Kommer vekkelsen?

 

Norge trenger vekkelse. Hvorfor? Det enkle svaret er at Gud vil at alle mennesker skal bli kjent med ham og lære sannheten å kjenne.

Siden Hauge-vekkelsen startet i 1796, har ulike vekkelser berørt byer og tettsteder i hele landet. Men i løpet av de siste tiårene har dette skjedd sjeldnere og sjeldnere.

Det er mange i Norge som tror det vil komme en ny vekkelse i landet vårt. Men når skjer det? Mange har bedt om vekkelse og ventet, og så har de bedt litt mer og ventet litt mer. Jeg vet ikke når det vil skje, men de som har studert vekkelseshistorie, sier at det i forkant av større vekkelser, ofte har vært mennesker som over tid har bedt om at Gud skal komme.

Når jeg besøker ulike steder i Norge, ser jeg det er mange som ber om nettopp vekkelse. Ja, det virker som at disse bønnemøtene tiltar i styrke og omfang. Samtidig, i løpet av de siste årene, har jeg snakket med flere mennesker fra andre land, som har sett bilder og hatt drømmer om at Gud ønsker å berøre landet vårt med vekkelse. Flesteparten av disse har på forhånd ikke hatt noe forhold til Norge – drømmene og bildene har kommet overraskende – men det har ført til at de ber regelmessig om vekkelse for landet vårt.

I samarbeid med Nasjonalt bønneråd, arrangerte Ungdom i Oppdrag nylig en nasjonal bønnekonferanse på Grimerud. Det kom hele 550 deltagere for å be for land og folk – og det uten et stort markedsføringsbudsjett. Vi måtte stenge registeringen flere uker før konferansen begynte, det var rett og slett fullt. Oppslutningen forteller at det finnes en lengsel blant mange i Norge om at Gud igjen må besøke landet vårt med vekkelse.

Vi ber om vekkelse. Samtidig må også evangeliet formidles. Hillsong Norge forteller at de hver eneste søndag, på hver eneste gudstjeneste, gir følgende invitasjon: «Er du her i kveld, som ønsker å ta imot Jesus for aller første gang eller som ønsker å komme tilbake til hjerteslaget i relasjonen med Gud, kan du få rekke opp hånden din.» Hos Hillsong responderte mennesker 865 ganger på denne invitasjonen i 2017. UIO-team forteller samme historier fra flere steder i Norge; nemlig at når evangeliet blir formidlet og det deretter blir gitt en innbydelse om å begynne å tro på Jesus, så blir mennesker frelst.

Jeg vet ikke når vekkelsen kommer. Men vi lengter etter at Gud, som allerede er hos oss, skal manifestere sitt nærvær blant oss. Slik kan flere kan se hvem Jesus er. Mange i Norge ber samstemt om at dette skal skje. Samtidig erfarer vi at der evangeliet fortelles til mennesker som ikke tror, og det blir gitt mulighet til å tro på ham, så er det mange som begynner å følge Jesus.

Kan situasjonen snu?

Motløshet: I dag opplever vi at kristne verdier i Norge er på vikende front. Samtidig har antall aktive kristne i landet gått ned i løpet av de siste tiårene. På mange mindre steder i landet står et ukjent antall frikirker og bedehus i fare for å bli nedlagt. Også Den norske kirke sliter tungt på flere områder. Det er lett å bli motløs i en slik situasjon, der det kan virke som om Guds rike taper terreng, skanse etter skanse.

Kjennetegn: La meg peke på noen fellestrekk jeg mener å gjenkjenne i dagens Norge: Selv om storsamfunnet i stor grad avviser den organiserte kristentroen, så betyr ikke dette at gudstroen er borte. Undersøkelser viser at majoriteten av Norges befolkning tror på Gud, ja mange tror også på Jesus.  Litt forenklet sagt kan vi si at folk flest tror på Gud – men de tror ikke på kirken. Alternativ åndelighet brer om seg. Både TV, ukeblader og dagspresse forteller om et utall alternative fenomener og kjendisers tro på det overnaturlige. Islams inntreden i Norge har gjort at mange nordmenn føler et press på å avklare sin egen religiøse identitet. «Hva er jeg?», «Hva tror jeg på?» er spørsmål mange stiller seg i møte med tydelige muslimer. Vi ser også at mange reagerer mot troen på Jesus som eneste frelsesvei og Bibelen som et moralsk fundament for våre liv. Dagens etikk er bygd på følgende dogme: «Du kan gjøre og leve som du føler, bare det ikke skader andre eller tvinger andre til å gjøre det samme.» Sannhet er dermed relativt og den styres innenfra istedenfor fra en objektiv størrelse utenfra.

Historisk parallell: Dette er ikke første gangen kirken opplever nedgang eller at samfunnet vender seg bort fra kristne verdier. Dette har skjedd før. Norge opplevde det samme i etterkant av reformasjonen, frem mot Hauge-vekkelsen på begynnelsen av 1800-tallet. Også Den katolske kirke i Europa opplevde det samme flere ganger før reformasjonen. Kirken og troen har overlevd større kriser enn den vi ser i dag. Finnes det fellesfaktorer fra tidligere tider som har vært med og «snu trenden»? Hva er i så fall dette? Jeg mener å kunne se at det i krisetider alltid har vært en «liten rest», ofte organisert i kommuniteter. I den katolske verden har klosterbevegelsens kommuniteter ofte representert en motkultur til det bestående i krisetider. Under Haugevekkelsene var «vennefellesskapet» slike kommuniteter. Slike fellesskap har vært nødvendige korrektur til både kirke og samfunn. Hva kjennetegner disse kommunitetene? De har bestått av en minoritet og representert en tydelig motkultur. Ofte har de operert organisk, med fokus på relasjon og tydelig visjon for forvandling. Noen mennesker har og betalt en høy personlig pris i form av stigmatisering og kanskje også forfølgelse. Kommunitetene også har gitt et rammeverk for å kunne gå «dypere» enn hva majoritetskirken har lagt til rette for, både i bønn, bibelstudier og i sine fellesskap.

Snur trenden? Selv om Kirken i Norge har opplevd tilbakegang de siste tiårene, er det tegn som tyder på at vi kanskje har nådd bunnen, uten at noen kan vite dette sikkert. La meg peke på noen eksempler som tyder på det: Det finnes cirka 100 migrantmenigheter i Oslo alene. Tallet på landsplan er nærmere 300. I Oslo går kanskje like mange innvandrere til kirke som til moské. Det blir plantet nye menigheter i Norge, og mye på at dette kan stige i årene som kommer. Postmodernismen gir oss på flere områder et bedre rammeverk til å forkynne evangeliet til unge mennesker enn det modernismen gjorde. Det finnes en åndelig åpenhet blant unge mennesker i dag som er større enn før. Dog, unge mennesker er ikke bare åpne for kristen tro, de er åpen for all slags åndelighet. Vokser kirken best når den utsettes for press? I sitt vesen kan det virke som om den vokser mest der den er minoritet. Tradisjonelle folkebevegelser som lekmannsbevegelsene på bedehusene går gjennom radikale strukturendringer som kan føre til en oppblomstring og revitalisering.

Forvandling: Hvordan kan vi leve som forvandlede og forvandlende kommuniteter som er lys og salt i Norge? Dersom vi kan klare å besvare dette spørsmålet og implementere svaret i praktisk kristentro, tror jeg vi igjen kan erfare at Kirken vokser i Norge og at landet på nytt preges med kristne verdier.

 

Lederartikkel i Mot Målet, Juni 2014

Vekkelse som frukt eller mål?

I mange år har jeg vært opptatt av vekkelse. Jeg har lest endel litteratur om dette, og forsøkt å finne ut av hva som forutsetter at vekkelse skjer. For en tid tilbake snakket jeg med min gode venn Haavard Berger om dette. Jeg hadde nok (som vanlig) vært litt unyansert i mine uttalelser, og Haavard ville gi meg en tilbakemelding. Jeg tenkte at flere burde lese det Haavard skrev.

PS. Dette er ikke skrevet med tanke på publisering, men en privat E-post:

 

«Én ting jeg bare ønsket å nevne for deg, Andreas – jeg håper ikke dette oppleves som unødvendig flisespikkeri – men det gjaldt denne samtalen vi hadde om «vekkelse som mål» vs. «vekkelse som frukt/ resultat». Jeg vet ikke om du mente alvor med at du skulle skrive en artikkel om det, men HVIS du gjør det, så ønsker jeg bare å si en ting – med hjerte for diverse lesere av artikkelen, og for kirken i Norge.

Det ble nevnt i den samtalen at resultat/ frukt er det samme. Ja og nei. Slik jeg ser det, kan resultat også oppfattes som et mål som man kan jobbe fram mot. I en menighet kan man f.eks ha som mål å øke medlemsmassen 10% ila. to år – og «vekkelse som resultat» kan således oppfattes som et resultat av lederes treffende visjoner, og den påfølgende utrettelige innsatsen for å se det skje. Dette er flott, vel og bra – men jeg tror det finnes en dypere og mer frigjørende vei i Guds (relasjonelle) rike.

Frukt kan ikke fremprovoseres, frukt er frukt. FRUKT er et organisk og relasjonelt ord, og er hjelpeløst avhengig av noe annet enn egen innsats. Man kan legge forhold til rette for vekst, men kun GUD kan gi det. Derfor er frukt et ord som lener seg tungt inn i relasjonen til Gud – det handler om å våge å slippe Han som er Livet til. Resultat kan derimot oppfattes som noe vi mennesker kan «klare». Frukt er relasjonelt, resultat er mer teknisk, bortimot økonomisk. I det relasjonelle Guds rike, tror jeg det ligger mer visdom i å snakke om frukt enn resultat.

Ettersom jeg har vokst opp i en tydelig vekkelses-lengtende og bejaende menighet, har jeg måttet tygge mye på dette de siste årene, og mange har virkelig stått på for å se «vekkelsen» komme… Jeg tror det ligger visdom i å si til slike tapre, håpende mennesker at «vekkelse er ikke primært mål for liv, det er frukt av liv».. – og i min verden betyr det altså: Frukt av at det åpnes opp for Gud, og at han således «slipper til» med seg og sitt – han som ER livet. Jeg har sett endeløse eksempler på mennesker som vil krige fram vekkelse, men som mangler reell, landet nærhet til Gud. Vel.. det kan knekkes og brekkes og brytes i åndeverdenen når man står på – men når det kommer til stykket, tror jeg «highway to revival» må være det å være hele og sanne mennesker som er åpen for og fylt av Gud.. Og at vi med lave skuldre og varme øyne kan få glede oss over at mennesker rundt oss vokser i/ med Ham.

Du får gjøre hva du vil med disse tankene, Andreas – det er mulig det bare er jeg som ser det fra én vinkel her..

Jeg kjente iallefall bare på å skrive det til deg – du er gitt en inngang i manges liv, og jeg tenker det ligger en frigjørende visdom i disse tingene. Vi kan ikke presse fram vekkelse, men gjennom et sant, åpent liv i Gud og med hverandre – kan det fort bli vekkelse (i de som er) rundt oss. Og det er jo alltid der sann, sunn vekkelse må begynne, er det ikke….?»

 

Ser vi konturene av et nytt «ungdomsopprør»?

Hvem bestemmer hvilken retning landet vårt skal ta? Det er nok ikke politikerne. Det er nemlig kunstnerne som skaper trendene. Journalistene målbærer disse trendene, mens politikerne bare vedtar dem.

Jeg er overbevist om at det vil komme forandring i Norge. Og jeg synes jeg kan se konturene av dette allerede, i form av at tenåringer etterspør informasjon og kunnskap om kristen tro, en tro som deres foreldre og besteforeldre har kastet på båten.

Jeg snakket nylig med en konfirmantleder som har undervist 14-åringer i over 30 år. Han fortalte meg noe jeg allerede «visste», nemlig at kunnskapsnivået om kristen tro blant siste års konfirmantkull aldri har vært lavere enn nå. Dette var selvsagt basert alene på hans egen subjektive opplevelse, og hadde ikke rot i noen form for vitenskapelige undersøkelser. Han fortalte meg at han merket det da første kull med KRL-elever ble konfirmanter, og enda mer da første kull RLE-elever skulle stå for presten; ungdommene visste mindre om sentrale kristne emner, etikk, tro og praksis. Men samtidig fortalte han meg at selv om kunnskapsnivået har gått ned, har han heller aldri opplevd at sulten på å lære om kristen tro spesielt, og åpenheten for åndelige spørsmål generelt, har vært større enn i dag.

I den modernistiske tidsalder ble sannhet definert av vitenskapen. I dag er dette kastet på båten, selv om noen som Richard Dawkins fortsatt hevder det «gamle synet». I dag er sannhet definert individuelt og emosjonelt. Heller ikke dette gir et bibelsk fundament for sannhet, men det gir oss likevel en åpning for at ikke alle mennesker trenger å følge strømmen og sammen bekjenne «sekulærvitenskapen» som sin tro. I dagens postmoderne rammeverk er det ok å tro på hva man vil, og dermed er det også blitt legitimt blant tenåringer å etterspørre kunnskap om kristen tro. Konfirmantlæreren jeg snakket med, er overbevist om at dette vil øke i tiden som kommer. Også press fra islam gjør at unge mennesker er på søk etter identitet, og da søker mange kunnskap om kristen tro.

Jeg tror Gud vil overraske de som i dag har kastet Gud ut av sin verden, og «krever» at alle andre skal gjøre det samme. Jeg tror neste generasjon vil søke tilbake til kristen tro. Det er jo som regel slik at generasjoner reagerer mot hverandre, og jeg tror vi får oppleve at pendelen vil snu. «Opprøret» som kommer, blir mot sekularismen og det gudsfornektende. Selv om dette fortsatt ligger litt frem i tid, er jeg overbevist om at dette vil komme sterkere og sterkere.

Dersom vi forkynner hele Guds ord og mennesker bruker tid i bønn for folk og land, tror jeg dette kan være med å legge grunnen for en ny kristen oppvåkning og dermed gi grunnlaget for en forandring av Norge. Slik vil nemlig enkeltmennesker kunne møte Jesus, og det er enkeltmennesker med «forvandlede hjerter» som kan skape et «forvandlet samfunn». Historien viser oss at det er skjedd før. Det er bare å vise til personer som John Calvin, William Wilberforce og Hans Nielsen Hauge. Med disse menneskenes historie friskt i minne, er det ingenting som skulle tilsi at det ikke skal kunne skje igjen. Men det trengs ikke bare flere prester og evangelister for at dette skal kunne skje. Derfor trengs også flere kristne politikere, kunstnere og journalister. Det er nemlig på disse tre arenaene kampen om Norges fremtid først og fremst står: Kunstnerne skaper trendene, journalistene målbærer trendene, mens politikerne vedtar trendene. 

At kristne engasjerer seg på disse områdene bør derfor løftes opp som like legitimt og viktig som en typisk «kristelig tjeneste» som prest, misjonær eller diakon. Og så trenger vi å legge til rette for det «allmenne prestedømme», hvor vi alle er formidlere av Guds ord og er mennesker som ber for land og folk.