Hvor er du plassert?

I går fikk jeg en e-post av min gode venn Jim Orred. I ny og ne sender han meg noen refleksjoner. Alltid spennende lesning. Her er mailen jeg fikk i går:

My wife, Judy, likes to say that we’re all on ‘the spectrum’! What does that even mean? My colleague tells the following story of his growth in spiritual leadership:

A trusted prophetic person gave me a word: «God wants to give you a shepherd’s heart.» 

Oh no! I thought, «I don’t want one, and I don’t like that word.»

I am wired for the task and wake up every day wanting to get the job done. 

He describes how he had to learn that any leadership role necessarily included dealing with relational strains and conflicts. Not his favorite thing at all. He did grow in this area, but it will never be his strong suit. Nor should it.

Task-orientation or people-orientation? Everyone falls somewhere on that spectrum. People-oriented or ‘get the job done’-oriented. Think about it: this applies to any part of organized life: family, church, or business.

Apple visionary Steve Jobs was not known from his personal charm. But I’m so glad that he lived, created products like the MacBook Air I’m using as we speak. He was not easy to work closely with. But he led with innovation and created huge successes in business.

The pot can’t say to the potter, ‘I don’t like how you made me.’

But we do. Behind closed doors in our minds. All of us. Maturing happens when we understand and embrace the truth about how we are wired. And how others are.

And when we position ourselves in a fit with others resulting in growth. This means that we will seek more than personal comfort. There will be disagreements, tension, and challenges. 

If you get married, you will find someone different than you. That can create a family. It’s not easy. But the goal is not just to feel good

In any organized group, success only happens when people are joined together. People with diverse talents. 

In the world of team sports, who is the most important person? The star player or the head coach? Is defense or offense more important? Or the media that bring sports into the lives of millions? Without owners and management, you would never have stadiums built, tickets sold, or contracts signed.

Which role is more important: the chief executive of a company or middle management? The research and development team or marketing? Creatives or lawyers?

Then the answer is both/and. Life must be lived in teams, and each role is necessary. Especially yours! You and I will view the world through our particular value system. Your role is vital, and you should feel that your gifts are important. Because they are when seen in a larger context.

Leaders that grow organizations must deal with all of the various people and their strengths and weaknesses. Leaders must cast vision, initiate new things, and work with objectives, strategy, and tactics. But if they don’t create a culture that values people and relationships their success will be short-lived and turbulent.

So my questions to you are: Where are you on the spectrum? And how will you position yourself to join others and make some initiative successful? What do you bring to the table?

The Kingdom is promised to experience exponential growth. This means greater numbers, as well as greater depth. Quantity and quality. Breakthrough and sustainability. It’s never either/or.

I hope your week goes well, and you find a way to be a part of the expansion of God’s Kingdom wherever you find yourself ‘all-in’ this week!

Er Ungdom i Oppdrag den største misjonsorganisasjonen i Norge?

Avisen Dagen har slått fast at Ungdom i Oppdrag er Norges største misjonsorganisasjon – dersom man teller antall langtidsmisjonærer. Har de rett? Ja og nei. La meg forklare.

I begynnelsen av juni hadde vi opptelling av antall langtidsutsendinger fra Ungdom i Oppdrag. Så langt vi kunne se, var tallet 139 personer. I følge Dagen har Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) 135 misjonærer. Enkel logikk vil da tilsi at UIO er størst.

Så enkelt er det ikke.

Hva med for eksempel Troens Bevis, som knapt nok har utsendinger fra Norge? De har en annen strategisk tilnærming. Likevel berører arbeidet fra Sarons Dal mange, mange mennesker over hele verden. Jeg har ikke oversikt over omfanget, men organisasjonen som i år feirer 50 år, har berørt mange millioner mennesker.

I Norge er NLM betydelig større enn UIO. Dette handler selvsagt om historie, strategi og arbeidsmåter. Men skal man telle antall mennesker i Norge, spiller UIO i en helt annen divisjon enn NLM – divisjoner langt lavere. Antall kroner kan heller ikke sammenlignes. Så vidt jeg vet har NLM over en milliard kroner i omsetting. Vi i UIO har «skarve» 80 millioner kroner.

Hva så med antallet 139? I Dagen forsøkte jeg å kommunisere at måten vi teller på gjør at tallet ikke nødvendigvis er 139. For det første er noen av disse 139 nasjonale medarbeidere som er gift med norske utsendinger. Andre er såkalt «kontaktmisjonærer» – utsendinger som kun har en relasjonell tilknytning til UIO Norge. Noen av disse er utsendt av organisasjoner som PYM. Andre igjen er utlendinger som har kommet til Norge for å bli trent i misjon og som så er utsendt som kontaktmisjonærer. Dersom vi tar bort de som tilhører gruppene som er beskrevet overfor, kommer vi til i underkant av 100 langtidsutsendinger. Og dermed er ikke UIO «Norges største misjonsorganisasjon».

Det som likevel er gledelig er at Ungdom i Oppdrag øker antall misjonærer! Og det er et ubestridt faktum. Her kan du for eksempel lese om nordmenn på vei til Island

Kristne pensjonister og misjon

For halvannen uke siden trykket avisen Dagen en artikkel jeg hadde skrevet om mulig misjonstjeneste for kristne pensjonister.

Ikke lenge etter at artikkelen kom på trykk, fikk jeg den første tilbakemeldingen. Straks kom en til – og så en til. De var alle positive. Og så kom det to eposter – to ganske sinte eposter. Det var tydelig at jeg rørte med noe jeg ikke helt hadde forutsett. Jeg hadde nemlig og skrevet at jeg håpet at noen kristne pensjonister kunne vurdere å flytte til Tyrkia – eller et annet land med mange muslimer – istedenfor Spania.

Jeg mottok mange tilbakemeldinger. De fleste var positive og takknemlige. Men flere syntes derimot at jeg var manipulerende og respektløs. To personer mente endog at min egentlige motivasjon var at pensjonistene skulle dø på misjonsmarken og at Ungdom i Oppdrag skulle arve pengene deres. Det var altså økonomi som drev meg… De kunne vite at jeg ønsket at kristne pensjonister fra Norge skulle dø. De mente jeg er både hjerteløs og hjerterå.

Skjermbilde (8)

Faksimile av Dagen, 27. juni 2016

I løpet av kort tid hadde jeg cirka 4000 visninger, på den «smale» misjonsbloggen min, som på en god dag har 40 visninger.

Så ringte Dagen. Jeg fortalte om tilbakemeldingene jeg hadde fått – blant annet om de sinte epostene. Og dermed havnet jeg på avisens fremside. Dette var visst en større nyhet enn at KrF-leder Knut Arild Hareide hadde deltatt i homobevegelsens Pride-tog.

… og jeg som bare ønsket å utfordre kristne pensjonister å vurdere om de skal involvere seg i misjon… Heldigvis er det og noen (pensjonister?) som har gitt tilbakemeldinger av type «Takk! Dette vil vi vurdere».

Samtidig ser jeg at noen av de negative tilbakemeldingene er av den litt triste sorten. Jeg kan nemlig ane at flere av de eldre som ikke heier på artikkelen min opplever seg tilsidesatt og parkert på sidelinjen. Slik skal det ikke være. Jeg er og lei meg for at noen opplevde meg sleivete. Det var på ingen måte meningen.

Men jeg angrer ikke på at jeg utfordret mennesker til å engasjere seg i misjonstjeneste. Det kommer jeg til å fortsette med:-)

Det som begynte som en vår har blitt en iskald vinter

For noen år siden besøkte jeg i Syria. Oppholdet var kort, bare to dager. Jeg opplevde arabisk gjestfrihet hjemme hos syriske kristne, samtalte med kirkeledere og deltok på gudstjeneste. Møtet med syrerne satte dype spor i meg.

Syria, som under regjeringstiden til George Bush jr. ble definert som et av landene i Ondskapens akse, er nå fullstendig ødelagt. Millioner av mennesker er internt fordrevne flyktninger og 3,3 millioner mennesker har flyktet til andre land. Omkring 30 prosent av innbyggerne i nabolandet Libanon er syriske flyktninger, et land som av opplagte grunner er på bristepunktet.

Da demonstrasjonene brøt ut i Syria under Den arabiske våren, var det mange i Vesten som intuitivt støttet opprørerne, men raskt forstod man at bildet er mer sammensatt enn som så. Det handler om forskjellige klaner, ulike islamistiske grupperinger og mer eller mindre demokratiske bevegelser, samt President Assads forsøk på å holde landet samlet. Bildet er alt annet enn sort-hvitt.

Denne uken mottok jeg rapporter fra Jordan som forteller at de siste ukene har tilfeldige syriske flyktninger blitt skutt og drept med kaldt blod. Hvorfor? Rett og slett fordi de er uønsket i et land som er på sammenbruddets rand.

Det som begynte som en arabisk vår har blitt til en iskald vinter, en tragedie for alle som bor i Syria.

For oss er det umulig å fatte krisen som landet opplever og som enkeltpersoner gjennomgår. Tusenvis av syrere risikerer nå sine liv på sjøen, i håp om å komme seg til Europa, når de i små, overfylte og ofte dårlige farkoster seiler vestover på Middelhavet.

Det er lett å bli overveldet av disse opplysningene. Flyktningene blir bare en «stor, grå masse» vi ikke evner å relatere til. Som kristne kan vi ikke forholde oss likegyldig til denne krisen. Vi kan ikke tillate oss å glemme at hver eneste flyktning er en mor, en far, en sønn eller datter. Ingen har selv ønsket å bli en flyktning. I desperasjon og frykt – på grunn av krefter utenfor sin egen kontroll – har de valgt å forlate sine hjem, jobber, venner og trygghet. De aller fleste holdt ut så lenge som mulig i hjemlandet, før de fattet den uønskete og farlige avgjørelsen om å krysse grensen og søke et annet lands gjestfrihet.

For to dager siden fikk jeg en E-post fra en av Ungdom i Oppdrags feltarbeidere i et av Syrias naboland. Den fortalte om et tilfeldig møte med noen barn i en park, hvorpå barna inviterte den norske familien hjem til seg:

«Huset deres som var rett ved parken vi hadde lekt i, viste seg å være to biler. De to familiene hadde flyktet fra krigen for tre år siden og bor nå i bilene sine. Der spiser de, der sover de og oppholder seg. De to familiene har tilsammen ti barn. Nydelige unger. Smilende, hjertelige og nydelige mennesker. De har ikke lov å gå på skole og foreldrene har ikke arbeidstillatelse. Men de får oppholde seg her. Vi ble servert kaffe og hadde ei god stund sammen. Før vi gikk ba vi for dem. Guds kjærlighet til disse menneskene kjennes så sterkt i hjertet. Hjertet roper at de er uendelig verdifulle. De er offer for grusom krig og har ingenting. De har mistet alt og venter på en løsning. Vi kan rette ut hjelpende hender og være til velsignelse og gi håp for framtiden.

Det kunne vært meg eller deg.

Vil du være med å be for disse to familiene? Den ene gutten spurte flere ganger om de kunne bli med til kirken nå på søndag. Be om at begge familiene skal få et evig håp i Jesus Kristus.»

Om du selv ikke kan reise til Midtøsten for å hjelpe, så kan du gi av dine økonomiske midler og be til Gud.

 

Publisert i Dagen, 15. april 2015

Cities – Where Discipleship of Nations Happens

Have you ever been to a market place in the Middle East? I have. And I love it!

At such places there are people everywhere who want to sell stuff to you. Fancy a new watch or a new cell phone? Compared to prices in Europe, you pay crumbs for these items with “brands” like Nokia and Omega. Of course, most of it is faked. That’s part of the deal. You know what you get. Your new Omega watch may last for three months – if you’re lucky.

Being in the capital cities of Europe is like being at a market place. People are pushing stuff onto you. However, the big difference from a Market Place in Amman and the city of Oslo is what people want to sell you.

 

In the capital cities of Europe, ideas are for sale!

There are agendas, and they are all over us. Different people want to push their ideas – politics like environmental-friendly thinking, sustainable living, or same sex marriage. It may be the latest trendy clothing brands, or even more seriously, their worldview. You may not be aware of it, but you are a target for someone’s mission.

 

Remember the early ’90s when you were surprised to see men holding hands?

Where is change taking place? We can divide a society into seven spheres of influence: Politics, Religion, Communication and Media, Celebration and Culture, Family, Education and Business. All of these layers of society have their own ‘missionaries’ that intend to impact you to think, buy and act according to the worldview they advocate.

In the big picture, I believe change of society today really takes place within the sphere of Education and Celebration. New ideas are shaped at our universities, as well as by celebrities. They are doing new things in new ways (It’s a bit like how YWAM is supposed to be!). Remember Madonna kissing Britney Spears at the MTV Video Music Awards in 2003? I do. Back then it created major headlines around the western world. Today, I believe a similar incident would hardly the headlines at all. Why? Because the boundaries have been moved.  In this case, it was two female celebrities kissing on a public stage.

While new ideas and trends are shaped at the universities and among celebrities, media communicates these to the masses. Down the line our politicians make these new ideas and trends legitimate by voting for them in our parliaments. And the rest of us? We act according to what society deems normal, allowing the world views of the world to impact us, instead of us impacting them.

 

What am I saying?

The shaping of culture happens in the capital cities. This is the place were new ideas and trends pop up. Firstly, in the underground and at the fringes; next they will be in the mainstream. Revolution never happens in the corridors of power. Have you ever heard of a revolution starting at the top of a pyramid of power? I haven’t. Think of the French Revolution! Or the Russian Revolution! Or the abolition movement against slavery! It started in the fringes – in the capital cities.  

 

What is our calling? 

YWAM is called to disciple nations. Change happens in a man’s heart. When enough hearts are transformed, transformation of society happens. Like this, we can impact and influence ideas and eventually the world around us.

From a human perspective, it may look like we as the Church of Christ are losing: It is tempting to believe that we are not able to transform societies. However; in times of unbelief, have we lost our faith in God – what he can do and who he is? I believe God is the X-factor. Throughout the centuries God has invested so much in Europe and I believe He has not yet received a full payback from his investments yet. God wants transformation much more than we do. And he is to be trusted.

 

What can we do?

What happens in Oslo today happens in the rest of Norway tomorrow. I believe it is time for YWAM to focus on the capital cities. By being involved in our capital cities we can by God’s grace be a part of shaping the things to come. Like this, Europe can turn back to its roots of trusting God and his Word.

This is my motivation for why I am involved in mobilising and training young YWAM pioneers to establish fresh expressions of YWAM ministries in our capital cities. During the last years, we have established teams in Oslo, Copenhagen, Helsinki, Reykjavik and Tallinn.  These are five out of eight capital cities in our region. (YWAM operates in Riga and Stockholm already.)

Let’s pray for the only capital city without YWAM presence in Northern Europe:  Vilnius in Lithuania (http://www.ywamne.org/eyeon2014). Pray that young leaders will rise up to the challenge and take on this ‘giant’ as well. Let’s also pray for the pioneering teams in these five cities and for the existing teams in Riga and Stockholm.

 

This article was written for YWAM Europes prayer network.

Back to Jerusalem

For en uke siden var jeg sammen med ti kirkeledere fra Kina. Det ble et av de mest spennende og utfordrende møtene jeg noensinne har vært med på.

For to år siden møtte jeg David (ikke hans virkelige navn), en av lederne for et nettverk av uregistrerte kirker i Kina. Han delte sin drøm med meg om hvordan Kinas kirker skulle sende ut misjonærer fra Kina i løpet av de neste tiårene. Denne bevegelsen har fått navnet «Back to Jerusalem». Dette er ingen ny visjon, men noe som mange kinesiske kirker har omfavnet i flere år. David sa at de ønsker hjelp fra Youth With a Mission (YWAM) til å trene og sende sine misjonærer.

I juni 2013 var Loren Cunningham, grunnlegger av YWAM, i Norge. Vi snakket mye sammen om denne utfordringen som flere av Kinas uregistrerte nettverk av kirker hadde gitt YWAM. Loren kom til Norge rett fra et møte i Thailand, hvor flere tusen kinesiske kirkeledere hadde vært samlet for å se på muligheten for å sende ut kinesiske misjonærer. Loren fortalte meg at neste steg var å samle ledere for flere større nettverk på Hawaii, til en uke med strategiske samtaler om hvordan YWAM kan hjelpe disse nettverkene av menigheter.

Denne samlingen fant sted i forrige uke, og jeg fikk lov å være med. Her deltok ti ledere fra ulike nettverk av uregistrerte kirker. De hevdet at det er 120 millioner kristne i Kina, og disse lederne mente selv at de representerte 40 % av alle kristne i Kina.

Noe av det første som skjedde var at kirkelederne erkjente at de ikke hadde lyktes med sin Back to Jerusalem-visjon. Selv om noen hundre misjonærer var blitt sendt ut, var det ikke snakk om noen misjonsbevegelse. Mens de tidligere hadde trodd at de skulle klare å bære denne visjonen alene, erkjente de nå at de trengte hjelp.

De pekte på følgende syv hovedutfordringer:

  1. Mangel på misjonærutdanning
  2. Problemer med innreise til andre land
  3. Manglende økonomisk bærekraft
  4. De kinesiske kirkene forstår ikke hvordan de i praksis skal «sende»
  5. Manglende forståelse for kultur, språk og kontekstualisering
  6. De behøver å utvikle rutiner for risikoanalyse, sikkerhet og krisehåndtering
  7. De kinesiske kirkene trenger å lære flere ulike modeller for misjon

 

Sammen brukte vi fem dager på å snakke om hvordan YWAM kan hjelpe. I tillegg begynte vi å tegne opp en overordnet plan for hvordan en million (!) kinesiske misjonærer kunne bli sendt ut i perioden 2015 – 2055, og hvilken vekstkurve som behøves for at dette skal bli realitet.

En million kinesiske misjonærer sprenger alle grenser i mitt hode. Det overgår alt av hva jeg noensinne har tenkt er mulig. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk… Men etter hvert som dagene gikk, kjente jeg en voksende opplevelse av at dette kunne bli realitet.

Loren Cunningham hadde på forhånd fortalt hvorfor disse kirkelederne nå ser til YWAM. Han sa at vi er kanskje den av de største internasjonale misjonsorganisasjonene som har en struktur som ligner mest på de kinesiske uregistrerte menighetene: Vi er desentraliserte, organiske og ligner en bevegelse mer enn en organisasjon. Vi opererer som oftest i små team og har funnet bærekraftige, økonomiske modeller som gjør at mange kan bli engasjert. I tillegg er vi tverrkirkelige og jobber i nesten alle verdens land.

Mens jeg satt i samtalene, fikk jeg sakte men sikkert tro for at målene disse kirkelederne tegnet opp kunne bli realitet. Et viktig spørsmål handler om hvordan Ungdom i Oppdrag Norge skal være med på dette. Jeg kan ikke besvare dette spørsmålet ennå… men jeg vet at vi skal være med.

I juni møtes flere av Ungdom i Oppdrags ledere i Nord-Europa for å se på videre muligheter. Da skal vi snakke om muligheter for å trene fremtidige kinesiske misjonærer, og så kommer fremtiden til å vise hvordan dette vil se ut.