Nedgang i antall norske misjonærer

For en nerd som meg, er det alltid et høydepunkt når Norme og Digni legger sin årlige statistikk over norske misjonsorganisasjoners arbeid.

Folkebevegelse: Årets rapport forteller om et brennende engasjement, stor bredde og at norsk misjon er en levende folkebevegelse! Medlemsorganiasjonene i Norme og Digni omsetter for nesten syv milliarder kroner i året, har over 9200 ansatte og samler årlig inn 1,5 milliarder kroner, mens 300 000 og 350 000 personer er aktive i organisasjonenes arbeid. Ikke mange bevegelser i Norge kan vise til samme omfang.

Massivt: Når vi tenker på alle enkeltpersoner som blir berørt gjennom arbeidet som drives, både i Norge og utlandet, er dette massivt.

Alvor: Likevel er det et aspekt i rapporten som gnager i meg. Dette gjelder antall norske misjonærer til andre land. Den sier at det i 2016 var 529 utsendte misjonærer fra Norge, en nedgang både i forhold til 2015 og 2014. Årets nedgang er isolert sett ikke alvorlig. I 2013 skrev jeg følgende om samme tema.

Forklaringer til nedgang: Dersom man sammenligner dagens antall misjonærer fra Norge med antallet i 1990, er nedgangen likevel ganske betydelig, kanskje så mange som 300 misjonærer. Forklaringene til nedgangen er både gode og mange, hvor hovedårsaken er at misjonærrollen har endret seg og at misjonærer nå i større grad enn før jobber i partnerskap med lokale kirker. Dette er en riktig analyse.

Gnagende følelse: Likevel sitter jeg med en gnagende følelse. Er strategiske årsaker den egentlige grunnen til nedgangen? Eller finnes det dypereliggende forklaringer? Er den reelle årsaken til nedgangen i antall norske misjonærer egentlig et uttrykk for den åndelige situasjonen landet vårt befinner seg i?

En større krise: Og er det et uttrykk for en enda større krise at vi forklarer årsaken til misjonærnedgangen med strategi, istedenfor at vi roper til Gud om hjelp? Mitt perspektiv er at så lenge det finnes tusenvis av folkegrupper i verden uten et kristent vitnesbyrd kan vi ikke slå oss til ro med at antall norske misjonærer går ned!

 

Er Ungdom i Oppdrag den største misjonsorganisasjonen i Norge?

Avisen Dagen har slått fast at Ungdom i Oppdrag er Norges største misjonsorganisasjon – dersom man teller antall langtidsmisjonærer. Har de rett? Ja og nei. La meg forklare.

I begynnelsen av juni hadde vi opptelling av antall langtidsutsendinger fra Ungdom i Oppdrag. Så langt vi kunne se, var tallet 139 personer. I følge Dagen har Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) 135 misjonærer. Enkel logikk vil da tilsi at UIO er størst.

Så enkelt er det ikke.

Hva med for eksempel Troens Bevis, som knapt nok har utsendinger fra Norge? De har en annen strategisk tilnærming. Likevel berører arbeidet fra Sarons Dal mange, mange mennesker over hele verden. Jeg har ikke oversikt over omfanget, men organisasjonen som i år feirer 50 år, har berørt mange millioner mennesker.

I Norge er NLM betydelig større enn UIO. Dette handler selvsagt om historie, strategi og arbeidsmåter. Men skal man telle antall mennesker i Norge, spiller UIO i en helt annen divisjon enn NLM – divisjoner langt lavere. Antall kroner kan heller ikke sammenlignes. Så vidt jeg vet har NLM over en milliard kroner i omsetting. Vi i UIO har «skarve» 80 millioner kroner.

Hva så med antallet 139? I Dagen forsøkte jeg å kommunisere at måten vi teller på gjør at tallet ikke nødvendigvis er 139. For det første er noen av disse 139 nasjonale medarbeidere som er gift med norske utsendinger. Andre er såkalt «kontaktmisjonærer» – utsendinger som kun har en relasjonell tilknytning til UIO Norge. Noen av disse er utsendt av organisasjoner som PYM. Andre igjen er utlendinger som har kommet til Norge for å bli trent i misjon og som så er utsendt som kontaktmisjonærer. Dersom vi tar bort de som tilhører gruppene som er beskrevet overfor, kommer vi til i underkant av 100 langtidsutsendinger. Og dermed er ikke UIO «Norges største misjonsorganisasjon».

Det som likevel er gledelig er at Ungdom i Oppdrag øker antall misjonærer! Og det er et ubestridt faktum. Her kan du for eksempel lese om nordmenn på vei til Island

Hvor langt må man reise for å være misjonær?

I går holdt jeg åpningsinnlegget til panelsamtalen på Link-konferansen i Oslo. Her kan du lese innlegget:

 

Ulike grøfter
Vi vestlige mennesker er opplært til å tenke balanse. Vi snakker ofte om grøfter vi kan havne i. Målet med våre liv er balanse mellom to ulike grøfter. I hverdagslivet skal vi balansere jobb og fritid, bruk av tid på familie og venner, balansere stillhet og aktivitet, trening og hvile, ja til og med sannheten kan balanseres mellom det ekstreme og det moderate. Slik balansekunst er ofte viktig. Vi kaller gjerne dette for prioriteringer. Også i teologien driver vi balansekunst. Vi kan for eksempel balansere vår forkynnelse mellom å søke innover – det kontemplative, og å søke utover – det misjonale. Vi kan balansere forkynnelsen om Guds natur og karakter, hvor motpolene er Guds nåde og Guds hellighet. Etter å ha levd i andre land, har jeg lært at dette er en tenkning som ikke nødvendigvis er felles for alle mennesker. Vår balansegang blir ikke alltid forstått. I Midtøsten tenker de gjerne helhetlig, istedenfor balanse, hvor de ulike ytterpunktene komplementerer hverandre istedenfor å balansere hverandre. Fordi vi tenker balanse kan det virke som om ulike sider av Bibelen er paradoksale, og står i motsetningsforhold.

Paradokser i Bibelen
Salme 2 sier at Gud er i himmelen, og Jesus lærer oss å be; Fader Vår, du som er i himmelen. Samtidig ser vi andre steder i Bibelen at Gud ikke bare er i himmelen, han er overalt. Et annet eksempel handler om Guds rike: Er det inni oss, iblant oss eller rundt oss? Hva med Guds karakter? Er han hellig eller er han nådig? Bibelen sier Gud hater, men den sier også at han elsker. Hva er sant? Er Gud spaltet, eller er det vi som ikke forstår i vår streben etter perfekt balanse? I en helhetlig og komplementær tenkning vil ikke Gud være 50 % nådig og 50 % hellig. Han er 100 % alt sammen. På samme måte som at Jesus var 100 % menneske og 100 % Gud. På samme tid.

Indremisjon eller ytremisjon?
Denne balansekunsten møter vi også kulturelt og geografisk. Hvor langt må jeg reise for å være misjonær, spør vi på årets konferanse. Ja, hvor langt må jeg reise? De i Indremisjonen mener at det er nok å reise til Knarvik for å være misjonær… mens de i Pinsevennenes Ytremisjon mener kanskje at man må reise til Afrika for å tituleres misjonær? Teksten som er utgangspunkt for samtalen, er hentet fra Apgj 1:8. Her snakker Jesus om fire geografiske områder; Jerusalem, Judea, Samaria og jordens ender. Innimellom hører jeg det sagt at Jerusalem kan være et eksempel på vårt hjemsted, Judea på vår egen kultur eller nasjonalitet, Samaria på immigrantene eller omkringliggende land, mens Jordens ender er resten av verden. Deretter kan det impliseres det at det også finnes en prioritet i Jesu ord, nemlig at Jerusalem (og dermed vårt hjemsted) er viktigere for oss enn Jordens ender.

Jesus mente ikke at disiplene skulle begynne på sitt hjemsted
Dersom det var slik at Jesus mente at disiplene skulle begynne som indremisjonærer hjemme, og at dette var deres førsteprioritet, tror jeg han ville ordlagt seg annerledes. Han ville da kanskje sagt: …og dere skal være mine vitner først i Galilea, og så deretter i Judea, før dere kan konsentrere dere om Samaria når dere er ferdige med Judea. Til slutt kan kanskje noen av dere reise mot Jordens ender. Jesus mente ikke disiplene skulle begynne med hjemstedet sitt. De kom jo ikke fra Jerusalem. De kom fra Galilea i nord. Og de fra nord var i kulturell opposisjon til Jerusalem i sør. De snakket annerledes, hadde andre skikker og kanskje tenkte søringene at nordlendingene var litt mindre sofistikerte enn kaffe latte drikkende, urbane Jerusalem. Hadde Jesus ment at disiplene skulle begynne å fullføre misjonsbefalingen på deres hjemsted, ville han sagt det. Derimot skulle de begynne på et fremmed sted, i en delvis multikulturell by som i utgangspunktet ikke hadde veldig høye tanker om nordlendingene.

Ikke prioritert rekkefølge
Vi kan heller ikke se at Jesus snakker om en prioriteringsrekkefølge mellom Jerusalem og Verdens ender, hvor det nære er viktigere enn det fjerne. Derimot sier han at vi skal fokusere også på Jerusalem. Også Judea. Også Samaria. Også Jordens ender. Alle disse fire områdene har like stor viktighet. Jeg tror vi gjør feil når vi skal forsøke å balansere mellom disse fire geografiske områdene. La oss heller prøve å tenke som våre venner i Midtøsten, og tenke helhetlig og komplementært: Ja til 100 % Jerusalem. Ja til 100 % Judea. Ja til 100 % Samaria. Ja til 100 % Jordens ender. Dermed handler ikke misjon primært om hvor langt du skal reise, men heller om hvilke grenser som skal krysses. Denne grensen kan være langt borte, eller den være på andre siden av gaten, til mennesker som er i en annen kultur enn min egen.

Ett legeme
Noen av oss fokuserer på Knarvik, slik som Indremisjonen. Andre fokuserer på de gjemte og glemte, slik som ytremisjonen. Slik blir det geniale at vi alle er del av samme kropp. Slik blir summen av det vi driver med – det store bildet – det viktigste! Når vi nå alle er ett legeme, med ulike fokus, spisskompetanse, prioriteringer og kall, samt at indremisjonen og ytremisjonen har like stor legitimitet. Kan jeg falle til ro, og kjenne det er helt greit å fokusere primært på at unge mennesker skal bli bevisstgjort, rekruttert, utrustet og sendt som kirkeplantere til Europas storbyer og unådde folkeslag. Indremisjonen driver jo et fantastisk arbeid i Knarvik!

Til slutt
Jeg har helt bevisst ikke snakket om praktiske prioriteringer i mitt innlegg, men jeg har tatt utgangspunkt i det prinsipielle. Så får det heller være opp til panelet å snakke om praktiske implikasjoner. Dette er jo utfordringer vi alle jobber med. Som vi også kjenner på kroppen, hver eneste dag.

Opplever norsk misjon tilbakegang?

Opplever norsk misjon tilbakegang? Mye tider på at det ikke stemmer.

Den globale, kristne kirke vokser i et tempo som aldri før i verdenshistorien. Samtidig hører vi ofte at norsk misjon opplever nedgang. Dette bekreftes av den årlige misjonsstatistikken til Norme som forteller at antall norske misjonærer har gått betraktelig ned de siste årene. Da er det lett å konkludere med at norsk misjon er i krise og opplever nedgang.
Men er det for lettvint å konkludere slik? Mange ting tyder på det motsatte. La meg peke på noen områder som viser at pilene peker oppover:

Foto: Ungdom i Oppdrag

Pendlende misjonærer: Digital kommunikasjon har gjort det mulig å arbeide i nesten hele verden. Sammen med billigere flyreiser, gjør dette at flere og flere bor i Norge, men arbeider som ”misjonærer” i utlandet. Fordi misjonærrollen også til en viss grad har endret seg, trenger man ikke nødvendigvis å bo fast i Hong Kong for å jobbe i Hong Kong.

Teltmakere: Flesteparten av de minst nådde folkeslagene bor i land som er stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet. Derfor er det flere og flere som velger å arbeide i ulike sekulære yrker i land hvor kristen misjon ikke er ønsket. Mange kristne som bor og arbeider i slike land, ønsker ikke å ha sin identitet som misjonær, men derimot som kristent fagpersonale. Der lever de som kristne og forsøker å være kristne vitnesbyrd i kraft av livene de lever.

”Frilansmisjonærer”: Flere reiser ut som misjonærer uten å være utsendt av en misjonsorganisasjon eller menighet. Dette har både positive og negative sider, men dette fenomenet eksisterer, og mye tyder på at dette er økende.

Menighetsbasert misjon: I løpet av de siste 10-20 årene er det flere og flere menigheter som sender ut misjonærer direkte, og driver sine egne prosjekter rundt om i verden, uten å være tilknyttet misjonsorganisasjoner.

Aril Edvartsen-modellen: Troens Bevis driver misjon over hele verden i form av å støtte lokale evangelister, pastorer og misjonærer. De sender få eller ingen misjonærer fra Norge, men samler inn penger og støtter misjon direkte ved å underholde lokale medarbeidere. Flere menigheter og organisasjoner driver nå misjon på denne måten.

Korttidsmisjon: Ungdom i Oppdrag sendte i 2011 ut over 900 personer til hele verden på misjonsoppdrag av kortere varighet. Flere av andre misjonsorganisasjoner og menigheter gjorde også dette. Hvor mange nordmenn som hvert år reiser på slike misjonsturer vites ikke. Når korttidsmisjon skjer i en ramme av langtidsmisjon, utfører kortidsmisjonærer et viktig arbeid.

Kortere tjenestetid: For bare få år siden var det normalt at misjonærer tjenestegjorde i flere år enn i dag. Mens normal tjenestetid tidligere ofte kunne være godt over 15 år, er dette i dag betraktelig kortere. Dette gjør at flere misjonærer må rekrutteres for å holde oppe antall misjonærer. Dersom vi teller antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1995-2010, er det ikke sikkert dette tallet er mye lavere enn antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1970-1985, selv om færre misjonærer i tradisjonell forstand er utstasjonert nå enn før.

Pengebruk: Norme’s statistikk viser at antall norske kroner som brukes i andre land er økende. Aldri har vi brukt mer penger enn i dag, og samtidig vet vi at mange misjonskroner ikke kommer med i Norme’s statistikk.

Mye av misjonsengasjementet skjer på grasrotnivå, drevet av ildsjeler med store hjerter. Likevel er det viktig og ikke glemme at skal man se varige resultater, må vi huske at fruktbart misjonsarbeid ofte er langsiktig arbeid som krever kompetanse.

Samtidig er det og viktig å løfte frem at så lenge det finnes mennesker som ikke har hørt evangeliet, er det alltid bruk for misjonærer. Også norske misjonærer.

 

Denne artikkelen ble trykket som lederartikkel i Mot Målet #1 2012

Opplever norsk misjon tilbakegang?

Foto: aeroworks på Flickr - cc by-nc-nd

Den kristne kirke globalt vokser i et tempo som aldri før i verdenshistorien. Samtidig hører vi oftere og oftere at norsk misjon opplever nedgang.

Darryl Krause ved Ungdom i Oppdrags Internasjonale kontor har i en årrekke gjort en viktig jobb for å måle norsk misjonsinnsats for paraplyorganisasjonen NORME. Her måles antall norske misjonærer, hvor det arbeides og hvor mange norske misjonskroner som brukes i utlandet. I løpet av de siste ti årene ser vi at antall tradisjonelle norske misjonærer har gått betraktelig ned. Da er det lett å konkludere med at norsk misjon er i krise og opplever nedgang.

Jeg tror ikke norsk misjon opplever nedgang. La meg peke på noen områder som viser dette, områder som ikke fanges opp av NORMEs årlige misjonsstatistikk:

  1. Pendlende misjonærer: Digital kommunikasjon har gjort det mulig å arbeide i nesten hele verden, samtidig som man bor i Norge. Sammen med billigere flyreiser, gjør dette at flere og flere bor i Norge, men arbeider som ”misjonærer” i utlandet. Fordi misjonærrollen også til en viss grad har endret seg, trenger man ikke nødvendigvis å bo i Hong Kong for å jobbe i Hong Kong.
  2. Teltmakere: Flesteparten av de minst nådde folkeslagene bor i land som er stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet. Derfor er det flere og flere som velger å arbeide i ulike sekulære yrker i land hvor kristen misjon ikke er ønsket. Mange kristne som bor og arbeider i slike land, ønsker ikke å ha sin identitet som misjonær, men derimot som kristent fagpersonale. Der lever de som kristne og forsøker å være kristne vitnesbyrd i kraft av livene de lever.
  3. ”Frilansmisjonærer”: Mange reiser ut som misjonærer uten å være utsendt av en misjonsorganisasjon eller en menighet. Dette har både positive og negative sider, men dette fenomenet eksisterer, og mye tyder på at dette er økende.
  4. Menighetsbasert misjon: I løpet av de siste 15-25 årene er det flere og flere menigheter som sender ut misjonærer direkte, og driver sine egne prosjekter rundt om i verden.
  5. Aril Edvardsen-modellen: Troens Bevis driver misjon over hele verden i form av å støtte lokale evangelister, pastorer og misjonærer. De sender få eller ingen misjonærer fra Norge, men samler inn penger og støtter misjon direkte ved å underholde lokale medarbeidere. Flere menigheter og organisasjoner driver nå misjon på denne måten.
  6. Korttidsmisjon: Ungdom i Oppdrag sendte i 2010 ut 750 personer til hele verden på misjonsoppdrag av kortere varighet. Flere av andre misjonsorganisasjoner og menigheter gjør også dette. Hvor mange nordmenn som hvert år reiser på slike misjonsturer vites ikke. Når korttidsmisjon skjer i en ramme av langtidsmisjon, utfører kortidsmisjonærer et viktig arbeid.
  7. Kortere tjenestetid: For bare få år siden var det normalt at misjonærer tjenestegjorde i flere år enn i dag. Mens normal tjenestetid tidligere ofte var 10-20 år, er dette i dag betraktelig kortet ned. Dette gjør at flere misjonærer må rekrutteres for å holde oppe antall misjonærer. Dersom vi teller antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1995-2010, er det ikke sikkert dette tallet er mye lavere enn antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1970-1985, selv om færre misjonærer i tradisjonell forstand er utstasjonert nå enn før.
  8. Pengebruk i utlandet: NORME’s statistikk viser at antall norske kroner som brukes i andre land er økende. Samtidig vet vi at mange misjonskroner ikke kommer med i NORMEs statistikk. Aldri har vi brukt mer penger enn i dag.

 

Mye av dette misjonsengasjementet skjer på grasrotnivå, drevet av ildsjeler med store hjerter. Likevel er det viktig å ikke glemme at om man skal se varige resultater, er det viktig å huske at fruktbart misjonsarbeid er langsiktig arbeid som krever kompetanse.

Så lenge det finnes mennesker som ikke har hørt evangeliet, er det bruk for misjonærer. Også norske misjonærer.