Cities – Where Discipleship of Nations Happens

Have you ever been to a market place in the Middle East? I have. And I love it!

At such places there are people everywhere who want to sell stuff to you. Fancy a new watch or a new cell phone? Compared to prices in Europe, you pay crumbs for these items with “brands” like Nokia and Omega. Of course, most of it is faked. That’s part of the deal. You know what you get. Your new Omega watch may last for three months – if you’re lucky.

Being in the capital cities of Europe is like being at a market place. People are pushing stuff onto you. However, the big difference from a Market Place in Amman and the city of Oslo is what people want to sell you.

 

In the capital cities of Europe, ideas are for sale!

There are agendas, and they are all over us. Different people want to push their ideas – politics like environmental-friendly thinking, sustainable living, or same sex marriage. It may be the latest trendy clothing brands, or even more seriously, their worldview. You may not be aware of it, but you are a target for someone’s mission.

 

Remember the early ’90s when you were surprised to see men holding hands?

Where is change taking place? We can divide a society into seven spheres of influence: Politics, Religion, Communication and Media, Celebration and Culture, Family, Education and Business. All of these layers of society have their own ‘missionaries’ that intend to impact you to think, buy and act according to the worldview they advocate.

In the big picture, I believe change of society today really takes place within the sphere of Education and Celebration. New ideas are shaped at our universities, as well as by celebrities. They are doing new things in new ways (It’s a bit like how YWAM is supposed to be!). Remember Madonna kissing Britney Spears at the MTV Video Music Awards in 2003? I do. Back then it created major headlines around the western world. Today, I believe a similar incident would hardly the headlines at all. Why? Because the boundaries have been moved.  In this case, it was two female celebrities kissing on a public stage.

While new ideas and trends are shaped at the universities and among celebrities, media communicates these to the masses. Down the line our politicians make these new ideas and trends legitimate by voting for them in our parliaments. And the rest of us? We act according to what society deems normal, allowing the world views of the world to impact us, instead of us impacting them.

 

What am I saying?

The shaping of culture happens in the capital cities. This is the place were new ideas and trends pop up. Firstly, in the underground and at the fringes; next they will be in the mainstream. Revolution never happens in the corridors of power. Have you ever heard of a revolution starting at the top of a pyramid of power? I haven’t. Think of the French Revolution! Or the Russian Revolution! Or the abolition movement against slavery! It started in the fringes – in the capital cities.  

 

What is our calling? 

YWAM is called to disciple nations. Change happens in a man’s heart. When enough hearts are transformed, transformation of society happens. Like this, we can impact and influence ideas and eventually the world around us.

From a human perspective, it may look like we as the Church of Christ are losing: It is tempting to believe that we are not able to transform societies. However; in times of unbelief, have we lost our faith in God – what he can do and who he is? I believe God is the X-factor. Throughout the centuries God has invested so much in Europe and I believe He has not yet received a full payback from his investments yet. God wants transformation much more than we do. And he is to be trusted.

 

What can we do?

What happens in Oslo today happens in the rest of Norway tomorrow. I believe it is time for YWAM to focus on the capital cities. By being involved in our capital cities we can by God’s grace be a part of shaping the things to come. Like this, Europe can turn back to its roots of trusting God and his Word.

This is my motivation for why I am involved in mobilising and training young YWAM pioneers to establish fresh expressions of YWAM ministries in our capital cities. During the last years, we have established teams in Oslo, Copenhagen, Helsinki, Reykjavik and Tallinn.  These are five out of eight capital cities in our region. (YWAM operates in Riga and Stockholm already.)

Let’s pray for the only capital city without YWAM presence in Northern Europe:  Vilnius in Lithuania (http://www.ywamne.org/eyeon2014). Pray that young leaders will rise up to the challenge and take on this ‘giant’ as well. Let’s also pray for the pioneering teams in these five cities and for the existing teams in Riga and Stockholm.

 

This article was written for YWAM Europes prayer network.

Bibelen til alle i Finnmark

For snart ett år siden var hovedlederne i Ungdom i Oppdrag samlet for å diskutere en utfordring vi hadde fått fra vår misjonsorganisasjons internasjonale grunnlegger, Loren Cunningham. I flere år hadde han båret på en visjon om at alle hjem i hele verden skal få en Bibel i løpet av 2020-tallet. Han fortalte om hvordan dette hadde blitt påbegynt i enkelte land i verden, og nå hadde han utfordret han oss i Ungdom i Oppdrag om å initiere dette i Norge, som første land i Europa.

På møtet begynte vi så smått å regne på kostnader, snakke om praktisk gjennomføring, innsamling av penger og om resultatet sto i stil med innsatsen. En viktig del av samtalen var også om hvor i Norge vi eventuelt skulle begynne. Vi ble enige om å la saken ligge i noen uker, før vi bestemte oss. Noen uker senere fikk jeg en telefon. Kay Morten Aarskog, leder for Ungdom i Oppdrags arbeid på Borgen i Storfjord kommune i Troms, var på tråden. Han hadde snakket med Hilde, sin kone, og noen av de andre lederne på Borgen. De hadde bestemt seg og var villig til å ta utfordringen og se på mulighetene for at vi skulle begynne Bibelen Til Alle-prosjektet i Finnmark.

Jeg husker smilet mitt ble bredere og bredere etter hvert som jeg snakket med Kay. For å sikre meg at han hadde tenkt nøye gjennom konsekvensene, stilte jeg alle de vanskelige spørsmålene jeg kunne komme på. Kay har snakketøyet i orden, og besvarte alle mine innvendinger på en overbevisende måte. Jeg sa at vi trengte å be over dette i et par dager, før vi endelig bestemte oss. Men i hjertet mitt visste jeg at dette var riktig. Jeg trengte ikke vurdere saken mer. Kay var klar for å bære dette.

På Ungdom i Oppdrags årlige arbeidermøte i januar 2014, uttalte vi for første gang at vi hadde bestemt oss for å arbeide mot å kunne dele ut en Bibel til alle husstander i Finnmark i løpet av noen uker i oktober 2014. Vi visste ikke nøyaktig hvor mye dette ville koste, men vi antok en prislapp på nærmere to millioner kroner. Kay hadde allerede luftet ideen med noen kirkeledere i Finnmark som alle var begeistret for denne muligheten. Med disse tilbakemeldingene begynte vi å forberede oss.

Siden januar 2014 har vi jobbet jevnt og trutt med dette prosjektet, og vi ser nå at vi etter all sannsynlighet kommer til å lykkes. Hovedårsaken til dette er at kristne i nær sagt alle fylkets kommuner har vært villige til å ta del i denne visjonen. I 17 av fylkets 19 kommuner er det etablert lokale komiteer som skal ta ansvar for mye av den praktiske gjennomføringen av bibelutdelingen. 260 mennesker har meldt seg på for å gå dør til dør. Vi har fått samlet inn cirka 2/3 av pengene vi trenger, og mangler nå «bare» 600.000 kroner for at alle utgiftene skal betales.

Målet med denne aksjonen er dypest sett ikke å dele ut Bibler. Viktigere er det at vi setter Bibelen på dagsorden og inspirerer mennesker som ikke leser den til vanlig til å bli kjent med den. Slik kan de selv ta stilling til dens innhold. For noen dager siden skrev en ung jente skrev en kommentar på en nettside at hun skulle ønske vi heller kunne dele ut en bok som kunne lære henne om livet. Denne unge kvinnens uttalelse forteller meg om behovet for at mennesker blir kjent med Bibelen. For det er jo nettopp dette Bibelen er; den hjelper oss til å leve våre liv i henhold til Skaperens intensjon.

Nå ber vi om at aksjonen skal føre til at Bibelen blir satt på dagsorden i Finnmark, at Bibelen skal aktualiseres og at flere skal bli kjent med hovedpersonen i Bibelen, nemlig Jesus.

Om Børre Knudsen: «Minoriteten har alltid retten»

I går ettermiddag skrev jeg følgende på Twitter: «Når fremtidig generasjoner skal fortelle om det tyvende århundrets profeter, vil Børre Knudsen være ubestritt #1.»

Det er ikke så ofte jeg får mye respons på det jeg skriver på Twitter. Men i går kveld fikk jeg en del tilbakemeldinger. En person kalte meg dust, og skrev videre at Knudsen har stelt i stand mye ond og voldt mye smerte. En annen skrev til meg: «Han har det nok varmt nå tenker jeg!». Flere andre responderte negativt. Jeg må innrømme at det stakk litt i magen.

I natt ble jeg liggende våken og tenke. Hvordan kan vi tolke Knudsens virke fra et fugleperspektiv?

Endringer initieres ofte fra samfunnets ytterkant. I Norge har vi Hans Nielsen Hauge, arbeiderbevegelsen og «homo-lobbyen». Alle eksempler på minoriteter i Norge som jobbet for forandring – og lykkes. Internasjonalt finnes eksempler som Wilberforce, Wesley-brødrene, oktoberrevolusjonen i Russland med flere. Alle representerte de minoriteter som utfordret majoriteten. Alle disse vant sine slag. Så langt tyder ting på at Børre Knudsen tapte slaget om abort i Norge.

Aftenpostens dyktige kommentator, Harald Stanghelle, brukte i går begrepet «folkefiende» om Knudsen. Jeg synes dette er en presis beskrivelse. Betegnelsen er hentet fra Ibsens skuespill med samme navn, som handler om dr. Stockmann – en mann som offentliggjør at man blir syke av å bade i det lokale badebassenget. For å beskytte sine posisjoner og inntekter, begynner byens maktelite å marginalisere og forfølge dr. Stockmann og hans familie. Men som Knudsen, står Stockmann staut i feiden.

Flere av sitatene fra Ibsens fortelling kunne blitt brukt om Børre Knudsen: «Minoriteten har alltid retten.» «Den sterkeste mann i verden er han som står alene.» «En normalt bygget sannhet lever i regelen en 17-18, høyst 20 år. Sjelden lenger.» Nå har fosterdrapsloven og dens «sannhet» bestått lengre enn 20 år. Og ingenting tyder på at dette vil endre seg med det første.

Likevel, jeg er overbevist om at Knudsen kommer til å bli stående som en bauta når kirkehistorien skal skrives i kommende generasjoner. Og kanskje gjennom dette vil fremtidige generasjoner kunne si at Knudsen var den som likevel endret abortloven? Post mortem?

Jeg tror at et samfunns kvalitet kan måles med hvordan vi behandler de svakeste rundt oss. Kanskje er fosteret i mors liv den aller svakeste gruppen i vår midte. De er menneskene som er mest utsatt for å miste retten til liv. Dette er gruppen som mest av alt trenger beskyttelse. Hva sier storsamfunnets behandling av «disse mine minste» om vår tids kultur?

Knudsen har blitt kritisert for at han ikke anerkjente kompleksiteten i abortspørsmålet. Jeg er sikker på at Knudsen forstod dette. Likevel trumfet verdien av et liv disse krevende spørsmålene. Det er blitt hevdet at hans kompromissløse tilnærming var med å gjøre frontene steile og ødela for dialog. Muligens er det noe sant i dette. Men dersom vi er overbevist, slik Knudsen var, så vil konfrontasjon være eneste tilnærming.

Jeg ser opp til Knudsen, men jeg kunne nok aldri gjøre det han gjorde. Til det er jeg for feig. Men samfunnet trenger slike mennesker som Knudsen. Som Stanghelle avslutter sin kommentar «… hvor viktig det er for et samfunn at noen aksler folkefiendens kappe.» Slik ble han vår samvittighets stemme. Derfor skal vi være takknemlig for hans liv og virke.

Vi lyser fred over Børre Knudsens minne.

Kan situasjonen snu?

Motløshet: I dag opplever vi at kristne verdier i Norge er på vikende front. Samtidig har antall aktive kristne i landet gått ned i løpet av de siste tiårene. På mange mindre steder i landet står et ukjent antall frikirker og bedehus i fare for å bli nedlagt. Også Den norske kirke sliter tungt på flere områder. Det er lett å bli motløs i en slik situasjon, der det kan virke som om Guds rike taper terreng, skanse etter skanse.

Kjennetegn: La meg peke på noen fellestrekk jeg mener å gjenkjenne i dagens Norge: Selv om storsamfunnet i stor grad avviser den organiserte kristentroen, så betyr ikke dette at gudstroen er borte. Undersøkelser viser at majoriteten av Norges befolkning tror på Gud, ja mange tror også på Jesus.  Litt forenklet sagt kan vi si at folk flest tror på Gud – men de tror ikke på kirken. Alternativ åndelighet brer om seg. Både TV, ukeblader og dagspresse forteller om et utall alternative fenomener og kjendisers tro på det overnaturlige. Islams inntreden i Norge har gjort at mange nordmenn føler et press på å avklare sin egen religiøse identitet. «Hva er jeg?», «Hva tror jeg på?» er spørsmål mange stiller seg i møte med tydelige muslimer. Vi ser også at mange reagerer mot troen på Jesus som eneste frelsesvei og Bibelen som et moralsk fundament for våre liv. Dagens etikk er bygd på følgende dogme: «Du kan gjøre og leve som du føler, bare det ikke skader andre eller tvinger andre til å gjøre det samme.» Sannhet er dermed relativt og den styres innenfra istedenfor fra en objektiv størrelse utenfra.

Historisk parallell: Dette er ikke første gangen kirken opplever nedgang eller at samfunnet vender seg bort fra kristne verdier. Dette har skjedd før. Norge opplevde det samme i etterkant av reformasjonen, frem mot Hauge-vekkelsen på begynnelsen av 1800-tallet. Også Den katolske kirke i Europa opplevde det samme flere ganger før reformasjonen. Kirken og troen har overlevd større kriser enn den vi ser i dag. Finnes det fellesfaktorer fra tidligere tider som har vært med og «snu trenden»? Hva er i så fall dette? Jeg mener å kunne se at det i krisetider alltid har vært en «liten rest», ofte organisert i kommuniteter. I den katolske verden har klosterbevegelsens kommuniteter ofte representert en motkultur til det bestående i krisetider. Under Haugevekkelsene var «vennefellesskapet» slike kommuniteter. Slike fellesskap har vært nødvendige korrektur til både kirke og samfunn. Hva kjennetegner disse kommunitetene? De har bestått av en minoritet og representert en tydelig motkultur. Ofte har de operert organisk, med fokus på relasjon og tydelig visjon for forvandling. Noen mennesker har og betalt en høy personlig pris i form av stigmatisering og kanskje også forfølgelse. Kommunitetene også har gitt et rammeverk for å kunne gå «dypere» enn hva majoritetskirken har lagt til rette for, både i bønn, bibelstudier og i sine fellesskap.

Snur trenden? Selv om Kirken i Norge har opplevd tilbakegang de siste tiårene, er det tegn som tyder på at vi kanskje har nådd bunnen, uten at noen kan vite dette sikkert. La meg peke på noen eksempler som tyder på det: Det finnes cirka 100 migrantmenigheter i Oslo alene. Tallet på landsplan er nærmere 300. I Oslo går kanskje like mange innvandrere til kirke som til moské. Det blir plantet nye menigheter i Norge, og mye på at dette kan stige i årene som kommer. Postmodernismen gir oss på flere områder et bedre rammeverk til å forkynne evangeliet til unge mennesker enn det modernismen gjorde. Det finnes en åndelig åpenhet blant unge mennesker i dag som er større enn før. Dog, unge mennesker er ikke bare åpne for kristen tro, de er åpen for all slags åndelighet. Vokser kirken best når den utsettes for press? I sitt vesen kan det virke som om den vokser mest der den er minoritet. Tradisjonelle folkebevegelser som lekmannsbevegelsene på bedehusene går gjennom radikale strukturendringer som kan føre til en oppblomstring og revitalisering.

Forvandling: Hvordan kan vi leve som forvandlede og forvandlende kommuniteter som er lys og salt i Norge? Dersom vi kan klare å besvare dette spørsmålet og implementere svaret i praktisk kristentro, tror jeg vi igjen kan erfare at Kirken vokser i Norge og at landet på nytt preges med kristne verdier.

 

Lederartikkel i Mot Målet, Juni 2014

I går besøkte jeg en flyktning fra Syria

I en nedslitt bydel i Amman besøkte jeg Abu Sahid. Jeg vet nesten ingenting om ham, bortsett fra at han er gift, har fire barn hvor den eldste egentlig skulle gått i fjerde klasse. Sammen med kona bor han i en tom kjellerleilighet med kalde murvegger og tepper på gulvet. Noen sofaputer lå i et hjørne av det jeg tror var en stue. Eller kanskje var det soverommet? Muggstanken kjente vi allerede mens vi stod utenfor inngangsdøren. Etter å ha sittet på gulvet i 45 minutter var jeg blitt vant til lukten av mugg, men derimot var leddene mine stive og støle.

For ti måneder siden flyktet Abu Sahid fra krigen i Syria. Abu Sahid snakket til meg gjennom en tolk. Hvis jeg hadde vært i Abu Sahids sko, ville jeg nok følt meg som et dyr i dyrehagen som var til utstilling for turister. Jeg opplevde meg som en inntrenger som invaderte et menneske i en ytterst sårbar situasjon. Det kjentes ikke godt. Men da vi gikk, sa sosialarbeideren at det var viktig at Abu Sahid kunne fortelle meg sin historie. Noen fra et annet land hadde hørt på ham. Slik visste han at han ikke var alene i verden.

I Syria var Abu Sahid velstående. Han eide to supermarkeder, hadde sin egen villa og levde et godt liv. Så kom krigen. President Assads styrker tok den ene butikken. Deretter ble den andre butikken overtatt av opprørsstyrkene. Tilslutt så han ingen andre muligheter enn å flykte. Abu Sahid lurte på hva som hadde skjedd med huset. Han visste ikke. Nå brukte han sine siste sparepenger på å betale dyr husleie i Amman for tre små rom med murvegger og mugglukt. Av sosialarbeideren fikk de madrasser og puter. Slik kunne de i hvert fall sove relativt mykt.

Før vi gikk, ville Abu Sahid at vi skulle be sammen. Sosialarbeideren var kristen. Abu Sahid muslim. Vi stod i en ring sammen med åpne hender vendt ut fra kroppen. Sammen bad vi om at Gud skulle hjelpe. Jeg fikk også beskjed om å be. Jeg bad til Gud i navnet til Isa al Masih – Jesu navn slik det skrives i Koranen. Det ble en merkelig bønnestund. Da vi var ferdige med å be, dro vi hendene over ansiktet. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg gjorde bare det samme som sosialarbeideren og Abu Sahid. Abu Sahid takket oss for besøket. Han var tydelig glad for at noen kom.

Vi satte oss inn i bilen og kjørte til neste familie på listen. På veien sa sosialarbeideren at Abu Sahid var blant de privilegerte. «Kona hans hadde gifteringen på. Den selger de ikke før de må», sa han.

Jordan har ca. 6,4 millioner innbyggere, og har snart tatt i mot 600.000 registrerte flyktninger fra Syria. Dette tallet stiger hver eneste dag. Totalt er det ca. 2,5 millioner mennesker som har flyktet fra Syria. Kilde: http://data.unhcr.org/syrianrefugees/regional.php

Det snakkes om 6,5 millioner internt fordrevne flyktninger i Syria. Sammen med noen kolleger fra Ungdom i Oppdrag har jeg vært tre dager i Jordan for å bli kjent med forholdene og vurdere oppstart av arbeid blant syriske flyktninger, i samarbeid med lokale partnere.

Når Gud forandrer seg

I gårsdagens Vårt Land leste jeg en spennende artikkel om «bønnespråket» i Den norske kirke. To språkforskere har analysert bønnespråket i forhold til den nye liturgien, og sammenlignet det med tidligere liturgier. Dere kan lese artikkelen her: http://www.vl.no/troogkirke/kirkens-sprak-reflekterer-et-brutalt-menneskesyn/

Jeg tenker de to språkforskerne har noen gode poenger. Det som slår meg, er at dette egentlig bekrefter trenden som Reidar Paulsen beskrev i forrige uke på bloggen sin, hvor han snakker om  «et terapeutisk evangelium»: Målet med gudstroen er at vi skal oppleve fred og harmoni. Altså, Gud blir et middel for å oppnå et mål. Slik setter vi mennesker oss selv i sentrum av tilværelsen, hvor vår personlige selvrealisering nærmest blir det eneste saliggjørende. Her finner dere bloggen til Reidar: http://basileia.no/2013/09/11/jeg-meg-mitt-og-mine/

I Bibelen er lidelse en integrert del av livet. Som språkforskerne indikerer, har det skjedd en glidning i vår forståelse av Gud. Nå er det ikke slik at «alt var bedre under krigen», slik jeg av og til får inntrykk av noen mene. Alt var ikke bedre før. Mye er bedre nå. Men samtidig skal vi være oppmerksom på hvordan tiden preger vårt gudsbilde. Og siden gudsbilde preger hele kristentroen vår, ja hele livet, så er det viktig at vi tilnærmer oss dette med klare tanker og varme hjerter, med Bibelen i bunn. Det er nemlig ikke slik at Gud eksisterer for meg. Alt er skapt for ham, til ham og ved ham.

Når du møter Hassan

Når jeg hilser på en muslim som presenterer seg som Hassan, svarer jeg ofte noe slikt som: «Hassan, du er oppkalt etter profetens barnebarn! Hvilken ære!»

 

Hassans ansikt lyser som regel opp når de hører at jeg vet hvem de er oppkalt etter. Deretter kan samtalen fortsette på denne måten:

«Kjenner du min tro?»

«Ja, jeg har studert litt Islam og lest litt i Koranen», svarer jeg.

«Hvorfor det?»

Det er ikke ofte de møter nordmenn som kjenner deres religion.

«Vel, jeg liker muslimer, finner arabisk kultur interessant og har flere muslimske venner», svarer jeg. Og dermed er samtalen i gang.

Har du noen ganger snakket om tro med en muslim? Det er ikke vanskelig. De fleste muslimer er åpne for å lytte til deg og din tro, så lenge du kan lytte til hva de har å si. For en muslim tilhører ikke troen den private sfære, og derfor er det naturlig for de fleste muslimer å snakke om tro.

I de aller fleste muslimske hjem finnes det en innskrift på arabisk, kunstnerisk utført som henger i ramme på veggen, ofte godt synlig, gjerne over inngangsdøren. Denne innskriften er som regel et av Allahs 99 navn eller den første sura fra Koranen. Dette skal fungere som en påminnelse om hvem Allah er og som beskyttelse for huset og familien. Når jeg kommer inn i en butikk eller et hus med et slikt bilde, kan jeg gjerne si: «Jeg ser dere er religiøse siden dere har Allahs navn på veggen.»

De aller fleste muslimer blir overrasket når jeg kommenterer bildet. De fleste er ikke vant til at nordmenn vet noe særlig om deres tro og tradisjoner. Videre sier jeg ofte at siden jeg ikke kan arabisk, ønsker jeg å vite hvilket av Allahs 99 navn som står skrevet. Ofte samsvarer navnet med et av Bibelens navn på Gud. Da forteller jeg at dette også et av navnene på den Bibelske Gud. Dersom det er den første sura som henger på veggen, ber jeg de fortelle meg hva denne sura betyr for deres tro. Og dermed er samtalen i gang.

Vennskap og relasjoner er viktige verdier for mange muslimer. Mange muslimer tror at nesten alle nordmenn er kristne, og de fleste er opplært fra barnsben av om hvordan kristne er. Filmer, musikk og bøker som kommer fra det ”kristne” Vesten preges ofte av tilfeldig sex, alkohol og vold. Muslimer tenker gjerne at Madonna er kristen siden hun bærer Jesu mors navn. Dette viser muslimer hvor umoralske kristne er. Russefeiring og julebordsesongen i Norge bekrefter disse forestillingene.

Det kan ta litt tid å vinne en muslims tillit, men jeg har sett at når muslimer skjønner at aktive kristne også lever – etter deres forståelse – i tråd med moralske prinsipper, da vinner du respekt. Slik blir tillitsforhold bygd. Slik kan du vise våre nye landsmenn hvem Jesus er.

Neste gang du hilser på Hassan, Abdullah (profetens far), Ali (profetens svigersønn), Fatima (profetens datter) eller Aisha (profetens favorittkone), vet du hvordan du kan begynne en samtale.

Bønn for Egypt

Vårt Land forteller i dag om de kristnes situasjon i Egypt. NTB melder om 26 kirker  som har blitt påtent. På Twitter hevder enkelte at tallet er 52. To av Bibelselskapets utsalg har også blitt ødelagt. I dag tidlig fikk jeg en mail fra en venn, som har kontakt med Broder Michael, en kristen leder i Egypt, som også nylig har besøkt Norge. Han ber om forbønn. Her er hva han skriver:

A long list has been circulated this morning in the Egyptian media as well as on social networks, of some of the names and/or numbers of churches, monasteries, Christian schools and bookshops/ shops, pharmacies and houses of Christians that have been attacked, looted, destroyed and eventually many of them were burnt down yesterday by Muslim Brotherhood supporters. These attacks took place in Fayoum, Bani Suwief, Minya, Assiut, Sohag, Qena, Luxor, Giza and Cairo in revenge for the early yesterday morning forceful evacuation of the two main MB demonstration camps based in Cairo and Giza. 14 of Egypt’s 28 governorates have been put under night curfew starting from last night after the spread out of chaotic attacks.

Fanatic Muslim supporters of Muslim Brotherhood, armed with all sorts of weapons from machine guns to Molotov bottles have found attacking the peaceful Christians and burning down their churches, shops and houses as an easy way not only to show their dominion on ground, but also to punish Multitudes of Christians for standing against the policies of former president Morsi and his fallen regime.

In Minya, groups of armed MB supporters landed into a village street and spent the entire evening setting up fire in a Christian shop/ house after the other until they were done. No police or army forces were present; no one was there to offer help or provide protection.

I called a friend of mine in Minya and he told me that in one village, MB have openly warned Christian women from walking in the streets otherwise, if caught they would be killed. Some Muslim veiled women are helping their Christian women neighbors by buying the grocery they need so they may not take the risk of going out! In one company, Muslim women colleagues had to bring in some “veils” to cover up their Christian friends to smuggle them back home! In another village as a Christian man was defending his church, he was killed by the attackers. I can’t express in words how he was killed in cold blood and what was done with his body afterwards!

In another village, attackers managed to break down the crosses of the church and feasted with their mates on the act of setting them on fire!

There are several facts that we need to consider now:

1-      The attack against the Christians of Egypt is nothing less than a furious satanic attack that aims at terrorizing Christians; imprisoning them at their homes helplessly with no guarantee of protection so their love, peace, hope and testimony may be neutralized.

2-      We, Christians of Egypt, are facing a severe time of persecution and suffering that we may have not witnessed since the Roman times!

3-      We, Christians of Egypt, need to stay focused and follow the model of our Master, Lord Jesus Christ, who when beaten and slashed did not show any hatred for His persecutors. He only showed love and asked for forgiveness for them. It sounds to heavenly and far away from human reach, yet, God promised that in times of persecution He would give us strength and comfort our hearts.

4-      We, Christians of Egypt, more than any time before, need to show love.

A Christian I know of, who happens to live near one of the two locations where Muslim Brotherhood have been camping and demonstrating over the last 45 days told me about an experience he had yesterday. After the Muslim brotherhood crowds were forced to leave their location, he went back to check on his apartment that he had deserted 45 days ago. Walking through the neighborhood, he saw many confused and miss-lead men and women who were talking about the assumed victory of the Muslim Brotherhood over the “enemy” and among themselves, they were praising their leadership. He said: “I tried hard to hate them. They are, at the end, burning my entire country down with ignorant and brainwashed minds. But, I found myself moved a divine power to go into the shop owned by a Muslim brotherhood man, located at my building; buy several boxes of water bottles and falling in tears as I moved from one man to another; one woman to another handing out free bottles of water to everyone who came in my way. They are people who need the love of Christ after all.”

Please pray for boldness, perseverance and protection for the Christians and for peace to come back to Egypt.

Vekkelse som frukt eller mål?

I mange år har jeg vært opptatt av vekkelse. Jeg har lest endel litteratur om dette, og forsøkt å finne ut av hva som forutsetter at vekkelse skjer. For en tid tilbake snakket jeg med min gode venn Haavard Berger om dette. Jeg hadde nok (som vanlig) vært litt unyansert i mine uttalelser, og Haavard ville gi meg en tilbakemelding. Jeg tenkte at flere burde lese det Haavard skrev.

PS. Dette er ikke skrevet med tanke på publisering, men en privat E-post:

 

“Én ting jeg bare ønsket å nevne for deg, Andreas – jeg håper ikke dette oppleves som unødvendig flisespikkeri – men det gjaldt denne samtalen vi hadde om “vekkelse som mål” vs. “vekkelse som frukt/ resultat”. Jeg vet ikke om du mente alvor med at du skulle skrive en artikkel om det, men HVIS du gjør det, så ønsker jeg bare å si en ting – med hjerte for diverse lesere av artikkelen, og for kirken i Norge.

Det ble nevnt i den samtalen at resultat/ frukt er det samme. Ja og nei. Slik jeg ser det, kan resultat også oppfattes som et mål som man kan jobbe fram mot. I en menighet kan man f.eks ha som mål å øke medlemsmassen 10% ila. to år – og “vekkelse som resultat” kan således oppfattes som et resultat av lederes treffende visjoner, og den påfølgende utrettelige innsatsen for å se det skje. Dette er flott, vel og bra – men jeg tror det finnes en dypere og mer frigjørende vei i Guds (relasjonelle) rike.

Frukt kan ikke fremprovoseres, frukt er frukt. FRUKT er et organisk og relasjonelt ord, og er hjelpeløst avhengig av noe annet enn egen innsats. Man kan legge forhold til rette for vekst, men kun GUD kan gi det. Derfor er frukt et ord som lener seg tungt inn i relasjonen til Gud – det handler om å våge å slippe Han som er Livet til. Resultat kan derimot oppfattes som noe vi mennesker kan “klare”. Frukt er relasjonelt, resultat er mer teknisk, bortimot økonomisk. I det relasjonelle Guds rike, tror jeg det ligger mer visdom i å snakke om frukt enn resultat.

Ettersom jeg har vokst opp i en tydelig vekkelses-lengtende og bejaende menighet, har jeg måttet tygge mye på dette de siste årene, og mange har virkelig stått på for å se “vekkelsen” komme… Jeg tror det ligger visdom i å si til slike tapre, håpende mennesker at “vekkelse er ikke primært mål for liv, det er frukt av liv”.. – og i min verden betyr det altså: Frukt av at det åpnes opp for Gud, og at han således “slipper til” med seg og sitt – han som ER livet. Jeg har sett endeløse eksempler på mennesker som vil krige fram vekkelse, men som mangler reell, landet nærhet til Gud. Vel.. det kan knekkes og brekkes og brytes i åndeverdenen når man står på – men når det kommer til stykket, tror jeg “highway to revival” må være det å være hele og sanne mennesker som er åpen for og fylt av Gud.. Og at vi med lave skuldre og varme øyne kan få glede oss over at mennesker rundt oss vokser i/ med Ham.

Du får gjøre hva du vil med disse tankene, Andreas – det er mulig det bare er jeg som ser det fra én vinkel her..

Jeg kjente iallefall bare på å skrive det til deg – du er gitt en inngang i manges liv, og jeg tenker det ligger en frigjørende visdom i disse tingene. Vi kan ikke presse fram vekkelse, men gjennom et sant, åpent liv i Gud og med hverandre – kan det fort bli vekkelse (i de som er) rundt oss. Og det er jo alltid der sann, sunn vekkelse må begynne, er det ikke….?”

 

Tiggende romfolk

Kulde: I januar hastet jeg oppover Karl Johans gate i Oslo. Det var kaldt. Iskaldt. Klokken var fem på åtte på morgenen, og jeg skulle rekke et møte.  Gaten var nesten folketom. Bare noen dresskledte menn med sine stresskofferter stresset nedover gaten. Fra krysset, kvartalet over Egertorget, hørte jeg toner fra et surt trekkspill. Den blandet seg med bilduren, eksosen og frostrøyken. Harmonien skapte alt annet enn trivelig vinterstemning. Da jeg nærmet meg krysset, så jeg at tonene kom fra et utslitt trekkspill. En middelaldrende rumener stod der med en sin tykke bart og enda tykkere vinterfrakk og spilte for bilene som hastet fordi.

Rike snyltere: Dagen i forveien hadde jeg lest et harmdirrende innlegg på nettet, som med bred pensel stigmatiserte rumenske sigøynere med begreper som overgripere, snyltere og tiggere som tjener tusenvis av kroner på opphold i Norge. Artikkelen påsto at rike bakmenn stod på toppen av pyramiden og tjente seg søkkrike på barns tigging. Pengene de tjente gikk til bygging av enorme palass hjemme i Romania. Synet av den forfrosne trekkspilleren fikk meg til å tenke at ikke noe annet enn fattigdom og fortvilelse får noen til å spille på et instrument i en trafikkert gate, klokka åtte om morgenen, i 15 minusgrader.

Jeg har bodd i Romania: I nesten ti år jobbet jeg der, og fremdeles besøker jeg landet et par ganger i året gjennom jobben min i Ungdom i Oppdrag. Jeg snakker flytende rumensk og kjenner kulturen relativt godt. Det hender jeg stopper og snakker med rumenske tiggere på gaten i Norge. Når jeg snakker med dem, viser det seg ofte at jeg har vært i byene de kommer fra. En gang opplevde jeg faktisk å ha felles bekjente med en tigger jeg snakket med! Når jeg har tid og det passer seg, ber jeg gjerne en bønn sammen med tiggeren. Da renner det ofte strie strømmer med tårer nedover kinnene deres.

Romfolket fra Romania: Vi hører om organisert kriminalitet, utnyttelse og barneprostitusjon blant romfolket. Dette forekommer. Det vet jeg, både fra historiene jeg hører fra gatene i Norge, men også fra miljøet jeg kjenner fra Romania. Men bildet er så mye større og komplisert enn bare dette. Fordi klansidentiteten er sterk, er det ikke unaturlig at pengene fra tiggingen går til storfamilien, som da i neste ledd tilbyr tilhørighet, beskyttelse, og underhold. I nordmenns øyne er det lett å tenke dette som synonymt med utbytting. Det kan det selvfølgelig og være i noen tilfeller, men ofte representerer klanen en sosial trygghet som betyr mye. Romfolket i Romania er ikke en ensrettet gruppe. Det er ulike retninger innenfor denne gruppen, og å omtale romfolket som en gruppe, blir like dumt som å snakke om nordeuropeere som en gruppe, uten å gjøre forskjell på islendere, nordmenn og finner. Romfolket har ulike språk, kulturer og er i svært ulik grad integrert i det rumenske samfunn. Noen er assimilert, mens andre lever segregert og på samme vis som for 200 år siden. Noen er rike, de fleste er fattige. Noen er banditter, de fleste ærlig mennesker. De fleste sender barna sine på skolen, noen gjør det ikke. Felles for de fleste er at de i ulik grad opplever diskriminering i det rumenske samfunnet. Dette skjer ikke offisielt, men ofte i form av for eksempel utestengelse fra arbeidsmarkedet og hverdagsrasisme. Mange er pinsevenner, mens andre er ortodokse kristne. Noen praktiserer en tradisjonell, religiøs tro, gjerne synkretisert med kristen tro. Deres kultur er også fjern fra vår norske. Mens vi i stor grad er individualistiske, tolker romfolket ofte virkeligheten ut fra sin gruppe, være seg storfamilie eller klan. Kulturen er i større grad enn den norske en æreskultur, hvor enkeltpersoners avvik fra normer, blir hele gruppens skam. Når man fratas ære, er utestenging ofte den eneste måten å gjenopprette klanens ære. Kjønnssegregering er også vanlig. Århundrer med utestengelse og diskriminering har gjort at mange romfolk instinktivt reagerer med isolasjon og segregering fra storsamfunnet.

Glansbilde og virkelighet: Hvem er tiggerne som har invadert våre gater og byer i løpet av de siste årene? Jeg har intet empirisk grunnlag for å hevde det jeg nå skal skrive. Jeg skriver dette kun basert på egne erfaringer. Mitt inntrykk er at de aller fleste er ærlige sjeler som kommer fra svært fattige kår i Romania. Mange av disse har lånt penger for å komme til Norge, og disse skal betales tilbake med renter etter noen måneders «arbeid» her på berget. De har hørt historier om hvor lukrativt tiggingen kan være i Norge, og kommer til landet i tro på at de lett skal kunne tjene nok penger til både reise, renter, opphold og mat, samt at de kan komme hjem med en god slump penger. Dessverre stemmer ikke glansbildet med virkeligheten. For å spare penger, bor noen som sild i tønne i leiligheter, mens de verst stilte, sover i telt eller under broer. Fattigdommen kan også få noen til å begå kriminalitet. Fattigdom er selvsagt ingen unnskyldning for stjeling, men kan i enkelte tilfeller forklare hvorfor dette skjer. De aller fleste ønsker å jobbe, men omstendighetene gjør dette mer eller mindre umulig.

Enkeltpersoner: Hvordan skal vi forholde oss til romfolk som tigger? Jeg har ingen forslag til kjappe løsninger. Samtidig tenker jeg følgende: Jeg skulle ønske vi nordmenn kunne bli flinkere til å se mennesket som sitter med tiggerkoppen sin. Vi snakker nemlig om mennesker med drømmer, håp og følelser. Akkurat som deg og meg. Med å se enkeltpersonene vil vi nemlig og berøres av deres situasjon, og kanskje kan dette utfordre oss til å hjelpe?

Dråpe i havet: Moder Teresa ble en gang utfordret på at hennes hjelp bare var en dråpe i havet. Det løste ikke de strukturelle problemene bak Calcuttas fattigdom. «Vi må ikke glemme at havet består av dråper», svarte hun.