Nok en smakebit fra boken jeg skriver

For to dager siden la jeg ut noen linjer fra boken jeg nå skriver på. I følge disposisjonen vil boken få ti kapitler, og jeg er nå straks ferdig med råutkast til de seks første kapitlene.

I ett av kapitlene skal jeg blant annet forsøke å systematisk gå gjennom de fem misjonsbefalingene i Det nye testamentet. En av disse er i Lukas 24:47. Her er deler av førsteutkastet til tekst om denne bibelteksten. Igjen, teksten er ikke redigert eller korrekturlest, og er klippet rett ut fra en sammenheng i dette førsteutkastet. Derfor er det ikke sikkert alt henger helt på greip… Du får ta teksten for det den er, og ikke noe mer:-)

Andreas

 

 

Å være vitner om Jesu oppstandelse – Lukas 24:47

Lukas gir oss to misjonsbefalinger. En finner vi i hans evangeliefortelling, mens den andre finner vi i Apostlenes gjerninger. I hans evangelium er misjonsbefalingen helt på slutten av boken, mens i Apostlenes gjerninger er dette åpningen av fortellingen. Slik blir misjonsbefalingen den naturlige bro mellom de to bøkene han skrev til sin venn Teofilos.

Også i denne misjonsbefalingen er Jesu oppstandelse selve fundamentet. Sammen med faktum at alt er skapt til ham og ved ham, gjør at han er herre over livet og døden. Dette gir ham myndighet til å gi sine disipler befaling om at de skal formidle evangeliet til alle jordens folkeslag.

Interessant er det at også Lukas, slik som Matteus og Markus, påpeker at disiplene har vanskelig for å tro på Jesus. Selv etter at han avkrefter at han er et spøkelse, har de vanskelig for å tro. Han ber deretter om mat, ikke fordi Jesus trengte dette fordi han var sulten, men han ville kanskje spise, slik at disiplene faktisk kunne se at han ikke var et spøkelse, men fullt legemlig oppstått fra de døde. (Lukas 24: 36-43)

Deretter begynner Jesus å undervise disiplene fra Det gamle testamentet, og repetere ting han hadde sagt i løpet av de tre årene de vandret sammen i Israel. Han referer til det sentrale fra Det gamle testamentet, og peker på to ting. For det første skal Messias lide og oppstå fra de døde. For det andre skal disiplene forkynne omvendelse og tilgivelse i Jesu navn til alle jordens folkeslag, og de får beskjed om at oppdraget skal påbegynnes i Jerusalem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem (Luk. 24:46-47). Jesus bekrefter med andre ord at evangeliet er en integrert del av Det gamle testamentet, og at Guds hjerte for alle folkeslag også formidles der. Igjen er det fokus på folkeslagene, ikke på enkeltmenneskene, noe som bekrefter mønsteret fra Det gamle testamentet om at Jesus ser jorden på to nivåer, både enkeltpersoner og folkeslagene.

Ved å si at disiplene skal være vitner, forstår de at dette er noe som gjelder dem: … og dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» (Luk. 24:48-49)

I noen sammenhenger hører jeg en type misjonsforkynnelse som skaper et kunstig skille mellom å være og å gjøre. Kanskje i frykt for å legge byrder på sine tilhørere, og i redsel for å skape en gjerningsbasert kristentro, snakker man om viktigheten av å være tilstede. Å være kan på denne måten bli satt i opposisjon mot det å gjøre. Ved å være, skal mennesker få oppleve Guds Ånd og Guds nærvær gjennom den blotte tilstedeværelse av kristne mennesker og deres gode gjerninger på skoler, arbeidsplassen og nabolaget.

Dessverre er det ikke denne formen for misjon Lukas snakker om. Jesus sier ikke man skal ­være tilstede, men han sier at man skal være et vitne. Begrepet som brukes om vitne, er på gresk martys, og dette er det samme begrepet som brukes om et vitne i en rettsak. Et vitne i en rettsak må faktisk bruke ord. Hvis ikke, vil hans vitneutsagn ha liten eller ingen troverdighet. Vitnet kan ikke komme til rettsaken, og tro at hans blotte nærvær vil tale til fordel for saken han skal vitne for. Selvsagt kan gode gjerninger, integritet og kjærlighet være med å peke på Jesus, men til syvende og sist er det ordene om Jesu lidelse, død, oppstandelse, omvendelse og tilgivelse av synd, som skaper tro i menneskenes liv. Paulus sier at troen kommer av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord. (Rom. 10:17) Troen kommer ikke først og fremst av å være tilstede, men den kommer av at noen velger å være vitner, og forutsetningen for å være vitner, er å bruke ord.

Mange siterer Frans av Assisi’ berømte ord: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord.» Dessverre kan dette utsagnet bli misbrukt, og disse ordene blir tatt til inntekt for å ikke bruke ord i vår forkynnelse. Man tror at kirkens nærvær og gode gjerninger er nok til at mennesker skal få se hvem Gud er. Dette er i beste fall en misforståelse av en av kirkehistoriens største helter.

Frans av Assisi var svært rik, og hadde arvet sin fars forretning. Som ung mann måtte han i militæret, hvor derpå ble tatt til krigsfange, ble syk og fengslet. Etter en stund ble han satt fri, og i sin rekonvalesensperiode fikk han et møte med Gud, hvor Frans hørte Herren tale tre ord til ham: «Gjenoppbygg min kirke!» Dette førte til at Frans solgte alt han eide og gav dette til de fattige. Han gikk rundt og gjorde godt, samtidig som han forkynte evangeliet. Frans’ utsagn om å benytte ord til å forkynne, dersom det er nødvendig, skal ikke brukes som en unnskyldning til «åndelig latskap» eller til å illegitimere tydelig, kristen forkynnelse. Dette utsagnet må derimot forstås som et kall til å leve i Frans’ sine fotspor. Bare slik kan dette utsagnet forstås rett, ikke som en unnskyldning til å ikke formidle evangeliet til våre venner, kollegaer og naboer.

Lukas skriver om den første martyren, Stefanus. Han var en av de syv diakonene, og ble den første personen som ble drept for sin tros skyld. Mennesker som dør for sin tros skyld kalles martyrer, nettopp det samme ordet som brukes på gresk om å være et vitne. Lukas bruker hele Apgj 7 til å referere talen Stefanus holdt i minuttene før han ble mat for steinene jødene kastet mot ham, og som gjorde at han til slutt mistet livet. Stefanus var et vitne, og han brukte ord for å formidle hvem Jesus var. Men i tillegg hadde han også gjort seg bemerket med sine gode gjerninger og tilstedeværelse, siden han var blitt valgt ut til å være diakon.

Å være står ikke i motsetning til å gjøre. De trenger å komplementeres i praktisk kristenliv, hvor målet er at alle folkeslag skal få høre evangeliet.

Den siste delen av denne misjonsbefalingen handler om Den hellige ånd. Jesus ber disiplene forbli i byen inntil han får sendt dem det han har lovet, slik at de skal bli utrustet med kraft fra det høye. (Luk 24:49)

 

2 tanker om “Nok en smakebit fra boken jeg skriver

  1. Leste dine refleksjoner over Luk 24:47. Meget godt at du behandler misbruket av Frans av Assisis “om nødvendig med ord”. Du har helt rett: Jesus mener mer enn ordløs omsorg når han taler om å vitne. Noe skal sies, et budskap skal lyde. Har du tenkt å reflektere litt mer over begrepene “omvendelse” og “syndenes forlatelse”? De er her hovedbegrep og knyttes sammen med “i hans navn” (han som døde og oppsto for oss). Begrepene er en “tankeställare” når det gjelder misjonens oppdrag. Leser ofte med interesse det du skriver i Dagen.

    • Hei Egil,
      Takk for hyggelig kommentar. Det er jo en ære for meg at du tar deg tid til å kommentere på bloggen min. I mine øyne er du en legende (i ordets positive forstand), og jeg husker godt bibeltimene du holdt på Nordmøre da jeg var tenåring og var på leir.

      Ja, “omvendelse” og “syndenes forlatelse” er nøkkelord i teksten, og dette definerer det sentrale innhold i budskapet vi skal bringe til “jordens ender”.

      Mye kunne vært sagt om disse begrepene, både om “metanoia” som sinnets fornyelse, og om omvendelse som å snu seg 180 grader rundt og gå en ny retning. Syndenes forlatelse handler jo også om den kristnes identitet som nye skapninger hvor “alt er blitt nytt”.

      Hvilke praktiske konsekvenser får forståelsen av “metanoia” for livene vi lever i hverdagen? Hvordan kan vi øve oss å “tenke Guds tanker” om verden vi lever i, og la dette påvirke vår livsførsel? Hva da med den personlige omvendelsens resultater i samfunnet rundt oss? Og hvordan kan vi i denne sammenheng forstå Jesu utsendelse av oss, hvor han sender oss til verden, på samme måte som han selv var sendt (inkarnert) (joh 20:21)?

      Bare noen spontane tanker og spørsmål jeg funderer over…
      Andreas:-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *