Tanker om 17. mai

Alv Magnus, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag, har skrevet noen refleksjoner om 17. mai som jeg tenkte det var verdt å dele. God lesning:

118198

Foto: Tarjei Gilje, Dagen

17. mai for 71 år siden talte kong Haakon til det norske folk fra London. Han åpnet med å si: «Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk».

 

Så fortsatte han: «Vi må aldri glemme å takke vår Herre for hans nådige styrelse helt til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelse for land og folk… Vi takker ham fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i europakrigen.» Det sto 365 000 tyske soldater under våpen i Norge ved kapitulasjonen 8. mai 1945. Han avsluttet slik: «Gud bevare Norge!»

Litt senere på dagen holdt kronprins Olav en radiotale til folket fra slottet i Oslo etter at han hadde bivånet barnetoget  fra slottsbalkongen, der han sa: «En gripes av en uendelig stor takknemlighet til Gud som har latt oss få oppleve denne dagen med dens minner og dens løfter for fremtiden». Kronprinsen fortsetter så med å si: «Det fortelles at da representanten Georg Sverdrup var på vei til Riksforsamlingen på Eidsvold i vårdagene 1814, så sa skyskaren til ham; hva du gjør, så husk at Gud står attåt. I dag ser vi tydelig at han har stått attåt både den gang da han lot oss få vår frie forfatning og nu i disse hårde krigsårene når han atter gav oss menn og kvinner som modig og tro kunne stå frem og være villige til hvis det ble krevet å ofre liv for land og folk.» Så avslutte han med bønnen om at Gud måtte bevare Kongen og la til: «Må Gud velsigne Norge og dere alle!»

Det slår meg, nå 71 år senere, at kong Haakon og Kronprins Olav på en naturlig og ukunstlet måte talte om Guds styrelse med den største selvfølgelighet. De forsto begge at den allmektige Gud styrte historien og nasjonens gang. De hadde begge den Bibelske forståelsen av hvem Gud er. Derfor var det viktig for dem å vise folket nødvendigheten av å takke ham for hans nådige styrelse.

Kronprinsen refererte til nasjonalsangen der Bjørnson oppfordrer den norske mann om å takke Gud; alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.

Vår rett og vår frihet kommer fra Gud. Han har nasjonens skjebne i sin hånd. Han er den ultimate autoritet. Den øverste styrer. Ham må vi underordne oss, ham må vi bønnfalle, ham er det vi må takke, for det er han som gav oss friheten og freden tilbake.

Kongen tenkte slik. Kronprinsen, som norsk forsvarssjef under krigen, forsto det også slik. Og de skjemtes ikke for å si det i klartekst til hele folket. Har vi den samme forståelse i dag?

Vi kunne spørre: På hvilken måte var Gud attåt den gang i 1814 og i forbindelse med okkupasjonsårene, slik kronprins Olav hevdet at han var?

Med troens øye kan vi si at den vekkelse som fulgte Hans Nielsen Hauge var en forutsetning for en nasjonal selvstendighetsbevegelse som munnet ut i Europas frieste forfatning i 1814. Med ham våknet folkeånden i Norge, sa Grundtvig. Tusenvis av mennesker i alle strøk av landet var kommet til en personlig tilegnet tro, hadde begynt å tenke selvstendig og ble gjennom brev, besøk og bøker bevisst at de tilhørte en nasjonal reisning. En bønnens atmosfære bredte seg og folk ropte til Gud om hjelp gjennom nødsårene som Napoleons krigene hadde skapt. Ikke uten grunn kaller historikeren Karsten Alnæs boka om 1814 for Miraklenes År. Jo, Gud sto attåt og hjalp oss.

Hva med okkupasjonen under Nazi Tyskland?

Til tross for en naiv og udugelig utenriksminister som ikke informerte sin egen regjering da telegrammene strømmet inn om en tysk krigsflåte på vei nordover fra Kiel, hadde Gud noen med sunn dømmekraft og beslutningsevne på plass.

Hvor ille det var illustreres ved at statsminister Johan Nygaardsvold den 6. april henvender seg til opposisjonslederen, høyremann og Stortingspresident Carl Joachim Hambro, om å forhøre seg hos utenriksministeren om det er noe viktig som står på spill: «Han snakker jo ikke med oss, men han forteller av og til deg noe», hadde Nygaardsvold sagt. Men heller ikke Stortingspresidenten nådde fram.

Søndag ettermiddag den 7. april ble Koht konfrontert med nye alarmerende meldinger. Koht sa bare: «I grunnen er det ikke noe å gjøre. Om meldingen er uriktig, er det best ikke å bringe den videre. Om den er sann, kan vi ikke gjøre noe for å stanse den tyske flåten likevel». Men Birger Eriksen på Oscarsborg festning som nærmet seg pensjonsalderen, tok grep. Uten å få noen retningslinjer fra Oslo, kommanderte han ild fra de to 27cm kanonene Moses og Aron klokken 04.21 den 9. april om morgenen. Han hadde fått en annen pensjonert offiser som kjente det hemmelige torpedobatteriet på Oscarsborg til å komme ut tidligere på kvelden.

Kaptein Andersen på Oberst Eriksens kommando fyrte av to undervannstorpedoer mot krysseren Blücher med over 2000 soldater om bord. Blücher tok slagside og sank en kilometer lenger inn fjorden. I Oslo tok Hambro initiativet og en time senere klokken 08:00 rullet et ekstratog ut fra Østbanestasjonen med kongehuset, Storting og regjering om bord med kurs for Hamar. Disse to reddet våre myndigheter fra å falle i tyskernes hender.

Men hva bidro til at lærerne og prestene sto overmakten imot og nektet å la seg bruke i nazifisering av befolkningen? Hadde det noe med vekkelsen som kom via Oxfordgruppens virksomhet fem år før?

Det begynte i Ringsaker kommune på Høsbjør hotell, da Hambro inviterte 120 venner til et møte med den lutherske presten Frank Buchman og et internasjonalt team. I løpet av få dager vokste forsamlingen til det tidobbelte. Både biskoper og prester og andre mennesker med innflytelse i samtiden fikk et avgjørende møte med Gud der og i månedene som fulgte i Oslo, Bergen og Trondhjem.

Biskop Berggrav var der. Da krigen begynte tok han kontakt med professor Hallesby og sammen dannet de Kristen Samråd som koordinerte kirkens motstand mot okkupasjonsmakten.

Gud bryr seg om Norge. Det hviler et kall over oss som nasjon. Vi er et utvalgt folk. Guds utvelgelse er et mysterium. Men det er også et privilegium.

Gud vil noe med Norge. I de senere år har det kommet mange Guds menn og kvinner til oss fra andre land med budskap om at Gud vil bruke vår nasjon til å velsigne andre folk og nasjoner. Vi har siden Hans Nielsen Hauges tid vært en nasjon som har bragt mye velsignelse til andre folk både gjennom utvandring og misjon.

Til tross for frafall og lunkenhet, vil Gud gripe inn. Vi har en nådetid gitt oss av Gud.

For 2600 år siden ba Gud profeten Jeremia rope ut disse ord mot nord: «Vend tilbake Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. Vend tilbake frafalne barn! Sier Herren. For jeg er deres herre.» (Jer 3,12-14)

Gud brydde seg og bryr seg om Israel. Men Jeremia nådde ikke frem med sitt kall til Israel. De omvendte seg ikke. Nasjonen ble hærtatt. Folket drevet i landflyktighet. 70 år av fornedrelse og forvisning fulgte.

Vi som Guds folk sitter med nøkkelen til vår nasjons fremtid. Vi kan ikke regne med andre. Vi kan ikke se hen til myndighetene. Regjeringen har svært begrenset makt. Det er Gud som rår. Og han ser hen til sitt folk. Vil vi som kaller oss med hans navn være å regne med?

Er det noen bedre måte for oss å feire denne frihetsdagen på enn å kalle på ham som har makt til å trygge lagnaden for land og folk? Er det noen bedre måte å vise vår erkjennelse av at det er Herren som borger for vår frihet og fremtid på, enn å vende oss bort fra ugudelighet og å be om miskunn fra hans hånd. Hva vil skje med vårt land? I dag nyter vi av frihet og fred. La oss takke og be! Ha en velsignet 17. mai!

Alv Johan Magnus

Må jeg lære språket?

Her om dagen møtte jeg en person som skulle bli misjonær. Men han ville ikke bruke tid på å lære språket. «Alle kan jo engelsk», sa han.

Jeg var uenig med ham, og mente han burde lære arabisk, språket de snakket i landet han skulle flytte til. Han mente det var bortkastet tid å bruke to år på å bli god i arabisk.

Jeg tror han tar feil.

Man kan godt jobbe som misjonær uten å lære et nytt språk. Jeg kjenner misjonærer som ikke kan det lokale språket, selv etter flere år ute. Disse jobber på steder hvor de aller fleste bruker engelsk. Når de i ulike situasjoner har behov for å bruke det lokale språket, brukes tolk. Dette går oftest greit.

Likevel anbefalte jeg fyren å lære arabisk flytende. Hvorfor?

Svaret er Jesus. Jesus var på mange måter en misjonær. Han forlot sitt hjemland (himmelen), flyttet til et nytt land (Israel), ble jøde (bodde i Nasaret og Kapernaum), jobbet i et «vanlig» yrke (snekker) og snakket det lokale språket (arameisk).

Jesus kunne valgt å komme til jorda som 30-åring for deretter å begynne direkte på sin tjeneste. Dette gjorde han ikke. Han valgte å bli født som en jøde, leve som en jøde, bo som en jøde, spise som en jøde, jobbe som en jøde og snakke språket som jødene snakket.

Vi vil jo være som Jesus, vil vi ikke?

Språk og kultur henger nøye sammen. For å være en god misjonær, må man prøve å forstå verdensbildet der man arbeider. Uten å lære språket, vil det være vanskelig å kunne gjøre kulturelle dypdykk som gjør at du forstår hvorfor mennesker tenker som de gjør.

Hva tenker du om innvandrere som har bodd mange år i Norge uten å ha lært norsk? Mange vil tro at de mangler respekt for Norge og norsk kultur, og man stempler til og med de som late og arrogante.

La oss se på saken fra den andre siden av gjerdet; tenk deg en misjonær i Midtøsten som ikke vil bruke tid på å lære arabisk fordi han ikke har tid. Han synes det er like greit å bruke tolk der folk ikke kan engelsk. Hva vil en gjennomsnittlig araber tenke om en slik misjonær?

Å lære det lokale språket handler om respekt, kjærlighet og villighet til å tjene.

En venn av meg sa til meg at dersom jeg skulle bruke to uker i et land, ville han ha brukt to uker på å lære språk.

Historien som rystet oss og viser vei

Den dagen Trine Lise Aasheim skulle fortelle sin rystende historie for oss i Ungdom i Oppdrag, ble en av de mest krevende – og fine – dagene mine som leder.

For noen år siden inviterte jeg Trine Lise Aasheim til Grimerud Gård, Ungdom i Oppdrags hovedsenter. En håndfull ledere på Grimerud var sammen med meg. Nå skulle vi for første gang høre hennes historie om psykisk sammenbrudd etter hennes år i Ungdom i Oppdrag fra 1975 til sommeren 1982. Jeg var veldig spent.

Som leder var det mitt lodd å lede samtalen. Spenningen gjorde at jeg skalv på hendene. Dette var ikke første gang jeg skulle­ høre historien. Alv Magnus, som ledet Ungdom i Oppdrag fra 1986 til 2009, hadde fortalt den til meg. Frikirkens etiske råd hadde i 2008 invitert ham og noen andre tidligere UiO-ledere til et møte hvor hun skulle dele sin historie. Jeg snakket med Alv Magnus dagen etterpå. Han var rystet over at bevegelsen som han selv hadde gitt seg til, hadde voldt et menneske så stor smerte.

Nå skulle hun fortelle sin historie til noen av dagens ledere i Ungdom i Oppdrag. Jeg hadde invitert Trine Lise fordi jeg ville at noen av dagens ledere skulle få vite. Og lære. Da hun var ferdig med å fortelle, snakket vi sammen om hva kunne vi gjøre for at dette ikke skulle skje igjen. Hvordan bygger vi sunn kultur? Trine Lise hjalp oss, gav råd og innspill.

Dette ble en av de mest krevende dagene mine som leder i Ungdom i Oppdrag. Men det ble og en av de fineste dagene. Samtalen gav meg nemlig håp.

Trine Lise Aasheim fortalte sin historie om krenkelser og håp i gårsdagens Vårt land. Dette er ikke bare en trist fortelling. Den er også noe mer; den handler om oppreisning, helhet, tilgivelse og håp. I løpet av de siste årene har jeg snakket med henne med ujevne mellomrom og de siste ukene har vi snakket oftere. Disse samtalene har jeg lært mye av. Først og fremst om håp, ærlighet og viktigheten av ikke å gi opp. Og hvordan vi som ledere virker på andre mennesker.

I veggen. Da jeg arbeidet som misjonær, dunket jeg hodet mot veggen og følte å ha kommet til veis ende. Jeg var sint på Gud og jeg var sint på min kone fordi hun var syk, og at vi derfor måtte ta en lengre pause som misjonærer. Jeg var overbevist om at Gud var avhengig av meg for å utføre det han ville. Hjemme i Norge gikk jeg i skogen og ropte til Gud og truet ham. Men Gud var helt stille. Det var som om han var borte. «Jeg slutter, Gud!» gjentok jeg flere ganger, og trodde truslene ville «hjelpe» Gud til å løse situasjonen vi var kommet i. Men det var helt stille. Det føltes som om jeg snakket til luften.

Etter en stund hørte jeg en ­indre stemme. Det var to ord: «Bare slutt!».

Var det Gud? Jeg vet ikke. Uansett, i løpet av den perioden lærte jeg at Gud strengt tatt ikke er avhengig av meg for at hans vilje skal skje og at han er mer interessert i meg enn hva jeg kan gjøre for ham. I tillegg fikk selvbildet mitt en skikkelig realitetsorientering. Jeg sluttet ikke. Den nyvunne friheten denne prosessen gav meg, gjorde at jeg kunne senke skuldrene og fortsette.

Teologi og organisasjonskultur. Jeg tror organisasjonskultur formes av teologi. Er det rom for lidelse i vår teologi? Kan vi stille spørsmål om Gud som vi ikke evner å besvare? Hva om vi opplever Gud som taus?

Dersom vi som ledere ikke ­evner å forstå lidelse som en inte­grert del av våre liv, er det vanskelig å anerkjenne andre menneskers troskamp og eksistensielle spørsmål. Når vi kan akseptere at Gud i perioder faktisk kan være taus – gjerne av årsaker vi ikke forstår – da kan vi lettere skape en kultur som anerkjenner menneskers ulike kriser. En teologi eller et gudsbilde som ikke har rom for dette, vil heller ikke gi rom for menneskelig svakhet.

Når vi forstår at Gud er mer interessert i meg enn hva jeg kan gjøre for ham, kan vi arbeide med hvilepuls og med forståelsen av at han dypest sett selv er ansvarlig for sin misjon. Som vår Himmelske Far kaller han oss til å bli medarbeidere i det han allerede gjør. Da trenger jeg ikke manipulere hverken Gud eller mennesker for at min vilje skal skje.

Massiv respons. Lørdag 2. april trykket Vårt Land en kronikk hvor jeg skrev om hvordan vi kan skape en sunn kultur hvor unge mennesker kan brenne – uten å brenne seg eller brenne ut. Jeg skrev også at jeg kjenner personer som har negative erfaringer fra sin tid i Ungdom i Oppdrag.

Den dagen kronikken stod på trykk, ramlet det inn meldinger. De kom fra kjente og ukjente, UiO-ere og tidligere UiO-ere, meningsfeller og mennesker som ikke nødvendigvis assosierer seg med Ungdom i Oppdrag. Jeg har aldri før i mitt liv fått så mange takk. Jeg mistet raskt tellingen. En medarbeider i Ungdom i Oppdrag sa sågar at nå følte hun det trygt å arbeide i UiO.

Samtidig fikk jeg ikke bare positive tilbakemeldinger etter min kronikk. Jeg mottok og et par triste e-poster fra personer som har opplevd overlast i Ungdom i Oppdrag. Jeg er takknemlig for disse tilbakemeldingene. Ved å få vite, kan vi følge opp enkeltpersoner som har følt seg brukt og krenket.

Kollapset. En person beskrev seg som en av dem som brant – og som brant seg. For noen år siden hadde denne personen 
arbeidet på et UiO-team i en norsk småby. Oppdraget var blitt så altoppslukende at mat og søvn ble bortprioritert. Det skulle nemlig komme vekkelse til stedet. Denne vekkelsen skulle så spre seg til hele Norge og videre til Europa. Etter nesten to år kollapset kroppen. Det tok to og et halvt år å reise seg.

Min første reaksjon var å skrive: «Kan du tilgi oss?» Heldigvis fikk jeg tenkt meg om før jeg sendte svaret. Jeg slettet setningen om tilgivelse. Jeg kunne ikke be om dette. I hvert fall ikke nå. Et enkelt og ærlig spørsmål om tilgivelse kan av og til oppleves som et krav. Og et krav om til­givelse kan oppleves som nok en byrde på allerede slitne skuldre. «Det var vondt å lese dette. Det er ikke slik det skal være i Ungdom i Oppdrag», skrev jeg i stedet.

Forum. På lederplan i Ungdom i Oppdrag har vi en stund snakket om hvordan vi skal nå fram til mennesker som i løpet av sin tid i organisasjonen fikk vonde opplevelser. Debatten etter serien «Frelst» på VGTV har bevisstgjort oss mer. De mange tilbakemeldingene etter min kronikk i Vårt Land har gitt oss enda et dytt.

Vi skal nå kartlegge hvordan vi kan komme i kontakt med tidligere medarbeidere som arbeidet i spesifikke situasjoner, prosjekt og team der vi har mistanke om at noen kan ha blitt påført byrder eller erfaringer som har voldt skade. Dette skal vi gjøre ved å forsøke å komme i kontakt med mennesker via e-post og etablere grupper på sosiale medier. Vi har selvsagt ikke oversikt over alt som har skjedd, og jeg ønsker å si at dersom det skulle være noen som sitter med vonde opplevelser og som vi ikke får tak i, inviterer jeg dem til å ta direkte kontakt med oss.

Mitt ansvar. Som ledere kan vi oppleve at enkeltpersoner i våre sammenhenger gjør ting som er ødeleggende for andre, uten at vi er klar over det. Vårt lederansvar er å etablere trygge rammer, gode strukturer og bygge kulturer som hindrer maktmisbruk. Slik kan vi forhindre at mennesker påføres vonde opplevelser. Men dersom det likevel skjer, må vi ha gode rutiner for hvordan den krenkede skal møtes, samt retningslinjer for hvordan vi skal opptre overfor den som krenket.

 

Hvorfor ber vi Jesus komme når han allerede er hos oss?

«Kjære Jesus, må du komme og være her, midt iblant oss». Slik ber noen. Men har ikke Jesus lovet å være tilstede der to eller tre er samlet i hans navn? Ber vi ikke da om noe vi allerede har?

 

I teologien lærer vi at Gud er allestedsnærværende. Han fyller alt i alle overalt. Samtidig. Det finnes ikke et sted på jorden hvor Gud ikke er. Derfor har jeg av og til vært litt småirritert på alle disse bønnene om at Gud måtte komme nær. Han er jo nær! Hvorfor skal vi be om noe som vi allerede har?

For noen dager siden leste jeg Andre mosebok. Der oppdaget jeg en sannhet som jeg hadde «glemt»: Vi kan be Jesus komme, selv om han allerede er her.

At Gud er allestedsnærværende er ikke neste måte å forstå Guds nærvær på. Når Gud møter Moses i den brennende busken, sier han følgende: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres (…) Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fir dem ut av hendene på egypterne…» (2 Mos 3,7-8).

Gud har steget ned. Betyr det at Gud ikke var der, siden han steg ned? I så fall er ikke Gud allestedsnærværende. Jo, Gud var i ørkenen før ilden begynne å brenne i busken. Dette er nemlig ett av de tilsynelatende mange paradoksene i Bibelen: Gud som allerede er der har steget ned. Dette kalles Guds manifesterte nærvær.

Senere i Andre mosebok ser vi det samme skje, hvor to ulike former for Guds nærvær beskrives:

Moses er på Sinai-fjellet for å motta de to steintavlene, loven og budene. En sky dekker fjellet og Herrens herlighet hviler over det. Etter syv dager roper Gud på Moses fra skyen. Israelsfolket som stod nedenfor, ser Herrens herlighet som en fortærende il på fjelltoppen. Moses går inn i skyen og blir der i førti dager. Der taler Gud med Moses, og forteller ham hvordan blant annet tabernaklet skal bygges (2 Mos 24,12-18)

Her skjer det samme som da Moses så den brennende busken; Den allestedsnærværende Gud stiger ned og manifesterer sitt nærvær og herlighet. Fra hebraisk oversettes ordet Kabowd med herlighet. Dette kan også bety tyngde. Folket så denne «tyngden» som en fortærende ild, noe som beskriver litt av hva Guds manifesterte nærvær er. Faller man under Guds «tyngde» vil ingen kunne bli stående.

På fjellet gir Gud beskjed om et tabernaklet som skal bygges. Moses får detaljerte beskrivelser. Gud forteller også hvorfor de skal bygge dette teltet: «… jeg vil bo midt iblant dem» (2 Mos 25,8). Her gis en annen beskrivelse av Guds manifesterte nærvær, hvor Gud tar bolig blant sitt folk. Shakan betyr å bo, ta bolig, hvile eller være – noe annet enn kabowd, selv om det uttrykke noe av det samme, nemlig Guds manifesterte nærvær.

At Gud er overalt – og stiger ned – er et mønster som vi finner gjennom hele Bibelen. Det skjedde med profeten Elias. Det skjedde julenatt på Betlehemsmarkene, det skjedde på pinsedag. Og det har fortsatt gjennom kirkehistorien, hvor Gud i sin godhet manifesterer sitt nærvær hos oss, i oss og gjennom oss.

Derfor er dette en god bønn å be; Gud kom og vær oss nær!

Lyset som overvinner mørket

Vet du hva refraksjon er? Dette var et ukjent begrep for meg, helt jeg for to dager siden fikk en E-post fra Kjetil Netland som er prost i Den norske kirke i Sogn. Han skriver følgende:

Eg kom over noko på yr.no: Meteorologen forklarar det meteorologiske fenomenet refraksjon, som tyder at lyset vinner over mørkret: http://www.yr.no/artikkel/meteorologen-retter-opp-i-morketidsforvirring-1.12685046 Dette tykkjer eg er ein flott innfallsvinkel til Joh 1, 5:

Lyset skin i mørkret, og mørkret har ikkje overvunne det.

 

Etter å ha lest artikkelen på yr.no, tenkte jeg på åttende vers i Brorsons Mitt hjerte alltid vanker:

Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund,

at du er født herinne i hjertets dype grunn!

Jesus ble ikke bare født i Betlehem. Han fødes også i våre hjerter. Refraksjon er på mange måter et bilde av det som konstant skjer i våre liv – hver dag – mens Kristus “vinner skikkelse” i oss, som Paulus skriver til de kristne i Galatia (Gal. 4,19).

God jul!

To artikler om misjon

Jeg skriver fast for Vårt Lands nettside tro24.no Her er en artikkel som nylig ble skrevet om muslimer og synd. Jeg også begynt å skrive for itro.no som er en nettside i regi av Misjonssambandet, beregnet på tenåringer. Der har jeg akkurat lagt ut en artikkel som handler om hvorfor Daniel ikke ble spist av løvene.

Begge artiklene er basert på ting jeg har skrevet før, men av og til er det vel greit med gjenbruk…?

Byens ondskap

Vår misjonstradisjon har utviklet en solid «teologi for sendelse» som oppsummeres i misjonsbefalingen: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). Men burde vi ikke også basere vårt misjonsarbeid på en «teologi for steder»?

Hva sier Bibelen om verdens byer? Formidler Bibelen et budskap om Guds hensikt og hjerte for byer?

Ordet by nevnes i over 1000 vers i Bibelen. Den første byen som nevnes i Bibelen er Henok, byen som Kain bygde (1. Mos 4,17). Den franske filosofen, sosiologen og teologen Jacques Ellul (1912-1994) skriver i boken The Meaning of the City (1970), at Kain bygde Henok på fire fundamenter: Ulydighet mot Gud, stolthet, mordet på sin bror Abel og mistillit til Gud. Slik fremfører Ellul en teologi som kommuniserer et negativt bilde på byen.

I fremveksten av byene i USA skjedde det noe dramatisk i 1944. Da begynte nemlig maskinell innhøsting av bomull. Dette fratok mange afroamerikanere arbeidet på bomullsmarkene i sørstatene. Arbeidsledigheten sted og mange tidligere plantasjearbeidere begynte å trekke til byene. Frem til da hadde byene vært sentrert rundt bankene, kirkene og fabrikkene, mens byene var inndelt i etniske segmenter, slik som de italienske, irske og skandinaviske bydelene. De ulike etniske gruppene hadde sine egne kirker, butikker og gater. Felles for alle var at de var etterkommere etter kristne, hvite europeere. I etterkrigsårene begynte så byene å fylles opp av afroamerikanere som sakte men sikkert flyttet fra landsbygda til byene. Dette gjorde at mange av europeisk herkomst flyttet fra byene og ut til de nye forstedene.

I løpet av noen tiår endret mange av byene i USA karakter. Det ble hevdet at «negrene» var kriminelle mennesker som voldtok og drepte. Resultatet var at også mange kristne forlot byene og flyttet ut til forstedene. Midt i dette presenterte Ellul en teologi om byene som bekreftet frykten mange kristne følte.

Også i Norge vil mange kristne tenke det samme om byene. Hva tenker vi for eksempel om Indre Oslo Øst?

Finnes det et alternativt syn på byene i Bibelen enn det Ellul presenterer? Ja, jeg mener det. Selv om Ellul på sett og vis har rett om den første byens opphav, bør vi kanskje først og fremst fokusere på hva Gud sier om Ninive, den store byen med alle menneskene som han bryr seg om (Jona 4,11)? Eller Jeremias ord til de bortførte jødene i Babylon, som får i oppgave å arbeide for byens fremgang og fred (Jeremia 29,5-7)? Sier ikke dette noe om Guds tanker for byer? Eller Paulus’ misjonsstrategi, hvor han bevisst gikk til de store byene som Efesus, Korint, Athen og Roma for å forkynne evangeliet? I Bibelen ser vi Guds hjerte for byene. Den beskriver også en strategisk misjonal tilnærming.

Den amerikanske forkynneren Dwight Moody (1837-1899) sa følgende: «Ved å nå byene med evangeliet kan vi nå hele nasjonen. Dersom vi mislykkes, vil byene bli kloakkhull som infiserer hele nasjonen». Moody kommuniserte en «urban misjonsstrategi» 100 år før byene endret karakter i etterkrigsårene. Floyd McClung (tidligere internasjonal leder i Ungdom i Oppdrag) sier følgende om byer: «Byene har blitt den dominerende påvirkningskraften i verden. Trender, ideologier og mote fødes i byens gjærende gryter, med strømmer som påvirker hele generasjoner.»

Bibelens første kapitler handler om en hage. Bibelens siste kapitler handler om en multikulturell storby. I følge Åp 7,9 skal den bestå av en skare som er så stor at den ikke kan telles, av alle folkeslag, språk, nasjoner og folk. Byen kalles Det nye Jerusalem.

I tillegg til en «teologi for sendelse», trenger vi også å utvikle en «teologi for byer».

 

Mye av innholdet er hentet fra Tim Svaboda, leder for Ungdom i Oppdrag Urban Ministries

Da jeg glemte et barn på kjøpesenteret

Det er periodevis slitsomt å være fembarnsfar. I hvert fall når kona er ute på reise. Før jul for et par år siden sendte hun meg en lang SMS fra en eller annen fjordarm på Vestlandet, som innehold en detaljert liste over alle jeg skulle kjøpe julegave til og hva som skulle handles. Halvveis ned i SMS-en begynte jeg å kaldsvette. Da jeg hadde lest ferdig var lammelsen komplett.

InstagramCapture_e5218fde-228b-43b1-a676-86ed6f126f86

Her er hele hurven på tur, en gang kona var med. Nå er det bare å gjette… hvem var det som forsvant?

Samme kveld ble ungene beordret inn i bilen og vi kjørte de 15 minuttene til nærmeste kjøpesenter. Selv om det sluddet tett, var det mye folk ute, dog ikke alene med fem unger på slep. Jeg forsøkte å holde humøret oppe, og fordelte oppgavene mellom meg selv og de to største ungene. Selv tok jeg de tre minste med meg.

I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i handling. Enda mindre er jeg glad i kjøpesentre. Et overpynta kjøpesenter i julemodus er i grunn det verste. Det jeg tenkte skulle ta en time tok betydelig lengre tid. Da alle gavene endelig lå ferdig innpakket i alle handleposene, samlet jeg lettet og glad troppene ved utgangen og sammen småløp vi bort til bilen. Inne i bilen sank jeg ned i setet, skrev «ferdig» i en SMS til kona og vred om nøkkelen i bilen. Da ropte plutselig en av ungene. «Pappa! Vent! Vi mangler en». Jeg snudde meg rundt. Ja så sannelig. Det var bare fire barn i bilen.

Hva gjør man i en sådan stakket stund? Panikk? Heldigvis dukket ungen raskt opp. Det ordnet seg. Men samtidig, på vei hjem, begynte tankene å fly. Jeg ble fristet. «Å, så deilig», tenkte jeg i et brøkdel av et sekund. «Fire unger betyr 25 prosent av min tid på hver. Fem unger betyr 20 prosent investering. Kvalitet er jo viktigere enn kvantitet.»

Ingen normale foreldre vurderer kvalitet fremfor kvantitet når man tenker på sine egne barn.

Men dessverre møter jeg kristne som tror at Gud mener kvalitet er viktigere enn kvantitet i møte med mennesker han har skapt og gitt sitt liv for. Jeg har for eksempel hørt følgende utsagn, etter en Gudstjeneste med få besøkende: «Vi får tro at Gud hadde en mening med at ikke flere kom». Andre ganger kan jeg høre «Vi får tro at de som skulle komme kom» eller «Det er jo den ene som teller». En bibelskolelærer sa en gang til meg at han var glad de ikke hadde flere studenter, for da kunne han investere skikkelig i de som hadde kommet. Det var en liten bibelskole.

Jeg lurer på om dette er unnskyldninger vi bruker for å forklare eller forsvare hvorfor så få kommer på møtene. Er det Guds vilje at bare seks personer kom når det er plass til 207 i møtesalen?

Bibelen bruker ofte kvantitative størrelser for å beskrive Guds hensikt: «Han vil at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1. Tim 2,4) eller «For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt» (Joh 15,8) eller historien om talentene hvor målet var at tjenerne skulle skaffe størst mulig avkastning av pengesummen de var satt til å forvalte (Matt 25,14-30).

Kvantitet er tydeligvis viktig for Gud. Når Guds mål er at alle folkeslag skal disippelgjøres (Matt 28,19) og at evangeliet skal forkynnes for alt Gud har skapt (Mark 16,15), kan vi da tillate oss å tenke annerledes enn Gud?

Kvantitet og kvalitet er to ulike størrelser som ikke kan settes opp mot hverandre. Begge deler er like viktige og begge deler bør være et mål for oss. La oss være som Ole Brumm som ønsker seg begge deler. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvalitet. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvantitet.

«Gud vil ikke miste en eneste en. Han alle vil adle og eie», sang vi på bedehuset som barn. Strofen handler om kvantitet. Neste linje handler om kvalitet: «For ham er hver sjel som en perlesten hvis verd bare himlen kan veie.»

Dersom vi virkelig tror det er sant at Gud ikke vil miste en eneste en, da burde fokus på kvantitet få større plass, også hos oss som sender ut misjonærer. Fordi verdien på et menneske sier noe om dets kvalitet.

Dette vet alle som er foreldre.

Publisert i Dagen, 7. oktober 2015

Kristenlivets to veier

Det finnes to veier å gå på for kristne. Dette er kristenlivets to veier. Begge er viktige og nødvendige. Noen stunder trenger vi å gå den ene veien. Andre ganger langs vei nummer to. Begge leder til korset.

Den ene veien går vi for å få liv. På denne tilbys vi ny identitet, gjenoppreisning, forsoning med Gud og mennesker og fred. Bibelen kaller det frelse.

Det er lett å tenke at frelse kun handler om himmelbilletten vi bærer på baklommen gjennom livet. Og når vi en dag skal stå til regnskap for alt vi har sagt, gjort og tenkt – det som skal ropes ut fra hustakene – så slipper vi unna, fordi vi har denne himmelbilletten på baklommen. Den gir oss fri adgang til himmelen. Ansvaret for vår egoisme ligger på Jesus som sonet syndens evige konsekvens.

Men frelse er mer enn bare en himmelbillett på baklommen. Frelsen er navet kristenlivet dreier rundt. Men vi kan ikke kjøre på navet alene. I lengden blir det en smule krevende. Når vi forstår at frelse er mer, skaper det større helhetlig forståelse for meningen med livet.

Frelse – sozo på gresk – kan oversettes som «prosessen hvor vi blir gjort hel og tilbakeført til vår opprinnelige tilstand». Frelsesprosessen begynte med forsoningen. Den fullendes ved forløsningen. Derfor ble vi frelst. Slik blir vi frelst. En dag skal vi bli frelst. Vi blir frelst på et øyeblikk, som røveren på korset. Samtidig tar frelsesprosessen et helt liv.

Frelsen gir os ny identitet. Vi kan kalles Guds barn. Som Guds barn er vi arvinger og adopterte sønner og døtre av Gud. Vi var ikke venner med Gud. Ingen er i utgangspunktet venner med Gud. Men korset tilbyr oss vennskap med Gud. Gud ser ikke lengre på meg som en synder. Han ser på meg slik han ser Jesus. Hellig og uten feil.

Min utfordring er å leve i denne forståelsen av frelsen. Derfor trenger jeg å komme til korset – ikke bare en gang. Men hele tiden. Dette er den første veien til korset. Dette er livets vei.

Den andre veien til korset er dødens vei. Jesus sier at død er forutsetning for liv. Slik er det med hvetekornet. Uten at det først faller i jorden og dør, vil det ikke vokse opp og være livgivende for andre. Vi går den andre veien til korset for å legge ned vårt eget liv.

På Jesu tid var korset dødens symbol. Dette var våpenet romerne brukte for å drepe mennesker. På korset hang menneskene til de tørket ut i solen og døde. Derfor forstod disiplene hva Jesus mente da han sa at de måtte bære sitt kors og følge etter ham. Det var de dødsdømte som bar sitt kors. Til spott og spe måtte de gå gjennom gatene, opp til stedet hvor de skulle henge. Og dø.

For meg betyr den andre veien å dø fra min egen selviskhet og behov for å være sjef i eget liv. Ambisjoner kan være positivt, men ambisjonene må først ha vært via korset for at de virkelig skal kunne bære frukt. Her dør også min egoisme og vantro. Dette må skje hver dag, siden den er så innbarket i meg.

Når alt dette gis til Jesus, kan Jesus la det vokse frem liv. Nytt liv. Dette er også en del av evangeliet om korset.

La oss formidle Ordet om korset. Men la oss løfte frem begge veiene. Ikke bare den ene.

Lederartikkel i Mot Målet #2 2015

Jonas

I går talte jeg i NLM Hamar misjonsforsamling. Jeg hadde blitt bedt om å ta utgangspunkt i historien om Jona fra Det gamle testamentet. Her er notatene mine:

 

Tenk deg at du var en jøde som levde under andre verdenskrig. En dag fikk du beskjed fra Gud om å reise til Berlin og konfrontere Adolf Hitler. Hva ville du gjort? Det er blant annet dette boken om Jona handler om.

Boken om Jona er en spennende bok. Den er plassert i seksjonen for profetene i Det gamle testamentet. Men selv om Jona var en profet, fra Gat-Hefer i Galilea (2. Kong. 14,25), er ikke dette en profetisk bok. Den er først og fremst en historiefortelling som viser oss noe av Guds hensikt. Kanskje er det Jona selv som skriver boken? I så fall utleverer han sine egne svakheter, tvil og etnosentrisme på en usminket og ærlig måte. Nettopp dette gir boken troverdighet og understreker Bibelens storhet. På samme måte som med mange av de andre heltene i Bibelen, er heller ikke Jona et supermenneske. Og han er ærlig om nettopp dette.

 

Guds hensikt med Israel

For å forstå boken, trenger vi å skjønne Guds hensikt med Israel i verden. I 1. Mos 12,3 er første gang vi ser konturene av Israels utvelgelse, når Gud forteller at han skal velsigne Abraham fordi Gud vil velsigne alle jordens folkeslag: «Gjennom deg skal alle jordens slekter velsignes» Som et ledd i dette, bygger Gud nasjonen Israel gjennom mange generasjoner.

Det trengs mange ulike ingredienser for å bygge en nasjon: Felles historie, lovverk, riter, kultur, identitet, geografi er alle viktige elementer. Gjennom generasjoner bygges dette hos jødefolket.

Når Moses står på Sinai, etter utfarten fra Egypt, gir Gud ham De ti bud. Rett i forkant forteller Gud hva som skal være Israels hensikt på jorden. Det er i grunn samme beskjed som Abraham får beskjed om mange generasjoner tidligere:

… skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester (2.Mos 19,5-6)

Gud velsignet Israel slik at de skulle være til velsignelse for resten av folkeslagene. De skulle være prester for hele verden. Hva var prestens rolle?

Prestene skulle tale til Gud på vegne av folket (bønn) og de skulle ofre til Gud på vegne av folket. I tillegg skulle de tale til folket på vegne av Gud, og slik være Guds representanter på jorden.

Ypperstepresten var prest for prestene. Prestene (Levi) var prest for Israel. Israel var prest for nasjonene.

Nå kalte Gud Jona til å gjøre noe som var i tråd med Guds hensikt med sitt folk. Han skulle representere Gud hos et annet folkeslag.

 

Om Ninive

Ninive var en av verdens største byer, hovedstad i Assyria, samtidens store imperium. Arkeologiske utgravinger viser at bymuren var 12 kilometer lang, og lå ved bredden av elven Tigris, ikke langt fra dagens Mosul i Irak. Profeten Nahum byen for «den blodige byen»:

Ve den blodige byen, full av svik og full av plyndring, aldri mangler den bytte. Svepesmell og larmende hjul, hester i galopp og slingrende vogner, ryttere angriper, blinkende sverd og lynende spyd. Mengder av drepte, hauger av lik, ingen ende på døde kropper, folk snubler i døde. (Nah. 3,1-3).

Ninive var en by full av ondskap.

Det er til denne byen – til Israels fiender – Gud kaller Jona å dra for å forkynne at de skal omvende seg fra sin ondskap.

 

Jona flykter

Er det rart Jona flykter? Han gjør nok det som de aller fleste menneskene ville gjort. Oppdraget er for vanskelig og for farlig.

I teksten ser vi at Jona også flykter fordi han ville at Gud skulle straffe Ninive. Tenk deg en jøde, som under andre verdenskrig får beskjed av Gud om å reise til Berlin for å forkynne dom over Nazityskland, med en mulighet for at Gud skulle spare dommen, dersom nazistene ville omvende seg! Sannsynligvis ville de aller fleste heller reist til Hong Kong, istedenfor Berlin. Det er med andre ord lett å forstå hvorfor Jona heller tok båten til Tarsis.

Hvorfor Tarsis? Ninive lå øst for Israel, mens Tarsis var omtalt som “verdens ende” og lå utenfor Gibraltarstredet i dagens Spania. Dette var så langt du kunne reise vestover. Jona ville dra så langt som mulig vekk fra Ninive.

 

Uvær

På båtreisen gjennom Middelhavet kommer uværet. Mannskapet på båten begynner å rope til sine avguder, og kaste lasten over bord. Teksten forteller at mens dette skjedde, lå Jona og sov, nederst i båten. Hvordan kunne Jona sove, mens båten holdt på å gå under? Kunne det være at hans interne «storm», var større enn den ytre stormen de opplevde? Kapteinen kommer og vekker ham, og ber ham rope ut til sin Gud om nåde.

Så skjer det ironiske: Jona som flykter fra Gud, må be Gud om nåde for seg selv og mennesker fra andre etniske grupper. Da dette ikke umiddelbart hjelper, kaster mannskapet lodd for å finne ut hvem av dem som er skyldig i den store stormen. Loddet faller på Jona, og han blir holdt ansvarlig for uværet. Til sitt forsvar sier Jona:

«Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet.» Da ble mennene grepet av stor redsel. De sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han hadde flyktet bort fra Herren. Det hadde han fortalt dem. (Jona 1,9-10)

Mennene kaster Jona over bord, og stormen stilner umiddelbart. Hvordan reagerer mannskapet på dette?

Mennene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter (Jona 1,16).

Gud hører Jonas rop om hjelp, og han blir mirakuløst reddet gjennom å bli spist av en stor fisk som spytter ham på land. Deretter er Jona lydig, og reiser til Ninive, sine fiender, etter at Gud for andre gang talte til ham og bad ham reise til den store byen for å forkynne.

 

Jona ankommer Ninive

Bibelteksten sier ikke mye om hva Jona tenker eller føler, men vi kan tenke oss at adrenalinet fosset gjennom kroppen hans. Bibelen er også sparsom med opplysninger om hva Jona forkynte, bortsett fra følgende setning: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» (Jona 3:4).

Jonas budskap kan forstås som en profeti, og Jona var overbevist og ønsket at dette kom til å skje. Menneskene i Ninive var nemlig onde, de var hedninger og de var Israels fiender. Jona mente at Gud burde utrydde dem.

Så skjer det utenkelige. Folket omvender seg til Israels Gud. Kongen roper ut en faste, ikke bare for alle innbyggerne, men den gjelder også for dyrene! Da skjer det som Jona tenkte ikke skulle skje: Gud ombestemmer seg.

I denne historien ser vi at misjonsaspektet også finnes i Det gamle testamentet. Gud ønsket nemlig at folkeslagene skulle kjenne ham. Når folket i Ninive omvender seg fra sin ondskap, viser Gud sin nåde, til tross for byens blodige menneskeofringer og grusomhet.

 

Jona blir sint

Jona misliker sterkt at innbyggerne i Ninive begynner å tro på Israels Gud. Han blir sint fordi Gud viser nåde og sparer byen. Han vil heller dø, enn å se menneskene i byen leve videre:

«Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» (Jona 4,2-3).

Jona flyktet til Tarsis, ikke bare fordi han var redd, men også fordi han ikke ville forkynne for Ninive, i tilfelle de skulle omvende seg. Er det dette vi kaller rasisme? Eller etnosentrisme?

Han setter seg under en busk, utenfor byen, og venter. I solsteken lar Gud det vokse opp en busk som gir skygge for solen. Dagen etterpå, visner busken, noe som gjør Jona rasende.

Da sa Gud til Jona: «Er du virkelig så sint på grunn av ricinus-busken?» Han svarte: «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?» (Jona 4,9-11)

 

Hva kan vi lære fra denne historien?

  1. Guds hjerte for alle mennesker. Han har omsorg for alle folkeslag, også de som tilhører andre etniske grupper enn vår egen.
  2. Om oss selv: Har vi samme holdninger som Jona? Hva tenker vi om de som er annerledes og av annen etniske avstamming, og fra annen gudstro? La oss ikke være som Jona.
  3. Som kristne har vi fått samme oppdrag som Israel. Vi skal og være «prester» og snakke folkeslagene sak foran Guds trone ved å be for dem, og i Guds sted rope ut et nådens år fra Herren Gud, for jordens folkeslag.

 

Har du guts nok til å bry deg om mennesker?

I en scene, tidlig i filmen, fra en av historiens mest prisbelønte filmer, Schindlers Liste, stirrer hovedpersonen Oscar Schindler tomt ut av vinduet. Han vurderer om han skal gjøre det som for alltid vil forandre hans liv, og koste ham sin formue. Skal han kjøpe jøder fri fra konsentrasjonsleiren, slik at de kan jobbe på fabrikken hans og dermed berge livet? Schindler gjør en avtale med sjefen for konsentrasjonsleiren, Goeth, om å kjøpe fanger.

Under prisforhandlingene spør Schindler om hvor mye et menneskeliv er verd for Goeth, noe som da vil indikere prisen som skal betales. Som respons setter Goeth fingeren i brystet på Schindler, og returnerer spørsmålet: «nei, nei, nei, hvor mye er et liv verd for deg

Mange penger blir pakket i en koffert, og sammen med sin medhjelper Stern begynner Schindler å lage en liste over navnene de kan huske på fangene. Denne listen blir etter hvert kjent som Schindlers liste, og står helt sentralt i denne sanne historien om forretningsmannen og fabrikkeieren Oscar Schindler, som reddet over 1100 jøder fra å dø i konsentrasjonsleiren.

På slutten av denne scenen spør Stern om hvordan han klarte å overtale Goeth til å gi ham alle disse menneskene. I løpet av et øyeblikk skjønner Stern hvordan tingene henger sammen. «Kjøper du dem? Du kjøper dem! Du betaler for alle disse jødene!» Da de er ferdige med å skrive opp alle navnene, holder Stern listen opp i luften, mens han utbryter: «denne listen er liv!»

Mot slutten av filmen må jødene flykte fra fabrikken. Det har begynt å brenne under føttene til Schindler. Som en takkegave har jødene laget en gullring med en inskripsjon på innsiden: den som berger ett liv, redder hele verden, en setning fra Talmud. Da Schindler får denne ringen, bryter han sammen. Selv om han hadde brukt sin formue på å kjøpe mennesker fri, tenker han på alt han ikke gjorde. En gullpinn i dressjakken. Bilen hans. Alt kunne blitt solgt for å kjøpe flere jøder. Stern vet tydeligvis ikke helt hvordan han skal takle sin sjefs emosjonelle reaksjon, og visker til ham at 1100 mennesker er i live på grunn av ham.

Schindler var i utgangspunktet en kynisk forretningsmann, men etter hvert ble han drevet av den samme inderlige medfølelse som Jesus kjente på, da han så menneskemengden som var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter (Matt. 9,36).

Skaperen lengter etter å frelse mennesker fra alle folkeslag, slik at de kan komme i rett forhold til sin Skaper. Det er bare ett problem. Det er at omtrent 30 % av jordens befolkning bor i områder der de ikke har mulighet til å høre evangeliet formidlet på en måte som gjør at de forstår det. Disse er dermed utestengt fra muligheten til å kunne bli kjent med sin Skaper. Selv om de er skapt for å kjenne Gud og tilbe ham, er de i realiteten utestengt fra denne muligheten.

Hva gjør denne informasjonen med oss?