Mer om «ungdomsopprør»

For noen dager siden skrev jeg om et mulig «ungdomsopprør». Her forklares hvorfor jeg tror neste generasjon vil reagere mot sin foreldre- og besteforeldregenerasjons gudløshet. Jeg mener vi kan se konturene av dette i dagens tenåringsgenerasjon. Men finnes det andre potensielle fremtidsscenarier?

Ut fra et menneskelig ståsted er det selvfølgelig ikke gitt at den neste generasjonen vil søke tilbake til sine kristne røtter. Jeg tror dette kan skje, men det finnes flere alternativer til hvordan fremtidens åndelighet vil se ut. Nedenfor kommer noen «høyttenkte tanker om saken», hvor jeg tegner opp fire mulige alternativer:

 

1. Den «ateistiske sekulærvitenskapen» får monopol på hva som er sant og rett.

Jeg tror ikke dette vil skje. Hvorfor? Det er flere årsaker til dette. For det første finnes det ikke historiske eksempler på samfunn som over tid har lykkes med sine «ateistiske prosjekt». Selvsagt kan vi trekke frem eksempler som totalitære stater som Albania og Romania (hvor jeg selv har jobbet i ti år), og deres falitt. Kina lyktes heller ikke med å bekjempe religiøs tro. I dag bekjenner kanskje mellom 7-8 % av befolkningen seg til klassisk kristen tro. De fleste av disse har komme til tro på Jesus i løpet av de siste tiårene, og dette skjer i et land som har forfulgt (og delvis fortsatt gjør det) kristne på brutalt vis. Heller ikke Sovjetunionen klarte å eleminere gudstro, selv om styresmaktene systematisk prøvde. For det andre virker det ikke som om flertallet av menneskene er iboende ateistisk. Bibelen sier at han har skapt mennesket i sitt bilde, han har skrevet loven på våre hjerter, gitt oss en generell latent moral og plassert evigheten i våre hjerter. Selv om denne «åndelige tiltrekningen» ikke nødvendigvis fører til kristen tro, så fører det til en søken etter det overnaturlige og åndelige. For det tredje reagerer den relativstiske postmodernismen mot den modernistiske sannhetsdefinisjon. Siden sannhet i større grad bli individuell og emosjonell, tror jeg unge mennesker i mindre grad vil kjøpe misjonerende ateisters ekslusive «tro». På bakgrunn av dette tror jeg ikke Norge i hovedsak vil være uten gudstro i tiårene som kommer.

 

2. Norge blir muslimsk

På Youtube og blant bloggere finner vi eksempler på mennesker som hevder at Norge vil bli «overtatt» av Islam. Desverre er det ofte kristne som hevder dette, og det virker som om frykt er den største motiverende faktor bak disse påstandene. Ofte er det uvitenskapelige begrunnelser som ligger til grunn for påstandene, gjerne ispedt konspirasjonsteorier. Jeg tror ikke Norge eller Europa vil få et muslimsk flertall. Hvorfor? For det første er det flere innvandrere til Norge som går til kirke enn moske. En undersøkelse fra Dawn og Norges kristne råd viste i forrige uke at det finnes over 250 migrantledede kristne menigheter i Norge, og dette taller vokser raskt (les mer på www.migrantmenighet.no) Samme trender ser vi og i andre europeiske byer. For det andre ser vi at en relativ andel andre- og tredjegenerasjons innvandrere fra muslimsk bakgrunn blir sekularisert i møte med norsk og europeisk kultur. Det virker også som om fødselstallene til muslimer i Norge går nedover, etterhvert som om de tilpasser seg norsk kultur. For det fjerde er det svært få etniske nordmenn som blir muslimer. På bakgrunn av dette tror jeg ikke hverken Norge eller Europa vil «bli overtatt» av muslimene, selv om det ikke er usannsynlig at antall muslimer vil vokse noe i årene som kommer.

 

3. Norge går tilbake til sine prekristne røtter

Hva mener jeg med dette? Jo, før den kristne tro ble majoritetsreligion i Europa, var vi i stor grad polyteister og animister. Dette preget også vårt verdensbilde. Det var relativ stor grad av toleranse til ulike religioner, og mange trodde på mye, enten det var de romerske gudene, greske gudene eller de norrøne guder. Om vi i dag ikke ser at troen på Odin og Tor vokser frem, så vokser det frem en nyåndelighet blant mennesker som preger våre liv, og som på endel felt ligner polyteisme og animisme. Det er bare å lese Se og Hør på et legekontor; den kulørte presse er full av historier om overnaturlige hendelser, tro og nyåndelighet som ikke har et kristent fundament. Selv Dagbladet tjener tusenvis av kroner hver dag på annonser som tilbyr all slags typer åndelig hjelp. Spåkoner, healing, tarot og mange alskens mer eller mindre (u)seriøse aktører tilbyr «hjelp» til 24 kroner minuttet i telefonen. Selv prinsessen vår forteller sine historier om hvordan hun snakker med både hester og engler. I dag virker det som om dette er det mest sannsynlige verdensbilde som i størst grad vil prege Norge i årene som kommer. Dog, jeg tror heller ikke dette vil skje.

 

4. Norge vender seg til kristen tro

Jeg tror at Norge vil vende tilbake til kristne verdier og tro. Selvsagt kan jeg ikke være sikker på at jeg har rett. Jeg er ingen profet. Men på bakgrunn av hvem Gud er, hans ønske om å «søke og frelse det som er fortapt» og sammen med mennesker som ber og engasjerer seg på vegne av den kristne tro, tror jeg dette er realistisk. Det er nemlig ikke slik at antall aktive kristne i Norge går nedover. Flere nye menigheter plantes over hele Norge. Tenåringer søker kunnskap kristen tro på en måte som ikke har skjedd på flere tiår. Med endringene av statskirkens posisjon og med postmodernismens inntog av relativisme, vil dette selvsagt (og kanskje heldigvis) se annerledes ut enn tidligere. Jeg vet ikke hvordan det vil se ut rent praktisk, men jeg er overbevist om at flere og flere i Norge vil søke til Bibelen for å definere sitt verdensbile, og la seg finne av Jesus som frelser. Fordi foreldre- og besteforeldregenerasjonen reagerte mot kristen tro, tror jeg den oppvoksende slekt vil reagere mot dette, og søke tilbake til kristen tro.

Dette fordrer bønn og trosformidling, men ikke bare det. Det fordrer også at kristne ikke stenger seg inne i sine gudshus, men involverer seg på ulike samfunnsområder.

Tanker om kristen enhet

Kvelden da Jesus ble tatt til fange, satt han sammen med disiplene sine i «Øvresalen». Da bad han en bønn.

Jesus hadde nettopp innstiftet nattverden, og holdt sin avskjedstale. Så ber han. Han ber for disiplene sine, og for alle kristne til alle tider: … Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. (Joh. 20:20-22)

Det er viktig for Jesus at alle kristne skal være ett. Vår modell for enheten er relasjonen mellom guddommene i treenigheten. De tre er ulike men likevel ett; Gud far som skaper, Gud sønn som forsoner, Gud ånd som livgiver. Alle tre var aktive i skapelsen. Alle tre var aktive i forsoningen. Alle tre var aktive i oppstandelsen. Dette er det vi kaller «unity in diversity» – enhet i mangfold. I treenigheten ser vi at forutsetning for enhet er ulikhet. Uten ulikhet, ville enhet vært synonymt med uniformisme.

Ved å modellere denne enheten sier Jesus at verden kan tro hvem han er. Det er mye som kunne vært skrevet om hva enhet er og hva det ikke er. Det skal jeg ikke gjøre her. Men derimot skal jeg peke på tre ulike typer praktisk enhet mellom kristne.

1. Enhet mellom konfesjoner: Når vi snakker om kristen enhet, tror jeg oftest vi tenker på at mennsker fra ulike kirker, tradisjoner og telogogiske ståsted kan stå sammen i enhet, med felles endemål og hensikt. Dette kan være krevende, da vi ulike kirker kan ha ulike teologiske syn, tradisjon og spiritualitet. Karismatikere, lavkirkelige og høykirkelige… pinsevenner, lutheranere, baptister, katolikker… de som liker skrevne bønner, frie bønner, salmer, Hillsong, Jan Honningdal eller Elias Blix… ulikhetene er mange. Dog, jeg tror ikke denne typen enhet representerer den største utfordringen i Norge i dag. De to neste punktene er nok mer krevende.

2. Enhet mellom generasjoner: I dag ser vi en tendenser til en oppsplitting av generasjonene. Dette gjør seg gjeldene særlig i større menigheter, hvor man har ulike Gudstjenester for ulike segmenter i menigheten. Tenåringene møtes på fredagskveld, unge voksne og studenter på lørdagskveld, de eldre på søndags formiddag, mens familiene møtes på søndag ettermiddag, hvor det også er tilrettelagt for barna som samles separat fra de voksne. (Ja, jeg vet dette er litt karikert, men litt sant er det…). Er det mer fremmed for unge voksne å gå på Gudstjeneste sammen med eldre mennesker, enn det er for pinsevenner å gå på Gudstjeneste i en luthersk forsamling? Jeg drømmer om at vi i større grad greier å integrere generasjonene sammen. Ikke at alt skal være felles, men derimot for å demonstrere større grad av enhet mellom generasjonene, hvor man heier hverandre frem og slik setter pris på ulikhetene i form, farge og uttrykk.

3. Enhet mellom etnisiteter: Hvert år etableres det mange nye migrantmenigheter i Norge. Bare i Oslo finnes det nesten 100 forskjellige internasjonale menigheter, og en undersøkelse fra DAWN viser at tusener av innvandrere er del av disse menighetene. Desverre opplever jeg liten interaksjon på tvers av kulturelle grenser. Når man avholder fellesmøter på et sted, og dette ledes av «de norske menighetene», er det vanskelig å samle bredden og mangfoldet av de internasjonale menighetene. Og når internasjonale menigheter innbyr til fellesmøter, kan det være vanskelig å samle mange etniske nordmenn. Dette handler på ingen måte om rasisme eller fremmedfrykt, men kanskje om ulike kulturer og manglende relasjoner, samt litt lite bevissthet, både fra migrantmenighetene og de etnisk norske menighetene?

Jeg tror ikke vår største utfordring i kristennorge handler om bønnemøter med pinsevenner og lutheranere. Derimot tror jeg det handler om at vi ikke er flinke nok til å demonstrere sann enhet mellom generasjonene og nasjonalitetene. Det er vi kristne som er taperne på denne segregeringen. Og kanskje kunne òg en større grad av demonstert enhet vise verden mer av hvem Gud er?