begynte hun å jobbe som hushjelp hos en av Kristiansands velstående familier, familien Rasmussen. Snart snakket Anna om sitt misjonskall med husfruen, Elisabeth Rasmussen.

På denne tiden var Norge var Norge et fattig land i utkanten av Europa. Kvinner hadde ikke stemmerett og vi hadde fått religionsfrihet, kun 40 år tidligere. Vi hadde ikke selvråderett og var underlagt kongen i Sverige. At en fattig tjenestejente skulle bli Norges første misjonær til Kina virket nærmest umulig. Da Anna snakket med fru Rasmussen om dette, var det ikke vanskelig for fru Rasmussen å peke på alle argumentene for hvorfor dette var en dårlig ide.

Men fru Rasmussen peker ikke på et umulig. Hun løfter frem det mulige.

«Ja!», sier hun. «Men du kan ikke reise alene. Jesus sendte ut sine disipler to og to. Be derfor Høstens Herre drive ut en person du kan reise sammen med til Kina».

Og Anna Jakobsen begynte å be. Og snart skulle hun få bønnesvar.

På samme tid kommer Sofie Reuter til Kristiansand. Hun var fra Sarpsborg, født samme år som Anna og hadde fått jobb som guvernante hos Rasmussens. Sofie fikk snart tilgang til bladet China’s Millions, som fru Rasmussen abonnerte på, misjonsbladet på engelsk fra organisasjonen China Inland Mission i England. Historiene i bladet berørte hjertet hennes. I 1883 kom den svensk-amerikanske evangelisten Fredrik Fransson på besøk til Kristiansand og Sofie opplevde Gud kalle henne til Kina.

Slik fikk Anna bønnesvaret sitt.

Nå står vi på kaien i Kristiansand. Det er september 1884. Båten til England er klar til avgang. Der skal de to unge kvinnene gå på et evangelistkurs, lære seg bedre engelsk og begynne å studere kinesisk.

Historien forteller at herr Rasmussen legger en brun konvolutt i hendene på Anna. Hun åpner den og ser en sum penger så stor som hun aldri før har sett. I et par sekunder lukker hun øynene, ser ned og ber en stille bønn til Gud. Så lukker hun konvolutten og gir den tilbake til herr Rasmussen. «Gi pengene til min mor, hun trenger de mer enn meg. Gud skal forsørge mine behov», sier hun.

Så reiser de til England. Etter litt over et år i England, ankommer de Kina, 6. januar 1886. Sofie Reuter gifter seg med en kjent britisk misjonær, får et barn, men dør av en sykdom, fem år etter ankomst til Kina, 31 år gammel. Anna Jakobsen reiser til det indre av Kina og pionerer arbeid der evangeliet aldri før har blitt forkynt. Hun gifter seg med en kinesisk evangelist, og blir kastet ut av China Inland Mission på grunn av sitt tverrkulturelle ekteskap. I 1900 ankommer de Norge, etter en dramatisk reise ut av Kina, på flukt fra bokseropprørere. Den lille familien reiser tilbake til Kina i 1902 og fortsetter arbeidet sitt, helt til Anna dør i 1911, 51 år gammel.

Dette var de to første norske misjonærene fra Norge til Kina. De skulle bane vei for mange, mange misjonærer fra Norge. Og i dette kjølvannet ble NLM etablert i Bergen i 1891, av kvinner.

For fire år siden satt jeg i et møte med ti kirkeledere fra Kina, sammen med noen andre internasjonale misjonsledere. Kineserne var ledere for fem nettverk av uregistrerte kirker, og hevdet selv å ha mellom 50 og 60 millioner medlemmer i sine fem «familier», som de kalte det. Sammen skulle vi snakke om hvordan de kinesiske kirkene kunne sende ut flere kinesiske misjonærer til andre land. Jeg var invitert fra Norge til å ta del i samtalen. Første dagen, da jeg introduserte meg, og sa jeg var fra Norge, løftet et par av de kinesiske kirkelederne hodet. En av de tok ordet, og sa at hennes oldemor ble en kristen på grunn av norske misjonærer.

«Takket være misjonærer fra Norge, finnes det titusenvis av kristne, bare i mitt område. Dere ga oss evangeliet», sa han. «Tusen takk!».

Denne takken er det NLM som skal ha.

Anna og Sofie var de to første. I deres fotspor fulgte mange. På mange måter var Anna og Sofie prototypene for de som skulle reise til Kina de neste 60 årene, helt til Kina ble stengt for misjonsarbeid. Hvem var de? Hvorfor reiste de? De var unge. Ikke alltid med lang utdannelse, oftest uten formell teologisk kompetanse. Noen var lærere, sykepleiere og noen få var leger. Men de reiste med en sterk kallsbevissthet og personlig overgivelse. For mange ble avskjeden med venner og familie i Norge den siste gangen de så hjemlandet sitt. Muligheten for å dø i Kina av tropesykdommer de ikke hadde medisiner mot, var nemlig reell. De reiste uten det som vi i dag vil kalle for økonomisk sikkerhet.

Men disse kvinnene, og mennene, var med å legge til rette for verdenshistoriens kanskje størst kirkevekst, hvor kanskje så mange som 100 millioner mennesker nå tror på Jesus.

Jeg har lyst til å komme med en profetisk hilsen til dere i NLM, fra en som ikke arbeider i NLM, fra et utsideperspektiv.

I NLMs historie ser vi et DNA som handler om å gjøre nye ting på nye måter, om radikalitet, om kallsbevissthet, tro på unge mennesker, dristighet og tro til Gud. Og da Kina ble stengt for misjon etter andre verdenskrig, så snudde organisasjonen seg rundt og etablerte nye misjonsfelt på andre kontinenter. Dette viser organisasjonens evne til å gjøre nye ting på nye måter.

Hvorfor fortsatte NLM å vokse? Jeg tror der var fordi organisasjonen hadde visjonære ledere som tenkte ekspansjon, samtidig som de formidlet det personlige kallet til tjeneste. En fulgte Guds kall, også der det virket umulig. Uredd gjorde NLM nye ting på nye måter, det var radikalt, og man trodde på unge mennesker og satset stort. De stolte på Guds kall og at Gud skulle forsørge – også økonomisk.

Kallet fra Gud lå i ryggmargen. Verden for Kristus! Dette ligger latent i genene til NLM. Dette er organisasjonens DNA, om du vil.

Røttene og historien forteller meg at NLM har et kall til å være apostolisk. Dette er å gå dit ingen før har vært med evangeliet om Jesus.

Nå kjenner jeg en nød til å formidle Guds kall til NLM: At NLM må fortsette å gå nye steder, være radikale, gjøre nye ting på nye måter og leve ut pionerånden. Motsatsen til dette er konformitet, bedagelighet og frykt. Dette må aldri få prege oss.

Paulus skriver til menigheten i Roma, at hans ære er å forkynne evangeliet kun der Kristi navn ikke er kjent. (Rom 15,20). Må dette være NLMs kall og ambisjon: Å gå der ingen før har vært med evangeliet, gjøre det som ingen før har gjort – i tro til at det er Gud som kaller, både i Norge og blant de minst nådde folkeslagene.

Nå skal nye generasjoner høre misjonskallet. Nye generasjoner som skal sendes. Nye generasjoner som etter hvert skal lede. Jeg ber om at pionerånden må fortsette, frykten overvinnes og at evangeliet går til nye. Slik kan vi om 20 år og 50 år lese historier om folkeslag som har blitt nådd med evangeliet. Fordi NLM sier med Paulus; Vår ære er å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent.

I Lukas 15 leser vi historien om den bortkomne sønnen. La oss gjøre et tankeeksperiment: Hva om faren hadde flere bortkomne sønner og døtre? Hva om den ene bare var en av mange? Ville faren gått til festen, eller ville han stått i porten og speidet, gått på gatene for å lete etter de andre som var fortapt?

Lignelsen om den bortkomne sønn i Lukas 15 handler om uro. Kinamisjonær Asbjørn Aavik kaller det hellig uro. Jeg ser for meg en far som går og speider, og venter på at sønnen skal komme hjem. Alle foreldre vet hva jeg snakker om, det et uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds uro for en verden som lever borte fra ham. Gud vil dele sin hellig uro med oss.

Hvis faren hadde flere bortkomne sønner og døtre, ville han vært på festen eller ville han vårt på gaten? Svaret finner i en annen lignelse, i samme kapittel hos Lukas, i lignelsen om de 99 sauene og den ene. Her forlater gjeteren de 99 for å finne den ene.

Må NLM alltid preges av den hellige uro, eller som Paulus skriver det i 2. kor 5,14, tvunget av Kristi kjærlighet.

Til slutt vil jeg komme med en praktisk oppfordring. Jesus lærte oss ikke å be så mange bønner, men av bønnene han lærte oss, finner vi en i Lukas 10,2. Den begynner med at han ser folkemengden og synes inderlig synd på dem, fordi de er som sauer uten hyrde. Så sier han; Høsten er moden, arbeiderne få. Be derfor Høstens Herre drive arbeidere ut til sin høst. Vil du være med å be denne bønnen? Da vil jeg anbefale deg at du setter alarmklokken på telefonen din til å ringe to minutter over ti, hver da. Så ber du Lukas 10, 2.

Og kanskje blir du selv bønnesvaret til din egen bønn, og lar Høstens Herre sende deg?

To spor i kirkehistorien

I hele kirkehistorien ser vi hvordan to ulike spor preger både kirken og misjonsarbeidet.

Det ene sporet handler om den lokale kirken, organisert gjennom de ortodokse Kirkene, Den katolske kirke, og etter hvert også gjennom ulike protestantiske kirker. Disse har hatt et tydelig hierarki, med en geografisk basert struktur og organisasjon. Disse kirkene har til visse tider fungert godt, men i andre tider vært preget av korrupsjon og maktmisbruk. Dette gjelder også de protestantiske kirkene. For eksempel ser vi at revolusjonen i Frankrike, som begynte i 1789, var i stor grad en reaksjon mot Den katolske kirken, som gikk hånd i hånd med kongen, og gav kongen legitimitet gjennom sin tro på kongens enevelde og dermed hans ufeilbarlighet, siden han var innsatt av Gud. Dermed var opplysningstiden og mange av deres antikristne filosofer, en forståelig reaksjon på kirkelig maktmisbruk og overgrep, selv mange av de franske revolusjonære gikk langt over streken med sin terror og drap av uskyldige. I nyere tid, ser vi at den pinsekarismatiske vekkelsen, som er den hurtigst voksende retning innenfor kristendommen, også er organisert i kirker, og da gjerne med et stort fokus på lokale kirker og deres, i positiv forstand, uavhengighet.

Det andre sporet i kirkehistorien handler om de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene. Disse er alle en del av den universelle kirke, men som strukturelt opererer de ofte uavhengig av kirkens hierarki. I vår tid er misjonsorganisasjonene et eksempel på disse, slik som Ungdom i Oppdrag, Normisjon og NMS, men også kristne utdanningsinstitusjoner faller inn i samme kategori. Slike organisasjoner er ikke av ny dato. I den protestantiske historien finner man disse helt tilbake til 1700-tallet, hvor William Carey kanskje står som opphavsmann til de første. I De ortodokse kirkene og Den katolske kirkene, er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på dette. Man kan på mange måter si at disse organisasjonene er del av kirken, men i ulik grad ikke opererer under den lokale kirkes autoritet. Den gamle generalen i Kinamisjonen, Ludvig Hope, sa «I kirken, men ikke under kirken».

Disse to sporene har ofte fungert uavhengig av hverandre, men likevel vært avhengige av hverandre og komplementert hverandre i oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Mens kirken ofte har hatt et lokalt fokus, med forkynnelse, opplæring, diakoni og samfunnsansvar, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer. Dette andre sporet har ofte vært kraften som har fungert som et korrektiv til kirken, og jobbet med å utbre kirken. Den har av og til også vært i opposisjon til kirken.

For eksempel er bevegelsen som oppstod rundt de såkalte ørkenfedrene i det tredje århundre, et slikt eksempel. Ørkenfedrene[1] var hellige menn som flyttet bort fra sitt hjemsted, vekk fra sine lokale menigheter, og ut i ødemarken for å kunne søke stillhet og et dypere, åndelig liv. De mente strukturene og livet i menighetene ikke gav tilstrekkelig rom for dette, og mange ønsket også et annet rammeverk for sitt åndelige liv. Etter hvert fikk disse ørkenfedrene etterfølgere, og det ble etablert kommuniteter rundt deres virke. Disse la da grunnlaget for munkevesenet, hvor mennesker fikk et annet rammeverk for en åndelig dybde, struktur og misjonsinnsats enn menighetene kunne gi.

Det er viktig å understreke at jeg mener begge disse sporene har bibelsk legitimitet. Kirken er innstiftet av Jesus selv (Matt. 16,18). Selve begrepet kirke brukes nesten ikke av Jesus, selv om det er dette begrepet han bruker da han innsatte Peter som kirkens leder. I grunnteksten brukes det greske ordet ekklesia, som betyr å være kalt ut. Dette begrepet brukes også i Apostlenes gjerninger og i brevlitteraturen. Et synonymt begrep er gjerne koinonia, som betyr fellesskap, og her underforstått fellesskapet av de kristne. Ellers snakker Jesus stort sett om Guds Rike.

Det andre sporet har sin legitimitet gjennom for eksempel Paulus’ tjeneste. Vi ser at lokalmenigheten gjenkjente Paulus’ kall, og sendte ham ut på misjonsreiser. Men vi kan likevel ikke se at han stod i en autoritetslinje under menigheten i Antiokia. Han opererte fritt, men rapporterte likevel tilbake til menigheten i Antiokia. I tillegg ser vi også at han rapporterte direkte til apostlene i Jerusalem. Hans måte å operere i kirkeplantingsteam og kommuniteter, er modeller som både organisasjoner og munkefellesskap har brukt.

Disse to sporene har til enkelte tider dessverre stått i konflikt med hverandre, men begge sporene er like mye del av Jesu universelle kirke og Guds Rike, og begge er nødvendig for at misjonsbefalingen skal kunne oppfylles.

Den lille byen som velsignet verden

Churchill sa en gang at man evner å se like langt inn i fremtiden som man evner å se bakover i tid. Jeg tror Churchill har rett. Her kommer en historie om en liten by i Tyskland som har velsignet verden.

– Se hva moravianerne har fått til! Kan ikke vi følge deres eksempel, og i lydighet til vår himmelske herre gå ut i hele verden og forkynne evangeliet til hedningene?

Med disse ordene kastet den tretti år gamle britiske skomakeren, William Carey, en bunke tidsskrifter på bordet til sine baptistvenner. Han hadde akkurat produsert Englands første misjonærblad og gav rapporter om hva moravianer-misjonærer utrettet over hele verden. Senere dro William Carey selv til India, og ble med det en av de mest innflytelsesrike misjonsledere siden reformasjonen.

Hvem var disse moravianerne Carey snakket om, som hadde påvirket hans forståelse av misjon? Den moravianske bevegelse er en av de viktigste bevegelsene som har formet vår protestantiske bevegelse, og den begynte i en avkrok i Tyskland, i byen Herrnhut, hvor en vekkelse brøt ut i 1727.

Grev Nicolaus Ludwig Zinzendorf ble født i 1700 og gjorde unna skoleårene sine på kostskole i Halle, hvor han også ble kristen. Sammen med noen skolekamerater startet han som tenåring en forening som etter hvert ble en hemmelig orden ved navnet ”Sennepsfrøordenen”. Etter utdannelsen flyttet han som ung greve et slott i Sachsen. Visjonen bak foreningen han startet på kostskolen døde ikke, men den fortsatte å vokse, hvor flere medlemmer fra hele verden etter hvert ble tatt opp som medlemmer. Senere, da denne gruppen var vokst seg stor og offentlig kjent, viste det seg at flere fremtredende personer verden over var medlemmer. Blant dem var Kongen av Danmark, Innenriksministeren i Skottland, Den katolske biskopen av Paris og til og med en eldre indianerhøvding ved navn Tomo-chi-chi. For å bli medlem i denne ordenen måtte de sverge troskap til dens formål. De gikk alle med en gullring med inskripsjonen ”Ingen lever for seg selv”. Formålet for bevegelsen var definert i tre enkle punkt: Leve sant for Kristus, være vennlig mot alle mennesker og bringe evangeliet til alle nasjoner.

Vekkelsen og misjonsbevegelsen hadde sitt utspring i et viktig valg Zinzendorf gjorde fem år før vekkelsen brøt ut i Herrnhut. I 1722 ønsket den da 22 år gamle Grev Zinzendorf en gruppe flyktninger fra Böhmen og Moravia velkommen til sitt område. De tilhørte en protestantisk brødrebevegelse med røtter i vekkelsene rundt Jan Hus, og hadde flyktet på grunn av sterk forfølgelse. Sammen med disse flyktingene etablerte greven byen Herrnhut. Den 13. august 1727 brøt det ut vekkelse i denne lille byen. I kjølevannet av vekkelsen startet et bønnemøte som varte i 100 år, og i 1732 reiste de første misjonærene til de vestindiske øyer. I løpet av en generasjon sendte de ut flere misjonærer enn hele den protestantiske bevegelsen hadde gjort fra reformasjonen til vekkelsen startet i 1727. Herrnhuterne sendte misjonærer til Grønland, til indianere i Amerika, urfolk i Australia, Stillehavsøyer og flere andre avsidesliggende steder i verden.

Det fortelles blant annet en historie om et møte på amerikabåten mellom brødrene Wesley og misjonærer fra Herrnhut, hvor moravianerne fikk lede John Wesley inn i personlig forståelse av frelsen som ble avgjørende for hans senere forkynnervirksomhet. John Wesley ble senere leder av metodistvekkelsen som begynte i England, og resultatet av denne vekkelsen reddet muligens England fra en blodig borgerkrig, slik man opplevde under revolusjonen i Frankrike.

Herrnhut er i dag Tysklands minste by, med offisielt 2700 innbyggere. Men arven fra disse misjonærpionerene lever videre. På et høydedrag over byen, ligger ”Gottesacker”, gravstedet hvor hundrevis av de første moravianerne ligger gravlagt, og blant dem Grev Zinzendorf. På flere gravsteiner kan vi lese fødestedene til de avdøde, og mange eksotiske steder er nevnt. Disse var barn av de første misjonærene som dro ut i ukjent farvann for å dele evangeliet om Jesus. Mange av misjonærene vendte aldri tilbake til Herrnhut og ligger begravd rundt om i verden.

Historien om Zinzendorf inspirerer fortsatt mennesker over hele verden til å sluttføre oppgaven den unge greven brukte sitt liv på.