Min nye bok har kommet

Nå er den nye boken min ankommet! Endelig.

Dette har vært en lang prosess. Jeg skrev boka ferdig i 2013. Men ombestemte meg, da den var klar for utgivelse. Den var likevel ikke ferdig. Så skrev jeg den om i 2016. Men heller ikke da var jeg klar. Like før jul i 2018 leverte jeg manus for siste gang.

Og nå er den ferdig.

Når Gud er taus, er tittelen.  Den handler om de periodene av livet hvor Gud er blitt borte for oss. Dypest sett er likevel dette en bok om håp.

Her et kort utdrag:

Stillhet er integrert i naturens rytme. Det er i vinterens tysthet at røttene vokser nedover og blir sterkere. Tidlig på våren blir kornet lagt i jorden for å dø. Og dette er den ultimate stillhet. Men denne «døden» er en
forutsetning for at det skal begynne å spire av liv. For mot slutten av våren begynner festen, en fest som går gjennom sommeren, helt til høsten begynner med alle sine farger og nyanser. Da kan vi høste fra jordens frukter. Da kan vi nyte godt av stillheten som preget jorden ni måneder tidligere.

Du kan bestille boken på nettbutikken i Proklamedia eller i din lokale bokhandel.

Dette er en av beste misjonsbøkene på norsk

I et familieselskap for omkring 25 år siden, kikket jeg gjennom bokhylla til mine besteforeldre. Der fant jeg en liten bok som fattet min interesse. Jeg begynte å lese. Den rammet meg, og den rammet meg dypt. Boken het De venter.

Senere har jeg forstått at forfatteren ikke var hvemsomhelst, men selveste Asbjørn Aavik (1902-1997), en av de sagnomsuste misjonærene som reiste til Kina for Kinamisjonsforbundet (senere Norsk Luthersk Misjonssamband) i årene etter første verdenskrig. Han skrev over 40 bøker. Dette var hans første, utgitt i 1940, og ble solgt i over 100 000 eksemplarer.

Siden har jeg lest denne lille boken flere ganger. Det er en kort bok, faktisk så kort at jeg ikke vet om det var ment som en bok eller som en traktat. Nå har Lunde forlag utgitt Aaviks første bok i ny utgave, under headingen «Kristne klassikere».

Aavik er en stilsikker forfatter. Bøkene er karakteristiske i formen, med korte setninger, gjerne ufullstendige – med mange tankestreker. Det er likevel lett å følge forfatteren. Slik er også De venter. Aavik har alltid mye på hjertet, men han faller ikke for fristelsen med å bruke for mange ord. Innholdet formidles i konsentrert form, det er som om han ikke vil sløse bort tiden med unødig prat. Skildringene er knappe – likefult virkningsfulle. Det er som om knappheten understreker bokens hensikt; evangeliet har hast!

Boken er radikal, i den forstand at den kompromissløst formidler kallet til misjon. Det er «no-nonsens», han går rett på sak. Den taler ikke først og fremst til leserens intellekt – den taler til leserens hjerte. Med en slik formidling av misjonskallet, er det ikke rart at Misjonssambandet i årenes løp har sendt ut hundrevis av misjonærer. Dette er nemlig kallsforkynnelse i høyeste potens.

Aavik skrev i en annen tid. Hvordan kommuniserer han i dag? Det er selvsagt elementer i boken som krever litt misjonshistorisk kunnskap for å forstå. Og språket kunne nok med fordel blitt noe mer modernisert, eventuelt kunne Lunde gitt boken et forord for å hjelpe leseren til å forstå konteksten og tiden boken ble skrevet i. Likevel er jeg helt trygg på at den treffer unge mennesker i dag; radikalitet går nemlig aldri av moten. Og derfor har jeg nå sendt e-post til 60 ledere i Ungdom i Oppdrag: Dette er en bok jeg ønsker alle kristne kan lese.

Dialog og misjon

 

«Å fremstille evangelisering og dialog som motsetninger, vitner om et utdatert syn på misjon», skrev Generalsekretær i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, i Dagen 18. januar. Generalsekretæren har helt rett.

I misjonsdialogens vesen finnes en erkjennelse av at «vi» kan lære fra «de andre», og at «vi» faktisk trenger «de andre», siden «de andre» kan hjelpe «oss» til å se ulike perspektiver. Den sørafrikanske professoren i misjonsvitenskap, David Bosch (1929 – 1992), kaller dette for «bold humility». Vi hører i dag for eksempel om muslimske teologer som heller vil ha dialog med kristne («fordi de har en sterk tro» og fordi «de vet hva de tror på»), enn med sekulære mennesker. I møte med muslimer bør derfor Bosch’ «bold humility» være sentralt for kristne som vil kommunisere sin tro på Jesus.

Teologiprofessor Paul Knitter ved Union Theological Seminary i New York, er kjent for sin religionspluralisme. Hans relativitetsforståelse handler enkelt sagt om at alle religioner går opp mot den samme fjelltopp, bare at vi klatrer opp ulike stier, sider og veier. En slik tenkning har til tider ligget til grunn for religionsdialog. På denne måten har man avvist Jesu eksklusivitet, og forståelse blir selve målet med dialog på tvers av religioner. Et slikt mål for misjonsdialog vil jeg avvise, da den annullerer den bibelske sannheten om Jesus som eneste vei til Gud.

Men når vi bruker dialog som middel i misjonsarbeidet, hva da med spørsmålet om konvertering? Før vi berører dette emnet, la meg først ta en omvei, og si noe om identitet. Identitet har ofte vært definert som en «tretvinnet tråd», bestående av nasjonalitet, etnisitet og religion. Dette har bundet sammen både vår individuelle identitet, men også vår identitet som gruppe. På grunn av globalisering og migrasjon går denne «tråden» mer og mer i oppløsning, hvor flere europeere i dag nok er mer usikker på sin egen identitet enn for noen få tiår siden. Ett av de store missiologiske spørsmålet i dag handler dypest sett om identitet. For eksempel; hva betyr begrepet «kristen»? Hva betyr det i Norge, og hva betyr det i Midtøsten? Særlig 22. juli forsterket denne uklarheten, hvor «kulturell kristen» ble formidlet som synonymt med en stammetenkning som ikke er forenelig med en bibelsk tanke. Spørsmålet om identitet leder så videre til spørsmålet om konvertering: Må noen ikle seg den «kristne, europeiske kultur» – og dermed identitet – for å bli en Jesu etterfølger? Hvis svaret på dette er nei, hva mener vi da med konvertering?

Istedenfor at misjon bare handler om å vinne enkeltpersoner, som deretter trekkes ut av sin kulturelle kontekst og familie for så å ikles en ny sosiokulturell identitet, er samfunnsforvandling et viktig mål med misjon. Med en slik forståelse kan enkeltpersoner bli kjent med Jesus og leve liv hvor de «lærer å holde alt han har befalt», innenfor de sosiokulturelle rammer som allerede eksisterer. Dermed blir målet at hele kommuniteter kan møte Jesus, ikke bare individer. Og selv om bare enkeltindivider innenfor en gruppe velger å følge Kristus, tenker vi at dialog kan gjøre at kommuniteten møter de nye jesustroende menneskene med større grad av aksept, istedenfor utstøting og i verste fall drap. Slik kan dialog skape plattformer for at nye disipler også være «lys og salt» i sin opprinnelige kulturelle kontekst.

Misjonsdialog handler også om menneskeverdet. Bibelen formidler tydelig at Gud har skapt alle mennesker med ukrenkelig og umålelig verdi, og det er en del av vårt kristne ansvar å møte alle mennesker med respekt. I «bold humility» ligger erkjennelsen av at vi har noe å lære fra mennesker med en annen tro. Dette betyr ikke at vi tror alle veier fører til Rom, men vi har erfart at vi i denne samtalen respektfullt kan formidle Jesus som eneste vei til Gud uten at vi degraderer mennesker til objekter.

På trykk i Dagen, 25. januar 2018

Hellig uro

 

I 1956 skrev kinamisjonæren Asbjørn Aavik boken Hellig Uro. Den gikk i flere opplag og solgte tusenvis av eksemplarer. Denne boken skulle bli toneangivende for kallsforståelsen i det lavkirkelige Norge i årene som skulle komme.

I boken sin formidler Aavik en kallsforståelse som gir et bærekraftig misjonsengasjement – et misjonsengasjement som tåler både motstand, lidelse og ubesvarte spørsmål.

«Er det plass for noen uro i en kristensliv? Uro hos et Guds barn – er ikke det tegn på at det er noe galt, noe i veien med hans omvendelse, noe skjevt som er kommet inn i hans gudsforhold? (…) Det er en hellig uro, som Jesus elsker å finne hos alle sine barn på jorden – en guddommelig uro – en uro som springer fram av selve gudslivet – fra samlivet med Gud, ja, som er en frukt av dette samfunnsliv, er selve samfunnet – eller i alle fall en del av et – en uro Herren selv skaper i en kristens liv – en uro han selv nærer og holder vedlike», skriver Aavik i boken sin.

Aavik formidler at livet med Gud og uro hører sammen. Han kaller det for «frukten av vennskapet», og sier videre at «hvor det intet fortrolig samfunn er med Herren er det heller ingen uro».

Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, og tåle både smerte og lidelse, er det nødvendig at det har sin rot i Guds hjerte. Jeg er redd for at vi som kristenfolk i dag, i for stor grad preges av et evangelium som setter mennesket i sentrum, hvor Gud forminskes til et middel, der målet er at vi skal være lykkelig. Eller velsignet, for å gi det en kristelig benevnelse. Men Gud skal ikke og kan ikke forminskes til et middel. Han er sentrum. Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, behøves dypere rot.

En menneskesentrert teologi – eller missiologi – bærer ikke rom for lidelse og ubesvarte spørsmål. En slik teologi plasserer Gud i en boks, hvor han skal forstås, forklares og menneskeliggjøres. Et slikt gudsbilde plasserer mennesket og dets egne behov i sentrum av livets mysterium. Dersom Guds rolle først og fremst er å «velsigne meg» og gjøre meg lykkelig, forminsker vi Gud til det ugjenkjennelige.

Når Aavik beskriver den hellige uroen, tegner han et bilde faren i lignelsen om den bortkomne sønn, som står ved porten, kveld etter kveld, og speider etter sønnen som valgte å ta halve arven sin og forlate farshuset (Luk 15). Det er uroen som faren til den bortkomne sønnen kjente på, som gir motivasjon til vårt misjonsengasjement. «Det guddommelige vennskapets smerte – lidelsen i hans samfunn», kaller Aavik det.

Aaviks teologi er gudssentrert. Slik forstår vi oss som deltagere og medarbeidere i Guds misjon. På denne måten finner vi vår plass i Guds misjon. Gud er skaper. Han er frelser. Og han er dommer. Når vi får del i Guds smerte, da kan vi selv bli bærere av samme smerte, dog i begrenset grad. Men det er nettopp denne åpenbaringen av Guds hjerte for folkeslag, som gir motivasjon for å kunne leve inkarnerte liv – å være sendt slik Gud sendte Sønnene til verden – at vi finner den dypeste motivasjon for å formidle Guds nåde til mennesker som aldri har hørt.

Aavik sier at kristne som lever i periferien i hans rike, kan slippe denne smerten. Eller «hellig uro», som han kaller det. «Den finnes bare der inne i sentrum – inne ved korset – jordens dystre vitnesbyrd om guddommelig hellig uro for den verden», sier Aavik. «Del i guddommelig natur er det samme som å ha del i guddommens verdenssmerte – verdensuroen»

Dersom misjonsarbeidet ikke har sin grunn i Guds hjerte, blir det lett et humanistisk evangelium som setter mennesket i sentrum. Et evangelium som først og fremst handler om hvordan Gud kan møte mine behov og gi meg fred, er ikke hele evangeliet. Ja, det er sant at evangeliet gir fred. Men et helt evangeliet gir oss mer. Det setter oss i gjeld overfor verden (Rom 1,14), den utfyller Kristi lidelser (Kol 1,24), den bærer Kristi hjerte (Fil 2.6-11) og den er Jesu byrde (Matt 11,29)

Det er åpenbaringen av Guds uro – Guds hjerte for verden – som gir bærekraft til misjonskallet. Og dette misjonskallet tåler livets realiteter og dets smerte.

Svar fra Den katolske Kardinalen i Østerrike

Les hva den katolske kardinalen Østerrike, Christoph Schönborn, sier om Europas arv og fremtid, og hvordan en kristen respons på terrortrusselen fra militante islamister kan møtes.

Disse refleksjonene, fra en artikkel i Wall Street Journal, skrevet at Sohram Ahmari, er verdt å lese.

 

A Christian Answer to the Age of Terror

Pope Benedict’s ‘spiritual son’ on the future of a Europe unmoored from its religious roots.

By SOHRAB AHMARI

Tourists throng the plaza in front of St. Stephen’s Cathedral, at the heart of the Austrian capital. They chat in reverent tones while struggling to fit the cruciform behemoth into the backgrounds of their selfies. Mandarin, Persian and Turkish catch my ear as I make my way through the crowd. The scene makes me wonder: What does a 12th-century Gothic cathedral dedicated to the first Christian martyr mean to a visitor from, say, Shanghai?

For Vienna’s archbishop the answer is clear. The tourists, Cardinal Christoph Schönborn thinks, appreciate what St. Stephen’s represents better than many Europeans do, namely “that this Continent has Christian roots.” When his staff meets at the archdiocesan complex next door to the cathedral, they use a room that overlooks the teeming plaza. The sight is a good reminder of the universal call of the Catholic Church—and of the real people who are its intended recipients.

Anxiety roils that human welter these days. In Europe the Islamist threat, the problem of Muslim integration and the return of blood-and-soil nationalism top the litany of Western gloom. Cardinal Schönborn had been embroiled in these worldly controversies when we sat down for an interview recently.

“Will there be a third Islamic attempt to conquer Europe?” he had asked in a Sept. 11 homily at St. Stephen’s that made headlines across the Continent. “Many Muslims think this and wish this and say that Europe is at its end.”

The left was quick to charge him with thought crimes, while those of a more populist bent claimed the cardinal as an anti-immigration warrior after their own hearts. It didn’t escape notice that he had delivered the homily at a Mass for the Feast of the Holy Name of Mary, marking the 333rd anniversary of the Habsburg triumph over the Ottomans at the Battle of Vienna.

His message was lost amid the rancor. It wasn’t mainly aimed at Muslims. “I can fully understand Muslim believers—authentic believers, whom I profoundly respect in their belief—who see evident signs of decadence in Europe,” he tells me. “They think that Islam will be a good thing for Europe, to bring Europe on a better path of morality, of faith in God. So for me, the threat is not the believing Muslims.”

The physical insecurity and social incohesion created by ill-assimilated Muslim communities are there, to be sure. But these things are byproducts of the West’s own existential confusion. “The real challenge is: What does it mean for the Christian roots of Europe?” asks the cardinal. Christianity, he says, is a “missionary religion by its founder. Jesus said, Go and make all nations my disciples, teach them what I taught you, baptize them. And a similar thing is true for Islam.”

Only many in the West have relinquished their own inheritance, let alone any desire to share it. Meanwhile, Muslims remain devout and are growing more so. The clash between a secularized, doubt-ridden West and a missionary Islam is Europe’s cultural crisis in a nutshell. “For Muslims in Europe,” Cardinal Schönborn says, the question is whether they can learn to “respect the other’s conscience,” as Christendom did across painful centuries.

As for Christians: “Do we believe that the Gospel teaching of Jesus is really what helps people lead a good life, for a good society, for paths to eternal life, which is finally the final question and the purpose of life?” Early Christianity, he points out, didn’t expand through arms or proselytism “but through attraction—it was attractive to become a Christian.” A West imbued with similar metaphysical confidence today needn’t “fear other people and other religions.”

When the West honors its Judeo-Christian origins it will also recover the truth about itself. “The whole set of human rights,” says the cardinal, “has profound Christian roots.” Man’s inherent dignity doesn’t derive from this or that European Union document but from a vision of the human form as created in the image of the Almighty. The task for Christianity, and the Roman Catholic Church especially, is to bring these “runaway children” home.

A spiritually unmoored West is vulnerable to its own demons, chief among them exclusionary nationalism and various ideologies that treat human beings as means to an end. Threats to the dignity of life on the Continent, such as the relentless expansion of euthanasia, and the resurgence of the “idolatry of the nation”—nationalism pushed to extremes—suggest that “the demons of Europe are still around,” the cardinal says.

He points to a copy of the 2010 book “Bloodlands” sitting on his coffee table. Yale historian Timothy Snyder meticulously recounts the horrors visited upon Eastern Europe under Hitler and Stalin. “That’s only 75 years ago,” says Cardinal Schönborn, “not so long ago.”

Christoph Schönborn was born in that age of blood, in 1945, to a Bohemian princely house in what is now the Czech Republic. At war’s end the Czechoslovak government began persecuting German speakers in its territory, forcing him and his mother to escape across the border to Austria when the future cardinal was still an infant.

His parents, a count and a baroness, weren’t particularly religious. But he came to Catholicism thanks to “a real faith experience”—a mystical boyhood encounter with Jesus—“and the help of good priests.” He joined the Dominicans at age 18. “I went through all the revolutionary questions of the 1968 generation,” he recalls. “Then I discovered my theological homelands.”

He read the early Christian masters voraciously and studied under a German theologian named Joseph Ratzinger, the future Pope Benedict XVI. He went on to serve as principal drafter of the 1992 Catechism of the Catholic Church, the first comprehensive summary of the faith in four centuries, before being named archbishop of Vienna in 1995 and a prince of the church three years later.

Vatican observers have described Cardinal Schönborn as Pope Benedict XVI’s spiritual son. Yet since Benedict resigned the papacy in 2013, Cardinal Schönborn has emerged as one of Pope Francis’ defenders against traditionalists who argue that the Argentine Jesuit lacks the moral and theological clarity of his recent predecessors.

“Some people inside the church or outside the church are longing for very clear answers,” says Cardinal Schönborn. “But Pope Francis is the right man for the right time.”

Pope Francis’ papacy reflects a world of mind-boggling complexity and diversity. “Pope John Paul II had this tremendous capacity—the clearness of his ‘No!’ to certain things,” says the cardinal. “He had learned under the Nazi terror in his own country, and Communist dictatorship, exactly when a clear ‘No!’ had to be said.”

Pope Francis, by contrast, “is the first Pope from outside of Europe. He represents in his history the Latin American continent, where more than one-third of the world’s Catholics live, and the challenges there are very different.” And yet the cardinal finds more continuity in Pope Francis’ teaching than the pontiff’s critics might concede.

Differences in tone and accent notwithstanding, Cardinal Schönborn sees the current pope’s communitarian economic instincts as a continuation of longstanding church social teaching. Pope John Paul II, he says, had his own misgivings about unfettered markets.

The Pole opposed Communism because he saw it “as a perversion of the elementary laws of economics and of human conviviality.” Even so, John Paul II worried about the excesses of “radical liberalism and radical capitalism” without “social boundaries.” It’s up to the secular world to decide where to draw the boundaries—and who should draw them.

Pope Francis also emphasizes “a church for the poor”—in the material and Gospel sense. Hence why he makes a point of visiting ex-prostitutes, prisoners and migrants. The pope’s gestures “are very spontaneous but very conscious,” says the cardinal. He has yet to appoint a cardinal from Venice, but he has elevated them from Bangladesh, Burma, Papua New Guinea and Haiti. “This is a language that is not politically correct, by church standards, but politically clear.” Francis is reminding the Vatican that only a quarter of the world’s Catholics now live in Europe.

Is there a risk that the pope’s shifts could upturn doctrinal pillars, such as church teaching on divorce? Some pastors have interpreted Francis’ apostolic exhortation Amoris laetitia (“The Joy of Love”), published this spring, to authorize case-by-case exceptions to the rule against divorced-and-remarried Catholics’ taking Communion. The document is vague, and the pope has so far declined to offer a black-letter ruling.

“This a very Catholic balance,” says Cardinal Schönborn. “It’s often said that Catholics don’t say ‘either/or’ but ‘one thing as well as the other.’ ” As the cardinal interprets it, Amoris laetitia says, “Let’s take families as they are. God is at work not with ideas but with real people.”

Even as they are called to uphold absolute moral standards, Christians must recognize that “from the very beginning the drama of humanity is that we are lapsed, that we are broken, that we are wounded by ourselves and by others.” Still, it’s hard to blame Catholics who fear the erosion of the church’s capacity to say “No” to the ways of the world, notwithstanding such clarifications. A few words of orthodox reassurance from the pontiff would help.

Cardinal Schönborn says of the pope, “Believe me, he’s Catholic, genuinely Catholic.” Pope Francis hasn’t conceded an inch on the church’s pro-life stance, and in October he assailed postmodernist gender theories that pretend that human sexuality is a social construct and therefore infinitely malleable to personal and political whimsy. Such theories, Pope Francis said, are part of a “global war” aimed at destroying marriage and the traditional family.

“I can only say to those Catholics worried that the pope will stray from sound doctrine: Don’t be afraid,” says the cardinal. “He will never teach something that is not sound doctrine. But he wants us to see whether we have the mind of Christ”—that is, to have the courage to encounter brokenness, our own and others’, to meet people as they are.

“My own experience is that whenever you overcome your own laziness and engage other people, you are encountering Jesus,” the cardinal says. “It’s a doorway to Jesus.” Behind the door is an invitation to friendship. Cardinal Schönborn’s motto is Jesus’ saying, recounted in St. John’s Gospel, V os autem dixi amicos—I have called you friends.

“And that’s a reality,” he says. “I’m certainly not His best friend, because I’m lousy and negligent and not always faithful to this marvelous friendship. But I know that He is faithful.”

Mr. Ahmari is a Journal editorial writer based in London.

Far, forlat dem!

Jeff Fountain, leder for Schumann Center, og tidligere leder for Ungdom i Oppdrag Europa, skrev i dag en artikkel i lys av terrorangrepet i Brussel. Etter beste evne har jeg oversatt artikkelen til norsk. God lesning:

 

Domenico_Ghirlandaio_-_St_Jerome_in_his_study

St. Jerome (347 – 420). Bildet er hentet fra www.wikimedia.org

27. mars for tjue år siden ble syv munker kidnappet av islamistiske terrorister i klosteret sitt i Algerie. De ble holdt som gisler i to måneder, før terroristene 24. mai 1996 proklamerte at de hadde kuttet strupen av sine fanger.

For 1600 år siden formulerte kirkefader Jerome sin klagesang etter 20 år med daglig blodsutgytelser i det som vi i dag kaller Europa; grusomheter som gotere, hunere, vandaler og andre barbarer stod bak. «Hvor mange Gud, av dine tjenerinner og jomfruer – dydig og edle kvinner – har blitt ødelagt av disse udyrene! Biskoper har blitt fanget, prester og de i lavere rang er drept. Kirker har blitt revet ned, hester blir festet til altrene og relikvier fra martyrer er gravd opp. Sorg og frykt florerer. Død vises i utallige former og fasonger.»

I løpet av påskens første dager, florerte sorg og frykt på nok en gang i Europa, mens døden igjen viste seg i utallige former og fasonger i Brussels gater.

 

Testamentet

I den franske storfilmen Of Gods and Men fra 2010, fortelles historien om Fader Christian og hans munkebrødre og deres møte med akutte trusler fra terrorister i Algerie. Munkene fremstod ikke som modige helter, og følte seg som småfugler på en gren, sa Fader Christian til en av de lokale muslimske lederne, mens de fortsatt vurderte flukt. De lokale lederne, som ønsket sterkt at munkene skulle bli, responderte følgende: «Nei, vi er fuglene. Dere er grenene». Ved stemmegivning avgjorde munkene å forbli i klosteret.

I frykt for det verste, etterlot Christian seg et brev hos sin familie, som «kun skal åpnes i tilfelle min død». Der hadde han skrevet følgende:

«Hvis det en dag skal skje – og det kan være i dag – at jeg blir et offer for terrorismen som nå truer alle utlendinger som bor i Algerie, så ønsker jeg at mine venner, min kirke og min familie skal huske at livet mitt var gitt til Gud og dette landet. Jeg ber dere akseptere at Herren over alt liv, ikke er fremmed for denne brutale muligheten. Jeg ber om forbønn; for hvordan skal jeg bli funnet verdig til dette offeret? Jeg ber om å forståelse for at en slik død er like voldelig som de andre drapene som har funnet sted, også de som er glemt på grunn av likegyldighet eller anonymitet.

Mitt liv er ikke mer verd enn andres. Men heller ikke mindre verd. Uansett, det har ingen barnlig uskyld. Jeg har levd lenge nok til å vite at jeg og kjenner ondskapen som vinner frem i verden, også om den blindt skulle ramme meg. Jeg skulle ønske, når timen kommer, å få mulighet til å be Gud om nåde, både for meg selv og mine medmennesker, og samtidig evne av hjertet å tilgi de som vil slakte meg.

ofgodsandmen

Of Gods and Men er en prisbelønt fransk film fra 2010. Jeg så den for et par år siden. Den forteller historien om munkfellesskapet som ble ofre for islamistisk terror.

Det er viktig for meg å kunne uttrykke at jeg ikke ønsker meg en slik død. Uansett, jeg ønsker heller ikke at dette folket som jeg elsker ukritisk skal bli anklaget for min død. Det ville, kanskje, være for mye å bli anerkjent som martyr i møte med en algerier, uansett hvem han måtte være, særlig når han handler i henhold til det han mener er det sanne religion. Jeg kjenner godt den type Islam som islamistene forfekter. Det er for enkelt å kjøpe seg god samvittighet ved å hevde at dette bare er ekstremistiske fundamentalistiske ideologier. Husk at Algerie og Islam er noe annet; de har både kropp og sjel …

Jeg takker Gud for livet mitt, som er overgitt til både ham og mennesker, han som synes å ha ønsket det helt og fullt, både på grunn av og på tross av gleden. Også du, min venn i dette siste øyeblikk, hvem skulle ikke være ukjent med hva du har gjort. Jeg ønsker og at du skal få denne takken – og dette adieu – og anbefale deg fremfor Gud og hans ansikt, som jeg ser i ditt.

Og må vi en dag møtes – som «glade røvere» – i paradis, hvis Gud ønsker det, vår begges Far.

Amen.»

Våre forfedre

Når jeg reflekterer over St. Jeromes klagesang i lys av terrorangrepene i Brussel, lurer jeg på om han noen gang evnet å forestille seg at disse terroristene han nevner en dag skulle omfavne historien om Jesus og overgi seg selv til å bringe dette budskapet til jordens ender. Disse «morderne og voldtektsforbryterne» ble for mange av oss våre egne europeiske forfedre.

Tør vi tenke tanken og be slike bønner for disse som utførte terrorhandlingene i påsken? Kan vi skrive et slikt testament?

Påsken har nok en gang minnet oss om at evangeliet handler om døden og oppstandelsen; tilgivelse og forvandling.

Jeff Fountain

Hva vi lærte av Egil Grandhagen

I begynnelsen av januar arrangerte Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud. En av talerne var tidligere Generalsekretær i NLM, Egil Grandhagen. Dette er hva vi lærte.

Joakim Magnus som leder Ungdom i Oppdrag Oslo i samtale med Egil Grandhagen under Ungdom i Oppdrags arbeidersamling på Grimerud i januar. Foto: Tarjei Gilje, Dagen

I vår protestantiske misjonshistorie kalles William Carey (1761 – 1834) misjonens far. Dette er en sannhet med modifikasjoner. I vår protestantiske historieskriving hopper vi gjerne bukk over misjonsarbeidet til katolikkene og kelterne. Hvor mange har for eksempel hørt om Brendan Sjøfareren, den keltiske munken som reiste til Amerika med evangeliet, tusen år før Christofer Columbus «oppdaget» Amerika? Det som for oss er enda mer ukjent, er innsatsen klosterbevegelsene i Øst gjorde for å bringe historien om Jesus til Kina, Mongolia, Iran og Irak.

På tross av forfølgelse, bredte kirken for tusen år seg østover og vant mennesker for evangeliet i områder som var preget av animisme, islam, taoisme og zoroastrisme. Deres oppgave var ikke lett. Motstanden var stor. Men som Grandhagen formulerte det; misjonærene lot seg ikke stoppe.

Hva var hemmeligheten? Grandhagen pekte på tre prinsipper.

For det første var misjonsbevegelsen drevet frem av klostrene – en bevegelse som stod utenfor den etablerte kirkes struktur, hvor rytmer for åndelig liv var viktig i deres personlige liv. Fysisk arbeid var en integrert del av hverdagen, sammen med bønn og fordypning i Bibelen. Den personlige erfaringen av Guds nærvær og inngripen var vesentlig, selv om dette aldri var løsrevet fra Bibelen. Livet var organisert i perioder, hvor deler av tiden var «ute», mens andre perioder var «inne». Arbeidet var ikke preget av sterk organisering, men skjedde organisk.

For det andre etablerte kirken i Øst en teologisk skole som trente ledere, misjonærer og kirkeledere. Også her stod fordypning, rytme og personlig vekst sentralt, og skolen var inspirert av både hellenistisk og jødisk tenkning. Slik ble utdanningsinstitusjonen en multiplikator for misjon, hvor målet ikke primært var akademisk kompetanse, men praktisk tilegnelse av Guds ord som studentene kunne leve ut i sitt arbeid med å utbre evangeliet.

For det tredje var klosterbevegelsen i Øst og dens misjonsarbeid ledet av gudfryktige mennesker. Selve kirken kunne være preget av både maktsyke og arrogante ledere, men lederne i klosterbevegelsen i stor grad var personer som levde med Jesus og var bærere av åndelig kraft.

Vi ser også at Østkirken ikke hadde en entydig kristen tittel for misjonærer. Utgangspunktet for deres arbeid var apostlene og deres mandat var å bringe evangeliet til folkeslagene. Misjonsarbeidet var båret av klostrene – ikke av kirkens lederskap. Kirkens ledere var opptatt av relasjonen til myndighetene og ofte av konflikthåndtering, mens misjonsarbeidet var «de brennende hjerters sak» som ikke var del av «det etablerte systemet». Likevel, i det en ny forsamling ble etablert, tok kirken ansvar og inkorporerte de nye kirkene inn i sin struktur.

I Grandhagens budskap ser vi spor fra det som finnes implisitt i Apostlenes Gjerninger, hvor man på den ene siden hadde lokalkirkens arbeid som var ansvarlig for sakramentene og opplæring av de troende, mens man på den andre siden hadde omreisende kirkeplantingsteam som plantet lokale kirker der evangeliet ennå ikke hadde slått rot. Forenklet sagt kan vi si at apostelen Peters struktur (modality) og Apostelen Paulus’ struktur (sodality) går som to parallelle spor gjennom Apostlenes gjerninger og videre inn i kirkehistorien. «Modality» er den lokale kirkes arbeid, mens «sodality» handler om å utbre kirkens budskap til områder der evangeliet ennå ikke har blitt proklamert.

Gjennom klosterbevegelsens virke i Øst finner vi inspirasjon til å gjøre som Paulus, han som satte sin ære i å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent (Rom 15,20).

 

Les redaktør i Dagen, Tarjei Giljes kommentar her

Tiggende romfolk

Kulde: I januar hastet jeg oppover Karl Johans gate i Oslo. Det var kaldt. Iskaldt. Klokken var fem på åtte på morgenen, og jeg skulle rekke et møte.  Gaten var nesten folketom. Bare noen dresskledte menn med sine stresskofferter stresset nedover gaten. Fra krysset, kvartalet over Egertorget, hørte jeg toner fra et surt trekkspill. Den blandet seg med bilduren, eksosen og frostrøyken. Harmonien skapte alt annet enn trivelig vinterstemning. Da jeg nærmet meg krysset, så jeg at tonene kom fra et utslitt trekkspill. En middelaldrende rumener stod der med en sin tykke bart og enda tykkere vinterfrakk og spilte for bilene som hastet fordi.

Rike snyltere: Dagen i forveien hadde jeg lest et harmdirrende innlegg på nettet, som med bred pensel stigmatiserte rumenske sigøynere med begreper som overgripere, snyltere og tiggere som tjener tusenvis av kroner på opphold i Norge. Artikkelen påsto at rike bakmenn stod på toppen av pyramiden og tjente seg søkkrike på barns tigging. Pengene de tjente gikk til bygging av enorme palass hjemme i Romania. Synet av den forfrosne trekkspilleren fikk meg til å tenke at ikke noe annet enn fattigdom og fortvilelse får noen til å spille på et instrument i en trafikkert gate, klokka åtte om morgenen, i 15 minusgrader.

Jeg har bodd i Romania: I nesten ti år jobbet jeg der, og fremdeles besøker jeg landet et par ganger i året gjennom jobben min i Ungdom i Oppdrag. Jeg snakker flytende rumensk og kjenner kulturen relativt godt. Det hender jeg stopper og snakker med rumenske tiggere på gaten i Norge. Når jeg snakker med dem, viser det seg ofte at jeg har vært i byene de kommer fra. En gang opplevde jeg faktisk å ha felles bekjente med en tigger jeg snakket med! Når jeg har tid og det passer seg, ber jeg gjerne en bønn sammen med tiggeren. Da renner det ofte strie strømmer med tårer nedover kinnene deres.

Romfolket fra Romania: Vi hører om organisert kriminalitet, utnyttelse og barneprostitusjon blant romfolket. Dette forekommer. Det vet jeg, både fra historiene jeg hører fra gatene i Norge, men også fra miljøet jeg kjenner fra Romania. Men bildet er så mye større og komplisert enn bare dette. Fordi klansidentiteten er sterk, er det ikke unaturlig at pengene fra tiggingen går til storfamilien, som da i neste ledd tilbyr tilhørighet, beskyttelse, og underhold. I nordmenns øyne er det lett å tenke dette som synonymt med utbytting. Det kan det selvfølgelig og være i noen tilfeller, men ofte representerer klanen en sosial trygghet som betyr mye. Romfolket i Romania er ikke en ensrettet gruppe. Det er ulike retninger innenfor denne gruppen, og å omtale romfolket som en gruppe, blir like dumt som å snakke om nordeuropeere som en gruppe, uten å gjøre forskjell på islendere, nordmenn og finner. Romfolket har ulike språk, kulturer og er i svært ulik grad integrert i det rumenske samfunn. Noen er assimilert, mens andre lever segregert og på samme vis som for 200 år siden. Noen er rike, de fleste er fattige. Noen er banditter, de fleste ærlig mennesker. De fleste sender barna sine på skolen, noen gjør det ikke. Felles for de fleste er at de i ulik grad opplever diskriminering i det rumenske samfunnet. Dette skjer ikke offisielt, men ofte i form av for eksempel utestengelse fra arbeidsmarkedet og hverdagsrasisme. Mange er pinsevenner, mens andre er ortodokse kristne. Noen praktiserer en tradisjonell, religiøs tro, gjerne synkretisert med kristen tro. Deres kultur er også fjern fra vår norske. Mens vi i stor grad er individualistiske, tolker romfolket ofte virkeligheten ut fra sin gruppe, være seg storfamilie eller klan. Kulturen er i større grad enn den norske en æreskultur, hvor enkeltpersoners avvik fra normer, blir hele gruppens skam. Når man fratas ære, er utestenging ofte den eneste måten å gjenopprette klanens ære. Kjønnssegregering er også vanlig. Århundrer med utestengelse og diskriminering har gjort at mange romfolk instinktivt reagerer med isolasjon og segregering fra storsamfunnet.

Glansbilde og virkelighet: Hvem er tiggerne som har invadert våre gater og byer i løpet av de siste årene? Jeg har intet empirisk grunnlag for å hevde det jeg nå skal skrive. Jeg skriver dette kun basert på egne erfaringer. Mitt inntrykk er at de aller fleste er ærlige sjeler som kommer fra svært fattige kår i Romania. Mange av disse har lånt penger for å komme til Norge, og disse skal betales tilbake med renter etter noen måneders «arbeid» her på berget. De har hørt historier om hvor lukrativt tiggingen kan være i Norge, og kommer til landet i tro på at de lett skal kunne tjene nok penger til både reise, renter, opphold og mat, samt at de kan komme hjem med en god slump penger. Dessverre stemmer ikke glansbildet med virkeligheten. For å spare penger, bor noen som sild i tønne i leiligheter, mens de verst stilte, sover i telt eller under broer. Fattigdommen kan også få noen til å begå kriminalitet. Fattigdom er selvsagt ingen unnskyldning for stjeling, men kan i enkelte tilfeller forklare hvorfor dette skjer. De aller fleste ønsker å jobbe, men omstendighetene gjør dette mer eller mindre umulig.

Enkeltpersoner: Hvordan skal vi forholde oss til romfolk som tigger? Jeg har ingen forslag til kjappe løsninger. Samtidig tenker jeg følgende: Jeg skulle ønske vi nordmenn kunne bli flinkere til å se mennesket som sitter med tiggerkoppen sin. Vi snakker nemlig om mennesker med drømmer, håp og følelser. Akkurat som deg og meg. Med å se enkeltpersonene vil vi nemlig og berøres av deres situasjon, og kanskje kan dette utfordre oss til å hjelpe?

Dråpe i havet: Moder Teresa ble en gang utfordret på at hennes hjelp bare var en dråpe i havet. Det løste ikke de strukturelle problemene bak Calcuttas fattigdom. «Vi må ikke glemme at havet består av dråper», svarte hun.

Mer om «ungdomsopprør»

For noen dager siden skrev jeg om et mulig «ungdomsopprør». Her forklares hvorfor jeg tror neste generasjon vil reagere mot sin foreldre- og besteforeldregenerasjons gudløshet. Jeg mener vi kan se konturene av dette i dagens tenåringsgenerasjon. Men finnes det andre potensielle fremtidsscenarier?

Ut fra et menneskelig ståsted er det selvfølgelig ikke gitt at den neste generasjonen vil søke tilbake til sine kristne røtter. Jeg tror dette kan skje, men det finnes flere alternativer til hvordan fremtidens åndelighet vil se ut. Nedenfor kommer noen «høyttenkte tanker om saken», hvor jeg tegner opp fire mulige alternativer:

 

1. Den «ateistiske sekulærvitenskapen» får monopol på hva som er sant og rett.

Jeg tror ikke dette vil skje. Hvorfor? Det er flere årsaker til dette. For det første finnes det ikke historiske eksempler på samfunn som over tid har lykkes med sine «ateistiske prosjekt». Selvsagt kan vi trekke frem eksempler som totalitære stater som Albania og Romania (hvor jeg selv har jobbet i ti år), og deres falitt. Kina lyktes heller ikke med å bekjempe religiøs tro. I dag bekjenner kanskje mellom 7-8 % av befolkningen seg til klassisk kristen tro. De fleste av disse har komme til tro på Jesus i løpet av de siste tiårene, og dette skjer i et land som har forfulgt (og delvis fortsatt gjør det) kristne på brutalt vis. Heller ikke Sovjetunionen klarte å eleminere gudstro, selv om styresmaktene systematisk prøvde. For det andre virker det ikke som om flertallet av menneskene er iboende ateistisk. Bibelen sier at han har skapt mennesket i sitt bilde, han har skrevet loven på våre hjerter, gitt oss en generell latent moral og plassert evigheten i våre hjerter. Selv om denne «åndelige tiltrekningen» ikke nødvendigvis fører til kristen tro, så fører det til en søken etter det overnaturlige og åndelige. For det tredje reagerer den relativstiske postmodernismen mot den modernistiske sannhetsdefinisjon. Siden sannhet i større grad bli individuell og emosjonell, tror jeg unge mennesker i mindre grad vil kjøpe misjonerende ateisters ekslusive «tro». På bakgrunn av dette tror jeg ikke Norge i hovedsak vil være uten gudstro i tiårene som kommer.

 

2. Norge blir muslimsk

På Youtube og blant bloggere finner vi eksempler på mennesker som hevder at Norge vil bli «overtatt» av Islam. Desverre er det ofte kristne som hevder dette, og det virker som om frykt er den største motiverende faktor bak disse påstandene. Ofte er det uvitenskapelige begrunnelser som ligger til grunn for påstandene, gjerne ispedt konspirasjonsteorier. Jeg tror ikke Norge eller Europa vil få et muslimsk flertall. Hvorfor? For det første er det flere innvandrere til Norge som går til kirke enn moske. En undersøkelse fra Dawn og Norges kristne råd viste i forrige uke at det finnes over 250 migrantledede kristne menigheter i Norge, og dette taller vokser raskt (les mer på www.migrantmenighet.no) Samme trender ser vi og i andre europeiske byer. For det andre ser vi at en relativ andel andre- og tredjegenerasjons innvandrere fra muslimsk bakgrunn blir sekularisert i møte med norsk og europeisk kultur. Det virker også som om fødselstallene til muslimer i Norge går nedover, etterhvert som om de tilpasser seg norsk kultur. For det fjerde er det svært få etniske nordmenn som blir muslimer. På bakgrunn av dette tror jeg ikke hverken Norge eller Europa vil «bli overtatt» av muslimene, selv om det ikke er usannsynlig at antall muslimer vil vokse noe i årene som kommer.

 

3. Norge går tilbake til sine prekristne røtter

Hva mener jeg med dette? Jo, før den kristne tro ble majoritetsreligion i Europa, var vi i stor grad polyteister og animister. Dette preget også vårt verdensbilde. Det var relativ stor grad av toleranse til ulike religioner, og mange trodde på mye, enten det var de romerske gudene, greske gudene eller de norrøne guder. Om vi i dag ikke ser at troen på Odin og Tor vokser frem, så vokser det frem en nyåndelighet blant mennesker som preger våre liv, og som på endel felt ligner polyteisme og animisme. Det er bare å lese Se og Hør på et legekontor; den kulørte presse er full av historier om overnaturlige hendelser, tro og nyåndelighet som ikke har et kristent fundament. Selv Dagbladet tjener tusenvis av kroner hver dag på annonser som tilbyr all slags typer åndelig hjelp. Spåkoner, healing, tarot og mange alskens mer eller mindre (u)seriøse aktører tilbyr «hjelp» til 24 kroner minuttet i telefonen. Selv prinsessen vår forteller sine historier om hvordan hun snakker med både hester og engler. I dag virker det som om dette er det mest sannsynlige verdensbilde som i størst grad vil prege Norge i årene som kommer. Dog, jeg tror heller ikke dette vil skje.

 

4. Norge vender seg til kristen tro

Jeg tror at Norge vil vende tilbake til kristne verdier og tro. Selvsagt kan jeg ikke være sikker på at jeg har rett. Jeg er ingen profet. Men på bakgrunn av hvem Gud er, hans ønske om å «søke og frelse det som er fortapt» og sammen med mennesker som ber og engasjerer seg på vegne av den kristne tro, tror jeg dette er realistisk. Det er nemlig ikke slik at antall aktive kristne i Norge går nedover. Flere nye menigheter plantes over hele Norge. Tenåringer søker kunnskap kristen tro på en måte som ikke har skjedd på flere tiår. Med endringene av statskirkens posisjon og med postmodernismens inntog av relativisme, vil dette selvsagt (og kanskje heldigvis) se annerledes ut enn tidligere. Jeg vet ikke hvordan det vil se ut rent praktisk, men jeg er overbevist om at flere og flere i Norge vil søke til Bibelen for å definere sitt verdensbile, og la seg finne av Jesus som frelser. Fordi foreldre- og besteforeldregenerasjonen reagerte mot kristen tro, tror jeg den oppvoksende slekt vil reagere mot dette, og søke tilbake til kristen tro.

Dette fordrer bønn og trosformidling, men ikke bare det. Det fordrer også at kristne ikke stenger seg inne i sine gudshus, men involverer seg på ulike samfunnsområder.

Opplever norsk misjon tilbakegang?

Opplever norsk misjon tilbakegang? Mye tider på at det ikke stemmer.

Den globale, kristne kirke vokser i et tempo som aldri før i verdenshistorien. Samtidig hører vi ofte at norsk misjon opplever nedgang. Dette bekreftes av den årlige misjonsstatistikken til Norme som forteller at antall norske misjonærer har gått betraktelig ned de siste årene. Da er det lett å konkludere med at norsk misjon er i krise og opplever nedgang.
Men er det for lettvint å konkludere slik? Mange ting tyder på det motsatte. La meg peke på noen områder som viser at pilene peker oppover:

Foto: Ungdom i Oppdrag

Pendlende misjonærer: Digital kommunikasjon har gjort det mulig å arbeide i nesten hele verden. Sammen med billigere flyreiser, gjør dette at flere og flere bor i Norge, men arbeider som ”misjonærer” i utlandet. Fordi misjonærrollen også til en viss grad har endret seg, trenger man ikke nødvendigvis å bo fast i Hong Kong for å jobbe i Hong Kong.

Teltmakere: Flesteparten av de minst nådde folkeslagene bor i land som er stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet. Derfor er det flere og flere som velger å arbeide i ulike sekulære yrker i land hvor kristen misjon ikke er ønsket. Mange kristne som bor og arbeider i slike land, ønsker ikke å ha sin identitet som misjonær, men derimot som kristent fagpersonale. Der lever de som kristne og forsøker å være kristne vitnesbyrd i kraft av livene de lever.

”Frilansmisjonærer”: Flere reiser ut som misjonærer uten å være utsendt av en misjonsorganisasjon eller menighet. Dette har både positive og negative sider, men dette fenomenet eksisterer, og mye tyder på at dette er økende.

Menighetsbasert misjon: I løpet av de siste 10-20 årene er det flere og flere menigheter som sender ut misjonærer direkte, og driver sine egne prosjekter rundt om i verden, uten å være tilknyttet misjonsorganisasjoner.

Aril Edvartsen-modellen: Troens Bevis driver misjon over hele verden i form av å støtte lokale evangelister, pastorer og misjonærer. De sender få eller ingen misjonærer fra Norge, men samler inn penger og støtter misjon direkte ved å underholde lokale medarbeidere. Flere menigheter og organisasjoner driver nå misjon på denne måten.

Korttidsmisjon: Ungdom i Oppdrag sendte i 2011 ut over 900 personer til hele verden på misjonsoppdrag av kortere varighet. Flere av andre misjonsorganisasjoner og menigheter gjorde også dette. Hvor mange nordmenn som hvert år reiser på slike misjonsturer vites ikke. Når korttidsmisjon skjer i en ramme av langtidsmisjon, utfører kortidsmisjonærer et viktig arbeid.

Kortere tjenestetid: For bare få år siden var det normalt at misjonærer tjenestegjorde i flere år enn i dag. Mens normal tjenestetid tidligere ofte kunne være godt over 15 år, er dette i dag betraktelig kortere. Dette gjør at flere misjonærer må rekrutteres for å holde oppe antall misjonærer. Dersom vi teller antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1995-2010, er det ikke sikkert dette tallet er mye lavere enn antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1970-1985, selv om færre misjonærer i tradisjonell forstand er utstasjonert nå enn før.

Pengebruk: Norme’s statistikk viser at antall norske kroner som brukes i andre land er økende. Aldri har vi brukt mer penger enn i dag, og samtidig vet vi at mange misjonskroner ikke kommer med i Norme’s statistikk.

Mye av misjonsengasjementet skjer på grasrotnivå, drevet av ildsjeler med store hjerter. Likevel er det viktig og ikke glemme at skal man se varige resultater, må vi huske at fruktbart misjonsarbeid ofte er langsiktig arbeid som krever kompetanse.

Samtidig er det og viktig å løfte frem at så lenge det finnes mennesker som ikke har hørt evangeliet, er det alltid bruk for misjonærer. Også norske misjonærer.

 

Denne artikkelen ble trykket som lederartikkel i Mot Målet #1 2012