Hvor er du plassert?

I går fikk jeg en e-post av min gode venn Jim Orred. I ny og ne sender han meg noen refleksjoner. Alltid spennende lesning. Her er mailen jeg fikk i går:

My wife, Judy, likes to say that we’re all on ‘the spectrum’! What does that even mean? My colleague tells the following story of his growth in spiritual leadership:

A trusted prophetic person gave me a word: «God wants to give you a shepherd’s heart.» 

Oh no! I thought, «I don’t want one, and I don’t like that word.»

I am wired for the task and wake up every day wanting to get the job done. 

He describes how he had to learn that any leadership role necessarily included dealing with relational strains and conflicts. Not his favorite thing at all. He did grow in this area, but it will never be his strong suit. Nor should it.

Task-orientation or people-orientation? Everyone falls somewhere on that spectrum. People-oriented or ‘get the job done’-oriented. Think about it: this applies to any part of organized life: family, church, or business.

Apple visionary Steve Jobs was not known from his personal charm. But I’m so glad that he lived, created products like the MacBook Air I’m using as we speak. He was not easy to work closely with. But he led with innovation and created huge successes in business.

The pot can’t say to the potter, ‘I don’t like how you made me.’

But we do. Behind closed doors in our minds. All of us. Maturing happens when we understand and embrace the truth about how we are wired. And how others are.

And when we position ourselves in a fit with others resulting in growth. This means that we will seek more than personal comfort. There will be disagreements, tension, and challenges. 

If you get married, you will find someone different than you. That can create a family. It’s not easy. But the goal is not just to feel good

In any organized group, success only happens when people are joined together. People with diverse talents. 

In the world of team sports, who is the most important person? The star player or the head coach? Is defense or offense more important? Or the media that bring sports into the lives of millions? Without owners and management, you would never have stadiums built, tickets sold, or contracts signed.

Which role is more important: the chief executive of a company or middle management? The research and development team or marketing? Creatives or lawyers?

Then the answer is both/and. Life must be lived in teams, and each role is necessary. Especially yours! You and I will view the world through our particular value system. Your role is vital, and you should feel that your gifts are important. Because they are when seen in a larger context.

Leaders that grow organizations must deal with all of the various people and their strengths and weaknesses. Leaders must cast vision, initiate new things, and work with objectives, strategy, and tactics. But if they don’t create a culture that values people and relationships their success will be short-lived and turbulent.

So my questions to you are: Where are you on the spectrum? And how will you position yourself to join others and make some initiative successful? What do you bring to the table?

The Kingdom is promised to experience exponential growth. This means greater numbers, as well as greater depth. Quantity and quality. Breakthrough and sustainability. It’s never either/or.

I hope your week goes well, and you find a way to be a part of the expansion of God’s Kingdom wherever you find yourself ‘all-in’ this week!

Ikke flere norske misjonærer?

«Målet er ikke lenger å sende ut misjonærer». På førstesiden av Dagen fredag 27. september, forkynte Jeffrey Huseby, generalsekretær i NMS, følgende: «Målet er ikke lenger å sende ut misjonærer».

Etter å ha hostet bort morgenkaffen som hadde satt seg fast i halsen, kunne jeg konkludere med at deskjournalisten i Dagen nok hadde inntatt en litt for stor dose Möllers tran. I selve artikkelen leste vi nemlig at NMS skal fortsette å sende ut misjonærer. Det vil bare se annerledes ut enn før.

I artikkelen sier Huseby sier at NMS vil ta konsekvensen av det nye globale misjonsparadigmet; nemlig at misjon ikke lenger går fra Vesten til resten, men at det går i alle retninger.

I tillegg snakker Huseby om strategiske og kulturelle årsaker til endringer, og at økonomiske ressurser ikke er ubegrensede. Dermed er det ikke sikkert det er rett at norske misjonskroner skal betale nordmenn for en jobb som andre kan gjøre både rimeligere og ofte bedre.

Huseby har rett i at misjonsarbeidet globalt har endret seg de siste 20 årene. Og dette må vi alle ta konsekvensene av. Men jeg tror vi alle er enige i at norske misjonærer fortsatt kan og skal spille en rolle. Likevel medfører Husebys resonnement en real utfordring – og kanskje en felle.

Dette berører generalsekretær i NLM, Øyvind Åsland. I samme artikkel peker Åsland på sammenhengen mellom utsendte misjonærer fra Norge og vårt misjonsengasjement; færre norske misjonærer kan føre til lavere misjonsengasjement i Norge.

«Mye er i endring, men vi vil holde fast på at det er en del av misjonsoppdraget å sende ut så mange vi kan fra Norge», sier Åsland videre.

Selv om global misjon gjennomgår et stort skifte, så mener jeg at tiden for norske misjonærer ikke er over. Og det er det vel knapt noen misjonsleder som mener. Spørsmålet handler derimot om hvilken rolle norske misjonærer skal spille i dag. Og her har nok norske misjonsorganisasjoner en litt ulik tilnærming.

Jeg har respekt for de strategiske valgene for eksempel NMS tar. Samtidig velger Ungdom i Oppdrag en annen tilnærming.

Ungdom i Oppdrag ønsker å sende ut så mange misjonærer fra Norge som mulig, og da særlig til unådde folkeslag og Europas storbyer. På kontoret vårt ber vi derfor hver dag bønnen Jesus lærte oss å be i Lukas 10,2; nemlig at Høstens Herre skal drive arbeidere ut til sin høst.

At vi ønsker å sende flere misjonærer fra Norge betyr ikke at vi ønsker færre misjonærer fra andre land. Det er et stort behov for misjonærer fra alle verdens land til alle verdens land.

I 1996 bestemte Ungdom i Oppdrag seg for å «adoptere» et folkeslag i Sørøst-Asia som da var karakterisert som såkalt unådd. Siden den gang har vi sendt flere misjonærer fra Norge til nettopp dette folkeslaget, misjonærer som har jobbet i partnerskap med lokale aktører og andre misjonærer fra den ikke-vestlige verden.

Noen av våre misjonærer har arbeidet i dette folkeslaget i 20 år. Siden oppstarten i 1996 har mange menigheter blitt plantet, skoler bygget og lokale kirkeledere utdannet. I 2019, 25 år senere, figurerer fortsatt dette folkeslaget på listen over verdens såkalte unådde folkeslag, men vi har i disse årene sett et stort antall mennesker komme til tro på Jesus og blitt en del av en lokal kirke.

Dersom veksten fortsetter, vil det ikke ta veldig mange år før dette folkeslaget vil tas ut av listen over såkalte unådde folkeslag.

Å få følge dette folkeslaget gjennom mange år har vært et privilegium. Å møte mennesker som har kommet til tro på Jesus og fått håp – både for dette livet og for evigheten – er noe av det som gir meg motivasjon til å gjøre det jeg gjør.

Om ikke vi hadde gått, så ville kanskje noen andre gått. Det vil vi aldri få vite. Men det vi vet, er at mange mennesker har kommet til tro på Jesus i dette folkeslaget, nettopp fordi noen UIO-ere fra Norge har investert sin yrkesaktive karriere blant disse menneskene i Sørøst-Asia

Alt er ikke misjon og ikke alle er misjonærer

«Alle kristne er misjonærer der de er», hører jeg noen si. Jeg ønsker å problematisere denne tanken.

Gjennom hele Bibelen, fra åpningskapitlene i Første mosebok til de siste kapitlene i Johannes’ åpenbaring, går det en tydelig tråd: Gud har kalt Israel (og senere kirken) til å velsigne alle folkeslag. Gud utvalgte Abraham for at alle jordens slekter skulle velsignes gjennom ham og hans etterkommere (1 Mos 12,3).

Denne tanken kulminerer på mange måter med misjonsbefalingen i Matteus 28,19: Gå og gjør alle folkeslag til disipler! Resultatet ser vi i Johannes’ fremtidssyn: nemlig at representanter fra alle stammer, folkeslag, språk og folk tilber Lammet foran Guds trone (Åp 7,9).

Dette er kirkens oppgave og uttrykker Guds evige hensikt med sitt folk. Derfor er alle kristne på ulikt vis kalt til å ta del i denne globale visjonen. I praksis handler dette om å formidle evangeliet til alle mennesker i alle folkeslag, samt å hjelpe mennesker i nød, for eksempel gjennom bekjempelse av fattigdom og slaveri.

At alle kristne er sendt, uttrykkes tydelig i Johannes 20,21, hvor Jesus sender sin kirke til verden, slik som han selv var sendt. Dette gir oss grunnlaget for det som teologien kaller «inkarnert misjon»; slik Jesus ble sendt til verden for å tjene, er også kirken sendt til verden for å tjene.

Men nettopp her finnes det en fare. For siden alle kristne er «sendt», er det nærliggende å tenke at alle kristne er «misjonærer der de er». Vel, i teologisk forstand er dette for så vidt sant og rett, men her ligger også faren: Hvis alle kristne forstås som «misjonærer der de er», står vi i fare for å miste det tverrkulturelle perspektivet av syne, et perspektiv som går som en tydelig rød tråd gjennom hele Bibelen. La meg forklare.

Alt kirken gjør er ikke diakoni. Alt er heller ikke evangelisering eller administrasjon. Eller trosopplæring og disippelgjøring. På samme måte er heller ikke alt kirken gjør misjon. I så fall vil vi trenge et nytt begrep som indikerer den grensekryssende sendelsen av kirken.

For om alt kirken gjør blir forstått som misjon, er jeg redd vi vil glemme folkeslagene i verden der evangeliet ennå ikke har blitt forkynt. Derfor mener jeg vi trenger å benytte misjonsbegrepet eksklusivt om den tverrkulturelle sendelsen og la misjonens vesen være grensesprengende – bokstavelig talt. For om alle kristne er «misjonærer der de er», hva er da utsendingene som reiser til unådde folkeslag med verdens beste nyheter?

Jeg mener ikke misjonærer til andre land tilhører A-laget, mens de som jobber i nabolaget sitt er B-laget. Tvert imot! Men nettopp fordi det tverrkulturelle perspektivet går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, trenger vi et begrep som alene formidler kallet til å krysse etniske grenser med evangeliet i bagasjen.

Det finnes i dag cirka 1500 folkegrupper uten et eneste kristent vitnesbyrd. Dette betyr ingen lokal kirke, ingen kristne, ingen misjonærer og ingen bibler. Blant disse etniske gruppene er det ingen som gjør noe som helst for at vitnesbyrdet om Jesus skal bli kjent.

Som kirke må vi løfte opp vårt ansvar med å sende mennesker til disse folkeslagene. Så lenge det finnes kanskje så mange som to milliarder mennesker uten tilgang på evangeliet, kan vi ikke slå oss til ro med at «alle er misjonærer der de er».

Vi må også være der «kirken ikke er». Kirken må sende ut flere mennesker som krysser etniske grenser, misjonærer behøves fra både det globale sør, men også fra Norge. Derfor satser vi i Ungdom i Oppdrag på å sende ut stadig flere misjonærer til verdens minst nådde folkegrupper.

Først publisert i Dagen, 29. august 2019

Min nye bok har kommet

Nå er den nye boken min ankommet! Endelig.

Dette har vært en lang prosess. Jeg skrev boka ferdig i 2013. Men ombestemte meg, da den var klar for utgivelse. Den var likevel ikke ferdig. Så skrev jeg den om i 2016. Men heller ikke da var jeg klar. Like før jul i 2018 leverte jeg manus for siste gang.

Og nå er den ferdig.

Når Gud er taus, er tittelen.  Den handler om de periodene av livet hvor Gud er blitt borte for oss. Dypest sett er likevel dette en bok om håp.

Her et kort utdrag:

Stillhet er integrert i naturens rytme. Det er i vinterens tysthet at røttene vokser nedover og blir sterkere. Tidlig på våren blir kornet lagt i jorden for å dø. Og dette er den ultimate stillhet. Men denne «døden» er en
forutsetning for at det skal begynne å spire av liv. For mot slutten av våren begynner festen, en fest som går gjennom sommeren, helt til høsten begynner med alle sine farger og nyanser. Da kan vi høste fra jordens frukter. Da kan vi nyte godt av stillheten som preget jorden ni måneder tidligere.

Du kan bestille boken på nettbutikken i Proklamedia eller i din lokale bokhandel.

Da Ole ble misjonær

Dette er historien om da Ole* ble misjonær. Jeg møtte ham for noen år siden. 

For noen år siden ble jeg kjent med Ole* på 20 år. Jeg underviste på disippeltreningskolen (DTS) på Grimerud, Ungdom i Oppdrags hovedsenter utenfor Hamar, og Ole var en av studentene. Det var noe med unggutten som gjorde at han stakk seg ut i mengden. I første pause kom vi i snakk. Ole fortalte meg at han hadde flyttet til Østlandet for noen få år siden, etter at foreldrene ble skilt. Der ble han kjent med noen som gikk på en kristen ungdomsklubb i Den norske kirke. Snart bestemte han seg for å tro på Jesus, og nå hadde han begynt på DTS for å bli bedre kjent med Bibelen og vokse i troen sin.

Da DTS-en var over, fortalte han at Gud hadde kalt ham til misjon, og nå ønsket han å flytte til et spesifikt land i Midtøsten. Undervisningen om misjon hadde nemlig gjort noe med ham, og kombinert med skolens misjonspraksis, gjorde at han hadde bestemt seg for å bruke de neste årene på å bo i et fremmed land for å formidle evangeliet til mennesker som aldri har hatt muligheten til å bli kjent med Jesus.

Noen måneder senere satt han igjen på skolebenken. Ole hadde kommet inn på en av Ungdom i Oppdrags misjonsforberedende skoler i Midtøsten. Etter kurset ble studentene sendt ut som «lærlinger» i små team hvor de skulle bruke to år på å fortsette å lære, med særlig fokus på språk og kultur, før de deretter skulle bli permanent del av et kirkeplantingsteam i Midtøsten.

Ole følte Gud hadde lagt et spesifikt folkeslag i Midtøsten på hjertet hans. I realiteten er det umulig å flytte til dette landet, men han lot seg ikke stoppe. I løpet av misjonsskolen, fikk han nemlig vite at mennesker fra dette lille landet Gud hadde kalt ham til, også bor i andre arabiske land. Som sagt så gjort. Med et lite team flyttet Ole til et annet arabisk land, hvor han skulle lære språk, bli kjent med kultur og forsøke å gjøre en forskjell for menneskene i dette folkeslaget.

Det var ingen lett jobb, da det knapt finnes kristne eller kirker i landet. Ei heller mange misjonærer. Men Ole fullførte sine to år som «misjonærlærling», og han bestemte seg for å fortsette å arbeide i dette arabiske landet. For litt siden skrev han følgende i en e-post:

«Nylig opplevde vi en ny åpenhet i vårt lille nabolag. Det begynte med at jeg en dag spurte en av mine venner om han hadde lest Det nye testamentet. Han responderte raskt og sa: «Det er jo umulig! Det finnes jo ikke på arabisk!» Noen dager senere gav jeg ham et nytestamente på den betingelse at jeg også kunne forklare ham innholdet. Glad tok han imot gaven. På arbeidsplassen fortalte han glad om boken han hadde fått og at jeg skulle forklare innholdet. Tre andre menn fra arbeidsplassen var også nysgjerrige, og de ville gjerne være med å lese sammen med meg. Ikke lenge etterpå ble jeg invitert til å møte mennene igjen for å tygge khat og diskutere, slik kulturen i landet er. Selvsagt takket jeg nei til khat, men vi snakket sammen i mange timer om tro. Vi har nå blitt kjent i nabolaget som ‘de som kan forklare hellige skrifter’, noe som har gitt oss mange muligheter til å snakke om troen vår. Dørene er vidåpne akkurat nå, og vennskapet med naboene våre har blitt gode, hvor jeg også lærer mye om deres tro. Gjennom min venn har jeg nå delt ut 20 hellige bøker.»

Nå finnes det en spire til et kristent fellesskap i dette folkeslaget, hvor fem av vennene til Ole ønsker å følge Jesus. På mange måter skriver Ole misjonshistorie, da det fra før knapt nok finnes en eneste kristen i dette folkeslaget i landet de bor.

Hva får norske ungdommer, som Ole, til å ta slike valg? Jeg tenker svaret er ganske enkelt. Ole møtte misjonskallet gjennom forkynnelsen av Guds ord. Gjennom en praktisk smakebit av misjonslivet, fikk ordet deretter føtter å gå på. Slik ble Guds hjerte for alle mennesker åpenbart for den unge, nyfrelste gutten fra Oslo.

Vi håper og ber om at det samme skal skje med flere unge mennesker fra Norge.

*Ole er ikke guttens virkelige navn. Av sikkerhetsmessige grunner, kan jeg heller ikke oppgi landet han bor i eller navnet på folket han jobber blant.

Dette er en av beste misjonsbøkene på norsk

I et familieselskap for omkring 25 år siden, kikket jeg gjennom bokhylla til mine besteforeldre. Der fant jeg en liten bok som fattet min interesse. Jeg begynte å lese. Den rammet meg, og den rammet meg dypt. Boken het De venter.

Senere har jeg forstått at forfatteren ikke var hvemsomhelst, men selveste Asbjørn Aavik (1902-1997), en av de sagnomsuste misjonærene som reiste til Kina for Kinamisjonsforbundet (senere Norsk Luthersk Misjonssamband) i årene etter første verdenskrig. Han skrev over 40 bøker. Dette var hans første, utgitt i 1940, og ble solgt i over 100 000 eksemplarer.

Siden har jeg lest denne lille boken flere ganger. Det er en kort bok, faktisk så kort at jeg ikke vet om det var ment som en bok eller som en traktat. Nå har Lunde forlag utgitt Aaviks første bok i ny utgave, under headingen «Kristne klassikere».

Aavik er en stilsikker forfatter. Bøkene er karakteristiske i formen, med korte setninger, gjerne ufullstendige – med mange tankestreker. Det er likevel lett å følge forfatteren. Slik er også De venter. Aavik har alltid mye på hjertet, men han faller ikke for fristelsen med å bruke for mange ord. Innholdet formidles i konsentrert form, det er som om han ikke vil sløse bort tiden med unødig prat. Skildringene er knappe – likefult virkningsfulle. Det er som om knappheten understreker bokens hensikt; evangeliet har hast!

Boken er radikal, i den forstand at den kompromissløst formidler kallet til misjon. Det er «no-nonsens», han går rett på sak. Den taler ikke først og fremst til leserens intellekt – den taler til leserens hjerte. Med en slik formidling av misjonskallet, er det ikke rart at Misjonssambandet i årenes løp har sendt ut hundrevis av misjonærer. Dette er nemlig kallsforkynnelse i høyeste potens.

Aavik skrev i en annen tid. Hvordan kommuniserer han i dag? Det er selvsagt elementer i boken som krever litt misjonshistorisk kunnskap for å forstå. Og språket kunne nok med fordel blitt noe mer modernisert, eventuelt kunne Lunde gitt boken et forord for å hjelpe leseren til å forstå konteksten og tiden boken ble skrevet i. Likevel er jeg helt trygg på at den treffer unge mennesker i dag; radikalitet går nemlig aldri av moten. Og derfor har jeg nå sendt e-post til 60 ledere i Ungdom i Oppdrag: Dette er en bok jeg ønsker alle kristne kan lese.

Mine favorittbøker fra 2018

 

Jeg liker bøker som etablerer dialog mellom forfatteren og meg som leser. Denne dialogen består av indre bilder jeg selv skaper i hodet mitt, argumentasjonsrekker, spørsmål som forfatteren besvarer, eller når jeg tenker at «der sa forfatteren noe som jeg selv har tenkt, men som jeg ikke har evnet å artikulere».

Dette er de ti kristne bøkene jeg har lest i 2018 som har gjort størst inntrykk på meg. 

Her er listen, i alfabetisk rekkefølge:

 

 

Boken som skapte din verden, av Vishal Mangalwadi. Proklamedia 2018

Denne boken er skrevet av mannen som, ifølge Christianity Today, er «Indias fremste intellektuelle figur».

Vishal Mangalwadi forteller fra sitt ikke-vestlige perspektiv om hvordan Bibelen har formet vår del av verden.

På mange måter representerer den en alternativ historiefortelling i forhold til den som ofte fortelles i skole og media. Dette er rett og slett en veldig god bok!

 

 

Etterlyst: Bergprekenes Jesus, av Oskar Skarsaune. Luther Forlag 2018

Professor Emeritus på Menighetsfakultetet, Oskar Skarsaune, artikulerer tanker jeg selv har tenkt, men som jeg har manglet både evne og kunnskap til å formidle. Den tar utgangspunkt i Jesu Bergpreken, og hvordan denne formet oldkirken, og hvordan kirken fra 300-tallet gradvis tok steg bort fra Jesu lære.

Skarsaune gir oss teologisk og historisk bakgrunn for hva en kirke burde være, og kritiserer samtidig den nordiske folkekirketanken. Boken er troverdig, fordi den skrives fra et «innenfra-perspektiv».

 

 

Guds svar på den voksende krisen, av Mike Bickle. Proklamedia 2018

Mike Bickle er leder for International House of Prayer i Kansas City. I denne boken tar han oss med gjennom Salme 2, og bruker salmen eskatologisk og setter den samtidig inn i vår tid.

Selv om jeg i min norskhet må passe på å ikke bli irritert over amerikansk form og innhold, og selv om jeg ikke følger ham i alt han skriver, så gir boken meg mangt og meget å tenke gjennom.

 

 

 

Ingen introverte i himmelen, av Hans Eskil Vigdel. Luther Forlag 2018

Hans Eskil Vigdel har skrevet en bok som både omhandler hans egen historie i Jesus Revolution og som handler om det å være introvert i kristne sammenhenger.

Boken er god, selv om jeg mener den hadde blitt bedre om han hadde kuttet ut sin personlige historie fra Jesus Revolution, og kun skrevet om det å være introvert. Eventuelt kunne dette blitt to bøker.

Som introvert, er dette god lesing.

 

Kristne Helter Eric Liddell, av Janet og Geoff Benge. Proklamedia 2017

Dette er en bok i serien om «Kristne helter». Lettlest, rørende og spennende!

Kona mi og jeg har lest mange av bøkene i denne serien høyt for ungene våre. Og de elsker disse bøkene!

I år har vi bare rukket å lese en bok høyt, og det ble boken om Eric Liddell, mannen som vant olympisk gull og senere døde som misjonær i Kina.

Disse bøkene passer for både store og små!

 

Kunsten å forme livet, av Stian Kilde Aarebrot. Luther Forlag 2018

Dette er en perle av en bok! Den er lettlest uten å bli overfladisk – dyp, uten å være komplisert – seriøs, men ikke kjedelig. Og ganske så umoderne, uten at innholdet er utrangert.Stian Kilde Aarebrot beskriver troens og livets rytmer og åndelige praksiser på en måte som treffer meg.Særlig spennende er det å lese om hjernen, og hvordan den fungerer. «Hvor lur Gud var da han skapte oss!» tenkte jeg da jeg leste boken.

 

 

Mine minste, av Åsne Valland Nordli. Samlaget 2017

Dette er en bok kona mi har skrevet. Og derfor er jeg en smule subjektiv… Den er rørende, personlig og ærlig. Samtidig lærte jeg mye av å lese den.

I flere år bodde vi i Romania, og denne historien skaper rammen for selve boken. Men egentlig handler den  om romfolket og forteller historien til noen av våre venner som tilhører romfolket i Romania.

Den utfordrer oss nordmenn i møte med romfolk som tigger på gatene i landet vårt.

 

Nordkalottens disipler, av Terje Konradsen. Proklamedia 2018

Min gode venn og kollega i Ungdom i Oppdrag, Terje T. Konradsen, har skrevet historien til Ungdom i Oppdrag på Borgen, Ungdom i Oppdrags senter utenfor Tromsø.

Arbeidet på Borgen er et resultat av av de «villeste» årene av Jesusvekkelsen på 70-tallet. Terje forteller en trosbyggende historie om Guds trofasthet og menneskers offervilje, samtidig som han reflekterer godt over ungdommers radikalitet.

Historien er både lærerik og spennende.

 

RIK Bibelbruk, av Hans Johan Sagrusten. Verbum 2018

Hans Johan Sagrusten har skrevet det som potensielt kan bli den viktigste kristne boken som er utgitt i 2018.

Forutsetningen for denne litt pompøse uttalelsen er at mange leser denne boken og praktiserer dens innhold.

Den handler om hvordan kristne Regelmessig, I fellesskap og Kontinuerlig kan lese Bibelen.

 

 

7 Menn, av Eric Metaxas. Proklamedia 2017

Jeg har blitt veldig glad i historie. Og derfor er denne boken midt i blinken for meg. Den bestselgende, amerikanske forfatteren, Eric Metaxas, forteller historien om syv menn, som med sine liv har vært med å forme den verden vi nå lever i.

Formatet gjør at vi ikke går på dypet, men likevel, den gir oss nok kjøtt på beinet til at jeg både lar meg inspirere og utfordre.

 

 

 

PS: Hvis du tror at jeg kun leser kristne bøker, så tar du feil… jeg leser også annen type prosa:-) Hvert år forsøker jeg å lese minst èn Knut Hamsun-bok. Det er ikke alltid jeg lykkes med mitt forsett… men i år leste jeg Victoria… Mulig det blir Markens Grøde, igjen, neste år. 2018 ble også året da jeg forsøkte meg på Jon Fosse. Kona mi digger Jon Fosse, men for meg ble det litt for krevende. Jeg er jo tross alt en enkel sjel.

Dagens misjonærer – ikke fremtidens

Det er ikke mindre behov for norske misjonærer nå enn tidligere, selv om global misjon har endret seg.

«I am an ambassador of Jesus Christ», sa hun til meg og smilte bredt, mens hun ønsket meg velkommen til kontoret sitt. Jeg hadde nettopp gått inn på en av Oslos ambassader.

Personen var nemlig ambassadør, både i bokstavelig forstand og i åndelig forstand. Hun kom fra et asiatisk land, og nå hadde hun flyttet til Norge for å være sitt lands offisielle representant.

Ambassadøren viste meg bilder fra landet hun hadde tjenestegjort i før hun kom til Norge. «Det er ulovlig å bytte religiøs tro i det landet», sa hun. «Men jeg startet en kirke i residensen min. Jeg døpte mange i svømmebassenget i hagen», sa hun.

I Norge hadde hun møtt Kong Harald på slottet, og hun fortalte meg hvordan hun forsøkte å forklare evangeliet til ham. Dagen i forveien for mitt besøk hadde hun holdt et foredrag. «Vet dere hvorfor Norge er et så godt land å bo i?», hadde hun spurt fra talerstolen. «Det er fordi dere har sendt så mange misjonærer til andre land. Gud har velsignet Norge.»

En av tilhørerne protesterte: «Vi har i stor grad forlatt den kristne tro, mens dere er kristne. Vi er rike. Dere er fattigere», hadde han sagt, og pekt på det han mente var en inkonsekvens i ambassadørens argumentasjon.

Med glimt i øyet fortalte hun meg hva hun hadde svart: «Bare vent og se om 70 år hva som skal skje med landet vårt.»

Dette var dagen jeg forstod at fremtiden var kommet.

I mange år har vi nemlig snakket om endringer i global misjon, og hvordan misjonærer nå reiser «fra alle til alle», hvor «alle» verdens land nå er både misjonssendeland og misjonsmottakere. Mitt møte med ambassadøren fortalte meg at endringen i verdensmisjonen tilhører ikke fremtiden. Den er her nå.

Bortsett fra sitt spesielle sekulære yrke, er denne kvinnen likevel et ganske typisk eksempel på hvordan mange av dagens misjonærer fra «det globale sør» opererer.

De livnærer seg gjerne med sekulære jobber, og har i mindre grad enn tradisjonelle misjonærer fra Vesten, økonomisk underhold fra en sendeorganisasjon. Selv om mange av disse misjonærene er utsendt fra en menighet eller en organisasjon, reiser også mange på eget initiativ og blir med i arbeid som allerede eksisterer i landet de kommer til.

For et vestlig hode kan det i noen tilfeller virke uorganisert og tilfeldig. Andre utsendinger, derimot, er utsendt på vegne av sin kirke, for å plante datterkirker i vestlige land. Slike kirker finnes i de fleste europeiske storbyer.

Disse misjonærene bærer ofte en betydelig større grad av kristen frimodighet enn hva som er tilfellet med en gjennomsnittlig norsk kirkegjenger. Og mitt inntrykk er at de ber betydelig mer enn hva kristne nordmenn ofte gjør. De skammer seg heller ikke over evangeliet, og de tror at det er en kraft til frelse for hver den som tror.

De er teologisk konservative, og mange skremmes litt over det de opplever som en teologisk utglidning i noen norske kirker. Noen har også vansker med å tilpasse seg vestlige kirkestrukturer og kirkekultur.

Jeg beskriver ikke fremtidens misjon, dette er dagens misjonssituasjon.

Hva skal vi gjøre, vi som kommer fra Vesten? Først og fremst håper jeg den nye bølgen misjonærer skal inspirere oss til å fortsatt sende ut flere misjonærer til de som aldri har hørt evangeliet. Det er nemlig ikke mindre behov for norske misjonærer nå enn tidligere, selv om global misjon har endret seg.

Den nye misjonshverdagen åpner for mange spørsmål: Hvordan kan vi legge til rette for at misjonærene fra «det globale sør» kan lykkes? Hvordan kan vi la oss inspirere? Hva kan vi lære? Hvordan kan vi jobbe sammen i partnerskap, på tvers av kulturer, konfesjoner og tradisjoner? Hvordan kan de dra nytte av vår mangeårige misjonserfaring?

Spørsmålene er mange. Dersom vi kan besvare disse spørsmålene på gode måter, da tror jeg sjansene er større for at vi alle lykkes.

Når en drept misjonær får massiv kritikk

Det er nødvendig å nyansere bildet som er tegnet av den amerikanske misjonæren John Allen Chau.

John Allen Chau ble drept da han forsøkte å formidle evangeliet om Jesus til sentineleserne, en liten isolert folkegruppe fra Andamanene, en øygruppe i Det indiske hav. Både Chau spesielt og misjon generelt har de siste ukene fått massiv kritikk, på både sosiale medier og i internasjonal presse.

Håvard Nyhus skrev i Vårt Land at han «ikke vil ­sette seg til doms over Chaus livsvalg», men at han gjerne ­anklager «dem som på ­autopilot glorifiserer hans ­endelikt til en ­martyrdød og et eksempel til etterfølgelse.»

Jeg er blant de som har sagt noe offentlig om misjonsfremstøtet. Ifølge Vårt Land 23. ­november er jeg «sterkt kritisk» til hans virksomhet. Jeg er ikke «sterkt kritisk», men det er rett at jeg stiller noen spørsmål ved fremgangsmåten til Chau. Med dette ønsker jeg å si noe mer enn hva to ­­setninger i en avisartikkel evner å for­midle.

Forberedte seg godt. Det har blitt gitt et inntrykk av at John ­Allen Chau var en frilansmisjonær som arbeidet på egenhånd, som utførte et kamikaze-stunt, uten kulturell eller lingvistiske forberedelser. Dette har i etterkant vist seg ikke å stemme. Det finnes likevel gode grunner for å kritisere Chaus fremgangsmåte. Kanskje kan vi til og med spørre om det er etisk riktig å foreta slike fremstøt, til mennesker som så tydelig ikke ønsker kontakt med andre?

Det er samtidig nødvendig å nyansere bildet som media har tegnet av Chau. For det første var Chau utsendt av organisasjonen All Nations, en organisasjon som ble etablert i 1993. Med sitt ­hovedkontor i Sør-Afrika, har de utsendinger i 35 land. Organisasjonen ble startet av Floyd og Sally McClung, som kom fra jobben som internasjonale ledere i Youth With a Mission. Ekteparet McClung er på ingen måte naive nybegynnere. De har gjennom et langt liv opparbeidet seg bred kompetanse, og har ofte høstet bred respekt for sitt internasjonale misjonsengasjement. For det andre viser det seg nå at Chau hadde forberedt seg både kulturelt og lingvistisk, i tillegg til at han hadde utdanning innenfor akuttmedisin og sport. For det tredje viser det seg at hans ­besøk til sentineleserne ikke var en spontan handling. Dette var noe han hadde planlagt over lengre tid.

Krysset grenser. Chau står i en 2.000 år lang tradisjon. Kirken har til alle tider krysset etniske grenser for å formidle evangeliet. Dette har sin grunn i troen på at alle mennesker har rett til å høre om Jesus. Misjonsbefalingen står helt sentralt i kristen tro; nemlig at mennesker i alle folkeslag skal gjøres til disipler (Matt 28,19). Apostelen Paulus løftes ofte frem som et forbilde. Han sier selv om sin misjonsvirksomhet: «Jeg har alltid satt min ære i å forkynne evangeliet bare der Kristi navn ikke er kjent» (Rom 15,20).

Flere har sammenlignet Chau med Jim Elliot, en ­misjonær som ble drept i 1956, da han og fire kolleger, etter lang tids ­forberedelse, besøkte et isolert urfolk i ­Ecuador for å etablere misjonsarbeid i dette folket. På samme vis som Chau, ble også ­Elliot ­berømt post mortem. Hans ­historie ble fortalt over hele ­verden, en historie som blant annet havnet på førstesiden av Life magazine. Selvsagt er det flere ulikheter mellom Elliot og Chau. Men man kan ikke annet enn å undre seg over forskjellen i mediedekningen disse to historiene har fått. Mens Elliot i stor grad ble omtalt som en helt, har Chau, derimot, blitt beskrevet i betydelige negative ordelag.

Grelle eksempler. Ulikhetene i mediedekningen av disse to drapene, viser oss hvordan den vestlige kultur har endret sitt syn på misjon i løpet av de siste 70 årene. Selvsagt finnes det grelle eksempler fra misjonshistorien, hvor kolonialismen og misjonen gikk hånd i hånd. Vi er alle klar over hvordan misjonærer har vært med å devaluere kulturer og urfolks identitet. Og derfor har misjon med rette blitt kritisert. Samtidig virker det på meg som om det ikke er først og fremst er dette som misjon kritiseres for i dag. Dagens kritikk retter seg først og fremst mot misjonens vesen, nemlig formidlingen av Jesus som frelser og budskapet om omvendelse til kristen tro.

Selv om vi kan kritisere Chaus fremgangsmåte, mener vi fremdeles at alle ­mennesker har rett til å høre om Jesus. Derfor ­ønsker vi å utdanne og sende flere ­mennesker som kan fortsette å gjøre det ­Kirken har gjort i 2.000 år; nemlig å ­krysse ­etniske ­grenser for at ­mennesker som ­aldri har hørt om Jesus kan få muligheten til å tro på ham, dersom de ønsker det. Ungdom i Oppdrag har også ­utsendinger som jobber i såkalte ­«farlige» ­deler av verden. Dette er ­mennesker som har gått gjennom forberedelser, lært språk og har tverrkulturell kompetanse.

Bemyndiggjøre ­minoriteter. Som sendeorganisasjon er det vårt ansvar at misjonærene våre har tilstrekkelig kompetanse for å utføre arbeidet sitt på en ­bærekraftig og respektfull måte. Norske misjonsorganisasjoner jobber også ut fra såkalte ­Codes of Conduct – retnings­linjer for hvordan misjonsvirksom­heten skal foregå. Som en del av ­dette ønsker vi å gi ­verdighet og slik bemyndiggjøre ­etniske ­minoriteter. Dermed kan ­misjonsvirksomhet være med å bevare ­minoritetskulturer og språk.

Jim Elliots berømte sitat, «He is no fool who gives what he ­cannot keep to gain what he cannot lose», minner oss om at vi bygger vår virksomhet på andre verdier enn de som oftest blir proklamert i kommentarfeltene på sosiale medier og fra avisenes spalter.

Når vi sender personer til farlige land

For noen år siden satt jeg med en voksende klump i magen. Det var misjonærinnvielse, og jeg skulle legge hendene på en nordmann som var på flyttefot til et land som er mest kjent for selvmordsbombere og krig.

Dagene som fulgte, gjorde ikke klumpen mindre. Den vokste. Og den er der fremdeles.

Tidligere i år reiste en av mine kolleger til nettopp dette landet for å besøke våre utsendinger. På Gardermoen måtte han gjennom passkontrollen. «Ingen reiser dit», sa politimannen bak skranken lakonisk. «Det er farlig».

Ja, det er farlig. Det er virkelig farlig. For tre år siden ble en av våre bygninger i hovedstaden bombet av en terrorgruppe. Ingen kom heldigvis til skade. Bilbomben gikk nemlig av for tidlig. Sent på kvelden, samme dag, banket det på døren til en lokal UIO-medarbeider. En bekjent stod utenfor. «Du var bilbombens mål», sa han. Den lokale UIO-medarbeideren, som var i begynnelsen av trettiårene, hadde selv kommet til tro på Jesus noen år i forveien, og var dermed et «legitimt» mål for terroristenes bomber. Nå fikk han vite at han stod øverst på terroristenes drapsliste. I hu og hast pakket han sine eiendeler i noen kofferter. Dagen etter hadde han reist til et naboland, sammen min sin kone og to små barn.

Noen uker senere snakket jeg med mannen på Skype. Han hadde funnet seg husvære og kommet i kontakt med noen kristne. Jeg inviterte ham til Norge for å jobbe i Ungdom i Oppdrag. «Med din erfaring og kompetanse kan du bli en viktig ressurs for flyktninger her i landet», sa jeg. Vi kunne bistå med alt han trengte av hjelp. «Jeg skal tenke på saken», sa han.

Ikke lang tid etterpå fikk jeg en e-post. «Takk for tilbudet, men nei takk. Det er så store behov her jeg nå er. Jeg ikke kan reise til Norge», sa han. I mailen fortalte han om de åpne dørene for evangeliet, hvor han allerede hadde fått lede flere flyktninger til Jesus. «Dessuten håper jeg å flytte hjem om noen år, når det har roet seg litt ned», skrev han videre.

Tidligere i høst var jeg med på nok en misjonærutsendelse. Klumpen i magen kom til tilbake. Ytterligere en nordmann skulle sendes til det samme landet. «Er dette forsvarlig?» spurte jeg meg selv. Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i løpet av de siste par ukene. Og jeg har kommet frem til følgende:

Nei, det er ikke «forsvarlig», sett fra et typisk norsk perspektiv. De reiser nemlig ut med fare for eget liv. Likevel velger vi å være utsendere.

Hvorfor sender vi ut mennesker til farlige land – land som nesten ingen andre vil reise til? Først og fremst fordi at de som reiser har kjent Guds kall og Guds hjerte for mennesker som lider. For det andre er dette voksne mennesker som har gått gjennom en lang, personlig prosess. Dette er ikke et enkelt valg som tas i et emosjonelt øyeblikk på et karismatisk møte. Det er derimot et resultat av solide overveininger og god planlegging, en prosess som gjerne har tatt mange år. For det tredje tar de ikke med seg barn til slike land, og våre utsendinger til slike land er som regel ugifte. Deres familie i Norge er også innforstått med valget som er gjort, selv om det er svært krevende.

Og til slutt; disse utsendingene står i en 2000 år lang tradisjon. Kirken har nemlig til alle tider sendt personer til utrygge områder av verden for å formidle noe av Guds godhet. Dette har sin basis i Kristi egen sendelse til vår verden. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere», sier Jesus i Johannes 20,21. Hvordan ble Jesus sendt? Hymnen, som Paulus siterer i sitt brev til Filipperne, sier at Jesus ble sendt for å tjene menneskeheten og gi sitt liv. I innledningen til hymnen sier Paulus: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5).

Vi er kalt til å gjøre det Jesus gjorde, og Jesus sender oss på samme måte som han selv ble sendt.