Hvorfor ber vi Jesus komme når han allerede er hos oss?

«Kjære Jesus, må du komme og være her, midt iblant oss». Slik ber noen. Men har ikke Jesus lovet å være tilstede der to eller tre er samlet i hans navn? Ber vi ikke da om noe vi allerede har?

 

I teologien lærer vi at Gud er allestedsnærværende. Han fyller alt i alle overalt. Samtidig. Det finnes ikke et sted på jorden hvor Gud ikke er. Derfor har jeg av og til vært litt småirritert på alle disse bønnene om at Gud måtte komme nær. Han er jo nær! Hvorfor skal vi be om noe som vi allerede har?

For noen dager siden leste jeg Andre mosebok. Der oppdaget jeg en sannhet som jeg hadde «glemt»: Vi kan be Jesus komme, selv om han allerede er her.

At Gud er allestedsnærværende er ikke neste måte å forstå Guds nærvær på. Når Gud møter Moses i den brennende busken, sier han følgende: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres (…) Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fir dem ut av hendene på egypterne…» (2 Mos 3,7-8).

Gud har steget ned. Betyr det at Gud ikke var der, siden han steg ned? I så fall er ikke Gud allestedsnærværende. Jo, Gud var i ørkenen før ilden begynne å brenne i busken. Dette er nemlig ett av de tilsynelatende mange paradoksene i Bibelen: Gud som allerede er der har steget ned. Dette kalles Guds manifesterte nærvær.

Senere i Andre mosebok ser vi det samme skje, hvor to ulike former for Guds nærvær beskrives:

Moses er på Sinai-fjellet for å motta de to steintavlene, loven og budene. En sky dekker fjellet og Herrens herlighet hviler over det. Etter syv dager roper Gud på Moses fra skyen. Israelsfolket som stod nedenfor, ser Herrens herlighet som en fortærende il på fjelltoppen. Moses går inn i skyen og blir der i førti dager. Der taler Gud med Moses, og forteller ham hvordan blant annet tabernaklet skal bygges (2 Mos 24,12-18)

Her skjer det samme som da Moses så den brennende busken; Den allestedsnærværende Gud stiger ned og manifesterer sitt nærvær og herlighet. Fra hebraisk oversettes ordet Kabowd med herlighet. Dette kan også bety tyngde. Folket så denne «tyngden» som en fortærende ild, noe som beskriver litt av hva Guds manifesterte nærvær er. Faller man under Guds «tyngde» vil ingen kunne bli stående.

På fjellet gir Gud beskjed om et tabernaklet som skal bygges. Moses får detaljerte beskrivelser. Gud forteller også hvorfor de skal bygge dette teltet: «… jeg vil bo midt iblant dem» (2 Mos 25,8). Her gis en annen beskrivelse av Guds manifesterte nærvær, hvor Gud tar bolig blant sitt folk. Shakan betyr å bo, ta bolig, hvile eller være – noe annet enn kabowd, selv om det uttrykke noe av det samme, nemlig Guds manifesterte nærvær.

At Gud er overalt – og stiger ned – er et mønster som vi finner gjennom hele Bibelen. Det skjedde med profeten Elias. Det skjedde julenatt på Betlehemsmarkene, det skjedde på pinsedag. Og det har fortsatt gjennom kirkehistorien, hvor Gud i sin godhet manifesterer sitt nærvær hos oss, i oss og gjennom oss.

Derfor er dette en god bønn å be; Gud kom og vær oss nær!

5 tanker om “Hvorfor ber vi Jesus komme når han allerede er hos oss?

  1. Lever vi ikke i menighetens tidsalder hvor Jesus sier at Han er i oss som er Hans barn? Alt er skapt for, gjennom og til Jesus av Gud. Jesus tilbyr oss permanent å leve våre liv ut fra Hans guddommelige (zoe) liv. Vår pakt med Jesus gir oss Hans identitet. Da blir ikke bønnen at Jesus skulle komme nærmere som noe som våre sanser skulle oppfatte. Vi kan leve våre liv gjennom Jesus uavhengig av hva vi føler. Glad jeg ikke lever i en tidsalder hvor jeg bare kan møte Gud gjennom en mellommann, presten. Nå rapporterer vi til Jesus, ikke til Gud, jmfr Joh 20,21.

    • Heisann, Takk for kommentar. Enig med deg. Vi lever i “menighetens tidsalder”. Vi har fått Den hellige ånd som lever i oss og vi er hans barn.

      Samtidig synes det som om også i Den nye pakt (samt kirkehistorien) at det mønsteret fra Den gamle pakt fortsetter, nemlig at Gud som er nær (og overalt og bor i oss), faktisk til enkelte tider og steder, manifesterer sitt nærvær. For meg er dette tilsynelatende paradokset vanskelig å forklare. Vi kan heller ikke gjøre noe for at det skal skje (bortsett fra å be om det).

      Jeg har akkurat lest vekkelseshistorien fra Oslo og møtene Frank Mangs hadde på 30-tallet (som er en viktig del av røttene til Oslo Misjonskirke Betlehem). Der fortelles historier om mennesker som kom til tro, fordi de fikk møte Gud. Her ser vi det samme skje; nemlig at Gud som allerede er nær manifesterer sitt nærvær.

      Det er dette jeg etter beste evne forsøkte å forklare:-)

      • Takk for tilsvar!
        Et viktig poeng for meg er at det ser ut som Gud har trådt noe tilbake i menighetens tidsalder. Når vi leser om Herren, peker det på Jesus som også er kongen. Jesus er satt av Gud på tronen med jorden under føttene. Samme bildet har vi av Gud i det gamle testamentet hvor det var Han som var Herre. Nå er det Jesus som sender oss, akkurat slik Gud sendte Ham. Vi kan altså fungere ved Jesus hjelp på samme måte som Han fungerte på jorden med Guds hjelp, mens Han levde. I dag “rapporterer” vi til Jesus, ikke Gud. Men Gud er blitt vår far etter oppstandelsen, slik Jesus forteller oss i dagen prekentekst. Ønsker altså å gi Jesus den rettmessige plass i våre liv som vi kan leve ut fra Hans guddommelige liv. Pedagogisk er det gunstig å få en å henvende seg til som har en konkret historie og et menneskelige ansikt. Men den som har sett Jesus har sett Gud, så dette henger sammen på en måte som er vanskelig å forstå fullt ut.

        • The contents of this clause will only achieve porttability if they are accompanied by nationally prescribed levels of eligibility. Since I understand this to be one of the major tenets of this proposed legislation we must trust that it will materialise.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *