I den kristne dagspresse leser vi om utfordringer misjonsorganisasjonene i Norge har med å rekruttere misjonærer. Dette er ikke en ny utfordring.
I april 1900 ble en stor internasjonal misjonskonferanse arrangert i New York. En av de inviterte gjestetalerne var Andrew Murray, en respektert pastor, kirkeleder og misjons- og statsmann fra Sør-Afrika. På grunn av boerkrigen som pågikk, kunne ikke Murray forlate hjemlandet. D. L. Moody ba ham likevel inntrengende om å komme, uten at det hjalp. I forkant hadde Murray fått tilsendt papirer som forberedelse til konferansen. Da han gikk gjennom dem, kom han til den konklusjonen at kjerneproblemet i forhold til datidens misjonærsituasjon ikke var blitt berørt. På bakgrunn av dette skrev han i 1901 boken «The Key to the Missionary Problem». Etter hans mening hadde ikke alvoret over synden ved å overse misjonsbefalingen fått nok oppmerksomhet.
«Hvordan skal Kirken (…) stille seg selv, med hvert medlem og all sin styrke, til sin Herres tjeneste for det arbeidet han har forutbestemt for henne og er avhengig av at hun gjør?» spør han i boken.
I boken sin legger Murray gjentatte ganger vekt på at misjonens problem er et individuelt ansvar – for alle kristne. I misjonsspørsmålet peker han på det underliggende og grunnleggende behovet for åndelig vekkelse:
«Det er et behov for en stor vekkelse av åndelig liv, av ekte, lidenskapelig overgivelse til vår Herre Jesus, av hel innvielse til hans tjeneste. Det er bare i en kirke der denne vekkelsen har begynt, at det kan være håp om radikal endring for flertallet av våre kristne i forhold til misjonsarbeid. Det var nødvendig at Kristus kom fra himmelen for å frelse mennesker ut av verden: Det trengs ikke noe mindre enn Ånden fra himmelen i Kristi disipler for å sette dem fri fra verdens ånd og gjøre dem villig til å ofre alt for å vinne verden for Kristus. Det trengs den samme Ånd – den Ånd som Gud gav sin Sønn til verden ved – for å gjenopplive hans kirke til å vinne verden for sin Sønn.»
Slik setter han misjonsengasjementet i sammenheng med åndelig liv og vekkelse i kirken. Der det ikke er åndelig liv, der får heller ikke kallsforkynnelsen til misjon rom. Dersom Guds folk ikke kjenner på nød for sin egen frelse og eget behov for Kristus, hvordan kan man da være opptatt av andre menneskers frelse?
Misjonærproblemet er også et ledelsesproblem, sier Murray. Det handler om prester og pastorers forkynnelse:
«Enhver pastor kan bare oppfylle sitt kall dersom han forstår at hele verden er hans flokk. En pastor for den minste menighet har mulighet til å influere verden. De kirkene som ikke gir eller ber for de unådde, har pastorer som ikke følger Kristi befaling».
I 1910 ble den berømte misjonskonferansen i Edinburgh avholdt. Igjen responderte Murray, nå 83 år gammel. Denne gangen var tittelen Kirkens tilstand (1911). Han understreket det avgjørende behovet for vekkelse, og utfordret:
«Vi trenger en hellighetsvekkelse hvor livslang innvielse av hele mennesket til tjeneste for Kristus skal være forkynt som mulighet. La oss gi oss til Gud så han kan bruke oss. Gud både kan og er ivrig etter å gjøre noe for oss som vi ikke tidligere har kjent til. Gi deg selv som et hellig offer til Gud for den store oppgaven det er å søke vekkelse for hans kirke, og gjennom henne – evangelisering av verden.»
Jeg tror Murrays refleksjoner er gyldige i dag. Misjonærproblemet i dag er ikke først og fremst et strategisk problem eller økonomisk problem. Det er en åndelig utfordring vi som Kirke i Norge må møte i bønn og forkynnelse.
Artikkel til Dagen, 22.10.2014