Når mennesker hører om Jesus for første gang

På midten av nittitallet flyttet et ungt ektepar fra Norge til et asiatisk land, utsendt som misjonærer fra Ungdom i Oppdrag. De skulle jobbe i et folkeslag der ingen hadde hørt om Jesus.

I dette folket er det vanlig å tilbe gudene på fjelltoppene. Ikke lenge etter ankomst, fikk ekteparet et løfte fra Gud om at en dag skulle mennesker fra folket stå på de samme fjelltoppene og tilbe Jesus.

Med ungdommelige pågangsmot, iblandet en liten dose naivitet, gjøv de løs på oppgaven. De etablerte seg i en fjellandsby sammen med barna sine og et lite team. Ganske snart, forventet de, skulle mennesker komme til tro på Jesus, slik at dette folkeslaget ikke lengre skulle figurere på listene over verdens minst nådde folkeslag.

Lite visste de om hva fremtiden skulle bringe.

Det gikk fem år. Det gikk ti år. Og det nærmet seg 20 år. Ikke én eneste person hadde kommet til tro på Jesus. Det manglet ikke på bønn for folkeslaget. Det manglet ikke på formidling av evangeliet, eller formidlingsevner. Ekteparet hadde i tillegg blitt godt integrert i lokalsamfunnet. Men ingen mennesker responderte på evangeliet.

Etter 20 år og én måned skjedde det noe. En mann fortalte at han hadde bestemt seg. Han hadde forstått evangeliet, ønsket nå å følge Jesus og ville la seg døpe. Ikke lenge etter fulgte det en til, og så en til. I løpet av en hektisk høst, hadde en håndfull mennesker kommet til tro. Etter nyttår fortsatte det. Ikke mange, men noen få, her og der, ofte familiemedlemmer av de som allerede hadde kommet til tro. De nye kristne begynte å samle seg i grupper og studerte Bibelen sammen. Evangeliet spredte seg sakte, men sikkert, fra person til person. Og snart skrev de lovsanger til Jesus på sitt lokale språk.

Veksten har fortsatt, selv om vekstkurven ikke er veldig bratt. Sannsynligvis har færre enn 100 personer latt seg døpe. Men det som skjer er likevel historisk; for første gang stiger nemlig lovsang opp til Jesus på folkeslagets eget språk. Og på eget initiativ har lokale kristne nå begynt å reise til fjelltoppene for å synge til Jesus. Denne lovsangen skal fortsette inn i himmelen, slik evangelisten Johannes så det da han var fanget på øya Patmos; mennesker «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9).

Løftet de fikk for over 20 år siden har gått i oppfyllelse; nå tilbes Jesus fra fjelltoppene.

Det er snart 25 år siden det unge ekteparet flyttet til Asia. I løpet av disse årene har de måtte lære seg «tålmodets lekse», som Trygve Bjerkrheim uttrykte det. De har også lært mange andre ting.

Det er ett spørsmål som slår meg: Hvorfor gav ikke ekteparet opp? 20 år uten synlige resultater er lenge. Hvorfor reiste de ikke hjem?

Selv forteller de om tøffe år der ute og hvor vanskelig det var å komme hjem til Norge, uten å ha resultater å fortelle om. Selvfølgelig var det fristende å gi opp. Men de ble værende. Det var misjonskallet som bar dem igjennom utfordringene.

De er ikke ungdommer lengre, men de er fortsatt i oppdrag. For etter 25 år som utsendinger, har de ikke tenkt å slutte. Barna har flyttet til Norge, mens foreldrene fortsetter arbeidet de begynte for snart en mannsalder siden. Oppdraget er nemlig ikke fullført.

Hva kan vi lære av denne historien? Mye.

Det er lett å kritisere den tradisjonelle kallsforkynnelsen. Vi kjenner også eksempler der kallsforkynnelsen er blitt brukt til å manipulere. En ensidig kallsforkynnelse har også gjort at kallet av og til har gått på bekostning av familie, barn og helse. Dette må vi lære av og ikke begå samme feil. Men feilene må likevel ikke føre til at vi slutter å kalle mennesker til misjon.

Kanskje er vår feil at vi i for liten grad forkynner kall, i frykt for å nettopp tråkke feil?

Trass utfordringer knyttet til misjonskallet, vil jeg frimodig fortsette å formidle misjonskallet til både unge og gamle. Misjonsbefalingen er nemlig Jesu imperativ til sin kirke. Og livshistorien til dette ekteparet forteller meg viktigheten av kallet; det er nemlig dette som ofte bærer oss gjennom når det røyner på.

Misjonale menigheter

Foto: FlyingSinger på Flickr - cc by

Å være misjonal menighet er blitt en merkelapp som flere og flere kirker etter hvert setter på seg selv. Dette er forsamlinger som har et sterkt fokus på å nå mennesker i sitt nærmiljø med evangeliet, og som også kan fokusere på å plante nye menigheter. De består gjerne av yngre mennesker, er som regel dyktige til å kommunisere, og bruker gjerne moderne virkemidler for å formidle evangeliet. De har ofte fokus både på å skape en gudstjenesteform hvor kirkefremmede føler seg hjemme, samt at de legger til rette for «intensjonale relasjoner», hvor man oppfordrer til å bruke naturlige møtepunkter i hverdagen til å formidle evangeliet.

Jeg beundrer evangeliseringsfokuset mange av disse har. Men fra noen av de misjonale menighetene hører jeg enkelte si at de først og fremst fokuserer på å gi naboer og venner evangeliet. I praksis betyr dette at man lett kan miste et globalt perspektiv. Selvfølgelig trenger alle menneskene i våre nabolag å høre evangeliet, men kan det bære galt av sted dersom hjemstedet vårt får alt fokus?

Det er flere tusen ulike folkeslag i verden i dag. Ingen kan vel med sikkerhet si hvor mange folkeslag som finnes. Avhengig av hvilke definisjoner som brukes, opereres det med ulike antall, men ofte blir det sagt at det finnes omkring 13.000 ulike etno-lingvistiske folkeslag i verden i dag. Dersom vi tar med andre faktorer enn bare språk, er det enda flere. Ifølge en oversikt fra Joshua Project er omkring 6500 av folkeslagene i verden i kategorien «unådd». Dette er en betegnelse som brukes om folkeslag som enten har færre enn 2 % evangeliske kristne, eller som ikke har en lokal, stedegen menighet som kan vokse uten hjelp utenfra.

For å kategorisere disse folkeslagene, snakker man gjerne om folkeslag som er «lite nådd» eller «helt unådd». På engelsk brukes gjerne begrepet «unengaged» om folkeslag som er helt uberørt av evangeliet. Dette beskriver folkeslag som ikke har kristne i sin midte, de har ingen Bibeldeler på sitt språk, ingen kirke eller misjonærer.

Med dette som bakteppe, mener jeg at spørsmålet ikke bare må handle om hvor vi kan finne ikke-kristne i våre nabolag. Ikke-kristne mennesker finnes overalt. Å være misjonal bør også inkludere fokus på de folkeslagene som ikke har en eneste kristen i sin midte.

Av de omkring 6500 unådde folkeslagene, er kanskje så mange som 1500 folkeslag helt uberørt av evangeliet. Med andre ord ingen kirke, ingen Bibel, ingen kristne, ingen som gjør noe for å gi dem evangeliet. Berører dette oss her i Norge? Hvor mange mennesker er det snakk om? Hvor mange har aldri hørt evangeliet? Hvordan kan vi også fokusere på folkeslagene som er «unengaged»?

Av og til kan jeg få inntrykk av at noen sier vi ikke lengre trenger misjonærer fra Vesten. Vi kan heller sende penger, og slik støtte lokale kirker. Dette har jeg for så vidt tro på. Selv jobber vi i Ungdom i Oppdrag i stor grad sammen med lokale, stedegne kirker. Men det finnes en hake ved denne måten å tenke på: Hvis vi tror at misjon i dag handler om at de lokale menneskene kan drive misjon der de bor, så er det et faktum at det i kanskje 1500 folkegrupper ikke finnes noen lokal kirke å sende penger til, ingen kristne å støtte, ingen Bibel å trykke eller misjonærer å be for.

Faktum at så mange er utestengt fra evangeliet burde prege våre bønner, prioriteringer og fokus.