Lyset som overvinner mørket

Vet du hva refraksjon er? Dette var et ukjent begrep for meg, helt jeg for to dager siden fikk en E-post fra Kjetil Netland som er prost i Den norske kirke i Sogn. Han skriver følgende:

Eg kom over noko på yr.no: Meteorologen forklarar det meteorologiske fenomenet refraksjon, som tyder at lyset vinner over mørkret: http://www.yr.no/artikkel/meteorologen-retter-opp-i-morketidsforvirring-1.12685046 Dette tykkjer eg er ein flott innfallsvinkel til Joh 1, 5:

Lyset skin i mørkret, og mørkret har ikkje overvunne det.

 

Etter å ha lest artikkelen på yr.no, tenkte jeg på åttende vers i Brorsons Mitt hjerte alltid vanker:

Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund,

at du er født herinne i hjertets dype grunn!

Jesus ble ikke bare født i Betlehem. Han fødes også i våre hjerter. Refraksjon er på mange måter et bilde av det som konstant skjer i våre liv – hver dag – mens Kristus «vinner skikkelse» i oss, som Paulus skriver til de kristne i Galatia (Gal. 4,19).

God jul!

«Er du israelsvennlig?»

For et par dager siden ble jeg oppringt av en hyggelig journalist i Vårt Land. Han lurte på hva Ungdom i Oppdrag mente om Israel.

 

Vennlighet: «Er dere israelsvennlig?» spurte han meg, og ville gjerne at jeg skulle svare enten ja eller nei. «Vi ønsker å vennlig mot alle», svarte jeg diplomatisk. Han gav seg ikke, og spurte en gang til. «Jo, selvsagt er vi israelsvennlige», svarte jeg på journalistens andre forsøk. Så spurte han meg om jeg tror unge kristne er mindre opptatte av Israel, enn det litt eldre folk er. Selvsagt har ikke jeg noe grunnlag for å hevde dette med stor sikkerhet, men jeg måtte erkjenne at dette nok stemmer. «Hvorfor er det sånn?» spurte journalisten meg deretter. Da måtte jeg tenke meg om.

Rust: Mens jeg brukte gårsdagen til å pusse rust på vår gamle familiebil, kvernet følgende spørsmål rundt i tankene mine: «Hvorfor er ikke Israel like viktig for unge kristne som for eldre kristne?»

Struts: Har det noe å gjøre med manglende teologisk kompetanse blant unge, og dermed en indirekte kritikk av forkynnelsen i kristne forsamlinger? Ja, det tror jeg kan være ett svar. Jeg tror også en annen årsak er at staten Israel gjør ting som vi ikke alltid kan forsvare, og derfor blir det krevende eller kompleks å forholde seg til dette. Da er det nok noen som stikker hodet i sanden og later som at problemstillingen ikke eksisterer. Men viktigst; jeg tror at israelspørsmålet dessverre oppleves irrelevant for de fleste unge kristne i dag.

Analfabeter: Vi kan ikke tillate oss å bli teologiske analfabeter i forhold til Israel. Da vil vi miste sentral kunnskap om vår frelseshistorie. Frelsen kom nemlig fra jødene (Joh. 4,22) gjennom personen Jesus, og gjennom jøden Jesus er vi «podet inn» (Rom. 11,17-24), og misjonstanken har sin basis i nettopp pakten Gud opprettet med Abraham (1. Mos 12,3). Derfor behøver vi å vite hva Bibelen sier om jødene, abrahamspakten og hvorfor dette er en viktig teologisk grunnstein for vår kristne tro.

Elsker Gud jødene mer enn andre: Jødefolket er i Det gamle testamentet Guds utvalgte folk. Dette betydde i praksis at de skulle de være prester for alle jordens folkeslag (2. Mos. 19,5-6), for slik å velsigne alle jordens slekter (1. Mos. 12,3). Vi kan lese i Det gamle testamentet at jødene er Guds øyensten (5. Mos. 32,10) og han bruker metaforer som ektefelle og elsker om jødene (Esek. 16). Han elsker jødene, og Jesus var selv jøde. Siden jødene var utvalgt, betyr dette at de er mer elsket enn de andre? Nei. Å være utvalgt betyr ikke å være mer elsket enn de andre. (Jes. 49,6)

Staten Israel: Allerede i 1881 begynte den moderne immigrasjon av jøder til Israel, og dette fortsatte utover 1900-tallet. På denne tiden bodde det både arabere, drusere og andre etniske minoriteter i dette området. I 1948 erklærte Israel sin selvstendighet, etter at FN hadde bestemt året før at det britiske mandatområdet i Midtøsten skulle deles i en jødisk og palestinsk del. Etter dette har bølge på bølge av jøder vendt tilbake til sitt eldgamle land. Er jødenes tilbakekomst til Israel i vår tid beskrevet i Bibelens profeter? Jeg tror dette. Samtidig finnes det noen kristne som vil være uenig med meg. De sier at landløftene fra Det gamle testamentet er et bilde på Den nye pakt i Det nye testamentet. Noen av disse vil også hevde at løftene til jødefolket i Bibelen ikke lengre er gyldige, og at kirken har overtatt disse løftene. Dette kalles (litt enkelt sagt) erstatningsteologi. Jeg tror løftene til jødene i Bibelen også er gyldig i dag, samtidig som de også kan brukes av kristne (Rom. 9-11).

Israel er ikke bare for jøder: Spørsmålet om landet Israel leder til nye spørsmål: Hvor skal grensene gå? Hva med Samaria og Judea? Hva med Gaza og Vestbredden? Skal jødene også kontrollere disse områdene i dag? For meg er ikke det så viktig hvor Israels grenser nøyaktig går. Det viktigste er at jødene kan bo i et trygt Israel. Dette er selvsagt vanskelig i dag, når f.eks. Hamas ikke anerkjenner Israel og ønsker å utslette jødene i Israel. På Jesu tid bodde det mange ulike etniske folkegrupper i Jerusalem. Slik er det òg i dag, og slik bør det være i fremtiden. Ingenting i Bibelen tilsier at landet Israel bare skal være jøder. Tvert imot! Den største delen av templet i Jerusalem var til og med tiltenkt folk som ikke var jøder. Slik blir templet en oppfyllelse av jødenes rolle: De skulle være til velsignelse for alle folkeslag (2. Krøn. 6,32-33 og Mark. 11,17).

Forsvare Israel: Men hva da med alt staten Israel gjør i dag og den dagsaktuelle situasjonen? Siden de er Guds paktsfolk, må vi da forsvare alt staten Israel gjør? Selvsagt ikke. Staten Israel gjør feil, akkurat som andre stater. Det gjør Norge og. På samme måte som israelere kan kritisere Norge, kan jeg kritisere staten Israel. Samtidig synes jeg den offentlige debatten i Norge i dag er veldig polarisert. Jeg blir litt sliten av alle «skyttergravene». Men når dette er sagt synes jeg de fleste av riksdekkende medier i for stor grad rapporterer fra palestinernes ståsted, og for lite fra jødenes ståsted. Jeg skulle ønske at journalister bedre kunne representere staten Israels situasjon.

To misforståelser: Kristne sier at vi skal velsigne Israel. Dette er riktig. Flere steder oppfordres vi til dette, blant annet å be for fred for Jerusalem (Sal. 122,6). Men her er det også noen grøfter vi kan falle i: Vi skal ikke bare be for jødene. Vi må også be for de andre folkeslagene som bor i Israel. Jeg hører også noen si at de som velsigner Israel skal selv bli velsignet. I samme åndedrag blir 1. Mosebok 12,3 ofte sitert: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg». Mener Gud staten Israel her? Tja… Paulus skriver i sitt brev til Galaterne at vi og er blitt en del av Abrahams ætt (Gal. 3,29). Siden vi som norske kristne er podet inn som Guds folk, da vil dette løftet også gjelde oss «hedningkristne». Alle kristne er nemlig Abrahams ætt.

2500 år gammel profeti: Profeten Jesaja taler om tider som skal komme, om Egypt, Syria og Israel, en profeti som enda ikke har gått i oppfyllelse: «Den dagen skal det være en hovedvei fra Egypt til Assur. Assyrerne skal komme til Egypt og egypterne til Assur, og Egypt skal tilbe sammen med Assur. Den dagen skal Israel, den tredje sammen med Egypt og Assur, være en velsignelse for hele jorden. Herren over hærskarene skal velsigne dem og si: Velsignet er Egypt, mitt folk, Assur, et verk av min hånd, og Israel, min eiendom!» (Jes. 19,23-25).

Alle folkeslag: Jødene er utvalgt fordi Gud ville velsigne alle verdens folkeslag. Slik viser Bibelen oss at alle folkeslag er elsket av Gud.

Vekkelse som frukt eller mål?

I mange år har jeg vært opptatt av vekkelse. Jeg har lest endel litteratur om dette, og forsøkt å finne ut av hva som forutsetter at vekkelse skjer. For en tid tilbake snakket jeg med min gode venn Haavard Berger om dette. Jeg hadde nok (som vanlig) vært litt unyansert i mine uttalelser, og Haavard ville gi meg en tilbakemelding. Jeg tenkte at flere burde lese det Haavard skrev.

PS. Dette er ikke skrevet med tanke på publisering, men en privat E-post:

 

«Én ting jeg bare ønsket å nevne for deg, Andreas – jeg håper ikke dette oppleves som unødvendig flisespikkeri – men det gjaldt denne samtalen vi hadde om «vekkelse som mål» vs. «vekkelse som frukt/ resultat». Jeg vet ikke om du mente alvor med at du skulle skrive en artikkel om det, men HVIS du gjør det, så ønsker jeg bare å si en ting – med hjerte for diverse lesere av artikkelen, og for kirken i Norge.

Det ble nevnt i den samtalen at resultat/ frukt er det samme. Ja og nei. Slik jeg ser det, kan resultat også oppfattes som et mål som man kan jobbe fram mot. I en menighet kan man f.eks ha som mål å øke medlemsmassen 10% ila. to år – og «vekkelse som resultat» kan således oppfattes som et resultat av lederes treffende visjoner, og den påfølgende utrettelige innsatsen for å se det skje. Dette er flott, vel og bra – men jeg tror det finnes en dypere og mer frigjørende vei i Guds (relasjonelle) rike.

Frukt kan ikke fremprovoseres, frukt er frukt. FRUKT er et organisk og relasjonelt ord, og er hjelpeløst avhengig av noe annet enn egen innsats. Man kan legge forhold til rette for vekst, men kun GUD kan gi det. Derfor er frukt et ord som lener seg tungt inn i relasjonen til Gud – det handler om å våge å slippe Han som er Livet til. Resultat kan derimot oppfattes som noe vi mennesker kan «klare». Frukt er relasjonelt, resultat er mer teknisk, bortimot økonomisk. I det relasjonelle Guds rike, tror jeg det ligger mer visdom i å snakke om frukt enn resultat.

Ettersom jeg har vokst opp i en tydelig vekkelses-lengtende og bejaende menighet, har jeg måttet tygge mye på dette de siste årene, og mange har virkelig stått på for å se «vekkelsen» komme… Jeg tror det ligger visdom i å si til slike tapre, håpende mennesker at «vekkelse er ikke primært mål for liv, det er frukt av liv».. – og i min verden betyr det altså: Frukt av at det åpnes opp for Gud, og at han således «slipper til» med seg og sitt – han som ER livet. Jeg har sett endeløse eksempler på mennesker som vil krige fram vekkelse, men som mangler reell, landet nærhet til Gud. Vel.. det kan knekkes og brekkes og brytes i åndeverdenen når man står på – men når det kommer til stykket, tror jeg «highway to revival» må være det å være hele og sanne mennesker som er åpen for og fylt av Gud.. Og at vi med lave skuldre og varme øyne kan få glede oss over at mennesker rundt oss vokser i/ med Ham.

Du får gjøre hva du vil med disse tankene, Andreas – det er mulig det bare er jeg som ser det fra én vinkel her..

Jeg kjente iallefall bare på å skrive det til deg – du er gitt en inngang i manges liv, og jeg tenker det ligger en frigjørende visdom i disse tingene. Vi kan ikke presse fram vekkelse, men gjennom et sant, åpent liv i Gud og med hverandre – kan det fort bli vekkelse (i de som er) rundt oss. Og det er jo alltid der sann, sunn vekkelse må begynne, er det ikke….?»

 

Når Gud er stille

Av og til er Gud stille. Det oppleves som om han har trukket seg unna. For noen oppleves dette når vi trenger ham som mest. Hvorfor? Jeg vet ikke helt.

Bibelen gir oss noen svar, men den besvarer på langt nær alle spørsmål. Vi skal ikke være som Jobs venner, de som gav svar på vanskelige spørsmål som Bibelen selv ikke gir. Mennesket er ikke gitt det privilegium å forstå alt. Da måtte vi i så fall selv ha blitt som Gud. Men bare Gud er Gud. Og vi er mennesker.

Jeg tror vi trenger å tegne et gudsbilde som tåler livets realiteter og som overlever døden. Dessverre har mange opplevd at da vanskelighetene kom, stemte ikke gudsbildet og livets realiteter med hverandre. Avstanden ble for stor.

Samfunnet forholder seg gjerne til det litt overfladiske i livet. Vi feirer det lette og det glade, mens vi har vanskeligere for å ta innover oss sorgen og tristheten som mange bærer på. Noe av denne overfladiskheten har også fått innpass i våre menigheter, der vi så lett erstatter sant håp med menneskelig optimisme.

Endel kristen forkynnelse er ladet med framtidstro. I noen sammenhenger er det viktig å drømme stort og forvente det beste. Selv om dette kan være viktig og rett, opplever noen at dette gjør troen vanskeligere. Som ledere og forkynnere er det lett å skape urealistiske forventninger som gjør sorg, ulykker og sykdom tyngre å bære.

Mange mennesker jeg har møtt, forteller om sorgen over det i livet som ikke ble slik de hadde trodd. I noen karismatiske sammenhenger har man måttet leve med de negative effektene av den såkalte herlighetsteologien, mens i noen lutherske kirker har man måtte kjempe med en elendighetsteologi som har fratatt mennesker håp og drømmer.

Jeg tror Jesus kan sette mennesket virkelig fri. Han kan gi oss en himmel over livene våre som bærer gjennom. For at dette skal kunne skje, trenger vi å tegne et sant gudsbilde, et gudsbilde som er tro først og fremst mot Skriften, uten at det annullerer livets realiteter.

Bibelen utfordrer oss til å se det store bildet. Når kunstneren lager et mosaikkbilde – bit for bit – må han ofte ta flere steg tilbake for å se. Slik trenger vi også å ta noen steg tilbake. Ved å studere enkeltbiter i mosaikkbildet, kan vi slås av de vakre fargene, men det er bare ved å trå tilbake og betrakte helheten, vi kan se mer av hvem Gud er. Enkeltbiter kan være meningsløse, ja faktisk stygge. Men satt sammen med en helhet, kan de gi mening.

Jeg har snakket med mennesker som har møtt en taus Gud. Noen av disse har enten mistet troen, eller aktivt forlatt troen. Noen har beholdt troen, men gudsbildet forblir ullent og uklart. Andre har opplevd at troen har blitt sterkere i møte med Gud som er stille. I møte med Gud som er blitt borte, tror jeg vår reaksjon preges av vårt gudsbilde. Derfor trenger vi å fremelske og utvikle et gudsbilde som tåler smerten som livet kan påføre oss. Dette gudsbildet tegnes i Bibelen, og der ser vi at Gud ikke er borte. Han er til stede og han er ikke stille.

Lederartikkel i Mot Målet #3 2013

Er Jesus og Gud den samme?

I Spjelkavik Kyrkje var det for noen få år siden en lengre debatt om man skulle godta Håkon Blekens glassmaleri i kirken. Kunstneren hadde nemlig malt Abrahams kniv som var løftet for å drepe sin sønn Isak. Biskop Odd Bondevik gav etter hvert etter for lokalt press, og glassmaleriet fikk sin plass i kirken. Dette var på mange måter en tidstypisk diskusjon. 


Utfordring: Vi mennesker kan aldri fullt ut kan forstå hvem Gud er. Han er vår himmelske far, men han er også et mysterium. Av og til hører jeg kristne si at gudsbilde i Det gamle testamentet er krevende. Det kan jeg forstå. Isolert gir enkelte tekster oss utfordringer. Dette skal vi som forkynnere og sjelesørgere møte med varsomhet. Som en annen respons til denne utfordringen hører jeg dessverre av og til mennesker ta snarveier, og hopper bukk over de store linjene i Bibelen. Det hevdes at Gud i GT ikke er den samme som Jesus i NT. Slik slipper man å forholde seg til bibeltekster som kan oppleves krevende. Da bærer det galt av sted.

Intet nytt under solen: Disse tankene er ikke av ny dato. Allerede bare noen tiår etter Jesu død, hevdet Markion det samme. Han var en rik mann, og hadde donert enorme pengesummer til kirken. Markion hevdet at Gud i GT og Jesus i NT er to ulike guddommer. På grunn av dette ble han erklært som kjetter, og kirken betalte tilbake pengesummene han hadde gitt. Omkring 200 år senere hevdet Arius at Faderen og Sønnen ikke var ett. Med Arius gikk det som med Markion, og kirkemøtet i Nikea bekjente i år 325 at Faderen og Sønnen er av samme vesen, som vi bekjenner i den nikenske trosbekjennelse. Hva sier så Jesus selv om dette spørsmålet? Hevdet apostlene at Gud i GT og Jesus i NT er to ulike guddommer?

Johannes: Dersom vi skal trekke en rød tråd gjennom Johannes evangelium, ser vi raskt at enheten og relasjonen mellom Faderen og Sønnen står sentralt. Prologen setter tonen, og bekjenner at Logos som ble sarx, er Gud fra evighet. I vers 18 skriver Johannes at ingen noensinne har sett Gud, men at Jesus har forklaret ham for oss. Slik bekrefter Johannes enheten mellom Gud i GT og Jesus i NT.

Johannes fortsetter sitt evangelium med å flere ganger referere til konfliktlinjen mellom fariseerne og Jesus.  Denne diskusjonen handlet nettopp om Jesu natur, hvor fariseerne mente Jesus bedrev blasfemi i høyeste potens, da han hevdet å være Gud.

Senere ser vi hvordan konflikten eskalerer, og fariseerne forsøker å stille Jesus til veggs med å ironisk spørre hvordan det er mulig at han har sett Abraham, han som enda ikke har feiret sin femtiende bursdag. Jesus begår så den største tenkelige «synden» som finnes; han hevder han selv er Gud. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» (Joh. 8:58)

Det var med navnet YHWH Gud åpenbarte seg for Abraham. Dette ordet har sin rot i verbet å være, og uttrykker den Gud som alltid har vært (han som er, var og være skal, som vi bekjenner i Lille gloria). Jesus erklærer med dette at han er himmelens og jordens skaper. Han er selvtilstrekkelig, og trenger intet annet for å eksistere. Som en respons til dette forsøker fariseerne å steine Jesus.

Syv ganger (Guds tall) i Johannes’ evangelium bruker Jesus denne tittelen om seg selv. Han proklamerer at Jeg er porten, Jeg er veien, sannheten og livet, Jeg er det sanne vintre, Jeg er verdens lys, Jeg er oppstandelsen og livet, Jeg er den gode gjeteren og Jeg er livets brød. Jødene som hørte dette, forstod veldig godt hva dette betydde; Jesus gjorde seg lik YHWH.

Da Jesus åpenbarer seg for disiplene for andre gang etter sin oppstandelse, er det Tomas som får Jesu oppmerksomhet. Etter å ha stukket hendene sine i sårene til Jesus, faller han ned på kne og bekjenner den første kristne bekjennelse: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20:28). Dersom Tomas tok feil, ville Jesus ha korrigert sin gode venn, og kanskje sagt noe slikt: «Jeg kan kanskje være rabbien din, men Gud? Jeg har også oppstått fra de døde, men Gud? Nei, det er bare én Gud, og det er ikke meg».  Derimot tar Jesus i mot tilbedelsen fra Tomas, og slik bekrefter han sin egen guddommelighet.

Innåndet: Jeg tror vi lett havner på ville veier dersom vi begynner å lefle med tankene om at Gud i GT og Jesus i NT ikke er lik eller er ett. Å hevde denne ulikheten tar egentlig bort hele grunnen for Bibelens autoritet, siden NT flere steder erklærer at hele skriften (GT) er innåndet av Gud. Dersom Jesus ikke er ett med Gud, forsvinner også hele inkarnasjonens og forsoningens kraft, siden det da ikke var Skaperen selv som døde på korset og slik forsonte verden med seg selv. På denne måten mister vårt budskap sin legitimitet. Det er jo nettopp dette Lukas skriver, da han siterer den oppstandne Jesus: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.» (Luk 24:47-48) Jesus sier her at både forsoningen, evangeliets sentrale innhold og misjonens imperativ er bevitnet i Det gamle testamentet.

Skrift og tradisjon: Med bakgrunn i Skriften selv, kan vi ikke gjøre samme feil som både Markion og Arius, nemlig å avvise Jesu guddommelige natur, eller enheten mellom Faderen og Sønnen. Det vi av og til hører i dag, er nemlig ikke nye tanker. Det er gamle tanker som Kirken tidligere har avvist. La oss også i dag, med røtter i både Skriften og tradisjonen, gjøre det samme som kirkefedrene har gjort før oss.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, en sann Gud, fra evighet til evighet!

 

Æres den som æres bør. Til dette innlegget har jeg hentet inspirasjon fra tre av mine helter: Først fra en bibeltime tidligere leder i Ungdom i Oppdrag, Alv Magnus holdt under Ungdom i Oppdrags Lederforum i Ålesund, 18. april. Pastor emeritus Reidar Paulsen i Bergen har også skrevet om dette på sin blogg: http://basileia.no/2012/04/22/det-gamle-testamente-foreldet-og-utdatert/ I formiddag hadde jeg en spennende samtale med Forlagssjef Asle Dingstad i Luther, om blant annet dette emnet.

Bryt reglene

Foto: BrentDPayne på Flickr - cc by-sa

I dag forkynte jeg for 150 ungdommer på nyttårsfestivalen på Grimerud. Her er deler av manuset mitt. Det er egentlig ikke skrevet for publisering på web, men jeg tenker at det kan gå likevel.

David blir salvet til konge
1.Sam16:1-13

Saul hadde forlatt Gud. Gud sier til profeten Samuel at han angrer på at han gjorde Saul til konge. Derfor gir Gud beskjed til Samuel om at han skal reise til Betlehem og finne en mann som heter Isai. Han har åtte sønner, og en av dem skal bli konge.

Isai er nok stolt, der han stiller frem sønnene han tenker passer best til konge. Han begynner med den eldste. Han er kanskje den flinkeste og sterkeste? Gud taler til hjertet til Samuel at dette ikke er mannen. Så kommer den neste eldste frem. Heller ikke han er det Gud har utpekt. Slik går det med den tredje også. Og den fjerde, femte, sjette og syvende… helt til Samuel må spørre Isai: „Har du ikke flere sønner?” Jo, det har Isai. Men han er så ung. Så umoden. Han kan ikke bli konge. Han gjeter sauene ute på marken. Isai roper likevel på ham. David kommer inn. Igjen taler Gud til hjertet til Samuel: „Han er det!”

Gud kaller mennesker. Han ser ikke etter det samme som menneskene ser etter når han kaller mennesker. Vi mennesker ser gjerne på utseende, hvor flinke de er til å snakke for seg, utstråling, karisma… Gud ser etter noe annet. Han ser etter hva som bor i hjertet. Gud så at det i hjertet til David bodde det noe bra, noe han kunne bruke. Gud så potensialet.

Bryte regler
Historien er full av kjente og ukjente mennesker som har gjort store ting. Mange av disse tenkte kanskje at de ikke var så flinke, eller at de kunne bety mye for andre. Men felles for mennesker som har betydd en forskjell, er at de har brutt regler. I dag skal vi bestemme oss for å bryte noen regler.

Gode regler og dårlige regler
Det er mange skrevne og uskrevne regler som de fleste av oss følger. De fleste av disse reglene er gode. Regler og lover skaper trygghet, forutsigbarhet og gir oss et godt rammeverk for både enkeltpersoner og samfunnet.  Lover og regler beskytter oss. Samtidig er det noen uskrevne regler i landet vårt som ikke er gode. En av disse lovene kaller vi for Janteloven. Den sier at du ikke skal tro at du er noe, eller at du er flink til noe, eller at du har noe å bidra med. Jeg tror at det er bra om vi begynner å bryte noen av disse uskrevne reglene.

En av disse reglene vi skal bestemme oss for å bryte handler om hvem du tror du er. Kanskje tror du at du ikke er flink til noe, at du ikke kan noe, og at du ikke er verdt å være glad i? Kanskje tror du at Gud ikke kan bruke deg, at du ikke har noe å bidra med, at du ikke kan bety noe for noen andre?

En annen regel handler om troen på Jesus. I dagens Norge er det en uskreven regel som sier at religion og tro er en privatsak og dette skal helst ikke prates om. Ihvertfall er den kristne troen en privatsak. De aller fleste andre religioner kan vi snakke om. Overnaturlige hendelser kan vi snakke om. Ukebladene er fulle av de. Men akkurat min personlige tro på Jesus skal jeg ikke snakke til andre om.

Regler du skal følge
Historien viser oss at de som har forandret noe, er mennesker som har brutt regler. Jeg vil foreslå at vi begynner å følge disse reglene:
1. Jeg tror at jeg er noe! Jeg er flink, viktig, og jeg har noe å bidra med. Jeg har noe som andre mennesker trenger.
2. Jeg er ingen feil eller tilfeldighet. Jeg tror Gud er fornøyd med meg, at jeg er skapt helt perfekt, akkurat slik Gud ville ha meg.
3. Jeg kan med Guds hjelp utrette hva som helst. Jeg er ikke redd for å snakke om Jesus til andre mennesker, eller si at han er Herre i mitt liv.
4. Jeg er ikke redd for å si nei, og sette mine egne grenser. Jeg bestemmer over min kropp og hva jeg tror på.
5. Jeg skal ikke være mest mulig vanlig. Jeg skal være meg.
6. Jeg er den som gjør noe først. Jeg skal ikke vente med å gjøre noe til alle andre gjør det.
7. Jeg tror jeg kan få gode ideer fra Gud, og at Gud ønsker å bruke meg.
8. Jeg skal være den som snakker med folkene på skolen som ingen andre snakker med. Jeg inkluderer og hjelper andre.
9. Jeg gir bort penger til misjon, og til de som trenger dem mer enn meg, istedenfor å sløse på meg selv.
10. Jeg gir meg selv til Gud, lar ham bruke meg, og være avhengig av ham i alle ting. Jesus er sjefen i livet mitt.

Kultursjef
Jeg vil herved utnevne deg til ”kultursjef” på din skole, på ditt fotballlag, i din ungdomsgruppe! Bryt reglene og skap en Jesus-kultur i stedet. Med å følge disse reglene, vil du måtte bryte mange andre regler.

Det er ikke sikkert du blir populær. Men du får respekt. Det er ikke det enkleste livet, men det er det beste livet. Du kan få litt problemer, men du skal kjenne at Gud er nær. Du får kanskje ikke et vanlig liv, men husk at det er uvanlige liv som skaper forandring.

Istedenfor å synge: „Du er du, og du suger!”, kan du heller synge: ”Du er du, og du duger! Gud er Gud, og han ruler!”

Sentrum
Sentrum av disse reglene er at Jesus er Herre. Det er han som har skapt deg, han har frelst deg og han har utvalgt deg. Med å leve et slikt liv, er du overgitt til å vokse i forståelse av hvem Jesus er, og hvordan han vil at du skal elske og tjene menneskene i verden. Det kan hende du får reise mye. Du blir berørt av menneker som lider, og du vil gjøre noe med det. Du lever ikke for penger eller berømthet, men lever gjerne enkelt. Du vil erfare at troen på Jesus vil ta deg steder du aldri hadde drømt om, og du vil gjøre ting du aldri kunne forestille deg, på måter du aldri ville trodd.