Byens ondskap

Vår misjonstradisjon har utviklet en solid «teologi for sendelse» som oppsummeres i misjonsbefalingen: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). Men burde vi ikke også basere vårt misjonsarbeid på en «teologi for steder»?

Hva sier Bibelen om verdens byer? Formidler Bibelen et budskap om Guds hensikt og hjerte for byer?

Ordet by nevnes i over 1000 vers i Bibelen. Den første byen som nevnes i Bibelen er Henok, byen som Kain bygde (1. Mos 4,17). Den franske filosofen, sosiologen og teologen Jacques Ellul (1912-1994) skriver i boken The Meaning of the City (1970), at Kain bygde Henok på fire fundamenter: Ulydighet mot Gud, stolthet, mordet på sin bror Abel og mistillit til Gud. Slik fremfører Ellul en teologi som kommuniserer et negativt bilde på byen.

I fremveksten av byene i USA skjedde det noe dramatisk i 1944. Da begynte nemlig maskinell innhøsting av bomull. Dette fratok mange afroamerikanere arbeidet på bomullsmarkene i sørstatene. Arbeidsledigheten sted og mange tidligere plantasjearbeidere begynte å trekke til byene. Frem til da hadde byene vært sentrert rundt bankene, kirkene og fabrikkene, mens byene var inndelt i etniske segmenter, slik som de italienske, irske og skandinaviske bydelene. De ulike etniske gruppene hadde sine egne kirker, butikker og gater. Felles for alle var at de var etterkommere etter kristne, hvite europeere. I etterkrigsårene begynte så byene å fylles opp av afroamerikanere som sakte men sikkert flyttet fra landsbygda til byene. Dette gjorde at mange av europeisk herkomst flyttet fra byene og ut til de nye forstedene.

I løpet av noen tiår endret mange av byene i USA karakter. Det ble hevdet at «negrene» var kriminelle mennesker som voldtok og drepte. Resultatet var at også mange kristne forlot byene og flyttet ut til forstedene. Midt i dette presenterte Ellul en teologi om byene som bekreftet frykten mange kristne følte.

Også i Norge vil mange kristne tenke det samme om byene. Hva tenker vi for eksempel om Indre Oslo Øst?

Finnes det et alternativt syn på byene i Bibelen enn det Ellul presenterer? Ja, jeg mener det. Selv om Ellul på sett og vis har rett om den første byens opphav, bør vi kanskje først og fremst fokusere på hva Gud sier om Ninive, den store byen med alle menneskene som han bryr seg om (Jona 4,11)? Eller Jeremias ord til de bortførte jødene i Babylon, som får i oppgave å arbeide for byens fremgang og fred (Jeremia 29,5-7)? Sier ikke dette noe om Guds tanker for byer? Eller Paulus’ misjonsstrategi, hvor han bevisst gikk til de store byene som Efesus, Korint, Athen og Roma for å forkynne evangeliet? I Bibelen ser vi Guds hjerte for byene. Den beskriver også en strategisk misjonal tilnærming.

Den amerikanske forkynneren Dwight Moody (1837-1899) sa følgende: «Ved å nå byene med evangeliet kan vi nå hele nasjonen. Dersom vi mislykkes, vil byene bli kloakkhull som infiserer hele nasjonen». Moody kommuniserte en «urban misjonsstrategi» 100 år før byene endret karakter i etterkrigsårene. Floyd McClung (tidligere internasjonal leder i Ungdom i Oppdrag) sier følgende om byer: «Byene har blitt den dominerende påvirkningskraften i verden. Trender, ideologier og mote fødes i byens gjærende gryter, med strømmer som påvirker hele generasjoner.»

Bibelens første kapitler handler om en hage. Bibelens siste kapitler handler om en multikulturell storby. I følge Åp 7,9 skal den bestå av en skare som er så stor at den ikke kan telles, av alle folkeslag, språk, nasjoner og folk. Byen kalles Det nye Jerusalem.

I tillegg til en «teologi for sendelse», trenger vi også å utvikle en «teologi for byer».

 

Mye av innholdet er hentet fra Tim Svaboda, leder for Ungdom i Oppdrag Urban Ministries

Vi snakker om mennesker

Bildene av den lille gutten på tre år som lå på stranden, død, slo imot meg. Jeg hadde nettopp åpnet nettavisen til Aftenposten på let etter fotballnyheter. Istedenfor slo bildet av lille Aylan på tre år mot meg.

Jeg har selv en gutt på tre år. Bildet gjorde at magen min knyttet seg. Da min gutt var elleve dager, holdt han på å dø. Jeg husker følelsen.

Dagen etter, ved lunsjbordet på Ungdom i Oppdrag-basen Grimerud, tok en av mine kolleger frem bildet fra Aftenposten. Hun hadde printet det ut og spurte meg hva vi kan gjøre. «Jeg vet ikke», svarte jeg.

Jeg orket ikke se. Mitt indre øye kunne se bildet av gutten, ettersom det var frosset fast på netthinnen.

Jeg har vært i de syriske flyktningleirene. Jeg har drukket te med flyktninger fra Syria. Jeg har hørt deres historier og lekt med flyktningbarna.

Millioner av mennesker er på flukt. Tallene overvelder meg, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Det blir for stort og overveldende. For å gjøre litt, reiste jeg i fjor høst land og strand rundt for å motivere norske studenter til å reise til Midtøsten for å hjelpe. Jeg snakket til flere tusen. Noen veldig få reiste til Midtøsten. Egentlig sjokkerende få.

Flyktningebatten i Norge handler om tall. Jeg skulle ønske flere av politikerne kunne reist for å se, besøke de overfylte bydelene i Beirut, Amman eller Arbil i Irak. Debatten burde ikke handlet om tall. Vi snakker om mennesker.

Slik jeg ser saken er det egentlig to kriser. Enkeltmenneskers lidelse og død, påført av despoter og fanatikere. Bildet av Aylan forteller bare én historie – én av mange, mange tusen historier.

Den andre krisen er mer skjult, men likefullt reell. Den handler om vår nasjons- og vårt kontinents hjerteholdning og medmenneskelighet. Jeg håper vi overvinner slaget om vår hjerteholdning.

Ikke siden 1945 har mennesker blitt fraktet i tog, slik som man gjorde i Ungarn forrige uke.

Først publisert på www.tro24.no

Presidenten er din gud

Norske aviser skrev nylig at Nord-Koreas militære leder hadde sovnet i presidentens nærvær. Derfor prioriterte Kim Jung-un å skyte ham med antiluftskyts fremfor å reise til Russland og delta på 70-årsmarkeringen av frigjøringen fra nazistene. Dette er bare en av mange bisarre nyheter som fortelles fra verdens mest stengte land. I forrige uke besøkte jeg landet.

Ikke lukket

Mitt engasjement for Nord-Korea startet da jeg møtte «Kim». Han er opprinnelig fra Sør-Korea. Som barn lærte han å hate landet i Nord. Da han leste Johannes evangeluim kapittel 3, vers 16, som sier at Gud elsker verden, trodde han det betydde hele verden, minus Nord-Korea.

Som 22-åring forstod han at Gud elsker Nord-Korea like mye som Sør-Korea. Det ble et vendepunkt som førte til at han tre år senere reiste dit. Etter flere besøk konkluderer han:

«Nord-Korea er slett ikke lukket. Man må bare bruke riktige kanaler», sier han.

Mange kristne

Landets hovedstad, Pyongyang, opplevde en vekkelse i 1907, og byen ble kjent som «Østens Jerusalem». Frem til landet ble delt i to i 1945, bodde 70 prosent av de kristne nord i landet, og hele 17 prosent av landets befolkning var kristne.

Da landet ble delt, flyttet nesten alle de kristne til Sør-Korea – bare 5 prosent av de kristne ble værende. Siden den gang har de vært utsatt for sterk forfølgelse, hvor et ukjent antall har blitt drept fordi de er kristne.

Skuespill-kirker

Det finnes fire offisielle kirker i Pyongyang, og for et par uker siden deltok jeg på gudstjeneste i en av disse. Guiden vår fortalte om landets trosfrihet og at alle som ville kunne få bibler. De måtte bare selv oppsøke kirken.

I kirken var det ingen barn, ungdommer eller tilsynelatende fattige. Alle var pent kledd, kirkekoret sang kjente sanger fra 1800-tallet og gudstjenesten kunne minne om en hvilken som helst annen gudstjeneste i en tradisjonell, norsk frikirke.

Mange mener at gudstjenestene er et skuespill for å portrettere en religionsfrihet som ikke finnes. «Kim» er ikke helt enig. Han har selv talt i to av landets kirker.

«Bare Gud vet hva som bor i hjertet til de som går i de nordkoreanske kirkene», sier han.

Gude-president

Nord-Koreas virkelighetsforståelse handler kort fortalt om «Den evige president», Kim Il-sung, som kastet japanerne ut av landet i 1945, og dannet et kommunistisk styre basert på sin Juche-ideologi. Sønnene etter Il-sung (nå er det Kim Jung-il) spiller nærmest guddommelige roller. USA er fienden som forsøkte å ødelegge revolusjonen.

«Juche er min religion», sa guiden.

«Og presidenten er din gud», tenkte jeg.

Det slår meg hvordan Nord-Korea har klart å skape en historie som rammer inn denne virkelighetsforståelsen. USA har styrker på den koreanske halvøy, og gjør sør og nord til fiender – gjenforening er umulig.

Korea velsigner verden

Som kristne kan vi velsigne Nord-Korea på tre måter.

1. Vi kan reise på besøk og bli kjent med mennesker og be for landet.

2. Vi kan bidra humanitært.

3. Vi kan starte forretningsvirksomhet, og med det skape arbeidsplasser og bygge ned murene mellom Nord-Korea og resten av verden.

For det er dét «Kim» drømmer om, foruten en gjenforening mellom sør og nord.

«Jeg tror Gud ønsker mer enn dette. Jeg håper et forenet Korea kan bli til en velsignelse for resten av verden», sier han.

 

Først publisert på www.tr024.no

Kritikk på sviktende grunnlag

I løpet av oktober har Ungdom i Oppdrag i samarbeid med lokale kirker, forsamlinger og organisasjoner tilbudt en Bibel til alle husstander i Finnmark. 23. oktober spanderte Vårt Land syv sider på denne kampanjen. Spørsmålene som i en av artiklene stilles teolog Asle Eikrem, viser at avisen har misforstått hensikten med aksjonen.

Eikrem fremstår i Vårt Land kritisk til aksjonen og hevder den har større effekt for de nærmere 500 bibeldistributørene enn for de tusener av mennesker som har mottatt en Bibel. I tillegg til at Eikrem er skeptisk til en slik form for evangelieformidling, etterlyser han også langsiktig og lokalt forankret eierskap.

Dersom man leser journalist Alf Gjøsunds intervju med amanuensis Eikrem, skulle man tro at aksjonen ikke hadde lokalt eierskap, at målet var evangelisering og at dette var et stunt uten et langsiktig siktemål. Alt dette er galt.

Målet med aksjonen har primært vært å aktualisere og skape nysgjerrighet omkring innholdet i Bibelen. Gjennom dette ønsker vi at mennesker som ikke er bibellesere kan bli kjent med de verdiene og historiene som har preget Norge i 1000 år. I selve Bibelen vi har delt ut, er det bl.a. inkludert informasjon om Bibelen og kristen tro, en bibelleseplan og en innledning som vil hjelpe mennesker til å begynne å lese. Slik har vi gjort det lettere for mennesker som ikke er kjent med Bibelen til å begynne å lese.

Vi har og ønsket å sette fokus på hvordan Bibelen har preget samfunnet vårt, og da særlig i forbindelse med Grunnlovsjubileet. Tankesmien Skaperkrafts bok «Gud i Grunnloven», har for eksempel blitt solgt på ulike arrangementer flere steder i Finnmark.

Sammen med Bibelen har vi delt ut en stor brosjyre med artikler fra Tankesmien Skaperkraft, informasjon om Bibelens tilblivelse, intervju med Biskop Kjølås og en enkel oversikt om hvor en kan finne hva i Bibelen. Denne brosjyren ble også sendt ut i forkant av aksjonen til alle husstander i fylket. Både nasjonale mediekanaler og lokale aviser, radio og TV har i lang tid snakket om denne aksjonen. Slik visste mange i Finnmark om aksjonen før den startet.

Det ble etablert lokale komiteer i 17 av fylkets 19 kommuner. Omkring halvparten av bibeldistributørene kom fra Finnmark. Slik har aksjonen både et langsiktig perspektiv og en lokal forankring. I mange av Finnmarks kommuner har det blitt arrangert ulike events, slik som panelsamtaler og seminarer om Bibelens samfunnsmessige påvirkning hvor ulike samfunnsaktører har deltatt, folkemøter om Bibelen i flere av fylkets byer og tettsteder, barnemøter og mye mer. I etterkant av bibelutdelingen arrangeres det nå flere steder Alfakurs og lavterskelgudstjenester for de som ønsker å lære mer om Bibelen og den kristne tro.

Eikrems største problem er likevel ikke det han sier, men først og fremst spørsmålene som stilles. Journalistikkens rolle er å gi rom til alternative og speilende røster. Problemet i dette tilfellet er at Vårt Land sammenligner epler og pærer. Vårt Lands journalist Alf Gjøsund kan umulig ha satt seg nøye inn i saken. Fordi spørsmålene ikke er relevante i forhold til aksjonens siktemål, fører dette til at Eikrem kritiserer aksjonen på sviktende grunnlag. Og dermed mister Vårt Land dessverre sin legitime rolle med å gi rom til kritiske stemmer. Kritikk er alltid nødvendig og sunt. Men forutsetningen for at den skal være nyttig er at den skjer på saklig grunnlag.

 

På trykk i dagens Vårt Land, 29.10.2014 som en respons på denne artikkelen

Cities – Where Discipleship of Nations Happens

Have you ever been to a market place in the Middle East? I have. And I love it!

At such places there are people everywhere who want to sell stuff to you. Fancy a new watch or a new cell phone? Compared to prices in Europe, you pay crumbs for these items with “brands” like Nokia and Omega. Of course, most of it is faked. That’s part of the deal. You know what you get. Your new Omega watch may last for three months – if you’re lucky.

Being in the capital cities of Europe is like being at a market place. People are pushing stuff onto you. However, the big difference from a Market Place in Amman and the city of Oslo is what people want to sell you.

 

In the capital cities of Europe, ideas are for sale!

There are agendas, and they are all over us. Different people want to push their ideas – politics like environmental-friendly thinking, sustainable living, or same sex marriage. It may be the latest trendy clothing brands, or even more seriously, their worldview. You may not be aware of it, but you are a target for someone’s mission.

 

Remember the early ’90s when you were surprised to see men holding hands?

Where is change taking place? We can divide a society into seven spheres of influence: Politics, Religion, Communication and Media, Celebration and Culture, Family, Education and Business. All of these layers of society have their own ‘missionaries’ that intend to impact you to think, buy and act according to the worldview they advocate.

In the big picture, I believe change of society today really takes place within the sphere of Education and Celebration. New ideas are shaped at our universities, as well as by celebrities. They are doing new things in new ways (It’s a bit like how YWAM is supposed to be!). Remember Madonna kissing Britney Spears at the MTV Video Music Awards in 2003? I do. Back then it created major headlines around the western world. Today, I believe a similar incident would hardly the headlines at all. Why? Because the boundaries have been moved.  In this case, it was two female celebrities kissing on a public stage.

While new ideas and trends are shaped at the universities and among celebrities, media communicates these to the masses. Down the line our politicians make these new ideas and trends legitimate by voting for them in our parliaments. And the rest of us? We act according to what society deems normal, allowing the world views of the world to impact us, instead of us impacting them.

 

What am I saying?

The shaping of culture happens in the capital cities. This is the place were new ideas and trends pop up. Firstly, in the underground and at the fringes; next they will be in the mainstream. Revolution never happens in the corridors of power. Have you ever heard of a revolution starting at the top of a pyramid of power? I haven’t. Think of the French Revolution! Or the Russian Revolution! Or the abolition movement against slavery! It started in the fringes – in the capital cities.  

 

What is our calling? 

YWAM is called to disciple nations. Change happens in a man’s heart. When enough hearts are transformed, transformation of society happens. Like this, we can impact and influence ideas and eventually the world around us.

From a human perspective, it may look like we as the Church of Christ are losing: It is tempting to believe that we are not able to transform societies. However; in times of unbelief, have we lost our faith in God – what he can do and who he is? I believe God is the X-factor. Throughout the centuries God has invested so much in Europe and I believe He has not yet received a full payback from his investments yet. God wants transformation much more than we do. And he is to be trusted.

 

What can we do?

What happens in Oslo today happens in the rest of Norway tomorrow. I believe it is time for YWAM to focus on the capital cities. By being involved in our capital cities we can by God’s grace be a part of shaping the things to come. Like this, Europe can turn back to its roots of trusting God and his Word.

This is my motivation for why I am involved in mobilising and training young YWAM pioneers to establish fresh expressions of YWAM ministries in our capital cities. During the last years, we have established teams in Oslo, Copenhagen, Helsinki, Reykjavik and Tallinn.  These are five out of eight capital cities in our region. (YWAM operates in Riga and Stockholm already.)

Let’s pray for the only capital city without YWAM presence in Northern Europe:  Vilnius in Lithuania (http://www.ywamne.org/eyeon2014). Pray that young leaders will rise up to the challenge and take on this ‘giant’ as well. Let’s also pray for the pioneering teams in these five cities and for the existing teams in Riga and Stockholm.

 

This article was written for YWAM Europes prayer network.

Bibelen til alle i Finnmark

For snart ett år siden var hovedlederne i Ungdom i Oppdrag samlet for å diskutere en utfordring vi hadde fått fra vår misjonsorganisasjons internasjonale grunnlegger, Loren Cunningham. I flere år hadde han båret på en visjon om at alle hjem i hele verden skal få en Bibel i løpet av 2020-tallet. Han fortalte om hvordan dette hadde blitt påbegynt i enkelte land i verden, og nå hadde han utfordret han oss i Ungdom i Oppdrag om å initiere dette i Norge, som første land i Europa.

På møtet begynte vi så smått å regne på kostnader, snakke om praktisk gjennomføring, innsamling av penger og om resultatet sto i stil med innsatsen. En viktig del av samtalen var også om hvor i Norge vi eventuelt skulle begynne. Vi ble enige om å la saken ligge i noen uker, før vi bestemte oss. Noen uker senere fikk jeg en telefon. Kay Morten Aarskog, leder for Ungdom i Oppdrags arbeid på Borgen i Storfjord kommune i Troms, var på tråden. Han hadde snakket med Hilde, sin kone, og noen av de andre lederne på Borgen. De hadde bestemt seg og var villig til å ta utfordringen og se på mulighetene for at vi skulle begynne Bibelen Til Alle-prosjektet i Finnmark.

Jeg husker smilet mitt ble bredere og bredere etter hvert som jeg snakket med Kay. For å sikre meg at han hadde tenkt nøye gjennom konsekvensene, stilte jeg alle de vanskelige spørsmålene jeg kunne komme på. Kay har snakketøyet i orden, og besvarte alle mine innvendinger på en overbevisende måte. Jeg sa at vi trengte å be over dette i et par dager, før vi endelig bestemte oss. Men i hjertet mitt visste jeg at dette var riktig. Jeg trengte ikke vurdere saken mer. Kay var klar for å bære dette.

På Ungdom i Oppdrags årlige arbeidermøte i januar 2014, uttalte vi for første gang at vi hadde bestemt oss for å arbeide mot å kunne dele ut en Bibel til alle husstander i Finnmark i løpet av noen uker i oktober 2014. Vi visste ikke nøyaktig hvor mye dette ville koste, men vi antok en prislapp på nærmere to millioner kroner. Kay hadde allerede luftet ideen med noen kirkeledere i Finnmark som alle var begeistret for denne muligheten. Med disse tilbakemeldingene begynte vi å forberede oss.

Siden januar 2014 har vi jobbet jevnt og trutt med dette prosjektet, og vi ser nå at vi etter all sannsynlighet kommer til å lykkes. Hovedårsaken til dette er at kristne i nær sagt alle fylkets kommuner har vært villige til å ta del i denne visjonen. I 17 av fylkets 19 kommuner er det etablert lokale komiteer som skal ta ansvar for mye av den praktiske gjennomføringen av bibelutdelingen. 260 mennesker har meldt seg på for å gå dør til dør. Vi har fått samlet inn cirka 2/3 av pengene vi trenger, og mangler nå «bare» 600.000 kroner for at alle utgiftene skal betales.

Målet med denne aksjonen er dypest sett ikke å dele ut Bibler. Viktigere er det at vi setter Bibelen på dagsorden og inspirerer mennesker som ikke leser den til vanlig til å bli kjent med den. Slik kan de selv ta stilling til dens innhold. For noen dager siden skrev en ung jente skrev en kommentar på en nettside at hun skulle ønske vi heller kunne dele ut en bok som kunne lære henne om livet. Denne unge kvinnens uttalelse forteller meg om behovet for at mennesker blir kjent med Bibelen. For det er jo nettopp dette Bibelen er; den hjelper oss til å leve våre liv i henhold til Skaperens intensjon.

Nå ber vi om at aksjonen skal føre til at Bibelen blir satt på dagsorden i Finnmark, at Bibelen skal aktualiseres og at flere skal bli kjent med hovedpersonen i Bibelen, nemlig Jesus.

Om Børre Knudsen: «Minoriteten har alltid retten»

I går ettermiddag skrev jeg følgende på Twitter: «Når fremtidig generasjoner skal fortelle om det tyvende århundrets profeter, vil Børre Knudsen være ubestritt #1.»

Det er ikke så ofte jeg får mye respons på det jeg skriver på Twitter. Men i går kveld fikk jeg en del tilbakemeldinger. En person kalte meg dust, og skrev videre at Knudsen har stelt i stand mye ond og voldt mye smerte. En annen skrev til meg: «Han har det nok varmt nå tenker jeg!». Flere andre responderte negativt. Jeg må innrømme at det stakk litt i magen.

I natt ble jeg liggende våken og tenke. Hvordan kan vi tolke Knudsens virke fra et fugleperspektiv?

Endringer initieres ofte fra samfunnets ytterkant. I Norge har vi Hans Nielsen Hauge, arbeiderbevegelsen og «homo-lobbyen». Alle eksempler på minoriteter i Norge som jobbet for forandring – og lykkes. Internasjonalt finnes eksempler som Wilberforce, Wesley-brødrene, oktoberrevolusjonen i Russland med flere. Alle representerte de minoriteter som utfordret majoriteten. Alle disse vant sine slag. Så langt tyder ting på at Børre Knudsen tapte slaget om abort i Norge.

Aftenpostens dyktige kommentator, Harald Stanghelle, brukte i går begrepet «folkefiende» om Knudsen. Jeg synes dette er en presis beskrivelse. Betegnelsen er hentet fra Ibsens skuespill med samme navn, som handler om dr. Stockmann – en mann som offentliggjør at man blir syke av å bade i det lokale badebassenget. For å beskytte sine posisjoner og inntekter, begynner byens maktelite å marginalisere og forfølge dr. Stockmann og hans familie. Men som Knudsen, står Stockmann staut i feiden.

Flere av sitatene fra Ibsens fortelling kunne blitt brukt om Børre Knudsen: «Minoriteten har alltid retten.» «Den sterkeste mann i verden er han som står alene.» «En normalt bygget sannhet lever i regelen en 17-18, høyst 20 år. Sjelden lenger.» Nå har fosterdrapsloven og dens «sannhet» bestått lengre enn 20 år. Og ingenting tyder på at dette vil endre seg med det første.

Likevel, jeg er overbevist om at Knudsen kommer til å bli stående som en bauta når kirkehistorien skal skrives i kommende generasjoner. Og kanskje gjennom dette vil fremtidige generasjoner kunne si at Knudsen var den som likevel endret abortloven? Post mortem?

Jeg tror at et samfunns kvalitet kan måles med hvordan vi behandler de svakeste rundt oss. Kanskje er fosteret i mors liv den aller svakeste gruppen i vår midte. De er menneskene som er mest utsatt for å miste retten til liv. Dette er gruppen som mest av alt trenger beskyttelse. Hva sier storsamfunnets behandling av «disse mine minste» om vår tids kultur?

Knudsen har blitt kritisert for at han ikke anerkjente kompleksiteten i abortspørsmålet. Jeg er sikker på at Knudsen forstod dette. Likevel trumfet verdien av et liv disse krevende spørsmålene. Det er blitt hevdet at hans kompromissløse tilnærming var med å gjøre frontene steile og ødela for dialog. Muligens er det noe sant i dette. Men dersom vi er overbevist, slik Knudsen var, så vil konfrontasjon være eneste tilnærming.

Jeg ser opp til Knudsen, men jeg kunne nok aldri gjøre det han gjorde. Til det er jeg for feig. Men samfunnet trenger slike mennesker som Knudsen. Som Stanghelle avslutter sin kommentar «… hvor viktig det er for et samfunn at noen aksler folkefiendens kappe.» Slik ble han vår samvittighets stemme. Derfor skal vi være takknemlig for hans liv og virke.

Vi lyser fred over Børre Knudsens minne.

Kan situasjonen snu?

Motløshet: I dag opplever vi at kristne verdier i Norge er på vikende front. Samtidig har antall aktive kristne i landet gått ned i løpet av de siste tiårene. På mange mindre steder i landet står et ukjent antall frikirker og bedehus i fare for å bli nedlagt. Også Den norske kirke sliter tungt på flere områder. Det er lett å bli motløs i en slik situasjon, der det kan virke som om Guds rike taper terreng, skanse etter skanse.

Kjennetegn: La meg peke på noen fellestrekk jeg mener å gjenkjenne i dagens Norge: Selv om storsamfunnet i stor grad avviser den organiserte kristentroen, så betyr ikke dette at gudstroen er borte. Undersøkelser viser at majoriteten av Norges befolkning tror på Gud, ja mange tror også på Jesus.  Litt forenklet sagt kan vi si at folk flest tror på Gud – men de tror ikke på kirken. Alternativ åndelighet brer om seg. Både TV, ukeblader og dagspresse forteller om et utall alternative fenomener og kjendisers tro på det overnaturlige. Islams inntreden i Norge har gjort at mange nordmenn føler et press på å avklare sin egen religiøse identitet. «Hva er jeg?», «Hva tror jeg på?» er spørsmål mange stiller seg i møte med tydelige muslimer. Vi ser også at mange reagerer mot troen på Jesus som eneste frelsesvei og Bibelen som et moralsk fundament for våre liv. Dagens etikk er bygd på følgende dogme: «Du kan gjøre og leve som du føler, bare det ikke skader andre eller tvinger andre til å gjøre det samme.» Sannhet er dermed relativt og den styres innenfra istedenfor fra en objektiv størrelse utenfra.

Historisk parallell: Dette er ikke første gangen kirken opplever nedgang eller at samfunnet vender seg bort fra kristne verdier. Dette har skjedd før. Norge opplevde det samme i etterkant av reformasjonen, frem mot Hauge-vekkelsen på begynnelsen av 1800-tallet. Også Den katolske kirke i Europa opplevde det samme flere ganger før reformasjonen. Kirken og troen har overlevd større kriser enn den vi ser i dag. Finnes det fellesfaktorer fra tidligere tider som har vært med og «snu trenden»? Hva er i så fall dette? Jeg mener å kunne se at det i krisetider alltid har vært en «liten rest», ofte organisert i kommuniteter. I den katolske verden har klosterbevegelsens kommuniteter ofte representert en motkultur til det bestående i krisetider. Under Haugevekkelsene var «vennefellesskapet» slike kommuniteter. Slike fellesskap har vært nødvendige korrektur til både kirke og samfunn. Hva kjennetegner disse kommunitetene? De har bestått av en minoritet og representert en tydelig motkultur. Ofte har de operert organisk, med fokus på relasjon og tydelig visjon for forvandling. Noen mennesker har og betalt en høy personlig pris i form av stigmatisering og kanskje også forfølgelse. Kommunitetene også har gitt et rammeverk for å kunne gå «dypere» enn hva majoritetskirken har lagt til rette for, både i bønn, bibelstudier og i sine fellesskap.

Snur trenden? Selv om Kirken i Norge har opplevd tilbakegang de siste tiårene, er det tegn som tyder på at vi kanskje har nådd bunnen, uten at noen kan vite dette sikkert. La meg peke på noen eksempler som tyder på det: Det finnes cirka 100 migrantmenigheter i Oslo alene. Tallet på landsplan er nærmere 300. I Oslo går kanskje like mange innvandrere til kirke som til moské. Det blir plantet nye menigheter i Norge, og mye på at dette kan stige i årene som kommer. Postmodernismen gir oss på flere områder et bedre rammeverk til å forkynne evangeliet til unge mennesker enn det modernismen gjorde. Det finnes en åndelig åpenhet blant unge mennesker i dag som er større enn før. Dog, unge mennesker er ikke bare åpne for kristen tro, de er åpen for all slags åndelighet. Vokser kirken best når den utsettes for press? I sitt vesen kan det virke som om den vokser mest der den er minoritet. Tradisjonelle folkebevegelser som lekmannsbevegelsene på bedehusene går gjennom radikale strukturendringer som kan føre til en oppblomstring og revitalisering.

Forvandling: Hvordan kan vi leve som forvandlede og forvandlende kommuniteter som er lys og salt i Norge? Dersom vi kan klare å besvare dette spørsmålet og implementere svaret i praktisk kristentro, tror jeg vi igjen kan erfare at Kirken vokser i Norge og at landet på nytt preges med kristne verdier.

 

Lederartikkel i Mot Målet, Juni 2014

I går besøkte jeg en flyktning fra Syria

I en nedslitt bydel i Amman besøkte jeg Abu Sahid. Jeg vet nesten ingenting om ham, bortsett fra at han er gift, har fire barn hvor den eldste egentlig skulle gått i fjerde klasse. Sammen med kona bor han i en tom kjellerleilighet med kalde murvegger og tepper på gulvet. Noen sofaputer lå i et hjørne av det jeg tror var en stue. Eller kanskje var det soverommet? Muggstanken kjente vi allerede mens vi stod utenfor inngangsdøren. Etter å ha sittet på gulvet i 45 minutter var jeg blitt vant til lukten av mugg, men derimot var leddene mine stive og støle.

For ti måneder siden flyktet Abu Sahid fra krigen i Syria. Abu Sahid snakket til meg gjennom en tolk. Hvis jeg hadde vært i Abu Sahids sko, ville jeg nok følt meg som et dyr i dyrehagen som var til utstilling for turister. Jeg opplevde meg som en inntrenger som invaderte et menneske i en ytterst sårbar situasjon. Det kjentes ikke godt. Men da vi gikk, sa sosialarbeideren at det var viktig at Abu Sahid kunne fortelle meg sin historie. Noen fra et annet land hadde hørt på ham. Slik visste han at han ikke var alene i verden.

I Syria var Abu Sahid velstående. Han eide to supermarkeder, hadde sin egen villa og levde et godt liv. Så kom krigen. President Assads styrker tok den ene butikken. Deretter ble den andre butikken overtatt av opprørsstyrkene. Tilslutt så han ingen andre muligheter enn å flykte. Abu Sahid lurte på hva som hadde skjedd med huset. Han visste ikke. Nå brukte han sine siste sparepenger på å betale dyr husleie i Amman for tre små rom med murvegger og mugglukt. Av sosialarbeideren fikk de madrasser og puter. Slik kunne de i hvert fall sove relativt mykt.

Før vi gikk, ville Abu Sahid at vi skulle be sammen. Sosialarbeideren var kristen. Abu Sahid muslim. Vi stod i en ring sammen med åpne hender vendt ut fra kroppen. Sammen bad vi om at Gud skulle hjelpe. Jeg fikk også beskjed om å be. Jeg bad til Gud i navnet til Isa al Masih – Jesu navn slik det skrives i Koranen. Det ble en merkelig bønnestund. Da vi var ferdige med å be, dro vi hendene over ansiktet. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg gjorde bare det samme som sosialarbeideren og Abu Sahid. Abu Sahid takket oss for besøket. Han var tydelig glad for at noen kom.

Vi satte oss inn i bilen og kjørte til neste familie på listen. På veien sa sosialarbeideren at Abu Sahid var blant de privilegerte. «Kona hans hadde gifteringen på. Den selger de ikke før de må», sa han.

Jordan har ca. 6,4 millioner innbyggere, og har snart tatt i mot 600.000 registrerte flyktninger fra Syria. Dette tallet stiger hver eneste dag. Totalt er det ca. 2,5 millioner mennesker som har flyktet fra Syria. Kilde: http://data.unhcr.org/syrianrefugees/regional.php

Det snakkes om 6,5 millioner internt fordrevne flyktninger i Syria. Sammen med noen kolleger fra Ungdom i Oppdrag har jeg vært tre dager i Jordan for å bli kjent med forholdene og vurdere oppstart av arbeid blant syriske flyktninger, i samarbeid med lokale partnere.

Når Gud forandrer seg

I gårsdagens Vårt Land leste jeg en spennende artikkel om «bønnespråket» i Den norske kirke. To språkforskere har analysert bønnespråket i forhold til den nye liturgien, og sammenlignet det med tidligere liturgier. Dere kan lese artikkelen her: http://www.vl.no/troogkirke/kirkens-sprak-reflekterer-et-brutalt-menneskesyn/

Jeg tenker de to språkforskerne har noen gode poenger. Det som slår meg, er at dette egentlig bekrefter trenden som Reidar Paulsen beskrev i forrige uke på bloggen sin, hvor han snakker om  «et terapeutisk evangelium»: Målet med gudstroen er at vi skal oppleve fred og harmoni. Altså, Gud blir et middel for å oppnå et mål. Slik setter vi mennesker oss selv i sentrum av tilværelsen, hvor vår personlige selvrealisering nærmest blir det eneste saliggjørende. Her finner dere bloggen til Reidar: http://basileia.no/2013/09/11/jeg-meg-mitt-og-mine/

I Bibelen er lidelse en integrert del av livet. Som språkforskerne indikerer, har det skjedd en glidning i vår forståelse av Gud. Nå er det ikke slik at «alt var bedre under krigen», slik jeg av og til får inntrykk av noen mene. Alt var ikke bedre før. Mye er bedre nå. Men samtidig skal vi være oppmerksom på hvordan tiden preger vårt gudsbilde. Og siden gudsbilde preger hele kristentroen vår, ja hele livet, så er det viktig at vi tilnærmer oss dette med klare tanker og varme hjerter, med Bibelen i bunn. Det er nemlig ikke slik at Gud eksisterer for meg. Alt er skapt for ham, til ham og ved ham.