Gud har tre favoritter

 

Gjennom hele Det gamle testamentet snakker Gud særlig om tre grupper. De fremstår nærmest som hans favoritter. Noen ganger omtaler han det som en gudstjeneste i seg selv å ivareta rettighetene til disse. Dette er foreldreløse, enker og innvandrere. Jesus og apostlene bekrefter dette mønsteret i Det nye testamentet.

Under utvandringen fra Egypt til Israel ble jødenes nasjonalidentitet formet og etablert. En sentral del av dette var Moseloven som Gud ga israelsfolket i ørkenen. Senere var det profetenes oppgave å holde folket ansvarlig for deres evne til å etterleve Moseloven. Da Jesus skulle oppsummere Moseloven og profetenes budskap, konstaterer han følgende: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand’. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv’. På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Mat 22,37-40).

De foreldreløse vokste opp uten en familie som kunne forsørge. Derfor var det storsamfunnets rolle å ta vare på disse og sikre deres fremtid. Enkene var i samme situasjon siden de hadde mistet sin inntekt, og det var samfunnets ansvar å sørge for at heller ikke disse falt utenfor og måtte tigge eller prostituere seg for å overleve. Den tredje gruppen var mennesker av en annen etnisk opprinnelse. Disse var enten innvandrere fra andre land, etterkommere etter de som hadde flyktet fra Egypt sammen med jødefolket, eller overlevende fra folkene som bodde i Israel, da jødefolket inntok landet.

Det er som om Gud bruker disse tre gruppene som jødefolkets moralske kompass; evner de å tenke på andre enn seg selv? Klarer de å være inkluderende? Viser de barmhjertighet?

I Moseloven sier Gud: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.» (3 Mos 19, 33). Etter at Israel er etablert som nasjon og senere får konger, fortsetter Gud sin tale om de foreldreløse, enker og innflyttere. Flere ganger refser profetene israelsfolket fordi de ikke evner å ivareta disse menneskene. Profeten Jesaja kaller omsorgen for disse som «den rette faste» (Jes. 58). Noen hundre år etter Jesaja plukker Jesus opp tråden. «­Disse mine minste», kaller han dem, og sier at det vi gjør mot en av disse, gjør vi mot Mesteren selv. (Matt 25).

Emanuel Minos (1925-2014) er en av vårt lands mest kjente evangelister. I 1968 hadde han møter i Valdres, og ble da oppsøkt av en kvinne på 90 år som fortale om sine fremtidssyn. Hun beskrev ting som da virket umulige og utenkelige. Ett av bildene gjaldt en stor folkevandring. Den 90 år gamle kvinnen fortalte at mennesker fra fattige land kom til å strømme til Norge. «Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen», sa kvinnen. I følge Minos gråt den gamle kvinnen og sa: «Jeg får ikke se det, men du får se det».

Evner vi å holde «den rette faste»? Mange kristne gjør mye for å møte innvandrere med godhet. Men dessverre finnes det også kristne som snakker om flyktninger på måter som jeg ikke tror gleder Gud. På samme måte som profetene brukte israelsfolkets evne til barmhjertighet som et mål på deres gudsfrykt, holder Guds ord oss på samme måte ansvarlig i dag. Jakob sier at vår tro skal måles med våre gjerninger (Jak 1,19-27).

Det greske ordet philoxenia brukes for gjestfrihet i Det nye testamentet. Direkte oversatt betyr dette «kjærlighet til fremmede». Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det» (Hebr 13,2).

Frykt er aldri en kristen respons. En kristen respons er å vise godhet mot fremmede og vår tids «enker» og «foreldreløse».

Vi snakker om mennesker

Bildene av den lille gutten på tre år som lå på stranden, død, slo imot meg. Jeg hadde nettopp åpnet nettavisen til Aftenposten på let etter fotballnyheter. Istedenfor slo bildet av lille Aylan på tre år mot meg.

Jeg har selv en gutt på tre år. Bildet gjorde at magen min knyttet seg. Da min gutt var elleve dager, holdt han på å dø. Jeg husker følelsen.

Dagen etter, ved lunsjbordet på Ungdom i Oppdrag-basen Grimerud, tok en av mine kolleger frem bildet fra Aftenposten. Hun hadde printet det ut og spurte meg hva vi kan gjøre. «Jeg vet ikke», svarte jeg.

Jeg orket ikke se. Mitt indre øye kunne se bildet av gutten, ettersom det var frosset fast på netthinnen.

Jeg har vært i de syriske flyktningleirene. Jeg har drukket te med flyktninger fra Syria. Jeg har hørt deres historier og lekt med flyktningbarna.

Millioner av mennesker er på flukt. Tallene overvelder meg, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Det blir for stort og overveldende. For å gjøre litt, reiste jeg i fjor høst land og strand rundt for å motivere norske studenter til å reise til Midtøsten for å hjelpe. Jeg snakket til flere tusen. Noen veldig få reiste til Midtøsten. Egentlig sjokkerende få.

Flyktningebatten i Norge handler om tall. Jeg skulle ønske flere av politikerne kunne reist for å se, besøke de overfylte bydelene i Beirut, Amman eller Arbil i Irak. Debatten burde ikke handlet om tall. Vi snakker om mennesker.

Slik jeg ser saken er det egentlig to kriser. Enkeltmenneskers lidelse og død, påført av despoter og fanatikere. Bildet av Aylan forteller bare én historie – én av mange, mange tusen historier.

Den andre krisen er mer skjult, men likefullt reell. Den handler om vår nasjons- og vårt kontinents hjerteholdning og medmenneskelighet. Jeg håper vi overvinner slaget om vår hjerteholdning.

Ikke siden 1945 har mennesker blitt fraktet i tog, slik som man gjorde i Ungarn forrige uke.

Først publisert på www.tro24.no

Må misjonærer lære språk?

Her om dagen møtte jeg en person som i flere år har tenkt på å bli misjonær. Han hadde allerede flere korte besøk bak seg i det landet han nå vurderte, og var nå nesten ferdig med utdannelsen sin som var nødvendig for å kunne jobbe som fagpersonal i det respektive landet. I første omgang hadde han bestemt seg for å binde seg for fire år til misjonstjeneste.

Mens vi snakket om misjonærlivet, lurte han på hvor viktig det er å lære det lokale språket. ”Alle på arbeidsplassen min vil kunne engelsk”, sa han, før han la til at dersom han skulle være der i bare fire år, ville han måtte bruke kanskje opptil to år på å lære arabisk flytende. Da ville halvparten av tiden være ”kastet bort”.

Jeg tror at man godt kan jobbe som misjonær uten å bli flytende på det lokale språket. Jeg kjenner misjonærer som ikke mestrer det lokale språket, selv etter flere år i tjeneste. Mange av disse jobber på steder hvor de aller fleste bruker engelsk. Når de i ulike situasjoner har behov for å bruke det lokale språket, bruker de tolk. I dag er det relativt lett å fungere greit i urbane strøk, uten å kunne det lokale språket, siden så mange kan engelsk. Flere steder vil man òg oppleve at det er lett å komme i kontakt med lokal ungdommer som ønsker å praktisere sin skoleengelsk.

På tross av dette anbefalte jeg misjonærkandidaten å bruke to av fire år på å lære seg arabisk godt. Hvorfor? For det første må vi forstå at Gud sendte Jesus til jorda for å tjene. Jesus var på mange måter som en misjonær. Han forlot sitt hjemland (himmelen), flyttet til et nytt land (Israel), ble jøde (bodde i Nasaret og Kapernaum), jobbet i et ”vanlig” yrke (snekker) og snakket det lokale språket (arameisk). Jesus kunne valgt å komme til jorda som 30-åring for deretter å begynne direkte på sin tjeneste. Dette gjorde han ikke. Han valgte å bli født som en jøde, leve som en jøde, bo som en jøde, spise som en jøde, jobbe som en jøde og snakke språket som jødene snakket.

Språk og kultur henger nøye sammen. Uten å lære seg det lokale språket, er det umulig å virkelig forstå verdensbildet til folket man tjener. Uten å lære språket godt, vil det være vanskelig å kunne gjøre kulturelle dypdykk som istandsetter en til god kommunikasjon. Ved å ikke beherske det lokale språket blir dagliglivet som misjonær fort krevende. Det å handle poteter på det lokale markedet kan bli en byrde, fordi det er tungt å ikke kunne kommunisere skikkelig med den man handler med. Man blir misforstått og misforstår.

Hva tenker nordmenn om innvandrere som over flere år har bodd i Norge uten å ha lært norsk? Flere nordmenn vil nok dessverre tenke at slike innvandrere mangler respekt for Norge og norsk kultur, og stemple dem som late og udyktige. La oss se på saken fra den andre siden av gjerdet; tenk deg en misjonær i Midtøsten som ikke vil bruke tid på å lære arabisk fordi han ikke har tid. Han synes det er like greit å bruke tolk der folk ikke kan engelsk. Hva vil en gjennomsnittlig araber tenke om en slik person?

Jeg tror å lære det lokale språket handler om respekt, kjærlighet og villighet til å tjene. En venn av meg sa til meg at dersom jeg skulle bruke to uker i et land, ville han ha brukt disse to ukene på å lære språk.