Mine favorittbøker fra 2018

 

Jeg liker bøker som etablerer dialog mellom forfatteren og meg som leser. Denne dialogen består av indre bilder jeg selv skaper i hodet mitt, argumentasjonsrekker, spørsmål som forfatteren besvarer, eller når jeg tenker at «der sa forfatteren noe som jeg selv har tenkt, men som jeg ikke har evnet å artikulere».

Dette er de ti kristne bøkene jeg har lest i 2018 som har gjort størst inntrykk på meg. 

Her er listen, i alfabetisk rekkefølge:

 

 

Boken som skapte din verden, av Vishal Mangalwadi. Proklamedia 2018

Denne boken er skrevet av mannen som, ifølge Christianity Today, er «Indias fremste intellektuelle figur».

Vishal Mangalwadi forteller fra sitt ikke-vestlige perspektiv om hvordan Bibelen har formet vår del av verden.

På mange måter representerer den en alternativ historiefortelling i forhold til den som ofte fortelles i skole og media. Dette er rett og slett en veldig god bok!

 

 

Etterlyst: Bergprekenes Jesus, av Oskar Skarsaune. Luther Forlag 2018

Professor Emeritus på Menighetsfakultetet, Oskar Skarsaune, artikulerer tanker jeg selv har tenkt, men som jeg har manglet både evne og kunnskap til å formidle. Den tar utgangspunkt i Jesu Bergpreken, og hvordan denne formet oldkirken, og hvordan kirken fra 300-tallet gradvis tok steg bort fra Jesu lære.

Skarsaune gir oss teologisk og historisk bakgrunn for hva en kirke burde være, og kritiserer samtidig den nordiske folkekirketanken. Boken er troverdig, fordi den skrives fra et «innenfra-perspektiv».

 

 

Guds svar på den voksende krisen, av Mike Bickle. Proklamedia 2018

Mike Bickle er leder for International House of Prayer i Kansas City. I denne boken tar han oss med gjennom Salme 2, og bruker salmen eskatologisk og setter den samtidig inn i vår tid.

Selv om jeg i min norskhet må passe på å ikke bli irritert over amerikansk form og innhold, og selv om jeg ikke følger ham i alt han skriver, så gir boken meg mangt og meget å tenke gjennom.

 

 

 

Ingen introverte i himmelen, av Hans Eskil Vigdel. Luther Forlag 2018

Hans Eskil Vigdel har skrevet en bok som både omhandler hans egen historie i Jesus Revolution og som handler om det å være introvert i kristne sammenhenger.

Boken er god, selv om jeg mener den hadde blitt bedre om han hadde kuttet ut sin personlige historie fra Jesus Revolution, og kun skrevet om det å være introvert. Eventuelt kunne dette blitt to bøker.

Som introvert, er dette god lesing.

 

Kristne Helter Eric Liddell, av Janet og Geoff Benge. Proklamedia 2017

Dette er en bok i serien om «Kristne helter». Lettlest, rørende og spennende!

Kona mi og jeg har lest mange av bøkene i denne serien høyt for ungene våre. Og de elsker disse bøkene!

I år har vi bare rukket å lese en bok høyt, og det ble boken om Eric Liddell, mannen som vant olympisk gull og senere døde som misjonær i Kina.

Disse bøkene passer for både store og små!

 

Kunsten å forme livet, av Stian Kilde Aarebrot. Luther Forlag 2018

Dette er en perle av en bok! Den er lettlest uten å bli overfladisk – dyp, uten å være komplisert – seriøs, men ikke kjedelig. Og ganske så umoderne, uten at innholdet er utrangert.Stian Kilde Aarebrot beskriver troens og livets rytmer og åndelige praksiser på en måte som treffer meg.Særlig spennende er det å lese om hjernen, og hvordan den fungerer. «Hvor lur Gud var da han skapte oss!» tenkte jeg da jeg leste boken.

 

 

Mine minste, av Åsne Valland Nordli. Samlaget 2017

Dette er en bok kona mi har skrevet. Og derfor er jeg en smule subjektiv… Den er rørende, personlig og ærlig. Samtidig lærte jeg mye av å lese den.

I flere år bodde vi i Romania, og denne historien skaper rammen for selve boken. Men egentlig handler den  om romfolket og forteller historien til noen av våre venner som tilhører romfolket i Romania.

Den utfordrer oss nordmenn i møte med romfolk som tigger på gatene i landet vårt.

 

Nordkalottens disipler, av Terje Konradsen. Proklamedia 2018

Min gode venn og kollega i Ungdom i Oppdrag, Terje T. Konradsen, har skrevet historien til Ungdom i Oppdrag på Borgen, Ungdom i Oppdrags senter utenfor Tromsø.

Arbeidet på Borgen er et resultat av av de «villeste» årene av Jesusvekkelsen på 70-tallet. Terje forteller en trosbyggende historie om Guds trofasthet og menneskers offervilje, samtidig som han reflekterer godt over ungdommers radikalitet.

Historien er både lærerik og spennende.

 

RIK Bibelbruk, av Hans Johan Sagrusten. Verbum 2018

Hans Johan Sagrusten har skrevet det som potensielt kan bli den viktigste kristne boken som er utgitt i 2018.

Forutsetningen for denne litt pompøse uttalelsen er at mange leser denne boken og praktiserer dens innhold.

Den handler om hvordan kristne Regelmessig, I fellesskap og Kontinuerlig kan lese Bibelen.

 

 

7 Menn, av Eric Metaxas. Proklamedia 2017

Jeg har blitt veldig glad i historie. Og derfor er denne boken midt i blinken for meg. Den bestselgende, amerikanske forfatteren, Eric Metaxas, forteller historien om syv menn, som med sine liv har vært med å forme den verden vi nå lever i.

Formatet gjør at vi ikke går på dypet, men likevel, den gir oss nok kjøtt på beinet til at jeg både lar meg inspirere og utfordre.

 

 

 

PS: Hvis du tror at jeg kun leser kristne bøker, så tar du feil… jeg leser også annen type prosa:-) Hvert år forsøker jeg å lese minst èn Knut Hamsun-bok. Det er ikke alltid jeg lykkes med mitt forsett… men i år leste jeg Victoria… Mulig det blir Markens Grøde, igjen, neste år. 2018 ble også året da jeg forsøkte meg på Jon Fosse. Kona mi digger Jon Fosse, men for meg ble det litt for krevende. Jeg er jo tross alt en enkel sjel.

En av tiårets viktigste bøker?

I ettermiddag leste jeg en bok. Nå har jeg følelsen av at dette kan være en av tiårets viktigste bøker. Den heter RIK Bibelbruk og er skrevet Hans Johan Sagrusten.

Hans Johan Sagrusten er bibelbrukskonsulent i Bibelselskapet. I mitt hode er en konsulent noen som holder på med noe kjedelig. Derfor burde Sagrusten endre jobbtittel til bibelbruksinspirator. En inspirator hjelper mennesker til å gjøre noe viktig, for det er nettopp dette Sagrusten gjør i boken RIK Bibelbruk.

Boken er så ny at jeg ikke fant den på Verbum/Bibelselskapets nettsider… men slik ser den altså ut. Edit: Boken kommer for salg i august.

Boken forteller hvorfor og hvordan Bibelen kan leses Regelmessig, I fellesskap og Kontinuerlig (R-I-K). Selv om den også fokuserer på metode (hvordan), skriver Sagrusten mest om prinsipper (hvorfor). Jeg er litt allergisk mot bøker a la typen «Syv hemmeligheter til kirkevekst». Det finnes mer enn nok slike bøker. Sagrusten faller ikke i grøften ved å forenkle, lage et one size fits all-system eller skjematisk fortelle meg hvordan jeg kan bli en bedre kristen.

Derimot begynner han i første kapittel med å fortelle om sin egen kjærlighet til Bibelen og hvordan han som 15-åring ble en bibelleser. Jeg ble ikke en bibelleser før jeg var 19 og begynte på DTS i Ungdom i Oppdrag. Men våre historier er likevel ganske like. Han forteller blant annet om sitt forhold til Salme 119, og hvordan denne salmen har blitt en bønnesalme for ham. Det samme kunne jeg sagt. Han forteller hvordan mennesker fra ikke-vestlige kulturer har gitt ham kunnskap og innsikt i bibellesning. Det samme kan jeg. Han forteller om predikanter fra Øst-Europa som bruke hele Bibelen som referansepunkt i sin forkynnelse. Den samme lærdommen har jeg fått fra nettopp Øst-Europa, en lærdom jeg har forsøkt å ta med meg til Norge.

Jeg har lenge tenkt at Bibelen ikke er et kjøleskap på en lørdagskveld: Da åpner vi nemlig kjøleskapet og lurer på om det er noe godt der inne vi kan spise, og så velger vi oss det som ser mest fristende ut. Eller bruke Bibelen som medisinskrin: Når vi føler oss litt deprimert eller trist, leser vi de enkelt-versene som gjør at vi føler oss litt bedre. Sagrusten er inne på det samme, og siterer en kinesisk pastor, som sier at vi må ikke lese Bibelen slik ei høne plukker korn. Derimot trenger vi å lese hele Bibelen, se de lange linjene, oppdage de røde trådene og la helheten forklare enkeltavsnitt vi ikke forstår. Slik kan vi oppdage at «Summen av ditt ord sannhet» (Salme 119,60).

Nå sitter jeg med følelsen av at denne boken kan bli blant de viktigste om kristen tro som er utgitt i Norge dette tiåret. Dog, det er en forutsetning for denne dristige påstanden: Det er at mange mennesker over hele Norge leser den og anvender prinsippene (og metodene) Sagrusten skriver om. Han hjelper oss til å forstå hvorfor vi trenger å lese hele Bibelen, og så foreslår han ganske enkelt hvordan vi kan gjøre dette i fellesskap. I all sin enkelhet; dette er sprengstoff! (Om det blir anvendt, vel og merke).

PS. Jeg har bestilt 50 bøker som jeg skal dele ut til venner og kolleger.

Vi lager barn

Til jul fikk jeg en bok av min kone; Vi lager barn, utgitt på Frekk Forlag. Den handler ikke om det du tror.

Forfatter Eivor Ande180254rsen Oftestad trekker lange linjer. Det begynner med den nesten 400 år gamle historien om adelskvinnen Else Grubbe, hennes ekteskap, graviditet og barseldød. Denne historien forklarer noe av samtidens teologiske – og dermed litt av samfunnets – forståelse av kvinnens rolle, familien, forplantning, menneskesyn og gudsbilde.

I forordet skriver Oftestad at hun forstår fortolkningen og tilretteleggingen av reproduksjon som en linse vi kan betrakte historien gjennom. Gjennom hennes lange linse skildres nærbilder av mennesker, aktuelle synspunkt, og samfunnsdebatt gjennom 500 år.

På pedagogisk vis forklarer hun hvordan både gudsbildet og dermed menneskesynet har endret seg i Norge siden reformasjonen. Noen av historiene som fortelles er hjerteskjærende. De som tror at «alt var bedre før» bør lese denne boken. Alt var nemlig ikke bedre før.

Men Oftestad ser ikke bare bakover i tid. På bokens siste sider forsøker forfatteren å trekke linjer til tider som skal komme. Hun nevner filosofen Friedrich Nietzsches og hans formulering om «Guds død»: «Allikevel har vi levd som om Gud finnes – inntil nå», sier Oftestad. «Det er først nå virkningen av «Guds død» begynner å gjøre seg gjeldende», fortsetter hun.

Oftestad er ikke konkluderende når hun ser fremover i tid. Men hun stiller gode spørsmål. Dog, for min egen del, jeg kunne ikke unngå tenke på Dostojevskijs og hans tese om at «om Gud er død er alt tillatt».

Jeg håper mange vil lese denne boken. Den er et viktig dokument om både gudsbilde og menneskesyn.

Jeg har lest en fantastisk historie

Det har gått to timer siden jeg åpnet boken. Nå har jeg akkurat lukket den. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal si, tenke eller føle. Jeg er bare overveldet.

Kristne helter - Gladys Aylward - Trykk på bildet for å lukke

I sommer gav Proklamedia ut en liten bok om den engelske misjonærer Gladys Aylward. Dette er første bok i en serie om «kristne helter» som forlaget skal utgi i årene som kommer. Jeg har akkurat lagt boken fra meg etter å ha lest den uten å stoppe. Dette er rett og slett en fantastisk bok!

Som liten gutt så jeg filmen om Gladys Aylward, hvor Ingrid Bergmann spilte hovedrollen. Før jeg åpnet boken, hadde jeg bare noen vage minner fra filmen, og visste ikke mye mer om denne misjonæren enn at hun arbeidet i Kina under Andre verdenskrig og tok vare på mange foreldreløse barn.

Nå vet jeg mer.

Boken forteller historien om Gladys Aylward (1902 – 1970), en britisk kvinne som flyttet til Kina på trettitallet og som etterlot seg dype spor i menneskene hun traff. Dette er en fortelling om hvordan misjon kan gi mennesker verdighet, håp, hensikt og identitet. Det var nettopp dette Gladys Aylward gav kineserne hun møtte.
Livshistorien hennes byr på spenning  – lik den de beste Hollywood­-filmer kan gjøre – og selv om denne lille boken bare gir oss et enkelt overblikk av hennes liv, er den svært god og rørende.

27 år gammel får Gladys Aylward misjonærkall til Kina. Hun begynner på et misjonærforberedende kurs, men får etter hvert beskjed om at hun ikke kvalifiserer som misjonærer, fordi hun ikke oppnådde gode nok karakterer i teologi. Knust av denne beskjeden, bestemmer hun seg for å finne sin egen vei, og reiser på egenhånd og for egen regning.

Med tog fra England til Vladivostok, reiser hun videre med båt til Japan og videre til Kina, før hun fortsetter ukesvis innover til det indre av Kina. Der møter hun endelig den eldre misjonærkvinnen hun skal arbeide sammen med. Livet hennes er i fare flere ganger på reisen, og med nød og neppe ankommer hun fjellandsbyen hun skal arbeide i. Og historien er bare akkurat begynt…

Vi trenger helter som vi kan se opp til. Gladys er en slik helt, selv om nesten ingen av oss kan erfare å gjøre det samme som henne. Likevel kan vi strekke oss etter det samme som hun gjorde, nemlig at mennesker skal få møte Jesus, få håp og verdighet, og finne hensikt med livet.

Anbefales!

Du kan kjøpe boken hos proklamedia

Rosetreet

Å lese misjonærbiografier fra Kina tilhører en av mine nerdesider. Jeg har mange slike bøker i bokhyllen hjemme i stua. Jeg vet ikke helt hvorfor, men kanskje har det med at jeg som barn hørte mange av historiene fra Kina på bedehuset hjemme, hvor jeg satt i timevis og hørte på predikanter fra fjern og nær. Jeg setter veldig pris på disse bøkene, og jeg er overbevist om at vi har mye å lære fra disse trosheltene som forlot alt for å følge kallet til «Kinas millioner».

Som barn hadde vi hengende et bilde på veggen hjemme i kjellerstuen. Det var et portrettbilde i sorthvitt av en ung kvinne. Hun var flott å se på, og hadde langt, mørkt hår som var rullet sammen i en bylt på hodet. Bildet hadde min far fått i gave fra sin mor, som hadde arvet det fra sin mor. Denne kvinnen het Amanda Engesland og kom fra Vatnestrøm i Iveland kommune i Aust-Agder, en times kjøring nord for Kristiansand.

Amanda Engesland var bestevenninne med min oldemor, og hun reiste til Kina som misjonær som 24-åring. Etter seks år i Kina døde hun av tuberkolose på en kinesisk elvebåt, etter lengre tids sykeleie. I biografien Rosetreet fra 2002, av Erik Kjebekk, utgitt på Lunde Forlag, fortelles hennes historie. Kildematerialet er ikke veldig bredt, og baseres stort sett på brev hun sendte hjem, samt noen artikler hun skrev i Kineseren, bladet til Kinamisjonen. Biografien er likevel lesverdig og spennende, og gir et godt inntrykk av hva som fikk unge mennesker til å forlate alt det kjente og reise til fjerne himmelstrøk.

Amanda lærer seg språket, og får så vidt begynt tjenesten sin før hun blir syk. Sykdomsperioden hennes var tøff og vanskelig. Gjennom brevene og det hun skrev, kan vi forstå noe av hva hun tenkte etter at hun ble syk. Likevel, man kan undre seg hva denne unge kvinnen følte, etterhvert som hun forstod at hun ikke kom til å overleve. Hun hadde ofret det kjente og kjære hjemme, og reist ut i det ukjente, inn i det som hun opplevde var Guds kall for hennes liv.

På sykesengen skrev Amanda en novelle som hun gav navnet rosetreet. Novellen viser oss at Amanda var dyktig og stilsikker i sin skriving. Denne historien forteller mye om hva Amanda tenkte om sitt eget liv, sin relasjon til Jesus og hensikten med reisen til Kina. I brev hun skrev hjem til Norge, ser vi at hun ofte snakker om rosen, og bruker dette som en metafor på Jesus. Kanskje var hun inspirert av julesalmen Det hev ei rosa sprunge, som bruker samme metafor om Gudesønnen som fødes menneskesønn?

I denne novellen er hun derimot selv rosetreet, og gartneren er Jesus:

Det var bare et alminnelig rosetre – grønne blader, kvasse torner og røde roser hadde det – just som andre tre. Men det hadde sin egen historie. Det fortalte den bare en gang. Det var da det hadde nådd sitt livs mål: å stå med duftende roser i en sykestue – og hviske trøsteord til en trett der inne. – Det var ikke så lett å få den syke i tale; men det lukkes til slutt, og så kom historien.

– Jeg var ikke alltid et vakkert rosetre som nå. – En gang stod jeg i hard stenet jordbunn. Ingen la merke til meg. Jeg var så bitte liten og stygg. Jeg bar ingen roser. Jeg ville så gjerne, men jeg kunne ikke. Når det regnet, fikk jeg vann, og i godvær fikk jeg sol, men roser? Nei, de var og ble borte. Jeg hadde det vondt. Jeg led. Jeg så andre rosetre stå blomstrende og glade. Når menneskene gikk forbi, så smilte de ved å se alle rosene deres, men hvis de så meg, ble de redde og snudde seg vekk. Jeg var så tornet og tørr. Å, Gud, hvorfor? sukket jeg ofte. Jeg er jo et rosetre, jeg også. – Hvorfor har jeg ingen roser? Er bare torner min lodd? Skal det bli slik alltid? Tårene dryppet.

En dag kom gartneren. Han stod og så på meg. – Å, sa han, du trenger nok kniven du! Han flyttet meg lenger inn i hagen og en ny tid begynte. – Mon ikke rosene nå vil komme? tenkte jeg. Nye håp fikk makt. Men så kom gartneren med kniven. – Å, som han skar! Ikke en kvist her og der bare. Det var som alt gikk. Jeg syntes jeg var bare sår. Natten som før hadde vært min hvile, ble nå min største lidelse. Da fikk tankene fritt råderom, og sårene verket og brant. Jeg sukket, bar og gråt – ikke tårer, men blod. Gartneren så nok til meg imellom og sa stundom et trøstens ord om at rosene ville komme. Men hvordan kunne det bli roser nå, nå da alle krefter gikk med til å lide? La meg heller dø, var min bønn – la min smerte få ende.

Jeg døde ikke. Å leve og blomstra var jo min oppgave.

Dagen gikk, nettene med. Jeg begynte å lære noe som jeg aldri hadde lært før – å bøyes og å vente.

Hadde jeg bare lært denne kunsten hurtig, hadde det ikke vært så hårdt, men jeg lærte litt en dag og måtte begynne på nytt neste dag. På den måten gikk det. – Jeg var ofte fortvilelsen nær.

Så var det en morgen etter en lang trøstesløs natt. Jeg orket ikke å lukke øynene opp og se meg om, men jeg følte at det var sang og liv overalt. Jeg kjente solens varme hånd, hørte de andre trær våkne og skyndte seg å få sine doggdråper tørket i solen. Jo, de var i full stas, de, da gartneren kom! Han ville smile til dem og være så glad for de skjønne roser. Jo, de gav han noe igjen for strevet, de! Men jeg? Gud hvor livet er tungt: Nå skal jeg kanskje bli kastet ut med tornene etter alt!

Så kom gartneren. Jeg ventet på min dom, men hva var det han sa? Var det meg han talte til? ”Hallo, lille venn, ikke våken nok til å se din første roseknopp, hva?” Jeg kastet et stjålent blikk nedover, og vet du hva? Der jeg hadde fått det dypeste stikk av kniven, hang en yndig liten knopp. Mitt hjerte hamret. Min lykkedag var kommet. – Jeg har roser. Mitt blikk møtte gartnerens. Jeg vet ikke hvem av oss som strålte mest. Men jeg takket for kniven. Etter den dagen ble sårene hurtig legt. En knipp sprang ut her og en der, og snart stod jeg full av roser.

Så ble jeg satt hit. Jeg var glad ved å komme- – Mine roser de er for deg. Det er min lykke å få gi deg dem, og når du nå har hørt min historie, vil du gledes enda mer over rosene.

Så vet du det vil gå med deg også. Når gartneren er ferdig, vil sårene leges, og du vil blomstre. Det er ikke slik som du har tenkt før, at tornene skal blomstre for deg. Du skal helt fram til livets rikeste liv: å tåle den kvasse kniven på tornene dine, og la de andre få rosene. Da stråler lysglansen fra de evige høyder over livet. – Du ønsker ikke å dø da. – Selv om det er hardt stundom . Du vil leve, leve så lenge der fins livskraft i deg til å bære roser. Ja, livet vil nok gå. Det vil fortæres. Ikke av tornestikk eller sår av kniven – men ved å bære roser.

Endelig kommer boken min

Nå utgis endelig boken min. I midten av neste uke kommer den på lager, og allerede er det flere som har forhåndsbestilt den.

Dersom du bestiller den før onsdag i neste uke, får du den fraktfritt tilsendt i posten. Det kan du gjøre her.

For noen dager siden laget Paul Andreas Aasen en promovideo for boken:

Bokomtale: «Endelig mandag»

Arne Skagen er en person jeg ser opp til: Han er fra Bergen, han lever det han preker og hver gang jeg prater med ham, inspirerer han meg. Nå har han skrevet boken Endelig Mandag.

Jeg har vært så heldig å få lese manuskriptet til Endelig Mandag. Boken kommer i butikkene i juni, men allerede nå vil jeg anbefale deg å feste sikkerhetsbeltet og gjøre deg klar! Denne boken vil nemlig utfordre deg langt inn i ryggmargen. Av og til når jeg leser bøker om evangelisering får jeg dårlig samvittighet. Boken til Arne Skagen gir meg ikke dårlig samvittighet. Den gir meg tro, håp og inspirasjon.

Bestill Endelig Mandag nå, og få den portofritt tilsendt

Arne er en mann som lever det han preker. Derfor skriver han med autoritet. Det vet jeg, fordi jeg kjenner ham.  Boken er full av historier fra hverdagslivet. Boken bekrefter det Jesus sier til disiplene i Johannes 4, nemlig at høsten ikke er om fire måneder, men den er nå. I enkelte kristne kretser er vi mer opptatt av å vente på vekkelse, og mens vi venter, sperrer vi oss inne i kirkebyggene våre og venter på at mennesker skal komme til oss. Selvsagt tror jeg på vekkelse, og selvsagt håper jeg kirkebyggene skal bli fulle av folk. Men mønsteret Arne tegner for oss, handler ikke om å sitte i kirkebenken og passivt vente. Hans hovedtese er at fordi høsten er klar, trenger vi  å lære «høstspråket», og «høste inn» mennesker som er klare til å gi sine liv til Jesus.

Jeg tror en av hovedgrunnene til at vi ikke ser flere mennesker ta imot Jesus i dag, er at vi egentlig ikke har tro på budskapet vårt. Vi tror ikke mennesker er interessert. Samtidig er vi litt forlegne på vegne av vår tro. Med sine historier avliver Arne alt dette. Hans historier gir meg tro, og Arne skammer seg ikke over evangeliet. Dette smitter over på meg.

Men best av alt, Arne Skagen gjør evangelisering til noe naturlig, noe som alle kan være med på, uten at vi trenger å være supermennesker. Jeg håper alle kristne i Norge kan lese denne boken. Den er lettlest, full av historier, og gir deg tro på at nordmenn i Norge – uten kristen bakgrunn – blir frelst.

Dersom du bestiller den nå, får du den portofritt tilsendt: http://www.proklamedia.no/index.php?main_page=product_info&cPath=22_30&products_id=442

Bokomtale: «Tro inntil døden»

Jeg har akkurat lest en bok som nylig har kommet ut. Den heter «Tro inntil døden», og er skrevet av Wolfgang Häde fra Tyskland. Boken omhandler hans svoger, Necati Aydin, som ble drept for sin kristne tro og evangeliseringsarbeid i Tyrkia, april 2007. Prokla Media har utgitt boken i samarbeid med Åpne Dører.

For det første må jeg si at det ikke yter boken rettferdighet å skulle omtale den som en hvilken som helst annen bok. Forfatteren har på ingen måter skrevet et litterært storverk, og boken gir seg heller ikke ut for å være det. Boken er rett og slett en enkel historie om livet til den tyrkiske pastoren Necati Aydin som døde knapt 35 år gammel, etter å ha blitt stukket ned med kniv. Fordi den er en personlig fortelling, som et vitnesbyrd, må vi omtale boken for det den er.

Forfatter Wolfgang Häde har jobbet som pastor i Tyrkia, og var med å etablere en menighet i landet. Han er gift med tyrkiske Janet. I boken forteller han kronologisk om livet til sin svoger, om hans barndom, omvendelse og kristne arbeid. Språket er lett, uten at det på noen måte er glitrende. Historien fortelles svært nøkternt, og forfatteren tegner på ingen måter et glansbilde av avdøde Necati. Dette gjør boken troverdig.

Häde gir oss et godt og realistisk innblikk i kristne konvertitters hverdag i Tyrkia, samt at den forteller noe om den evangeliske kirkes situasjon i dagens Tyrkia. Jeg blir personlig berørt av det jeg leste. Kanskje berøres jeg emosjonelt fordi jeg så mange ganger har besøkt Tyrkia, kjenner menigheter som omtales, husker godt flere hendelser som beskrives i boken, og antar at vi har flere felles kjente. Boken er svært lettlest, og gjøres unna på et par formiddagstimer. Den minner oss om at Gud ikke har lovet oss et liv uten lidelse, men at lidelse er en integrert del av det kristne livet. Boken vekket meg igjen til å be for mennesker som lider urett og blir forfulgt for sin tro.

Boken faller ikke i grøften som andre lignende bøker gjør, nemlig å stigmatisere muslimer, eller å nøre opp under hat og fiendskap til muslimer. Den omtaler muslimer på en respektfull måte, og for min del gjorde den at jeg ble mer glad i muslimer. Jeg håper mange vil lese boken!  Bestill den på Prokla Media sine nettsider www.proklamedia.no eller hos en  bokhandel nær deg.

På Youtube finner du et klipp fra en tyrkisk nyhetssending som omtaler begravelsen til Necati, og et klipp fra hans kones tale i begravelsen (tekstet på engelsk): http://www.youtube.com/watch?v=OIa_lurITHw

«Med hele hjertet»:

Flott bok om hjerter i brann

For noen uker siden besøkte jeg min gode venn Arne Christian Konradsen på hans kontor i Oslo. Han jobber som forlagsredaktør i Luther Forlag. Han kjenner min litt nerdete side – min forkjærlighet for misjonsbiografier, gjerne av den eldre typen, og gjerne fra Kina. I flere måneder hadde han snakket om en ny bok som skulle komme ut på Luther Forlag. Denne boken forteller historien til tre generasjoner misjonærer fra Frikirken. «Med hele hjertet – En families kjærlighet til det kinesiske folk 1928 – 2011» er ført i pennen av Per Eriksen, pastor i Fredrikstad Frikirke. Endelig fikk jeg boken jeg hadde gledet meg til å lese.

Før jeg skriver om denne boken, ønsker jeg å gi cred til Arne Christian i Luther, som våger å utgi bøker om Norges misjonshelter. Han har i løpet av de siste årene initiert flere slike biografier.

I går formiddag åpnet jeg boken for første gang. I natt lukket jeg den, etter å ha pløyet meg gjennom 335 sider, mellom bleieskift, oppvask, Skal vi Danse på TV2 og kjøring/henting av barn. Selv om jeg stuptrøtt ikke la hodet ned på puten før ut i de sene nattetimer, fikk jeg ikke sove. Tankene mine var i Kina og Taiwan. De surret rundt Tidemann og Margaret Johansen, bokens hovedpersoner i første del. De reiste til Kina som misjonærer i 1928, og kom hjem i 1949. Deretter bar turen til Taiwan, hvor de jobbet frem til åttitallet. Deres sønn og svigerdatter, Johan og Kari Johansen er hovedpersoner i bokens andre del. De tjenestegjorde også på Taiwan, mens historien til Nora og Per-Gunnar Gimse er viet mest plass i bokens siste del. Nora er barnebarn til Tidemann Johansen. I senga lå jeg og tenkte på ulike hendelser, bokens persongalleri og kallet jeg selv har til misjon, mens jeg ba om at Høstens Herre måtte fortsette å drive ut høstarbeidere fra Norge til sin verdensvide høst.

Per Eriksen har skrevet en god biografi. Den rørte meg. Den inspirerte meg. Den gjorde meg igjen stolt av norsk misjonsinnsats. Den minnet meg om å gi misjonskallet videre til unge mennesker i Norge. Boken er lettlest. Språket er drivende, og Per Eriksen unngår å havne i klisjeenes vold. Den er i stor grad skrevet i samme tradisjon som mange andre misjonærbiografier jeg har lest.

Den himmelske mann, Broder Yun, har uttalt at 25 % av Kinas kristne kan spore sine røtter tilbake til norsk misjonsinnsats. Dette tallet kan selvsagt ikke etterprøves, og jeg antar at tallet baseres på mer eller mindre (u)kvalifisert gjetting. Om bare tiendedelen av Broder Yuns tall er riktig, altså 2,5 %, snakker vi likevel om et par millioner mennesker, halvparten av Norges befolkning. Disse menneskene som reiste til Kina som misjonærer i perioden 1875 til 1947, har etterlatt seg en fantastisk arv. De var bevisste sitt kall, og ofret mye. Mange manglet formell, teologisk utdannelse, men de var svært dyktige. De var unge, gjerne helt ned i 22 år. De kom ofte fra fattige kår, og reiste gjerne til fattigere kår. Særlig de første årene reiste de med en forståelse om at de muligens kom til å dø i løpet av kort tid av tropiske sykdommer det ikke fantes medisiner mot.

De tre generasjonene som er omtalt i Per Eriksens bok, står i denne rike tradisjonen av norsk misjon. Hvis jeg likevel har noe å utsette på Eriksens bok, synes jeg det blir for mye kronologisk oppramsing av virket til hovedpersonene. Dette gjelder kanskje særlig i bokens første del. Det blir litt for mye av denne typen: «Så reiste de dit. Så reiste de hit. Der ble 13 personer døpt. Neste vår ble 11 personer døpt. Så reiste de tilbake dit.» Fordi jeg er mer enn gjennomsnittet interessert, blir slike ting spennende for meg, men kanskje kan det hende andre faller av i svingene. Jeg sitter også med inntrykket av at jeg ikke blir skikkelig kjent med personene Tidemann og Margaret. Eriksen har hatt god tilgang til personlige dagboknotater. Jeg skulle gjerne visst mer hva de tenkte, hva de følte, hvordan de opplevde utfordringene de sto i. Særlig gjelder dette dødsfallet til deres første datter, da hun var 10 uker. Vi blir bedre kjent med hans sønn og svigerdatter, Johan og Kari, men heller ikke her kommer jeg skikkelig under huden deres. Også her blir det for mye oppramsing av hendelser. Som de fleste misjonærer opplevde nok også disse kamper, tvil og konflikter. Det blir rett og slett litt for rosenrødt. Kallstanken fremheves på forbilledlig vis, men hva tenkte disse egentlig rundt prisen for kallet, særlig i perioden Tidemann Johansen reiste alene til Taiwan, mens kona og barna var i Norge?

Den andre jeg savner i boken er å vite mer om bakgrunnen for de strategiske valgene misjonærene tok. I hvilken grad var de preget av Hudson Taylors tanker omkring kontekstualisering? Hva tenkte de om misjonsteologi? Kulturtilpasning? Til dette vies ingen plass for refleksjon. Dette siste er for meg kanskje bokens største svakhet.

På tross av mine to innvendinger; dette er en svært god og detaljrik misjonsbiografi som jeg håper mange vil ta seg til å lese. Oppfordringen er herved gitt: Løp og kjøp!