Ikke flere norske misjonærer?

«Målet er ikke lenger å sende ut misjonærer». På førstesiden av Dagen fredag 27. september, forkynte Jeffrey Huseby, generalsekretær i NMS, følgende: «Målet er ikke lenger å sende ut misjonærer».

Etter å ha hostet bort morgenkaffen som hadde satt seg fast i halsen, kunne jeg konkludere med at deskjournalisten i Dagen nok hadde inntatt en litt for stor dose Möllers tran. I selve artikkelen leste vi nemlig at NMS skal fortsette å sende ut misjonærer. Det vil bare se annerledes ut enn før.

I artikkelen sier Huseby sier at NMS vil ta konsekvensen av det nye globale misjonsparadigmet; nemlig at misjon ikke lenger går fra Vesten til resten, men at det går i alle retninger.

I tillegg snakker Huseby om strategiske og kulturelle årsaker til endringer, og at økonomiske ressurser ikke er ubegrensede. Dermed er det ikke sikkert det er rett at norske misjonskroner skal betale nordmenn for en jobb som andre kan gjøre både rimeligere og ofte bedre.

Huseby har rett i at misjonsarbeidet globalt har endret seg de siste 20 årene. Og dette må vi alle ta konsekvensene av. Men jeg tror vi alle er enige i at norske misjonærer fortsatt kan og skal spille en rolle. Likevel medfører Husebys resonnement en real utfordring – og kanskje en felle.

Dette berører generalsekretær i NLM, Øyvind Åsland. I samme artikkel peker Åsland på sammenhengen mellom utsendte misjonærer fra Norge og vårt misjonsengasjement; færre norske misjonærer kan føre til lavere misjonsengasjement i Norge.

«Mye er i endring, men vi vil holde fast på at det er en del av misjonsoppdraget å sende ut så mange vi kan fra Norge», sier Åsland videre.

Selv om global misjon gjennomgår et stort skifte, så mener jeg at tiden for norske misjonærer ikke er over. Og det er det vel knapt noen misjonsleder som mener. Spørsmålet handler derimot om hvilken rolle norske misjonærer skal spille i dag. Og her har nok norske misjonsorganisasjoner en litt ulik tilnærming.

Jeg har respekt for de strategiske valgene for eksempel NMS tar. Samtidig velger Ungdom i Oppdrag en annen tilnærming.

Ungdom i Oppdrag ønsker å sende ut så mange misjonærer fra Norge som mulig, og da særlig til unådde folkeslag og Europas storbyer. På kontoret vårt ber vi derfor hver dag bønnen Jesus lærte oss å be i Lukas 10,2; nemlig at Høstens Herre skal drive arbeidere ut til sin høst.

At vi ønsker å sende flere misjonærer fra Norge betyr ikke at vi ønsker færre misjonærer fra andre land. Det er et stort behov for misjonærer fra alle verdens land til alle verdens land.

I 1996 bestemte Ungdom i Oppdrag seg for å «adoptere» et folkeslag i Sørøst-Asia som da var karakterisert som såkalt unådd. Siden den gang har vi sendt flere misjonærer fra Norge til nettopp dette folkeslaget, misjonærer som har jobbet i partnerskap med lokale aktører og andre misjonærer fra den ikke-vestlige verden.

Noen av våre misjonærer har arbeidet i dette folkeslaget i 20 år. Siden oppstarten i 1996 har mange menigheter blitt plantet, skoler bygget og lokale kirkeledere utdannet. I 2019, 25 år senere, figurerer fortsatt dette folkeslaget på listen over verdens såkalte unådde folkeslag, men vi har i disse årene sett et stort antall mennesker komme til tro på Jesus og blitt en del av en lokal kirke.

Dersom veksten fortsetter, vil det ikke ta veldig mange år før dette folkeslaget vil tas ut av listen over såkalte unådde folkeslag.

Å få følge dette folkeslaget gjennom mange år har vært et privilegium. Å møte mennesker som har kommet til tro på Jesus og fått håp – både for dette livet og for evigheten – er noe av det som gir meg motivasjon til å gjøre det jeg gjør.

Om ikke vi hadde gått, så ville kanskje noen andre gått. Det vil vi aldri få vite. Men det vi vet, er at mange mennesker har kommet til tro på Jesus i dette folkeslaget, nettopp fordi noen UIO-ere fra Norge har investert sin yrkesaktive karriere blant disse menneskene i Sørøst-Asia

Når en drept misjonær får massiv kritikk

Det er nødvendig å nyansere bildet som er tegnet av den amerikanske misjonæren John Allen Chau.

John Allen Chau ble drept da han forsøkte å formidle evangeliet om Jesus til sentineleserne, en liten isolert folkegruppe fra Andamanene, en øygruppe i Det indiske hav. Både Chau spesielt og misjon generelt har de siste ukene fått massiv kritikk, på både sosiale medier og i internasjonal presse.

Håvard Nyhus skrev i Vårt Land at han «ikke vil ­sette seg til doms over Chaus livsvalg», men at han gjerne ­anklager «dem som på ­autopilot glorifiserer hans ­endelikt til en ­martyrdød og et eksempel til etterfølgelse.»

Jeg er blant de som har sagt noe offentlig om misjonsfremstøtet. Ifølge Vårt Land 23. ­november er jeg «sterkt kritisk» til hans virksomhet. Jeg er ikke «sterkt kritisk», men det er rett at jeg stiller noen spørsmål ved fremgangsmåten til Chau. Med dette ønsker jeg å si noe mer enn hva to ­­setninger i en avisartikkel evner å for­midle.

Forberedte seg godt. Det har blitt gitt et inntrykk av at John ­Allen Chau var en frilansmisjonær som arbeidet på egenhånd, som utførte et kamikaze-stunt, uten kulturell eller lingvistiske forberedelser. Dette har i etterkant vist seg ikke å stemme. Det finnes likevel gode grunner for å kritisere Chaus fremgangsmåte. Kanskje kan vi til og med spørre om det er etisk riktig å foreta slike fremstøt, til mennesker som så tydelig ikke ønsker kontakt med andre?

Det er samtidig nødvendig å nyansere bildet som media har tegnet av Chau. For det første var Chau utsendt av organisasjonen All Nations, en organisasjon som ble etablert i 1993. Med sitt ­hovedkontor i Sør-Afrika, har de utsendinger i 35 land. Organisasjonen ble startet av Floyd og Sally McClung, som kom fra jobben som internasjonale ledere i Youth With a Mission. Ekteparet McClung er på ingen måte naive nybegynnere. De har gjennom et langt liv opparbeidet seg bred kompetanse, og har ofte høstet bred respekt for sitt internasjonale misjonsengasjement. For det andre viser det seg nå at Chau hadde forberedt seg både kulturelt og lingvistisk, i tillegg til at han hadde utdanning innenfor akuttmedisin og sport. For det tredje viser det seg at hans ­besøk til sentineleserne ikke var en spontan handling. Dette var noe han hadde planlagt over lengre tid.

Krysset grenser. Chau står i en 2.000 år lang tradisjon. Kirken har til alle tider krysset etniske grenser for å formidle evangeliet. Dette har sin grunn i troen på at alle mennesker har rett til å høre om Jesus. Misjonsbefalingen står helt sentralt i kristen tro; nemlig at mennesker i alle folkeslag skal gjøres til disipler (Matt 28,19). Apostelen Paulus løftes ofte frem som et forbilde. Han sier selv om sin misjonsvirksomhet: «Jeg har alltid satt min ære i å forkynne evangeliet bare der Kristi navn ikke er kjent» (Rom 15,20).

Flere har sammenlignet Chau med Jim Elliot, en ­misjonær som ble drept i 1956, da han og fire kolleger, etter lang tids ­forberedelse, besøkte et isolert urfolk i ­Ecuador for å etablere misjonsarbeid i dette folket. På samme vis som Chau, ble også ­Elliot ­berømt post mortem. Hans ­historie ble fortalt over hele ­verden, en historie som blant annet havnet på førstesiden av Life magazine. Selvsagt er det flere ulikheter mellom Elliot og Chau. Men man kan ikke annet enn å undre seg over forskjellen i mediedekningen disse to historiene har fått. Mens Elliot i stor grad ble omtalt som en helt, har Chau, derimot, blitt beskrevet i betydelige negative ordelag.

Grelle eksempler. Ulikhetene i mediedekningen av disse to drapene, viser oss hvordan den vestlige kultur har endret sitt syn på misjon i løpet av de siste 70 årene. Selvsagt finnes det grelle eksempler fra misjonshistorien, hvor kolonialismen og misjonen gikk hånd i hånd. Vi er alle klar over hvordan misjonærer har vært med å devaluere kulturer og urfolks identitet. Og derfor har misjon med rette blitt kritisert. Samtidig virker det på meg som om det ikke er først og fremst er dette som misjon kritiseres for i dag. Dagens kritikk retter seg først og fremst mot misjonens vesen, nemlig formidlingen av Jesus som frelser og budskapet om omvendelse til kristen tro.

Selv om vi kan kritisere Chaus fremgangsmåte, mener vi fremdeles at alle ­mennesker har rett til å høre om Jesus. Derfor ­ønsker vi å utdanne og sende flere ­mennesker som kan fortsette å gjøre det ­Kirken har gjort i 2.000 år; nemlig å ­krysse ­etniske ­grenser for at ­mennesker som ­aldri har hørt om Jesus kan få muligheten til å tro på ham, dersom de ønsker det. Ungdom i Oppdrag har også ­utsendinger som jobber i såkalte ­«farlige» ­deler av verden. Dette er ­mennesker som har gått gjennom forberedelser, lært språk og har tverrkulturell kompetanse.

Bemyndiggjøre ­minoriteter. Som sendeorganisasjon er det vårt ansvar at misjonærene våre har tilstrekkelig kompetanse for å utføre arbeidet sitt på en ­bærekraftig og respektfull måte. Norske misjonsorganisasjoner jobber også ut fra såkalte ­Codes of Conduct – retnings­linjer for hvordan misjonsvirksom­heten skal foregå. Som en del av ­dette ønsker vi å gi ­verdighet og slik bemyndiggjøre ­etniske ­minoriteter. Dermed kan ­misjonsvirksomhet være med å bevare ­minoritetskulturer og språk.

Jim Elliots berømte sitat, «He is no fool who gives what he ­cannot keep to gain what he cannot lose», minner oss om at vi bygger vår virksomhet på andre verdier enn de som oftest blir proklamert i kommentarfeltene på sosiale medier og fra avisenes spalter.

Når mennesker hører om Jesus for første gang

På midten av nittitallet flyttet et ungt ektepar fra Norge til et asiatisk land, utsendt som misjonærer fra Ungdom i Oppdrag. De skulle jobbe i et folkeslag der ingen hadde hørt om Jesus.

I dette folket er det vanlig å tilbe gudene på fjelltoppene. Ikke lenge etter ankomst, fikk ekteparet et løfte fra Gud om at en dag skulle mennesker fra folket stå på de samme fjelltoppene og tilbe Jesus.

Med ungdommelige pågangsmot, iblandet en liten dose naivitet, gjøv de løs på oppgaven. De etablerte seg i en fjellandsby sammen med barna sine og et lite team. Ganske snart, forventet de, skulle mennesker komme til tro på Jesus, slik at dette folkeslaget ikke lengre skulle figurere på listene over verdens minst nådde folkeslag.

Lite visste de om hva fremtiden skulle bringe.

Det gikk fem år. Det gikk ti år. Og det nærmet seg 20 år. Ikke én eneste person hadde kommet til tro på Jesus. Det manglet ikke på bønn for folkeslaget. Det manglet ikke på formidling av evangeliet, eller formidlingsevner. Ekteparet hadde i tillegg blitt godt integrert i lokalsamfunnet. Men ingen mennesker responderte på evangeliet.

Etter 20 år og én måned skjedde det noe. En mann fortalte at han hadde bestemt seg. Han hadde forstått evangeliet, ønsket nå å følge Jesus og ville la seg døpe. Ikke lenge etter fulgte det en til, og så en til. I løpet av en hektisk høst, hadde en håndfull mennesker kommet til tro. Etter nyttår fortsatte det. Ikke mange, men noen få, her og der, ofte familiemedlemmer av de som allerede hadde kommet til tro. De nye kristne begynte å samle seg i grupper og studerte Bibelen sammen. Evangeliet spredte seg sakte, men sikkert, fra person til person. Og snart skrev de lovsanger til Jesus på sitt lokale språk.

Veksten har fortsatt, selv om vekstkurven ikke er veldig bratt. Sannsynligvis har færre enn 100 personer latt seg døpe. Men det som skjer er likevel historisk; for første gang stiger nemlig lovsang opp til Jesus på folkeslagets eget språk. Og på eget initiativ har lokale kristne nå begynt å reise til fjelltoppene for å synge til Jesus. Denne lovsangen skal fortsette inn i himmelen, slik evangelisten Johannes så det da han var fanget på øya Patmos; mennesker «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9).

Løftet de fikk for over 20 år siden har gått i oppfyllelse; nå tilbes Jesus fra fjelltoppene.

Det er snart 25 år siden det unge ekteparet flyttet til Asia. I løpet av disse årene har de måtte lære seg «tålmodets lekse», som Trygve Bjerkrheim uttrykte det. De har også lært mange andre ting.

Det er ett spørsmål som slår meg: Hvorfor gav ikke ekteparet opp? 20 år uten synlige resultater er lenge. Hvorfor reiste de ikke hjem?

Selv forteller de om tøffe år der ute og hvor vanskelig det var å komme hjem til Norge, uten å ha resultater å fortelle om. Selvfølgelig var det fristende å gi opp. Men de ble værende. Det var misjonskallet som bar dem igjennom utfordringene.

De er ikke ungdommer lengre, men de er fortsatt i oppdrag. For etter 25 år som utsendinger, har de ikke tenkt å slutte. Barna har flyttet til Norge, mens foreldrene fortsetter arbeidet de begynte for snart en mannsalder siden. Oppdraget er nemlig ikke fullført.

Hva kan vi lære av denne historien? Mye.

Det er lett å kritisere den tradisjonelle kallsforkynnelsen. Vi kjenner også eksempler der kallsforkynnelsen er blitt brukt til å manipulere. En ensidig kallsforkynnelse har også gjort at kallet av og til har gått på bekostning av familie, barn og helse. Dette må vi lære av og ikke begå samme feil. Men feilene må likevel ikke føre til at vi slutter å kalle mennesker til misjon.

Kanskje er vår feil at vi i for liten grad forkynner kall, i frykt for å nettopp tråkke feil?

Trass utfordringer knyttet til misjonskallet, vil jeg frimodig fortsette å formidle misjonskallet til både unge og gamle. Misjonsbefalingen er nemlig Jesu imperativ til sin kirke. Og livshistorien til dette ekteparet forteller meg viktigheten av kallet; det er nemlig dette som ofte bærer oss gjennom når det røyner på.

Send more money!

Siden 1990 har antall norske misjonærer til andre land blitt cirka halvert. Flere sier at dette er helt greit, siden misjonærer i dag jobber annerledes enn før. Istedenfor å sende norske misjonærer bør vi heller sende mer penger.

Ja, vi skal sende mer penger! Men det er samtidig et stort problem med å tenke at dette er det eneste vi skal gjøre. For det første finnes det over 1000 folkegrupper i verden som er helt uberørt av evangeliet. Dette betyr at det er ingen kirke der, ingen kristne der, ingen bibel, ingen misjonærer… det er ingen som gjør noe for at menneskene i disse folkeslagene skal kunne høre om Jesus. Om ingen forteller disse om Jesus, vil de leve et helt liv uten å noen gang få høre at Gud er god og at Jesus allerede har forsont seg selv med alle menneskene i hele verden.

Ja, vi skal sende mer penger. Men problemet er at det i over 1000 folkegrupper, så finnes det ingen å sende penger til.

Derfor trenger vi å sende mer enn penger. Vi må også sende mennesker.

Alle mennesker har rett til å høre evangeliet, og så er det opp til hver enkelt å finne ut av hva de vil gjøre med det de har hørt. Men for at alle skal høre, må mennesker krysse grenser, lære språk, forstå kultur og bosette seg blant disse folkeslagene der Jesu navn aldri før har blitt nevnt.

I dag reiser misjonærer fra nær sagt alle land til alle land. Evangeliet går frem raskere enn noen gang. Også Norge må ta del i dette arbeidet. Da kan vi ikke bare sende penger. Vi må også sende mennesker.

For å lese mer om folkegruppene som aldri har blitt berørt av budskapet om Jesus, kan du besøke www.finishingthetask.com eller  https://joshuaproject.net

Skrevet for www.itro.no 

«4-14 vinduet»: Det nye vinduet vi må nå med evangeliet

Dette er en artikkel som står på trykk i Dagen 4. april 2012:

 

Luis Bush er kjent for mange som en av de viktigste, internasjonale misjonslederne i verden. Gjennom sitt nettverk og strategiske arbeid, motiverte han tusener av mennesker på 90-tallet til misjon. Det var Bush som først begynte å snakke om «10-40 vinduet», den delen av verden hvor det bor flest såkalte unådde folkeslag.

Vi som arbeider med misjon, erkjenner at begrepet «unådde folkeslag» ikke alltid er et hensiktsmessig begrep, og at begrepet kan føre til en forenkling av en mer komplisert virkelighet. Det hevdes at rundt 6000 folkeslag i dag er i kategorien unådd, altså at de ikke har en stedegen, livskraftig kirke som er i stand til å multiplisere seg selv uten hjelp utenfra. Av disse finnes det omkring 1500 folkeslag som er helt uberørt av evangeliet, altså at de ikke har noen kristne i sin midte, ingen kirker, ingen Bibel eller ingen misjonærer.

Misjonslederen Luis Bush har ikke lagt inn årene, og har i løpet av de siste årene arbeidet målrettet med å finne nye strategiske begreper som kan hjelpe oss til å gjøre mer misjon. Mens man av overnevnte grunner snakker mindre og mindre om «10-40 vinduet» i dag, snakkes det nå mer og mer om «4-14 vinduet». Dette står ikke i motsetning til «10-40 vinduet», men begrepet har som mål å fungere komplementerende. Dette nye begrepet beskriver rett og slett alle mennesker på jorden mellom fire og 14 år.

Barn utsettes for mer eller mindre de samme impulsene, verden over.  De lytter til den samme musikken, benytter samme sosiale medier og ser de samme filmene. For eksempel er Indonesia landet i verden med nest flest brukere av Facebook. Siden generasjonsforskjellen mellom tidligere generasjoner og dagens barn er så store, vil ikke gårsdagens begrep og virkemidler nødvendigvis fungere. Derfor trengs det nye virkemidler, og disse virkemidlene er i stor grad av digital art.

«4-14 vinduet» består av 1/3 av jordens befolkning. Multinasjonale selskaper står klare til å «omvende» denne «folkegruppen» med sitt budskap, og mottakelig som de er, tar de i mot impulsene de får. Hver uke blir det født nesten 2,7 millioner nye verdensborgere, noe som betyr omkring 140 millioner mennesker hvert år. I løpet av det neste tiåret vil jordens befolkning øke fra syv til åtte milliarder mennesker. 1/3 av jordens befolkning er nå under 15 år.

Denne generasjonen kalles online-generasjonen. 300 millioner smart-telefoner ble solgt i 2010, og dette tallet øker dramatisk. Hvem er disse brukerne? Jo, primært unge mennesker. Dagens smarttelefoner har like stor datakraft som Apollo hadde da den reiste til månen i 1969. I løpet av de neste fem årene vil majoriteten av datatrafikk være via mobiltelefoner. Siden oppstarten av Facebook frem til 2011, ble 50 milliarder bilder lastet opp. I dag er tallet mye høyere. Dersom du googler «Jesus», vil dette gi deg 165 millioner treff. Mens hvis du googler «porn», vil dette gi deg 1,85 milliarder treff. Barna påvirkes. Spørsmålet kirken må stille seg, er om den er tilstede der de påvirkes.

Statistikker forteller at ca. 80 % av dagens aktive kristne, tok valget om å følge Jesus før de fylte 18 år. Luis Bush sier at «4-14 vinduet» er den største utfordringen kirken kanskje noensinne har stått overfor. Jeg tror han har rett.

Mitt innlegg på «Reach 2012»

Denne helgen avholdes misjonskonferansen Reach2012 i Storsalen i Oslo. Flere ulike organisasjoner står som arrangører, og jeg fikk det privilegium å holde åpningsinnlegget, fredag kveld. Det var i overkant av 100 tilhørere, vil jeg anta, hvor de fleste var i begynnelsen av tyveårene.

Nedenfor har jeg klippet inn innlegget jeg holdt. Dette manuset er skrevet for min egen del, og er i utgangspunktet ikke ment for «offentlig publisering», men jeg tenkte at det var ok å likevel legge det ut.

Her kan du lese mer om konferansen: www.reach2012.no 

Misjon 2012

Tema for mitt innlegg er «misjon 2012». For å se fremover, trenger vi å se bakover. Derfor tar jeg et kort historisk tilbakeblikk, snakker litt hvordan misjon ser ut i dag, før jeg skal snakke om hvordan jeg tror misjon kommer til å se ut i årene som kommer. Til slutt kommer jeg med en utfordring. Det blir litt store linjer, og dermed mange forenklinger og ikke mange nyanser.

 

Bølger misjon

I vår protestantiske tradisjon, snakker vi gjerne om tre bølger misjon. Den første bølgen misjon begynte med skomakeren som ikke ble ved sin lest. William Carey (1761 – 1841) var inspirert av den tyske misjonsbevegelsen fra Herrnhut, og det fortelles en historie om hvordan William Carey en dag slo et misjonsmagasin i bordet for sine baptistvenner, og utbasunerte: «Se hva herrnhuterne kan gjøre. Kan ikke vi gjøre det samme?» Mot sitt kirkesamfunns vilje, reiste han til India som misjonær, og ble den første i sin generasjon engelskmenn. Mennesker som reiste ut i Careys kjølevann, dro ikke bare til India, men også til andre land i verden. Felles for denne bølgen var at de primært reiste til kystområdene i Afrika, Kina og India. NMS var i stor grad inspirert av denne bølgen, da de ble etablert i 1842.

Den neste bølgen begynte nesten 100 år senere. Her snakker vi gjerne om Hudson Taylor (1832-1905) som foregangsmann. Han ledet China Inland Mission, og motiverte tusenvis av mennesker til misjon. Som William Carey, ble også Hudson Taylor kraftig kritisert i sin samtid, men samtidig hadde de begge en kraft som brøt nytt land. Denne bølgen tok evangeliet fra kystområdene av Kina, India, Afrika, og inn i innlandet. Misjonssambandet som ble etablert i Bergen i 1891, ble startet i kjølevannet av denne andre bølgen.

Den tredje misjonsbølgen begynte å ta form allerede i mellomkrigstiden, men begynner å slå inn for fullt i siste halvdel av forrige århundre. Vi omtaler gjerne en ung amerikansk misjonær som en av pionerene for denne bølgen.  Han het William Townsend (1896-1982), og fikk som ung misjonær spørsmålet av en gutt i Guatemala: «Kan ikke Gud snake mitt språk?» Dette ble starten på Wycliffe Bibletranslators. Denne bølgen kjennetegnes av at man har flyttet fokuset fra å sende misjonærer til enkeltland, men heller fokuserer på folkegruppene. Det er jo ikke nasjonalstater Jesus snakker om i misjonsbefalingen, men derimot bruker han det greske ordet ethnos som uttrykker etniske folkegrupper skal gjøres til disipler. Her var blant annet Lausannekonferansen i 1974 svært viktig. Man delte da folkeslagene inn i kategorier som unådde og nådde folkeslag, og man snakket om muligheten for at alle verdens folkeslag kunne nås med evangeliet før årtusenskiftet.

 

Hva med den fjerde bølgen?

Det er slik med bølger at de slår inn mot land, før det roer seg ned og vinder bygger opp nye bølger ute i havet. Kan vi i dag se konturene av en fjerde bølge misjon som nå begynner å slå inn mot den resterende tredjedelen av folkeslagene som ikke har en levende menighet i sin midte? Og enda et spørsmål, som er mer utfordrende: Er dette den siste bølgen misjon? Jesus sa selv at når misjonsbefalingen er oppfylt, da vil han komme tilbake og endelig opprette Guds rike. Vi har nemlig alle ressursene som skal til for å oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Penger, informasjon, kunnskap og historie. Spørsmålet er om vi klarer det. Vi har muligheten!  Evangeliet går frem i verden som aldri før, i et tempo som man aldri tidligere har sett.

Hva kjennetegner i så fall denne fjerde bølgen? Jeg tror det er i hovedsak to elementer: for det første er ikke misjon lengre noe som drives av kirkene i nord og vest. Men det drives av alle kirker. Den kinesiske kirke står foran kanskje verdenshistoriens største misjonsbevegelse. Sør-Korea, Brasil, Filipinene og India sender ut misjonærer på en måte og i en mengde som verdenshistorien aldri før har opplevd. Mongolia er landet i verden med flest misjonærer, pr antall aktive kristne. Misjon er «from the nations to the nations». Misjon går i alle retninger. Det er fra sør til nord, fra øst til vest. Alle verdens land er mottakere av misjonærer, og nesten alle land er også sendere av misjonærer. Det andre kjennetegnet er at man i større grad enn før, fokuserer på et helhetlig evangelium. Det er ikke bare evangeliet om korset, men det er evangeliet om Guds rike. Her er selvfølgelig korset det ene sentrale.  Jesus sa at det er Evangeliet om Guds Rike som skal forkynnes over hele verden, til et vitnesbyrd for alle folkeslag, før enden skal komme (Matt. 24:14). Siden vi tror Jesus er herre, betyr dette at han er herre over alt som eksisterer. Dette betyr at man må bringe evangeliet, ikke bare til alle folkeslag, men også til alle samfunnsområder, slik som familie, media, kunst og kultur, utdanning og forskning, business og politikk. Dermed blir det like legitimt å ha et kall til for eksempel utdanning og forskning, for å bygge Guds rike der, som å ha kall til å være prest!

 

Nedgang i norsk misjon?

Vi hører gjerne at norsk misjon opplever nedgang. Normes misjonsstatistikker viser at antall norske misjonærer har gått ned de siste ti årene. Dette kan lett tolkes som en nedgang. Dersom vi heller ser bak tallene, er det ikke sikkert vi ser en nedgang. Jeg ser mange faktorer som ikke måles i Normes misjonsstatistikk. pendlende misjonærer, teltmakere, ”frilansmisjonærer”, menighetsbasert misjon, Aril Edvartsen-modellen, korttidsmisjon og kortere tjenestetid er alle faktorer som ikke måles i statistikkene, men som er økende. I tillegg ser vi at norske misjonsorganisasjoner bruker mer penger enn noensinne på misjon. Derfor tror jeg ikke vi opplever en nedgang i norsk misjonsengasjement.

 

Hvor mange folkeslag er det i verden?

Jeg hører av og til at noen sier at vi trenger å fokusere på stedet vi bor. På naboene våre. På vennene våre. De trenger å høre evangeliet. Ja, det er riktig. Men hva da med de som aldri har hørt. De som aldri har hørt navnet Jesus. De som er utestengt?

Det er ca 13.000 ulike etno-lingvistiske folkeslag i verden i dag. Det er flere, dersom vi tar med andre faktorer enn bare språk. 6850 folkeslag av disse har færre enn 2% evangeliske kristne. Her kommer et enda viktigere tall: 1568 folkeslag er helt uberørt av evangeliet. Jeg vil bruke fem minutter på akkurat denne gruppen folkeslag. Vet du hva dette betyr? Ingen kristne. Ingen misjonærer.

Mennesker sier at vi trenger ikke flere vestlige misjonærer. Vi skal heller sende heller penger og støtte lokale og innfødte misjonærer. Dette har jeg for så vidt tro på. Men det er en hake ved dette. En stor hake. Hvis du har trodd at misjon i dag handler om at de lokale menneskene kan drive misjon der de bor, så er faktum at i disse folkeslagene, så er det ingen lokale kristne. Det er ingen lokale kristne i 1568 folkeslag. Slik kan det ikke være! Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen Bibel. Ingen som ber for dem. 1568.

Misjonsspørsmålet er ikke, hvor er de ikke-kristne, for så å sende misjonærer dit. Det er ikke-kristne overalt! Riktig misjonsspørsmål er: Hvor er folkeslagene som ikke har en eneste kristen i sin midte? Det er spørsmålet om misjon. Om folkeslagene. Hvor mange er det? Hvor mange har aldri hørt evangeliet? Ingen Bibel. Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen tilgang til evangeliet? Det er ingen misjonærer som en gang prøver å formidle evangeliet til dem. Selv om de ville ønske å høre, så kan de ikke høre. Det er spørsmålet vi må stille oss.

 

Gud mangler en ting

Tenk på kirken vår. Ikke bare kirken i Norge. Men kirken i hele verden. I Asia, Afrika, Europa, Amerika… hvorfor har vi ikke sent misjonærer til 1568 folkeslag? Det handler ikke om penger. Det finnes ikke et eneste folkeslag som er unådd på grunn av pengemangel. Er det noe vi har nok av, i hvert fall i Norge, så er det penger. Jeg sa tidligere at vi har alt som trengs for å oppfylle misjonsbefalingen. Penger, kunnskap, informasjon, historie… dog, det er ikke helt riktig. Det mangler en ting. Gud har også alt han trenger, bortsett fra en ting. Gud har alle penger. All makt. Vet alt. Kan alt. Er overalt. Likevel mangler han en ting: Han mangler mennesker. Mennesker som kan være hans armer og hans føtter.

Profeten Esekiel roper dette ut, noen hundre år før Jesus ble født: Jeg lette etter en mann som kunne bygge opp muren og stille seg i gapet. Men jeg fant ingen. (Es. 22:30). Jeg ber om at Gud ikke vil si det samme om 1568 folkeslag. ”Men jeg fant ingen.”

 

Misjon for meg

Dersom jeg skal si noe om hva misjon er for meg, så er det å gå med evangeliet om Guds Rike der evangeliet tidligere ikke har vært forkynt. For å nå dette målet vil jeg mobilisere til misjon, sende til misjon, ønske velkommen unådde folkeslag som bor i Norge og selv være en som går. Paulus sier på engelsk i Rom 15:20 at «It has always been my ambition to preach the Gospel where Christ was not known”. Dette blir misjon for meg.

Om 4/14-vinduet

Alle misjonsinteresserte med respekt for seg selv har et verdenskart med 10/40-vinduet. Dette vinduet mellom tiende og førtiende breddegrad, fra Afrika i vest til Asia i øst, er stedet i verden hvor de aller fleste unådde folkeslagene bor. Denne måten å tenke geografisk om unådde folkeslag, gjorde at tusenvis av mennesker over hele verden ble rekruttert til misjonstjeneste blant de unådde folkeslagene i siste halvdel av forrige århundre.

Ikke mange er klar over at opphavsmannen til begrepet 10/40-vinduet var dr. Luis Bush. Han er en av vår tids mest sentrale misjonsledere og misjonsstrateger. Selv ble jeg svært preget av hans tenkning da jeg var rundt 20 år, og mye av hans materiale gjorde at jeg ble involvert i misjon. I kveld fikk jeg den ære å møte Luis Bush her på Ungdom i Oppdrags senter på Kona, Hawaii.  Vi hadde en god prat, og jeg fikk høre ham forkynne om det nye vinduet som han nå  «lanserer».

Dette vinduet heter 4/14-vinduet. Dette er et globalt vindu, ikke begrenset av etnisitet eller geografi. Vinduet handler nemlig om menneskene mellom 4 og 14 år. Denne gruppen representerer omkring 33% av jordens befolkning. Luis sier at disse menneskene vil bli nådd med et eller annet budskap. Dette er enten et godt budskap eller et dårlig budskap. Spørsmålet handler bare om hvem som når dem først. Vil de preges av bibelske verdier, eller vil andre, negative verdier prege dem?

Jeg skal ikke gjenta så mye av det Luis snakket om, men jeg anbefaler at du besøker http://4to14window.com/introduction og at du ser denne filmsnutten: http://www.youtube.com/watch?v=Vtj_R0Chyc8&feature=player_embedded